Å leve med angst.

Å leve med angst er uforutsigbart. Man vet aldri helt når angsten slår til. Derfor er det lett å isolere seg og ikke bli med på ting av frykt for at man skal få angst. Det er lett at man får angst for angsten. Jeg prøver å ikke la angsten styre mitt liv. Særlig angsten for angsten. Angsten i seg selv er ikke lett å styre. Når jeg får angst pleier jeg ofte å møte den med følgende setninger: «John du har hatt angst hundrevis av ganger før. Det er ubehagelig, men ikke farlig, og det går over.» Det er utrolig hvor effektivt det kan være. Jeg prøver å ufarliggjøre angsten slik at ikke angsten for angsten skal få styre mitt liv. En angst som er ufarliggjort er en svekket angst og en angst som ofte svinner bort.

Men hvor er så Gud midt opp i denne angsten? Når man står midt opp i et angstanfall kan Gud ofte føles fjern. Det er vanskelig å se ham, men Gud er alltid nær, det være seg om jeg føler ham eller ikke. Rom. 8.35-37sier «Hvem kan skille oss fra Guds kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd…Men i alt dette vinner vi full seier ved ham som har elsket oss». Som vi ser her er angst ingen hindring, ingenting som kan skille oss fra Guds kjærlighet, eller ta fra oss seieren i Kristus. Selv midt i angsten er vi omgitt at Guds kjærlighet og har del i Kristi seier.

John tegner og maler.

Her er den nyeste tegningen min fra tegnekurset jeg følger. Ikke helt fornøyd med resultatet, men poster det allikevel. De to første bildene er fra tegneprosessen, og det siste bilde er den ferdige tegningen.

Johns poetiske hjørne.

Roma

Roma, mer en tilstand

enn et sted.

Historiens sus

høres i marmorruinene

på Forum Romanun

og i keiserpalassene

på Palatin.

Stillheten i kirkene

er øredøvende.

Barokkens elementer

og Caravaggios malerier

i kirkenes tussmørke.

Fra fontenene på Piazza Navona

og Fontana Di Trevi

fosser vannet frem

som det alltid har gjort.

Roma, mer en tilstand

enn et sted.

Fra et tegnekurs.

For noen år siden gikk jeg på et tegnekurs på Florence academy of art i Sverige som var veldig lærerikt. Her følger noen tegninger fra kurset:

Barokke fotografier.

Her følger neste bilde i min serie "barokke fotografier":

Kallet. Del 7

Noen ganger tenker vi at hvis vi har fremgang og lykkes med det vi gjør, så er vi i Guds kall og vilje, men hvis vi mislykkes så er vi kommet ut av Guds kall og vilje. Otto Rimås sier: «Det er ikke lykken som metter oss. Det er Guds barmhjertighet. Det er ikke fremgangen som er vår livseliksir. Det er nåden. Følgelig kan vi aldri trekke konklusjonen om det åndelige livs eller gudsfelleskapets kvalitet utfra hvordan livet arter seg. Vi kan ikke avgjøre om vi har «rett» eller tar «feil» i forhold til Guds tanke med oss, på grunnlag av livets nykkfulle spill med oss. Vi kan ikke si at «kallet» er realisert fordi vi har fremgang eller er forfeilet fordi livet går i stykker. Den eneste slutning vi med sikkerhet kan trekke av alt dette, er at vi faktisk er mennesker…Livet på jorden er svakt og ufullkomment. Vi er en del av livet. Det er derfor en alvorlig feilslutning å se vanskeligheter, tap og ulykker som tegn på at «Gud har forlatt oss», eller at «vi er ute av Guds kall». Det er helt feil. Hele verden kan bryte sammen uten at vi har rett til å trekke slike slutninger». (Kallet…til et liv i frihet s.190-192).

Det eneste vi kan si er at vi er båret av Gud s kjærlighet uansett hvordan livet arter seg. Paulus sier: «Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd?» (Rom.8.35) Vi kan møte alle disse tingene og mange andre vanskeligheter også, men vi er uansett båret av Guds kjærlighet. «For jeg er viss på at verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre». (Rom 8.38-39)

Johns poetiske hjørne.

Nåden

Nåden løfter deg opp

Men for å få nåde

Må du bøye deg ned

Barokke fotografier.

Her følger neste bilde i min serie "barokke fotografier":

Kallet. Del 6

Vi trenger å se Gud slik han er. Både på tronen, men også på korset. I bønn ser vi Gud på tronen, men i våre medmennesker seg vi den korsfestede Jesus Kristus. Ved dommen skal Jesus samle sine og si til dem som står til høyre for ham: «Det dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, gjorde dere mot meg» (Matt25.40) Vi betjener Jesus på tronen i bønn, lovprisning og tilbedelse, men derfra går vi ut og møter Jesus i våre medmennesker, og særskilt i de fattige, syke, sultne og tørste, nakne, de fremmede og de i fengsel. Denne vekselvirkningen med å møte Kristus på tronen og på jorden henger nøye sammen med hverandre. Vi har så lett for å bli værende i «herligheten» innfor tronen at vi glemmer å se Jesus i den menneskelige nøden her på jorden. 

Dessuten tenker vi ofte at kallet er et kall til å gjøre noe stort og noe som er langt borte, men kallet er et kall til det som er nært. Otto Rimås sier: «Vi søker ofte kallet så aldeles for langt borte, både i tid og rom. Vi blir «hjemmeblinde», og synes ikke at det vi alltid gjør er så viktig. Vi innbiller oss at Gud må ha en høyere mening med våre liv enn dette banale hverdagsslitet. Vi har så vanskelig for å høre Guds tiltale i det enkle. Vi vil så gjerne ha stormende opplevelser og høre stemmer fra himmelen. Vi vil så gjerne heve oss over det jordiske og bli mer himmelske. Men Gud taler til oss i det sutrende spebarnet. Han kaller oss i den sultnes bedende blikk, Han snakker til oss gjennom naboens bønn om hjelp i haven.

«Hvem er min neste?» spurte en skriftlærd en gang Jesus. Jesus svarte med å snu på spørsmålet slik at det ble mer relevant og mye mer påtrengende, Hvem er du en neste for? Det er det spørsmålet vi aldri kommer bort fra. Det er det spørsmålet som skal være et sentralt punkt i våre liv». (Kallet…til et liv i frihet s.100)

Johns poetiske hjørne.

Barnet.

Et barn er født i Betlehem.

Men vi har kastet barnet ut med badevannet.

Barnet truer vår overfladiskhet

Så vi prøver å overse det

Men barnet er der allikevel,

og taler til oss

om vi er villige til

å lytte.

Kallet. Del 5

Hva så med våre svakheter De er ofte et problem og en hindring for oss, men ikke for Gud. Er det ikke nettopp den svake som Gud fremhever og kaller 1. Kor 1.26-29 sier så fint «Brødre, tenk på hvem dere selv er, dere som ble kalt: ikke mange vise, menneskelig talt, og ikke mange med makt eller av fornem ætt. Men det som går for å være uforstandig i verden, utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme. Det som regnes som svakt i verden, utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme. Det som står lavt i verden, det som blir foraktet, det som ingenting er, det utvalgte Gud seg for å gjøre til intet det som er noe, for at ikke noe menneske skal rose seg overfor Gud»

Det er ikke slik at vi må vente til vi blir sterke med å tjene Gud, nei vi kan tjene Gud der vi er og i den situasjonen vi er i, for midt i vår svakhet er hans styrke. 2.Kor 12.9 sier «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.»

Men noen ganger er vi i en livssituasjon hvor det å tjene Gud er vanskelig og kanskje til og med umulig. Vi kan være rammet av for eksempel sykdom eller angst og depresjon. Vi er i en livssituasjon hvor vi har mer enn nok med å overleve. Det er tider hvor vi ikke skal utføre noen tjeneste for Gud, men hvor vi skal la Gud betjene oss. Men i det at vi betjenes av Gud legges grunnen for tjeneste. 1Joh.4.19 sier «Vi elsker fordi han elsket oss først»

Tvil og anfektelse.

Johannes døperen var en stor gudsmann. Da Jesus kom til ham sa han følgende. «Se der er Guds lam, som bærer verdens synd. Om ham var det jeg sa: Etter meg kommer en mann som er kommet foran meg, for han var til før meg. Jeg visste heller ikke hvem han var, men for at han skal bli åpenbart for Israel er jeg kommet og døper med vann» Og Johannes vitnet og sa «Jeg så Ånden komme ned over ham som en due og den ble over ham. Jeg visste heller ikke hvem han var, men han som sendte meg for å døpe sa til meg; Han du ser ånden komme ned og bli over han er det som døper med Den Hellige Ånd. Og jeg har sett det og dette er mitt vitnesbyrd: Han er Guds sønn»(Joh.1.29-34)

For et kraftfullt vitnesbyrd Johannes gav om Jesus. Her var det ingen tvil om hvem Jesus var. Men senere ble Johannes kastet i fengsel, og han sendte da noen disipler til Jesus og spurte: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?»(Joh.1.3) Som det ser ut her så er Johannes kommet i tvil om hvem Jesus egentlig var. Slik kan vi opplevede det også. Når alt går på skinner er vi ikke i tvil om hvem Jesus er, men når prøvelsene kommer, blir vi i tvil. Da er det godt å vite at selv gudsmenn som Johannes kom i anfektelse. Men historien om Johannes som kommer i tvil forteller oss også noe annet, nemlig hva Johannes gjorde i sin anfektelse. Han gikk til Jesus selv med sin tvil, sine spørsmål og sin anfektelse. Det er også det beste vi kan gjøre.

Jesus avviste ikke Johannes da han sendte sine disipler med spørsmål om hvem Jesus var. Tvert i mot. Han sendte følgende melding tilbake til Johannes: «Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser: Blinde ser, lamme går, spedalske renses og døve hører, døde står opp og evangeliet forkynnes for fattige; og salig er den som ikke tar anstøt av meg» (Joh. 14-6)

Etter å ha sendt denne meldingen til Johannes begynner Jesus å skryte av Johannes. Til tross for Johannes tvil og anfektelse sier han blant annet om ham at «blant dem som er født av kvinner, har det ikke stått fram noen større en døperen Johannes» (Joh.1.11)

Dette lærer oss at Gud ikke har problemer med vår tvil. Han har ikke engang problemer om vi kommer til ham med den, tvert imot er det nettopp til ham det beste stedet er å gå med vår tvil og vår anfektelser.

Barokke fotografier.

Her følger bilde nummer to i min serie "barokke fotografier" der jeg tar foto med en lyssetting som ligner de barokke maleriene.

Kallet. Del 4

Vi har alle fått talenter og gaver av Gud som kan foredles og dyrkes og overgis til Gud. Denne mangfoldighet av gaver og talenter kan komme til utrykk gjennom forskjellige faser av livet. I løpet av livet møter vi vanskeligheter og prøvelser, som noen ganger gjør at det er umulig å fortsette som før. Men når våre omstendigheter og våre liv endres så har vi et utall av nye gaver og talenter som kan dyrkes og fremelskes.

 Otto Rimås sier. «Selve livet har forsynt hver og en av oss med en utallig mengde gaver av ulik grad og styrke. Under livets gang kan latente evner komme til å utvikle seg og skape forandring. Mister vi mulighetene på ett område, kan vi utvikle dem på et annet. På den måten kan vi også alltid gå videre når vi møter det som ødelegger mulighetene til å fortsette som før. Gjennom hele livet blir vi utsatt for destruktive krefter som forstyrrer for oss. Men med innstillingen at vi er rikt utrustet, finner vi mye lettere en fortsettelse. Vi ser at vi kan utvikle nye sider når omstendighetene endres, enten det er gunstige eller ugunstige forandringer vi opplever. Ressursbanken i vår personlighet er mye større en vi har forstått.» (Kallet…til et liv i frihet s.48)

Jeg har selv vært gjennom prøvelser gjennom årene, særlig med hensyn til angsten som har gjestet meg med jevne og ujevne mellomrom, og som har hindret meg i å fortsette som før. I utgangspunktet har dette føltes negativt, men hver gang dette har skjedd har jeg også til min store overraskelse etter hvert fått lov til å utvikle og dyrke frem nye sider av mitt liv, gaver som jeg ikke visste at jeg hadde. Derfor er livet en spennende reise hvor jeg skal få lov til å blomstre på mange forskjellige måter. Otto Rimås sier: «Nettopp jeg er begavet, på min unike måte, midt i alle mangler og feil. Gud vil at jeg skal finne ut av hvem jeg er, og på beste måte forvalte de ressurser han har gitt meg. Det er utgangspunktet, Og det er kallet…Poenget er at vi stiller våre evner og muligheter til Guds disposisjon og våger å være oss selv:»( Kallet…til et liv i frihet .s49)

Kallet. Del 3

Vi trenger både å se hvem vi er, men det er også viktig å innse hva og hvem vi ikke er. I forhold til kall er dette særdeles viktig. Prøver vi å være noe vi ikke er, sliter vi oss ut. Døperen Johannes var veldig bevisst på dette. Da noen prester og levitter spurte Johannes hvem han var svarte han: «Jeg er ikke Messias». «Hvem er du da» spurte de, «er du Elia?» «Nei det er jeg ikke» svarte han. De spurte: «Er du profeten?» «Nei» svarte han. «Si oss da hvem du er,» sa de, «så vi kan ha et svar å gi dem som har sendt oss. Hva sier du om deg selv?» Han sa «Jeg er en røst som roper i ødemarken: Gjør veien rett for Herren.»

Otto Rimås sier «Det gjelder å se både sine begrensinger og sine muligheter, både hvilke oppgaver man ikke har, og hvilke man har.»(Kallet…til et liv i frihet s.38) Det det først og fremst gjelder er å være tro mot seg selv. Otto Rimås sier. «Mitt kall er å leve sant og la det autentiske komme frem. Dypest sett er mitt kall som menneske å være den jeg er…Det må være målet med mitt liv, å være ekte og sann mot meg selv, og streve etter å være nettopp den jeg er. Det er det som skal foredles og lokkes fram. Det er det som skal gis næring og livsrom, Det er i det autentiske jeg skal slappe av, både i det jeg er og i det jeg gjør.» (Kallet…til et liv i frihet s.40)

Dette står på mange måter i motsetning til hva mange av oss tenker med hensyn til kall. Er det ikke slik at Gud kaller meg til noe jeg ikke kan eller føler for, for så å gi oss kraft til å gjøre det jeg ikke kan eller vil? Selvfølgelig vil Gud gi kraft til det vi skal være og gjøre for ham, men det er en misforståelse at vi skal gjøre noe vi føler står i motsetning til den jeg er dypest sett er Otto Rimås sier:. « Derfor er det viktig å søke svaret på kallsspørsmålet i hvilke evner jeg har. Kall er fra dens synsvinkelen å stille sine evner og ressurser til Guds disposisjon» (Kallet…til et liv i frihet s.49) 

Barokke fotografier

Jeg er fasinert av barokkmaleriet og har tatt noen fotografier i samme stil som barokke malerier og kommer til å poste noen av dem i tiden som kommer.

Kallet. Del 2

Kall gjelder ikke bare noen utvalgte få som skal stå i en heltidstjeneste for Gud.  Gud har gitt oss alle talenter og gaver som er tenkt å være en velsignelse for andre. Men vi opplever av og til, og noen av oss mer enn andre, at vårt selvbilde holder oss tilbake og hindrer oss i å gå inn i det vi er kalt til. Vi føler oss svake og udugelige.

 Otto Rimås sier «En av de største hindrene for kallsbevissthet  er jeg-svakhet. Den som ikke har funnet seg selv, har vanskelig for å ta tydelig stilling og fatte beslutninger. Det finnes en sammenheng mellom bevisstheten om egen identitet og mot til å leve…Mange mennesker kjemper og sliter med sitt selvbilde. Det dårlige selvbilde blir som en ond nedadgående spiral, en selvoppfyllende profeti om utilstrekkelighet og udugelighet. …En av de viktigste oppgavene for menigheten er på alle tenkelige og utenkelige måter å styrke den som er svak, og reise opp den som har falt….Hva kan være viktigere enn å bygge opp identiteten hos mennesker som har fått ødelagt sitt selvbilde? Hva kan være mer forenlig med Guds tanke enn å reise opp jeg-styrken hos mennesker som har blitt marginalisert til og med overfor seg selv? Hva kan være et bedre uttrykk for Guds kjærlighet enn å gi den redde livsrom, og øke den jeg-svakes styrke? Det er viktig for oss alle å bli bekreftet. Vi trenger å føle oss akseptert og respektert for det vi er. Vi må få vite at vi duger, at vi ikke trenger å se ned på oss selv, at vi kan reise oss opp og gå. Vi må befris fra mismot over at vi ikke er verdt noe og ikke kan gjøre noe vettig, verken for mennesker og Gud. Å leve helt er å våge å leve med både talenter og svakheter…Du får være svak, men du trenger ikke å se ned på deg selv. Du duger fullt ut som du er, og du kan vokse mye. Herren vil hjelpe deg».Kallet…til et liv i frihet s.37)

Kallet. Del 1

Kallet fra Gud er grunnleggende i kristenlivet. Ja selv det at vi er kristne, har jo sin bakgrunn i at Gud har kalt oss til seg selv. Matt. 4.21 sier «Da Jesus gikk videre, så han to andre brødre: Jakob, sønn av Sebedeus, og broren Johannes. De satt i båten sammen med sin far og bøtte garn. Han kalte dem, og straks forlot de båten og faren og fulgte ham». Jesus kaller oss i den livssituasjonen vi er i. Vi behøver ikke gjøre noe spesielt for å bli kalt av Gud. Bare en åpenhet for Gud når han kaller oss er nok. Først og fremst er vi kalt til felleskap med Jesus.1. Kor. 1.9 sier «Gud er trofast, han som har kalt dere til samfunn med sin sønn, Jesus Kristus, vår Herre». Ikke noe kall av noe slag kommer før dette, eller er viktigere en dette, at vi er kalt til felleskap og samfunn med Jesus.

Men det finnes også et kall til tjeneste, et livskall. Dette er ikke nødvendigvis et kall som må komme til utrykk i en bestemt form men i funksjon. For å finne mitt livskall må jeg speile meg selv i Gud og også i andre mennesker. Otto Rimås sier at «Mennesket er skapt til felleskap. Det skal ikke definere seg bare internt, inne i seg selv. Det er med gudommelig vishet skapt til å være avhengig av andre for å finne sin identitet. Det er i andre jeg møter meg selv. Det er i andres ansikt jeg ser mitt eget. Det er i andres sjel jeg lærer å kjenne min egen. Det er i andres autensitet jeg utvikler min egen».(Kallet…til et liv i frihet s.35)

Vi skal ikke bare speile oss i andre mennesker, vi skal også få speile oss i Gud. Otto Rimås sier «En av de mest ødeleggende konsekvensene av at mennesket vendte Gud ryggen, var at det dermed mistet ansikt-til-ansikt kontakten med sin Skaper. Det vet at det bare er i intim nærhet med Gud, der hans liv møter menneskets, at det kan se seg selv og leve helt og fult. Mennesket er innerst inne klar over at Gud er den eneste sjansen til ekte speiling av dets eget jeg, slik at det kan forstå hvem det er».(Kallet…til et liv i frihet s.35 -36)

John tegner og maler.

Her  er den siste tegningen min fra tegnekurset jeg følger. Det første bilde er tatt underveis i tegneprosessen, og det andre er den ferdige tegningen.

Troens faser.

Vår tro går gjennom flere faser. Som barn tror vi kanskje fordi våre foreldre gjør det. Når vi blir voksne blir troen noe mer bevisst og moden, men det er også mulig at troen stagnerer i en tidlig fase. Vi tror fordi vi alltid har gjort det og har aldri reflektert så mye over troen og hva den betyr. Livskriser vil ofte utfordre troen og gjøre oss mer bevisst på hva vi tror og hvorfor. Det blir legitimt å stille spørsmål ved dogmer eller det vi tror på. For noen betyr det at man rett og slett mister troen under en livskrise, kanskje nettopp fordi man ikke har reflekterte så mye over troen i forkant, og når krisen kommer er man ikke forberedt på at noe slikt kunne skje.  Alt man opplever er at troen ikke lenger fungerer på samme måte som da livet gikk på skinner. Men for mange vil troen være en redningsplanke undere en livskrise og man kommer styrket ut på den andre siden, men kanskje med en tro som er annerledes en den man hadde da man gikk inn i krisen.'

En modning av troen kommer med evnen til å undre seg. Torborg Aalen Leenderts sier i boka «Når glassflaten brister: «vi mennesker er skapt med en evne til å undre oss. Denne evnen må også prege troen – fordi Gud aldri kan fanges eller kontrolleres av vår tanke. Gud vil alltid sprenge alle våre forestillinger om ham, noe som henger sammen med Guds trancendens at han overskrider alt hva vi kan fatte. Glemmer vi denne sannhet…kan religionen forvandles til et dødelig virus i menneskets sinn og hjerte. Dette viruset frastjeler oss vår menneskelighet og får oss til å tro at vi er i besittelse av den absolutte sannhet om Gud.» Dette opplevde jeg selv da jeg fikk en av mine første møter med angsten. Min tro var preget av trosforkynnelsen med dens forestilling om å ha den absolutte sannhet om Gud og det åndelige livet. Mitt møte med angsten i denne forestillingsverden, hvor plutselig ikke noen av de åndelige prinsipper jeg hadde bygget livet mitt på fungerte lenger, gjorde at jeg måtte lære å nærme meg Gud på en annen måte.

Leenderts sier videre at «Sann tro, derimot rommer en erkjennelse av egen uvitenhet og egne begrensinger og en åpenhet for hva andre mennesker er kommet fram til…Troen henter sin styrke fra den levende Gud, ikke fra de oppfatninger og meninger man til enhver tid måtte ha.»

Johns poetiske hjørne.

Det skjønne

Jeg har akkurat hørt

Petrisk Vasks «Pater noster»

Det går tydeligvis an

Å lage vakker musikk også i dag.

Henryk Goreckis «3 Symfoni»

Valentin Silverstrovs «Stille sanger»

Petrisk Vasks «Pater noster»

og Arvo Parts "Spiegel im spiegel"

Er beviset på at skjønnheten

Ikke har forlatt oss helt

Takk Gud for disse

Som gjør at det

Fortsatt er håp for jorden.

Som Dostojevskij en gang sa:

«Skjønnheten skal redde verden»

Jesus - du er den skjønneste av alle.

Gud - et mysterium.

Bibelens Gud er på mange måter et mysterium. På den ene siden kan vi kalle ham Abba Far (Gal.4.6) og vi er kalt til felleskap med ham, på den andre siden er han fremmed. 1. Tim 6.16 sier at han er «den eneste som er udødelig, og som bor i et lys dit ingen kan komme, han som intet menneske har sett og heller ikke kan se» Kirkefedrene sa «Deus semper major» - «Gud er alltid større». Og det er slik vi må forstå det. Vi kan kjenne Gud gjennom Jesus Kristus, men Gud er alltid større en det vi kan kjenne eller forstå. Derfor er det alltid mer å oppdage hos Gud. Hvis vi forstår at Gud er alltid større, hindrer det oss i å putte Gud inn i en «teologisk boks» som vi kan kontrollere og forstå.

Torborg Aalen Leenderts sier i boka «Når glassflaten brister»: «Mye ved Gud kan vi bli fortrolig med. Men han har også en fremmed side som vi aldri kommer til rette med. Det er noe ved Gud vi aldri kan fatte. Overfor denne fremmedheten blir vår utfordring dypest sett å la Gud være Gud. Han er den Ubegrensete – og vi er begrensete mennesker. Denne fremmedheten hos Gud kan kjennes som et hinder. I stedet for å la Gud være Gud, svirrer vi rundt i spekulative og håpløse rundkjøringer i håp om å gripe ham. Vi skulle så gjerne forstått mer av hans tanker og handlinger. Vi skulle så gjerne kunne påvirke og kontrollere ham. Vi skulle så gjerne sett ham ansikt til ansikt – allerede nå…Vi har ikke «Gud i lomma» - selv om vi gjerne skulle hatt ham der. Dermed må vi gi avkall på å kontrollere ham. I stedet må vi hengi oss. Vi må leve i tillit til den Gud som stadig overrasker, og som åpenbarer seg i våre liv på uventete måter»

Johns poetiske hjørne

En antikvarisk bok.

En gammel bok først lest i 1716

Med ærbødighet blar jeg i den

Mange har bladd i den før meg

Mange har gjennom årene lest

Før den omsider havnet i mine hender

Barmhjertighet

«Kan et menneske være til nytte for Gud? Nei, den kloke gagner bare seg selv. Bryr Den Allmektige seg om din rettferd, har han vinning av at du er hel i din ferd? Er det din gudsfrykt han refser deg for når han fører klagemål mot deg? Er ikke din ondskap stor og dine misgjerninger uten ende?» (Job 22.2-5)

Noe som karakteriserte Jobs venner var deres mangel på barmhjertighet. De serverte en «vanntett» teologi om at det var Jobs synd som var årsaken til hans problemer, men ikke på noe tidspunkt etter at de begynte å snakke møter de Job med kjærlighet eller barmhjertighet. Hvor ofte ligner vi ikke på Jobs venner. Vi kan ha rett teologi, men uten kjærlighet og barmhjertighet er ikke vår teologi i stand til å forandre hjertene og er dermed ubrukelig. Ja selv rett teologi kan være giftig uten kjærlighet og barmhjertighet. Paulus sier i 1.Kor 13.2 «Om jeg har profetisk gave, kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap, om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet».

John tegner og maler

Her er den nyeste tegningen  min. Nok en gang er første bilde tatt underveis i selve tegneprosessen, og det andre bildet er av den ferdige tegningen.

Falsk og ekte skyld.

«Er ikke din ondskap stor og dine misgjerninger uten ende» (Job 22.5) Job blir beskylt av sine venner for å ha syndet, og at hans synd er årsak til hans problemer og vanskeligheter. Men gjennom hele Jobs bok ser vi at Job aldri omvendte seg på grunn av sine venners anklager mot ham. Han må ha følt presset. Sykdom, depresjon og hans venners anklager må ha gjort at Job følte presset til å omvende seg. Men Job bare forsvarte seg mot vennenes anklager. Hvor mange ganger har ikke jeg opplevd det samme. Jeg har følt meg presset, anklaget og full av angst, og har tenkt at jeg har syndet og trenger å omvende meg. Men gjennom hele Jobs bok er det kun en gang at Job omvender seg i støv og aske. Det er etter at Gud selv taler til ham. Gud taler til Job og Jobs reaksjon er «Før hadde jeg bare hørt om deg, men nå har jeg sett deg med egne øyne. Derfor tar jeg hvert ord tilbake og viser min anger i støv og aske»(Job 42.5-6)

Vår samvittighet kan være en skrøpelig ting. Det er ikke alltid den leder oss riktig. Selv er jeg plaget med skrupuløsitet, det vil si en overfølsom samvittighet. Dette er en del av min angstlidelse. Derfor er det så viktig for meg å være ledet av Gud i det jeg gjør, ikke minst i det å omvende meg fra synd. Det er viktig for meg å omvende meg fordi Gud taler til meg, og ikke fordi jeg føler indre eller ytre press. Omvendelse er ikke tenkt å skulle være en åndelig valium.

 Vår sjelefiende blir jo kalt for «våre brødres anklager»(Joh. Åpenb. 12. 10) Han vil mer enn gjerne anklage oss både for ting vi har gjort eller ikke har gjort. Men anklager fra djevelen fører aldri til frihet, men overbevisning om synd fra Gud leder oss til korset hvor vi kan legge våre byrder ned.

Er man plaget med en overfølsom samvittighet kan det noen ganger være til hjelp å snakke med en kristen bror eller søster og få hjelp til å se det man plages med litt utenfra eller fra et litt annet perspektiv. Da kan man få hjelp til å se om det man plages med er en reel synd eller bare falsk skyldfølelse som ikke har sin rot i virkeligheten.

Johns poetiske hjørne.

Hør ham

Hør han visker

I fuglesang

Og vinden

som stryker ditt skinn

Se han taler 

I solnedgangens

flammende farger

og setter ditt indre i brann.

Hør han roper

i skogens

stillhet og ro

som metter din sjel

som med fete retter

Rembrandt

Rembrandt er min favorittkunstner. Få eller ingen har gjengitt sine modeller med mer innlevelse og empati en det Rembrandt gjorde. Jeg har kopiert flere av Rembrandts bilder. Her er to av dem:

John tegner og maler.

Etter en lengre pause har jeg nå begynt å tegne igjen, og forsetter på mitt tegnekurs. Her er to bilder av samme tegning. Det første er tatt underveis i tegningen, og det andre bildet er av den ferdige tegningen.

Skaperverket og åpenbaring

Vi har en tendens til å tenke at Gud kun åpenbarer seg til oss gjennom Bibelen, og det er selvfølgelig mye riktig i det, men Gud gir seg til kjenne også på andre måter. Etter at Jobs venner hadde forelest for ham sin teologi om hvorfor lidelsen hadde rammet Job. Sier han i Job 12.7- 9 «Spør bare dyrene, de lærer deg, himmelens fugler gir deg kunnskap. Eller tenk på jorden den opplyser deg, fisken i havet har noe å fortelle. Hvem skjønner ikke, når han ser alt dette, at Gud har skapt det med sin kraft?»

Noen ganger kan vi bli så opptatt av vår teologi at vi glemmer å se alt det fantastiske Gud har skapt rundt oss og som vi kan glede oss over, og som vitner om ham som har skapt alt dette. Skaperverket var på mange måter Guds første ord til mennesket. Det skriftlige ord kom senere. Paulus sier i Rom.1.19-20 «For det en kan vite om Gud, ligger åpent for dem; Gud selv har åpenbart det. For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har menneskene helt fra skapelsen av kunnet se og erkjenne av hans gjerninger».

Johns poetiske hjørne.

Hytta i skogen

Jeg sitter her på hytta i skogen

Og leser min Henry Thoureau

Om livet i skogen ved Walden.

Jeg har mitt eget liv i skogen

Hvor stillheten er tykk som smør

Og fjellene er som en stående bauta.

Til ettertanke.

Uten Jesus og kristendommen ville vi ikke hatt: ”Messias” av Handel, ”Skapelsen” av Hayden, Mozarts requiem, Michelangelos ”Pieta”, ”Paradise lost” av Milton, ”Den guddommelige komedie” av Dante, ”Den fortapte sønn” av Rembrandt, Bachs juleoriatorie, Leonardo Da Vincies ”Nattverden”, William Booth og Frelsesarmeen, Kristi gravleggelse” av Caravaggio, Faure`s requiem, Gounod/Bachs ”Ave Maria”,"Det nye Testamentet", ”Mors et Vita” av Gounod, ”Pieta`” av Tizian, Det Sixtinske kapell, ”Matteus kallelse” av Caravaggio, Østkirkes ikoner,”Pilgrims progress” av Bunyan, Georges Herberts dikt, ”Stabat Mater” av Poulenc, ”Passio” av Arvo Part, ”Symphony of Sorrowful songs” av Gorecki, ”Tyngden og Nåden” av Simone Weil, ”Dark night of the soul” av St. John of the cross, Pascals ”Tanker”, Moder Theresa, ”Stabat Mater” av Pergolesi, ”Narnia” av C S. Lewis, ”De Civitate Dei” av Augustin, ”Moses” av Michelangelo, Vatikanmuseet, ”Forklarelsen” av Rafael, "Brødrene Karamasov" av Dostojevskij"David" av Michelangelo osv. osv. osv. osv.osv. osv. osv....................................

Boktipset.

Jeg har for ikke så lenge siden skrevet flere artikler om blant annet sykehusenes opprinnelse, universitetenes opphav og hvordan barn fikk ny status under kristendommen. Mye mer kunne vært sagt om hvordan kristendommen forandret vår kultur. Her kommer noen tips om gode bøker som tar for seg disse emnene:

«How christianity changed the world», Alvin J. Schmidt

“How the catholic church buildt western civilization”, Thomas E. Woods

“For the glory of God”, Rodney Stark

"The victory of reason" Rodney Stark

Tradisjoner. Del 2

Jeg skrev i går en artikkel om tradisjoner og hva NT sier om tradisjoner. Vi så at tradisjoner både er positivt og negativt omtalt i NT. Jesus advarer mot å følge tradisjoner som setter Guds Ord ut av kraft, mens Paulus skriver om at vi skal følge den apostoliske tradisjon, eller overlevering, som den også oversettes.

Men hva med tradisjoner som ikke faller inn i disse to kategoriene. Det finnes tradisjoner/overleveringer som ikke setter Guds Ord ut av kraft, men som heller ikke strengt tatt kan sies å være en del av den apostoliske tradisjon/overlevering, men som, kristne har brukt som hjelpemidler for troen. Noen av disse tradisjonene er gamle og noen av nyere dato.

Eksempler på noen gamle slike tradisjoner/overleveringer er kirkeåret, tidebønner, lectio divina og Jesusbønnen. Noen nyere eksempler er Kristuskransen og gripekors. Det er ingen tvil om at disse tingene kan være gode hjelpemidler for troen og bønnen. Og jeg tror at de kan gå inn under de kategorier som Paulus nevner i Fil.4.8 «For øvrig brødre: Alt som er sant, alt som er edelt, rett og rent, alt som er verdt å elske og akte, all god gjerning og alt som fortjener ros, legg vinn på det.»

Tradisjoner.

Jeg skrev en kommentar på en venns facebook side om tradisjoner, og tenkte at det kunne være noe og dele også med bloggens lesere. Vi har ofte forskjellig syn på tradisjoner. Noen omfavner tradisjoner, og andre aviser dem. Det ene er ikke nødvendigvis bedre en det andre. Alt kommer an på hva man legger i tradisjoner. Vi skal her se litt på hva NT sier om tradisjoner både positivt og negativt. Det er nemlig slik at tradisjon også oversatt forskrifter eller overlevering ikke bare er omtalt negativt i NT. I Matt. 15.1-9 sier Jesus:

«Da kom noen fariseere og skriftlærde fra Jerusalem til Jesus og sa:  2 «Hvorfor bryter disiplene dine overleveringen fra de gamle? De skyller ikke hendene før de spiser.»  3 Han svarte: «Og dere, hvorfor bryter dere Guds bud av hensyn til deres egen overlevering?  4 For Gud sa: ‘ Hedre far og mor’ og: ‘ Den som bruker onde ord mot far eller mor, skal dø’.  5 Men dere lærer: ‘Den som sier til sin far eller mor: Det du skulle hatt av meg til hjelp, skal være en tempelgave,  6 han trenger ikke å hedre sin far *eller mor•.’ Altså har dere satt Guds ord ut av kraft av hensyn til deres egen overlevering.  7 Hyklere! Jesaja profeterte rett om dere da han sa:

         

     8  Dette folket ærer meg med leppene,

           men hjertet er langt borte fra meg.

         

     9  Forgjeves dyrker de meg,

           for det de lærer, er menneskebud.»

 Her har vi et eksempel på hvordan tradisjoner/overleveringer er negativt framstilt.

Men dette er ikke alt NT har å si om tradisjoner/overleveringer. I 2. Tess 3. 6 sier Paulus: «Vi pålegger dere, søsken, i vår Herre Jesu Kristi navn: Hold dere unna alle søsken som ikke holder orden på livet sitt og ikke retter seg etter den overlevering dere mottok fra oss.»

1Kor.11.2 sier: « Dere skal ha ros for at dere husker på meg i alt og holder fast på de overleveringene jeg har gitt videre til dere.»

2. Tess 2.15 sier: « Stå derfor fast, søsken, og ta vare på de overleveringene vi har undervist dere i, enten muntlig eller i brev.»

Ordet som er oversatt overlevering i disse versene er nøyaktig samme ord som er oversatt overlevering i Matt 15. Og det ordet kan også oversettes tradisjon. Så det betyr at tradisjon/overlevering er både negativt og positivt beskrevet i NT. Det finnes menneskelige tradisjoner/overleveringer som setter Guds Ord ut av kraft, men det finnes også en apostolisk tradisjon/overlevering som NT sier at vi skal holde fast ved. Dette er selvfølgelig den tradisjon/overlevering som endte opp som den Nytestamentlige kanon. Så holder du fast ved NT, holder du ifølge Bibelen fast ved den apostoliske tradisjon/overlevering. Dette innebærer at tradisjon/overlevering ikke er negativt per se, alt kommer an på om den tradisjonen vi følger setter Guds Ord ut av kraft eller om den faktisk styrker og hjelper vår tro.

Johns poetiske hjørne.

Korset

En trygghet i det store intet

Et fast holdepunkt i livet

Korset på den nakne jord

Universets  midtpunkt

Johns poetiske hjørne.

Roma

I Roma som tenåring

Hvilket inntrykk det gjorde

På et følsomt tenåringssinn

Finns det et liv etter Roma?

Jeg lengter alltid tilbake.

Job og lidelsens problem. Del 5

Etter at Job har ydmyket seg for Gud, bad han Job om å gå i forbønn for sine tre venner Job 42.7-10  sier: «Da Herren hadde takt dette til Job, sa han til Elifas fra Teman: «Jeg er brennende harm på deg og de to vennene dine; for dere har ikke talt rett om meg slik som min tjener Job. Ta nå sju okser og sju værer, gå til min tjener Job og bær dem fram som brennoffer for dere. Så skal min tjener Job gå i forbønn for dere, og jeg vil bønnhøre ham og spare dere for den ulykke dere hadde fortjent fordi dere ikke talte rett om meg slik som min tjener Job gjorde. Elifas fra Teman, Bildad fra Sjuah og Sofar fra Na`ama gikk da avsted og gjorde som Herren hadde sagt dem, og Herren hørte Jobs bønn.» Dette lærer oss at det er ikke alltid de som snakker mest om Gud som har rett eller de som har en rett teologi, men de som ydmyker seg for Gud. Og frukten av at Job ydmyket seg og gikk i forbønns var som følger» Da Job hadde bedt for vennene sine, vendte Herren hans lagnad Han lot ham få dobbelt så mye som før».

Hva vi kan lære av Jobs bok er først og fremst dette at når lidelsen rammer, så rammes også ofte vårt gudsbilde. Vi kan be klagesalmer og gi utrykk for vår fortvilelse og lidelse, men litt etter litt ser vi Gud på en ny måte, han blir større for oss en før, vi har ikke lenger en Gud som vi kan putte i en altfor liten boks av teologi hvor vi har kontroll på Gud. I stedet sprenger Gud istykker den boksen vi har puttet ham i, fordi Han er så mye større en vår boks og vår teologi. Når vi våger å tro på en Gud som er større, og ydmyker oss for ham i vår lidelse og nød kan Gud begynne å gjøre et verk i våre liv det være seg om lidelsen går over eller ikke.

Job og lidelsens problem. Del 4

Etter å ha blitt anklaget og fordømt av sine venner, og ha kommet med forsvarstaler opplever Job at Gud taler til ham gjennom en storm. Og Guds tale til Job kan fortone seg som et «goddag mann økseskaft». Gud gir ikke Job noe svar på eller forklaring på hans lidelser. Gud stiller Job masse spørsmål om skaperverket, og Guds hensikt er ikke å forklare for Job hans prøvelser, men istedet å føre Job til en plass hvor han vil ydmyke seg for Gud. I Bibelen Guds Ord studieutgaven står det om Guds svar til Job at «Svaret er ikke et forsøk på å forklare Jobs lidelser, men en rekke forhør. Han søker å ydmyke Job. Når vi ser på stormtalen, kan vi trekke tre konklusjoner med hensyn til Jobs lidelser: 1)Job skulle ikke få vite meningen med sine lidelser. Det er trekk ved den menneskelige lidelsen som Gud ikke kan forklare oss på den tiden vi opplever den, uten at hensikten blir ødelagt. 2)Gud engasjerer seg i menneskelige forhold. Job og hans sorg betydde nok for Gud til at Han talte. 3)Guds mening var også å gjøre slutt på Jobs egenrettferdighet, egne forsvar og egen visdom slik at han skulle få alt i Gud»

Det betyr at noen ganger er det fåfengt å skulle stille spørsmålet hvorfor til lidelse, eller å søke noen mening i den. Jeg skrev i starten av denne artikkelen at lidelser kan knuse våre gudsbilder, og noen ganger trenger vi at våre gudsbilder blir knust fordi våre gudsbilder er for små eller er vrengebilder. Job opplevde akkurat dette. Etter at Gud har talt til ham sier Job: «Jeg har talt om ting jeg ikke forstår om det som er så underfullt at jeg ikke kan skjønne det...Før hadde jeg bare hørt om deg, men nå har jeg sett deg med egne øyne. Derfor tar jeg hvert ord tilbake og viser min anger i støv og aske» (Job 42.3, 5-6) Job sier: «før hadde jeg hørt om deg», noe som representerer Jobs gamle gudsbilde som gikk istykker. Videre sier han «men nå har jeg sett deg med egne øyne»- noe som representer Jobs nye gudsbilde. Og resultatet av at Job fikk en nytt og mer virkelig og sant gudsbilde var at han ydmyket seg for Gud. Han sier;  «Derfor tar jeg hvert ord tilbake og viser min anger i støv og aske»

Når våre gudsbilder går istykker, noe som ofte skjer når lidelsen rammer oss og det er behov for et nytt og sannere gudsbilde skjer ofte det samme med oss som med Job når han sier «Derfor tar jeg hvert ord tilbake og viser min anger i støv og aske» Vi må også ta våre ord tilbake om hvordan vi har snakket om Gud og få oss et nytt og sannere språk for vår tale om Ham.

Job og lidelsens problem. Del 3

Etter Jobs klage finner hans venner det for godt å åpne munnen, og her avslører de sviktende teologisk sans, og kommer med slikt som en dessverre kan se kristne komme med også i møte med dem som lider. Elifa sier til Job «Tenk etter! Når mistet en skyldfri livet, hvor gikk rettskafne folk til grunne? De som pløyer ned ondskap og sår ulykke, de høster det samme» (Job 4.7-8) Elifa viser her en holdning overfor den lidende Job som vi dessverre ser i kristne kretser også. Man tenker at om det går istykker for noen, så er det på grunn av synd i deres liv, eller fordi de ikke har bekjent positivt. I forskjellige former kommer det til utrykk at man på en eller annen måte mener at den som lider selv er skyld i sine problemer.

Dessverre ser vi i Jobs bok at det er etter at hans venner begynner å tale at Job for alvor går ned i en depresjon. Han sier: «Å om mitt mismot kunne veies og om min ulykke legges i vektskålen. For nå er den tyngre enn sanden ved havet». (Job 6.2)Ikke så rart med slike venner han har og som med sin tale er med å øke Jobs fortvilelse. Jobs venner har et vanntett teologisk syn som sier at det gode blir belønnet og det onde blir straffet. Som Mike Mason sier: «Istedet for barmhjertighet brakte de fordømmelse og istedet for medfølelse  fremviste de et rigid læresystem». («The gospel according to Job)

 I kontrast til dette gir  Job oss i sin fortvilelse og i sine taler et glimt av noe mye høyere, nemlig Messias. I Job 19.25 sier han «Men jeg vet at min gjenløser lever; og som den siste skal han stå fram på jorden» og i kapitel 16. 19 sier han «Jeg har da mitt vitne i himmelen, en som taler min sak i det høye». I Jobs bok 9.32-33 beskriver Job menneskenes stor dilemma og Guds løsning på menneskehetens problem, nemlig Messias; «Han er jo ikke en man som jeg, så jeg kan gi ham svar og gå for retten sammen med ham. Det er ingen voldgiftsdommer som kan legge hånden på oss begge og avgjøre saken mellom oss».

Så vi ser at mens Jobs venner er opptatt av straff og belønning, så bruker Gud faktisk Job i hans mørke og fortvilelse til å si noe om den kommende Messias. Det forteller oss at Gud kan bruke oss alle uansett hvor vi er i tilværelsen enten vi føler at Gud kan bruke oss eller ikke. Mange ganger så tenker vi at når vi er på et visst åndelig nivå, da kan Gud bruke oss. Hvis vi kjenner Guds nærvær da kan han bruke oss, men hvis vi ikke kjenner Guds nærvær, da kommer han ikke til å bruke oss. Men fortellingen om Job viser oss noe annet. Det er også fristende å dra inn en annen person også, nemlig Moder Teresa som levde i et personlig åndelig mørke i mesteparten av sitt liv, samtidig som hun brakte Guds kjærlighet til tusener av fattige og syke. Så selv om du er syk, lider av angst eller depresjon eller av andre plager kan Gud bruke deg.

Job og lidelsens problem. Del 2

Og så rammet ulykkene Job en etter en. Han mistet sin rikdom og hans sønner og døtre døde i en ulykke. Men det var ikke nok til å vippe Job av pinnen. Job «Flerret kappen sin og klipte av seg håret. Han kastet seg ned, bøyde seg med ansiktet mot jorden og sa: «Naken kom jeg fra mors liv, naken vender jeg tilbake. Herren gav, og Herren tok, Herrens navn være lovet»( Job 1.20-21) Videre så står det at «Tross alt som hadde hendt, syndet ikke Job og kom ikke med et eneste vondt ord mot Gud.»(Job 1.22)  Dette forteller oss at Jobs gudsfrykt satt dypt i ham. De fleste av oss ville antagelig sunket ned i en depresjon om vi opplevde det som Job gjorde.

Men Jobs prøvelser var ikke over. Satan kom nok en gang til Gud. Og nok en gang berømmer Gud Jobs gudsfrykt. Og nok en gang får Satan lov til, denne gang å røre ved Jobs kropp. Job 2.7-8 sier «Så gikk Satan bort fra Herren og han slo Job med vonde byller fra hode til hæl. Job tok et potteskår og skrapte seg med, der han satt borte på avfallsdyngen.» Nok en gang tar Job til orde og sa «Skal vi bare ta imot det gode fra Gud? Skal vi ikke ta imot det vonde også»? Tross alt som hadde hendt syndet ikke Job med sin munn» (Job.2.10)

Job hadde tre venner som ble enige om å besøke ham da de hadde hørt om alt det vonde som hadde skjedd ham. Job.213 sier om Jobs venner: «Så satt de hos ham der på jorden i sju dager og sju netter. Og ingen sa et ord til ham, for de så at han led forferdelig». Ofte når vi lider vondt, er det akkurat det vi trenger, venner som bare er hos oss uten å si så mye eller komme med gode råd. Bare nærværet av et annet menneske gjør godt. Problemet med Jobs venner åpenbarte seg først da de begynte å snakke, noe jeg kommer tilbake til senere.

Etter å ha sittet med sine venner i stillhet i sju dager, brister det til slutt for Job og han bryter ut i en klagesang. Han forbanner den dagen han ble født og gir utrykk for sitt mørke og sin fortvilelse, men han forkaster ikke troen på Gud. Mange av salmene i salmenes bok er også klagesalmer, noe som gir legitimitet til klagen som utrykksform innfor Gud. Og det store er at Gud tåler det.  Han tåler at vi gir utrykk for vår fortvilelse og vårt mørke. Som Mike Mason sier i boka «The gospel according to Job: «Dette er ikke synd, det er ren og skjær ærlighet».

Job og lidelsens problem. Del 1

Vi tror vi kjenner Gud. Så lenge livet går på skinner kan vi leve godt med vårt gudsbilde. Men hva med den dagen katastrofen slår ned i våre liv. Uhelbredelig sykdom, en ektefelle eller et barn som tar sitt eget liv, angst og depresjon som gjør livet sårbart og ugjenkjennelig. Hva skjer med vårt gudsbilde da? Hvor var Gud da katastrofen rammet? Hva når vi mister kontrollen over hva som skjer med oss, og Gud ikke svarer på våre bønner? Hva når de åndelige prinsippene vi har bygd våre liv på ikke fungerer lengre, og det gudsbilde vi har går i tusen knas?

Vi kjenner til en som opplevde katastrofen. Hans historie er nedtegnet i Bibelen. Hans navn var Job. Jobs bok handler om lidelse og lidelsens problem uten å gi oss noe enkelt svar på dette. Men det gir oss glimt av forståelse, og ikke minst noe om hvordan vi ikke skal bedømme lidelsen slik Jobs venner gjorde.

Job var en rik og velykked man. Og han var ikke minst en svært gudfryktig man. Så gudfryktig at han både vakte Guds men også Satans oppmerksomhet. Gud skrøt av Job og hans gudfryktighet, men Satan bad Gud om lov til å gripe inn i hans liv. For som Satan sa til Gud: « Det er vel ikke uten grunn at Job frykter Gud. Har du ikke på alle måter vernet om ham og hans hus og alt han eier? Alt hans arbeid har du velsignet, og hans budskap brer seg i landet. Men rekk bare hånden ut og rør ved det som hører ham til, så skal du se at han spotter deg like opp i ansiktet.» (Job 1.9-11) og Gud svarte Satan: «Alt det han eier er i din makt. Men på ham selv får du ikke legge din hånd på»

 Nå kan vi fundere på hvorfor i all verden lot Gud Satan gå til angrep på alt Job eide. Men Bibelen gir oss ikke noen enkle svar på det, men noen Bibelvers kan kanskje gi oss et glimt av hvorfor. I Luk. 22.31-32 sier Jesus noe merkelig til Peter: «Simon, Simon! Satan har krevd å få sikte dere som hvete. Men jeg bad for deg at din tro ikke måtte svikte. Og når du igjen vender om, da skal du styrke dine brødre.» Dette verset alene er litt tynt å bygge en teologi rund, men vi kan ane at det ser ut som om Satan har et vist krav på å få prøve de troende. Hvis det er tilfelle kan det forklare noe rundt det som skjedde med Job.

Sykehusenes opprinnelse. Del 3

Allerede fra rundt 300 tallet begynte den kristne kirke å opprette sykehus i Østromerriket.  Et av dem var Basileias i Kappadokia. Den inneholdt både et fattighus og en avdeling for spedalske. Knyttet til sykehuset fantes det både leger, sykepleiere og tjenere.

  «Med dette og lignende sykehus som modell spredde skikken seg med å bygge sykehus i både østlige og vestlige deler av Romerriket. Kirkene skulle vise seg å innta en svært viktig rolle i behandlingen av og pleien av syke. Det var særlig munkene som studerte legekunsten, som plantet og dyrket fram legende urter og tok seg av fattige...Miller(1985) påpeker at sykehusene som kirken opprettet hadde viktige fellestrekk med moderne sykehus. Det viktigste kjennetegn ved disse sykehusene var at de kombinerte kristen nestekjærlighet med det beste i gresk medisin i tradisjonene fra Hippokrates og Galenos. De var på mange måter forløperne til vårt moderne sykehus».(« Følelser og moral»  Arne Johan Vetlesen/Per Nordtvedt)

På samme måte som med universitetene så ser vi igjen at en  stor og viktig institusjon i vårt samfunn, som sykehuset er, oppsto og utviklet seg i en kristen kontekst og kultur.

Sykehusenes opprinnelse. Del 2

Fantes det noe som kunne ligne på sykehus i antikken? Vi skal kort se på tre institusjoner.  Du hadde Aesculapia, som var et tempel for en helbredelsesgud ved navn Aesculapius hvor syke kunne komme. Men det gjaldt mest av religiøse årsaker at folk samlet seg der over natten. De kunne komme og overnatte i håp om at Aesculapius skulle åpenbare seg og gi dem en eller annen form for behandling som de kunne følge for å bli friske.  Noe sykehus som vi kjenner dem var det ikke.

En annen institusjon er Iatreia hvor syke kunne komme for å få en diagnose og foreskrevet medisin, men det var ingen form for behandling og pleie der.

En tredje institusjon var det romerske Valetudinaria. Som kan sies å være en form for sykehus, men behandlet bare visse grupper som soldater og muligens slaver og gladiatorer. Et sykehus for vanlige folk var det ikke.

Alvin J. Schmidt sier i boken «How christianity changed the world»: «Gitt den gjenomsyrede frykten som hedningene hadde for å pleie de syke og døende, sammen med deres negative syn på de fattige og når det gjaldt manuelt arbeid, gjør at det ikke var noen overraskelse at  det  ikke var etablert medisinske institusjoner(sykehus) som pleide og tjente den generelle populasjonen før den kristne barmhjertighet for den syke og nødlidende»

Arne Johan Vetlesen/Per Nordtvedt sier i boken «Følelser og moral»: «Et viktig trekk ved den kristne hospitaltradisjonen til forskjell fra den greske var de egalitære trekk i den kristne barmhjertighetsetikk. I den kristne tradisjonen ble omsorgen for den syke ikke innskrenket til ens egen stand, men rettet mot syke personer i kraft av deres tilstand...Den kristne kirke utvidet den filantropiske holdning man så i gresk medisin til å gjelde alle, inkludert fremmede og til og med fiender. Det ble videre lagt særlig vekt på forpliktelsen overfor de svakeste. Dette ble særlig tydelig ved avvisingen av barnedrap og omsorgen for vanføre, syke og fattige. Den religiøst-etiske motivasjonen for pleien av syke hadde sin kraft i at den var både universell og partikulær: Den rettet seg mot alle, uavhengig av stand, og den rettet seg ofte mot de mest trengende og de fattige»

Sykehusenes opprinnelse. Del 1

Alle som har lest NT vet at Jesus ikke bare var opptatt av å frelse sjeler, han var også svært opptatt av å helbrede kropper. Dette var også en viktig del av de første kristnes tjeneste. De husket at Jesus hadde sagt, «jeg var syk og dere så til meg» og at han også hadde sagt «det dere gjorde mot en av disse mine minste brødre gjorde dere mot meg“ (Matt 25.36 og 40).

 Kontrasten til romerne og grekerne var enorm: «Kontrasten er også bemerket av moderne historikere; «Når epidemier brøt ut» sier Howard Haggard så flyktet ofte romerne i frykt og etterlot de syke til å dø uten pleie og omsorg». Haggard bemerker videre at romerne så på det å hjelpe en syk person som et tegn på svakhet, mens de kristne i lys av hva Jesus underviste om å hjelpe de syke, trodde at de ikke bare tjente de syke, men også at de tjente Gud. Ved å gjøre dette fylte kristne det hedenske tomrommet som i det store og hele ignorerte de syke og døende, særlig når det var epidemier.»(«How christianity changed the world» Alvin J.Schmidt)

 Selv den berømte legen Galen flyktet fra Roma da en epidemi brøt ut, mens de kristne ofte ble igjen under epidemier og pleide de syke og døende. «Den hedenske keiser Julian som regjerte fra 361 til 363 klaget over mangel på medmenneskelig oppførsel blant romerne i forhold til de syke i kontrast til den kristne barmhjertighet» («How christianity changed the world» Alvin J.Schmidt)

Johns poetiske hjørne

Michelangelo

Kraften i uttrykket

de kraftfulle kropper

Michelangelos varemerke

fra Det Sixtinske kapell

til kraften i David

Men ømheten i pieta

et ungdomsverk

Universitetenes opphav

De store institusjonene i vårt samfunn som f. eks. universitetene, sykehus, sykehjem er ting vi tar for gitt, men de har alle sammen et opphav, de har ikke alltid vært der. Universitetene slik vi kjenner dem har sitt opphav i den europeiske middelalder. 

  Charles Homer Haskins sier i boka «The rise of universities at «Universitet og likeså katedraler og parlament er et produkt av middelalderen. Grekerne og romerne så merkelig det kan en høres hadde ikke universitet i den forstand som ordet har vært brukt de siste syv eller åtte århundrene. De hadde høyere utdanning, men det er ikke synonymt. Mye av deres undervisning i lov, retorikk og filosofi vil være vanskelig å forbigå, men det var ikke organisert i for av permanente undervisningsinstitusjoner…. I alle disse sakene er vi arvinger og etterkommere ikke av Aten eller Alexandria, men av Paris og Bologna».

Først i det tolvte og trettende århundre dukket det opp de første universitetene i Paris og Bologna og spirene til disse universitetene finner vi i klostrene og i katedralskolene. Ifølge Haskins er dagens universitet etterkommere av universitetene i Bologna og Paris. Universitetene som i dag mer eller mindre har fjernet seg fra sine kristne røtter, ble altså til og formet i en kristen kontekst og kultur.

Da barn ble fullverdige mennesker. Del 5

Men hva med vår tid? Hvor står vi i dag?. Vi må vel kunne si at vi i dag lever i en postkristen kultur. Dette kommer til utrykk på flere områder, blant annet når det gjelder abort. Belgia og Nederland har legalisert eutanasi for uhelbredelige og dødssyke barn med store smerter. Belgia uten noen nedre aldersgrense, i Nederland for barn over 12 år.

Peter Singer, professor i etikk, ønsker å ta ting enda lengre. Og hvis det er slik at Gud ikke finnes, som Singer mener, så hvorfor ikke. Singer mener at for at noen skal defineres som en person må man ha både selvbevissthet og rasjonalitet. Han hevder videre at akkurat som et foster, så mangler et nyfødt barn disse egenskapene og derfor kan man på samme måte som man tar abort også ta livet av et nyfødt barn. Her ser vi en tankegang som er i samsvar med den gresk/romerske hedenske kulturen. Heldigvis er vi ikke kommet helt der hvor Singer er, enda, men ettersom kristendommen mister innflytelse så risikerer vi skritt for skritt å nærme oss et standpunkt som ligger tett opp til Singer. Han innrømmer da også at det er nettopp kristendommen som har gitt det ufødte og det nyfødte barnet en verdi han mener det ikke skulle ha. Singer er kontroversiell, men samtidig har hans tekster blitt benyttet på universitetet til ex.phil. Han er med andre ord ikke en marginal skikkelse.

Hvor går vi videre i en slik verden? Magnus Malm sier i boka I lammets tegn:«Ofte anvendes nettopp dagens pluralisme som argument mot kristendommens krav på historisk sannhet – «noe sånt var kanskje gangbart i det gamle enhetssamfunnet, men vi kan ikke lenger tenke slik i et samfunn der et mylder av religioner og ideologier lever side om side». Da glemmer man at det var nettopp i et slikt pluralistisk mylder kristendommen var som mest dynamisk og spredde seg raskest, nemlig i romerriket de første 300 årene. Reaksjonene fra omgivelsene lignet svært på dem vi ser i dag. Ledene debattanter anklaget de kristne for «intoleranse» og «fanatisme». Det må jo ha virket temmelig besynderlig når mennesker frivillig gikk i døden for sin overbevisning – i en kultur der man for lenge siden hadde sluttet å tro på noe annet enn sin egen kynisme og private lykke. På mange måter er vi tilbake der vi tok fatt, med en påfallende samstemmighet mellom vårt samfunn og det sene romerriket.» 

Kanskje det vi trenger er å gå tilbake til de første kristne som levde i en hedensk kultur, og se hvordan de levde ut sitt sitt kristne liv gitt at vi selv er kristne i en mer eller mindre lignende kultur. Men det er ikke en kristendom uten omkostninger. Magnus Malm sier: ”Det går smertelig klart fram at oldkirken stort sett ikke kunne tenke seg å omtolke bekjennelsen ”Jesus er Herre” slik samfunnets makthavere ønsket: ”Ofre til gudene, så kan dere få holde på med de kristne gudstjenestene deres så mye dere vil.” Konsekvensen for mange kristne ble forfølgelser og for noen martyrdøden. Uansett er vi kalt til å leve og «kjempe for den tro som en gang for alle er overgitt til de hellige.»(Judas 1.3) Og vi kan bare håpe og tro at barn skal fortsette å få lov til å være fullverdige mennesker.

Da barn ble fullverdige mennesker. Del 4

Når det gjelder seksuelt misbruk av barn var også kirkefedrene klare i sin holdning til dette, og jeg skal igjen gi noen eksempler. I  Didache kapitel to leser vi at «du skal ikke skjende gutter» Barnabas brev sier i kapitel 19 «du skal ikke drive gutteskjending.».

 Justin Martyr skriver også om seksuelt misbruk av barn og peker på at det å sette ut barn ofte førte til at de ble misbrukt i prostitusjon. Han skriver:«For at vi ikke skal gjøre noe urett eller ugudelig, har vi lært at å sette ut barn er onde menneskers verk. For det første fordi vi ser at nesten alle ender opp i prostitusjon, ikke bare jentene, men også guttene...Noen av dem som benytter seg av disse for å ha samleie på ugudelig, vanhellig og ubehersket vis, kunne tilfeldigvis ha samleie med sitt eget barn, sin slektning eller bror».

O. M. Bakke konkluderer i boka «When children became people» med å si at «Jeg tror derfor at vi kan trygt konkludere med at den kristne seksualetikken bragte en dramatisk nedgang i nummeret av barn-særlig gutter-som var involvert i seksuelle relasjoner med voksne".

Dette som kirkefedrene gav utrykk for på disse områdene som vi har sett på her var ikke bare noen enkle røster her og der. Etterhvert som kristendommen vant terreng og særlig etter Konstantin ble disse holdningen til kirkefedrene også innlemmet i lovverket og ble en del av den nye kristne kulturen som Europa skulle bygges opp på.

Johns poetiske hjørne

En gave til oss

En gave til oss

Ruvende skikkelser

I kraft av sitt verk

Rembrandt og Bach

Hvor fattige ville vi vært

Uten dem.

Da barn ble fullverdige mennesker. Del 3

Når det gjelder abort, barnedrap eller å sette ut barn så hadde de kristne en helt annen holdning til det enn man hadde i den gresk/romerske hedenske kulturen. Vi ser dette gjenspeile seg i kirkefedrenes skrifter som jeg skal gi noen få eksempler på her. I Didache leser vi kapitel 2 at «du skal ikke drepe et foster ved abort, heller ikke skal du drepe et nyfødt barn». I Barnabas brev kapitel 19 leser vi at «du skal ikke drepe et foster ved fremkalt abort, heller ikke skal du drepe et nyfødt barn». Justin Martyr sier i sin Første apologi at «For at vi ikke skal gjøre noe urett eller ugudelig, har vi lært at å sette ut barn er onde menneskers verk»

Mange flere eksempler kunne vært gitt, men dette er tilstrekkelig til at vi kan si at disse tingene var utbredt, ellers hadde det ikke vært behov for at kirkefedrene skulle behøve å ta opp disse tingene i sine skrifter, og det gir oss en klarhet i hva som var den kristne holdningen til abort, barnedrap og å sette ut barn.

 O.M.Bakke konkluderer i boka «When children became people» med følgende: «Vi kan derfor si at ved begynnelsen av det tredje århundre var det en vell etablert kritisk holdning til alle former for barnedrap – enten ved abort, ved å sette ut barn eller  andre former for drap. «Kritisk» er egentlig et for mildt utrykk: disse praksisene ble helt og og holdent fordømt»

Da barn ble fullverdige mennesker. Del 2

Et annet problem for barn i den greske verden var seksuelt misbruk av barn. Dette gjaldt ofte en voksen man som innledet et seksuelt forhold til en gutt som var rundt 12 år eller eldre. Forhold som vi i dag ville omtale som pedofili ble akseptert.  O.M. Bakke peker også på i boken «When children became people» at seksuelt aktivitet med små barn var ikke sosialt akseptert, men var allikevel relativt vanlig. I den romerske verdenen var seksuell omgang mellom en voksen mann og et frifødt barn uakseptabelt . Allikevel understreker Bakke i «When children became people» at vi på den annen side ser at sex mellom  gutter og menn var utbredt særlig med ikke frifødte barn. Bland annet ser vi at menn kjøpte barn som slaver for å ha sex med dem. De fleste av barna som ble reddet etter å ha blitt satt ut, ble seksuelt misbrukt av sine mestre og som tidligere nevnt ble mange tvunget til prostitusjon.

Hvilken kontrast til dette det er når vi ser på hvordan Jesus ser på barnet og hvordan nettopp barnet er et forbilde for den kristne. Matt 18.1-4 sier; «I det samme kom disiplene til Jesus og spurte. «Hvem er den største i himmelriket?» Da kalte han til seg et lite barn, stilte det midt iblant dem og sa: «Sannelig  jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket. Den som gjør seg liten som dette barnet, han er den største i himmelriket». Og Matt.19.13-15 sier: «De brakte små barn til ham for at han skulle legge hendene på dem og be; men disiplene ville vise dem bort. Da sa Jesus: «La de små barna være, og hindre dem ikke fra å komme til meg. For himmelriket hører slike til. Og han la hendene på dem.»

Mens man i den gresk/romerske verden så ned på barna ,så ser vi her at Jesus løfter frem barna og gir dem en helt ny status. Ja han gjør dem rett og slett til forbilder for de troende.

Også kirkefedrene skrev om barn og O.M. Bakke sier i «When children became peole» at barnas «liv og eksistens  var så viktig og hadde en slik verdighet at teologer reflekterte over deres lidelser i form av funksjonshemninger, sykdom og død. Både Gregor av Nyssa og Augustin diskuterte små barns lidelser og død  i relasjon til ideen om Guds rettferdighet. Deres tilnærming til dette spørsmålet, og de svar de gav kan være forskjellige, men det faktum at disse kirkefedrene gav spesifikk oppmerksomhet til babyers lidelser ...demonstrerte at de tenkte på små barns liv og skjebne som et emne som var verdig deres oppmerksomhet. 

Jeg finner ikke noe bevis for at den gresk-romerske hedenske tradisjon noen gang tenkte på små barns lidelser som så problematisk at moralfilosofiske avhandlinger var viet dette spørsmålet...Dette betyr at kirkefedrene åpenbart hadde en annen holdning til babyers verdi en den som er funnet i den hedensk-filosofiske tradisjonen. Selv om våre kilder ikke er eksplisitte på dette punkt er det grunn til å tro at denne positive verdsettelse av babyers verdi er knyttet til ideen at alle mennesker, selv små barn, er skapt i Guds bilde. Der hvor hedensk tankegang var at  en nyfødt baby ikke var et menneskelig vesen fullt ut, så impliserte  kirkefedrenes tankegang at nyfødte eide full menneskelig verdighet...Ideen at babyer er skapt i Guds bilde og således er mottakere av guddommelig frelse ledet til et fokus på babyer og en interesse for dem som var ukjent i den hedenske antikken».

Da barn ble fullverdige mennesker. Del 1

I noen blogginnlegg vil jeg ta for meg den gresk/romerske kulturen syn på barn kontra det kristne synet. Som vi vil se var det himmelvid forskjell på disse synene. Ja så stor forskjell at vi kan kalle det «da barna ble mennesker».

Men la oss begynne med det gresk/romerske syn. De greske filosofer hadde et konsept kalt logos( ord, tale, fornuft). Logos var noe frie voksne menn hadde,og «som var forutsetningen for rasjonell tankegang» («When children became people» O.M. Bakke)Når det gjaldt kvinner og eldre menn hadde de også til en viss grad logos, eller i hvertfall potensiale for logos, mens slaver og barbarere ikke hadde logos. Barna hørte også med til den siste kategorien som ikke hadde logos. Barna ble satt i samme kategori som dyr. «I følge  Aristoteles var barn ikke komplette mennesker».(«When children became people» O.M. Bakke)

Dette synet på barn hadde konsekvenser.  Ikke minst når det gjaldt abort, og det å sette ut barn. Abort var vanlig selv om det ofte førte med seg stor risiko for kvinnen. «Det har blitt hevdet at komplikasjoner i samband med abort var en av de vanligste dødsårsaker i den gresk-romeske verden, og dette indikerer at abort var en svært utbredt praksis».(«When children became people» O.M. Bakke)

Å sette ut barn var også en utbredt praksis i den gresk/romerske kulturen. Det ble gjerne gjort når barnet var et spebarn. I den romerske familien hadde faren rett til å bestemme over liv og død i familien og han hadde det siste ord om et barn skulle settes ut eller ikke. Et barn i romerriket ble ikke oppfattet som et fullverdig menneske eller medlem av familien før det var mellom åtte og ni dager gammel når det fikk sitt navn. Hvis barnet ble satt ut var det gjerne før den tid. Ikke alle barn som ble satt ut døde, noen endte også som slaver eller prostituerte.

Fattigdom var ofte årsak til at barn ble satt ut. Et annet kriteria som gjorde at spebarn ble drept, var hvis det var svakelig eller funksjonshemmet. De kunne bli druknet eller satt ut. «Den minste sykelighet hos greske og romerske nyfødte var nok til at de kunne kasseres». («Helse i hver dråpe» Trond Berg Eriksen)Piker var også i større fare for å bli satt ut enn gutter.

Johns poetiske hjørne

Hjertets ensomhet

Midt i menneskemengden

Alene med smerten

Men sett av Kristus

Som led alene på korset

Midt i menneskemengden.

Det gresk/romerske menneskesynet kontra det kristne.

I utgangspunktet hadde verken grekere eller romere stor medlidenhet med svake eller vanskapte individer. I den greske medisinen er det mer tale om å helbrede en kropp slik at den kan gjenvinne sin fulle funksjonsdyktighet, enn å drive barmhjertighetsarbeid overfor det man oppfattet som livsudugelige eller kronisk syke individer. Grekernes og romernes brutalitet på dette punktet virker nesten ubegripelige på oss som er blitt vant til å tenke annerledes om menneskeverdet.

Den minste sykelighet hos greske og romerske nyfødte var nok til at de kunne kasseres. I begge kulturer var dessuten kjønnstilhørighet et seleksjonskriterium, slik at langt flere pikebarn enn guttebarn ble drept. I deler av det romerske samfunnet og i visse epoker av den romerske historien praktiserte man et ett-pike-system hvor de overtallige ble fjernet, hvis det ikke forelå spesielle grunner til å oppdra flere piker i familien. Det var først stoisisme og kristendom som formulerte våre begreper om menneskerett og menneskeverd. Skyggesiden av de fullkomne greske kroppene slik vi møter dem i de greske skulpturene, var en tilsvarende forakt for det uskjønne, ufullkomne og dødsdømte…

Særegent for de kristne var at de godtok alle mennesker: syke, gamle og funksjonshemmede. De tok også parti for det ufødte og forsvarsløse liv. Grekerne og romerne hadde vært så opptatt av skjønnhet, makt og ære at kroniske sykdommer og vanskapninger ble feid vekk med avsky. Både den kristne og den førkristne etikken forsvarte livet, men i de kristnes tilfelle gjaldt det alt liv – særlig det som trengte omsorg. I det andre tilfelle gjaldt det bare de sterkeste, skjønneste og mest velskapte livsformene. («Helse i hver dråpe», Trond Berg Eriksen)

Kristendommen brakte en kopernikansk omveltning inn i den antikke verden når det gjelder menneskeverd og omsorg for de svakeste. Denne omveltningen har vi som europeisk kultur nytt godt av i snart 2000 år. Men nå er vi i ferd med å fjerne oss fra  den kristne arven og det vi begynner å se, er en gradvis tilbakevending til førkristne verdier. Vi dyrker de fullkomne og skjønne kroppene, vi fjerner barn i mors liv og i flere europeiske land har man åpnet opp for eutanasi for mennesker som er syke og lidende. Christopher Dawson har sagt det så treffende i boken «Progress and religion": «Et samfunn som har mistet sin religion blir før eller siden et samfunn som har mistet sin kultur»

Apollinaris

Helt fra den tidlige kirke, ser vi to tema løpe parallelt i proklamasjonen av Jesus Kristus: den evige, preeksisterende Sønnen, og den historiske individuelle mannen. Disse to tema behøver ikke å være i konflikt; ortodoksien har som mål å holde dem forenet. Hvis enten en eller den andre, guddommen eller det menneskelige blir tenkt på isolert sett og disse implikasjonene blir systematisk utviklet, så vil en ensidig presentasjon bli resultatet, og vil eventuelt lede til en posisjon der ortodoksien avviser dette som kjetteri.(«Heresies» Harold O.J. Brown)

Apollinaris er best kjent som…en motstander av Arius. Apollinaris iver etter å understreke Jesu guddommelighet og enheten i hans person, ledet ham så langt som å fornekte eksistensen av en rasjonell menneskelige sjel…i Kristi menneskelige natur. (Wikipedia) Allikevel kan Apolinaris på mange måter sammenlignes med Arius i det at han forsøkte å gi en rasjonell forklaring på det som er et mysterium nemlig at Jesus Kristus er samtidig helt og fullt sann Gud og sant menneske.

Det som sto på spill når det gjaldt Arius var Kristi evne til å frelse oss hvis han ikke var Gud, når det gjaldt Apollonaris så trodde han at Jesus var Gud, men hans feilaktige syn på Jesu menneskelighet skapte usikkert om at Jesus var vår bror og vi Hans folk.

Den største feilen i Apollinarismen, er det faktum at det ser ut som om den gjør den ortodokse doktrinen om frelse umulig. Hvis Kristus skal tilveiebringe frelse for menneskeheten på en rettferdig måte, så må han vær et menneske…hvis Han skulle være vår stedfortreder når det gjelder synden så måtte det være en grunnleggende identitet mellom Jesus Kristus og den menneskeheten Han skulle forløse. For frelsen krever at mannen Jesus dør og blir oppreist for oss, og så går i forbønn for oss ved Guds høyre hånd. Det skulle være klart at det vi trenger for å representere oss foran Gud ikke er kun menneskelig kjød… vi trenger et virkelig komplett menneske.(«Heresies» Harold O.J. Brown)

Igjen og igjen kommer vi tilbake til det samme-vi må lære oss å leve med paradokser og mysterier som kristne. På samme måte som treenigheten er et mysterium, således er også inkarnasjonen et mysterium Jesus Kristus er sann Gud og sant menneske, kun som det kan Han være vår og hele verdens frelser.

Johns poetiske hjørne

Rembrandt

Rembrandt, mesternes mester

Impasto, tykk som smør

Tydelige penselstrøk

etterlat med presisjon

og viritousitet

På avstand

det hele smelter

sammen

til en helhet

et mesterverk

Arius

Arius var en vranglærer som levde mellom år 250 og 336 e. Kr. Arius lære at Jesus ikke var Guds sønn fra evighet av, men det var en tid da sønnen ikke fantes, og at han ble skapt av Faderen på et tidspunkt før skapelsen. Dette var en form for monarkianisme.

 Arius lærte at Jesus kan ha lignet på Faderen, men kan ikke ha vært av samme natur, eller substans som faderen og var derfor underordnet Faderen. Arius benektet dermed både treenigheten og inkarnasjonen. Arius lære spredde seg i den østlige kirke og førte til det store kirkemøte i Nikea i 325 e. Kr. hvor den nikenske trosbekjennelsen ble vedtatt. Den var en ortodoks tilsvar til arianerne hvor det ble understreket at Jesus var "Guds enbårne Sønn, født av Faderen fra evighet. Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen.» Arianismen førte til at kirken ble bevisstgjort på egen teologi om Sønnen.

Slik var det med mange av de kjetterske bevegelsene, de tvang kirken til å bli bevisstgjort på egen tro og teologi. «Den arianske kontroversen…ved  å ende som den gjorde med etableringen av den nikenske, eller den nikensk-konstantinopolitanske trosbekjennelsen fra 325/381 skapte ortodoksi. Den skapte selvfølgelig ikke ortodoks tro, for den eksisterte i en mer eller mindre definert form fra apostlenes dager. Hva den gjorde var å gi kirken den første standar ved hvilken ortodoksien kunne  troverdig bli målt opp mot. Vi kan må en måte si at gnostisimen gav oss en klar monoteisme og en eksplisit lære om skapelsen, og at Marcion gav oss den nytestamentlige kanon, og vi kan si at arianismen gav os ortodoksien, og i hvertfall trinitarianismen.»("Heresies" Harold O.J. Brown)

Her følger en norsk oversettelse av den nikenske trosbekjennelse:

Vi tror på én Gud,

den allmektige Fader, som har skapt himmel og jord,

alt synlig og usynlig.

Vi tror på én Herre, Jesus Kristus,

Guds enbårne Sønn,

født av Faderen fra evighet.

Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud,

født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen.

Ved ham er alt blitt skapt.

For oss mennesker og til vår frelse

steg han ned fra himmelen.

Han er blitt kjød ved Den Hellige Ånd av jomfru Maria,

og er blitt menneske.

Han ble korsfestet for oss,

pint under Pontius Pilatus og gravlagt.

Han oppstod den tredje dag, etter Skriftene,

fór opp til himmelen, og sitter ved Faderens høyre hånd.

Han skal komme igjen med herlighet og dømme levende og døde,

og på hans rike skal det ikke være ende.

Vi tror på Den Hellige Ånd, Herre og livgiver,

som utgår fra Faderen og Sønnen,

som med Faderen og Sønnen tilbes og forherliges,

og som har talt ved profetene.

Vi tror på én, hellig, allmenn/katolsk og apostolisk Kirke.

Vi bekjenner én dåp til syndenes forlatelse

og venter de dødes oppstandelse

og det evige liv.

Amen.