Motkultur.

Travelheten i våre liv truer med å kvele vårt åndelige liv. Å bruke tid til stillhet, om ikke annet noen få minutter er en motkultur til travelheten i vårt samfunn. Å sette seg ned for å være i stillhet hos Gud er sett med verdens øyne bortkastet tid. Noen ganger kan vi føle det slik selv også. Særlig når vår tid i stillhet er preget av tanker som ønsker å ta oss ut av stillheten. Desto mer viktig er det av vi faktisk blir i stillheten til tross for tankene. Andre ganger kan stillheten føles godt og vi kjenner at vi faller til ro. Uansett hva vi måtte føle eller ikke føle er vår tid i stillhet verdifull både for oss og for Gud. Vi trenger en slik motkutur til all travelheten i vårt samfunn. Samtidig er det slik at vi er mennesker av kjøtt og blod selv om vi ikke er av denne verden, er vi faktisk i den. Det betyr at vi må arbeide, vi må vaske klær, tørke støv , klippe plenen, vaske opp og lage mat osv.. Det er en stor del av det å være menneske. Samtidig har vi en Gud som lengter etter fellesskap med oss. I all vår travelhet er det å sette seg ned en kortere eller lengre stund bare for å være i Guds nærhet uten å skulle prestere noe viktig. Og å tilbringe noen minutter i stillhet med Gud kan kanskje gjøre noe med hvordan vi møter travelheten når vi igjen går ut i hverdagen.

Godt nytt år ønskes alle mine FBvenner

Ny storfilm.

Det kommer en storfilm neste år. Det er regissør Martin Scorseses film Silence om tro, forfølgelse og fornektelse av egen tro, og handler om jesuittmisjonærer i Japan på 1600 tallet. Filmen er basert på Shusako Endos roman som i norsk oversettelse fikk tittelen Taus himmel. Jeg leste boken for flere år siden og den gjorde sterkt inntrykk på meg. Boken er dessverre ikke å få tak i på norsk lenger i norske bokhandlere. Kanskje den er mulig å få tak i i antikvariater. Den er mulig å låne hvertfall på biblioteket her hvor jeg bor. Du kan også få kjøpt den på engelsk på adlibris.no med tittelen Silence. Kanskje er det håp om å få den på norsk igjen i kjølvann av filmen som kommer. Liam Neeson spiller hovedrollen i filmen. Filmen hadde verdenspremiere i Vatikanet 29 november. Det er uklart når filmen kommer på norske kinoer. Du kan se traileren til filmen her.

Johns poetiske hjørne.

Stålis under føttene,

slik føles det når alt går godt,

men alt for ofte føler vi oss

på tynn is.

Livet er skjørt og sårbart,

hvor lenge skal jeg få leve,

når rammer katastrofen meg?

Vi ser det treffer dem som er rundt oss.

Kreft, hjerteinfarkt og hjerneslag

og alle slags katastrofer.

Ofte føler jeg meg heldig,

jeg har bare angst,

og angsten tar ikke livet av deg

selv om den noen ganger kan føles slik.

I alle ting som skjer vil jeg kun

gjøre en ting, og det er

å hvile i min Faders armer,

mine tider er i hans hånd.

Inkarnasjonen

I morgen feirer vi inkarnasjonen, at Gud ble menneske. Dette var den eneste løsningen på vårt syndeproblem. Jesus som både er sann Gud og sant menneske kunne i og med inkarnasjonen representere Gud innfor menneskene og han kunne representere menneskene innfor Gud. Job fanger opp menneskenes dilemma som syndere innfor Gud når han sier «Hvis jeg må stå der skyldig, hvorfor strever jeg da forgjeves? Om jeg vasket meg i snøvann og gjorde hendene rene i lut, da ville du dukke meg ned i en grøft, så klærne mine fikk avsky for meg. Han (Gud) er jo ikke en mann som jeg, så jeg kan gi ham svar og gå for retten sammen med ham. Det er ingen voldgiftsdommer som kan legge hånden på oss begge og avgjøre saken mellom oss» (Job9.29-33) Nettopp dette som var Jobs og egentlig alle menneskers store problem løste Gud ved å sende Jesus. Han ved å være både sann Gud og sant menneske kan være den voldgiftsdommer som Job etterlyste og som kunne legge hånd på både Gud og menneske og avgjøre saken mellom dem. Derfor blir det så farlig når man begynner å sette spørsmålstegn ved treenigheten. For hvis Gud ikke er en treenig Gud så blir konsekvensen at Jesus ikke er Gud og dermed bare et menneske eller en annen form for skapning som Gud skapte eller fødte på et tidspunkt. Det ville vært en tid hvor Jesus ikke eksisterte, og da er vi rett tilbake til Arius og hans lære, eller som vi har i dag; Jehovas vitner. De benekter begge treenigheten og degraderer Jesus til en eller annen form for skapning skapt eller født av Gud på et bestemt tidspunkt. Ordet treenighet forekommer ikke i Bibelen, men gir allikevel utrykk for en Bibelsk sannhet det samme gjelder ordet inkarnasjon. Og i Bibelen er det ikke tvil om at Jesus ikke bare er sant menneske, men også sann Gud. Vi kan lese følgende Bibelvers som har noe å si om dette:

Joh. 1.1 «I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud,og Ordet var Gud»

Joh.1.18 «Ingen har noensine sett Gud, men den enbårne som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er»

I Joh.20.28 sier Tomas til Jesus: «Min Herre og min Gud.»

Rom. 9.5 «De har fedrene,og fra dem stammer også Kristus, han som er Gud over alt, velsignet i all evighet. Amen:»

Tit.2.13 «...mens vi venter på vårt salige håp; at vår store Gud og frelser Jesus Kristus skal komme i herlighet.»

Hebr.1.8 «Men om Sønnen (sier han): Din trone Gud står til evig tid.»

2.Pet.1.1 «Simeon Peter, Jesu Kristi tjener og apostel, hilser dem som har fått den samme dyrebare tro som vi gjennom rettferdigheten fra vår Gud og frelser Jesus Kristus

Bibelen er som sagt og som vist her helt klinkende klar; Jesus er sann Gud. Og det fantastiske er at Gud selv lot seg føde inn i denne verden som et hjelpeløst lite barn, sann Gud og sant menneske.

God jul!

Å lære av hverandre

Sukk! Det er så synd når vi som kristne ikke ser lengre en vår egen nese, eller rettere sagt lengre enn vår egen personlighet. Som introverte ser vi ikke lengre enn vårt eget indre og som ekstroverte ser vi ikke lenger enn relasjoner, og alt som skal ordnes og stelles i stand i det ytre. Som intellektuelle kristne så avviser vi all mystikk, som mystikere ser vi bort fra det å forsvare troen intellektuelt. Tenk om vi heller kunne lære av hverandre, og se det gode som vi har å gi hverandre. Jeg mener ikke at vi må være fullstendig enig med alle andre, men vi kan se etter det gode hos hverandre i stedet for å fordømme og mistenkeliggjøre hverandre. Bibelen lærer oss at vi alle er forskjellige og har forskjellige nådegaver. Vi er lemmer på Kristi legeme, med forskjellige funksjoner og oppgaver. Vi ser forskjellig, og vi har alle våre blindsoner, og det er nettopp derfor at vi trenger å være ydmyke nok til å innse at vi har noe å lære av hverandre. Ja vi trenger hverandre og vi trenger ofte den korrigering vi kan få gjennom andre som kanskje har en litt annen tilnærming til ting enn det vi selv har.

Johns poetiske hjørne.

Hvem møter jeg i ditt ansikt

hvem møter jeg i dine rynker,

levd liv synlig i ditt ansikt.

Bare du vet, bare du kjenner til

smerten på dypet av din sjel.

Men noen rynker er smilerynker

og bærer bud om at gleden

også har besøkt deg i livet.

«Sorgen og gleden de vandrer til hope»

Johns poetiske hjørne.

Tyngden – det som får oss til å falle nedover

nåden – det som får oss til å falle oppover

tyngden og nåden, to diametrale motsetninger.

Stolthet er tyngdens lov den som fører nedover

Ydmykhet er nådens lov den som fører oppover

Nåden er sterkest for den kan oppheve tyngden,

den nedadgående kraft i det naturlige mennesket

Tyngden er naturlig, men nåden den er overnaturlig.

Tyngden er menneskelig, men nåden guddommelig.

Med englers tunger.

Tungetale er et bønnespråk som kan være til stor velsignelse. Når vi taler i tunger skjer det to ting. For det første blir vi mer bevisst på vårt indre senter. I Joh.7.38 sier Jesus at «Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som skriften har sagt renne strømmer av levende vann» Det er noe av dette som skjer når vi taler i tunger, Det kommer ikke fra vårt hode men dypt fra vår indre. Det andre som skjer når vi taler i tunger er at vårt plaprende sinn bli stille. Vi opplever ikke så mye forstyrrende tanker og distraksjoner. Selvfølgelig kommer det en og annen tanke men når vi ber i tunger men du vil merke at det blir mye lettere å bli stille i ditt sinn. 1Kor 14.4 sier at «den som taler i tunger oppbygger seg selv.» Og Jud.20 oppmuntrer oss og sier at «Dere mine kjære må bygge dere selv opp på deres høyhellige tro og stadig be i Den Hellige Ånd.» Når vi taler i tunger blir vi oppbygget i vårt indre , og vi blir mer bevisst på vårt indre senter hvor Gud bor. Vi blir mer bevisst på Guds nærvær i vårt indre. Og vårt plaprende sinn blir stille.

Er det en gave du lengter etter? For det en gave som Gud gir. Tungetaler er knyttet til det å få Den Hellige Ånds gave I Ap.gj. 2.4 leser vi at «Da ble de alle fylt av Den Hellige Ånd og de begynte å tale i andre tungemål etter som Ånden gav dem å tale.» Ap.gj.10.46 sier «Den Hellige Ånds gave ble utøst også over hedningene. For de hørte dem tale i tunger og prise Gud.»

I Luk. 11.11-13 sier Jesus «Er det vel en far blant dere som vil gi sin sønn en orm når han ber om en fisk, eller gi ham en skorpion når han ber om et egg? Når selv dere som er onde vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da Faderen gi Den Hellige Ånd fra himmelen til den som ber ham.». Be om å få Den Hellige Ånds gave og ta så skrittet ut i tro og begynn å si ut de ord som formes i deg som du ikke skjønner selv. Noen ganger kan det være til hjelp å be om denne gaven sammen med en annen som har den, og som kan be for deg og hjelpe deg til å motta.

Tale er sølv men taushet er gull.

Jeg leser for tiden «The sayings of the desert fathers.» og når jeg leste i dag kom jeg over noe som abba Arsenius sa til sine disipler. Han sa «Jeg har ofte omvendt meg for ting jeg har sagt, men aldri for å ha vært stille.» Våre ord har større betydning enn vi tror. I Jak.3.2 leser vi «Alle feiler vi ofte. Den som ikke forgår seg med sine ord er en fullkommen man. I stand til å holde hele kroppen i tømme.» Vi bruker uendelig av tid med prat, men veldig liten tid til å være stille. Videre leser vi Jakob 1.19 at vi skal «være snar til å høre, men sen til å tale.» Med andre ord burde stillhet være noe som preger oss og våre liv En annen av ørkenfedrene, Pambo sa også noe minneverdig da en patriark kom og ba ham si noe oppbyggelig hvor på Pambo svarer til sine tilhengere «Hvis han ikke blir oppbygd av min taushet, vil han ikke bli oppbygd av min tale»

Å leve med angst.

Det å leve med kronisk sykdom, for meg vil det si en angstlidelse, er noe som påvirker livet på så mange måter. Det er lett å se på det som bare negativt. Men det å leve med angst gjør også at jeg blir mer avhengig av Gud for å takle hverdagen. Det å ta tid i stillhet hos Gud, og leve i hans nærhet blir viktigere for å kunne takle hverdagen som ofte er preget av angsten. Dette er på mange måter en positiv bivirkning av det å ha angst. Nå skal jeg ikke bagatellisere bort det å lide av angst. For det er ingen tvil om at det på mange måter hemmer min livsutfoldelse. Men det gjelder å se muligheter i det umulige. Uten angsten ville jeg neppe ha skrevet dikt, jeg ville ikke ha tegnet og malt, og jeg ville ikke ha følt meg så avhengig av Gud i hverdagen. Jeg føler at livet har mening og innhold, og gleder meg til hver ny dag som er full av nye muligheter. Så får angsten bare være der, og så får jeg bare gjennomleve den når den dukker opp, og prøve og ikke la den definere hele mitt liv og hvem jeg er. Jeg er så mye mer enn bare angsten, slik det er for alle som lever med kronisk sykdom. De er så mye mer enn bare sykdommen

Johns poetiske hjørne.

Stillheten i Romas kirker

katedralenes streben mot det

høye og hellige

men stillheten i skogen

streber ikke mot det høye

men mot det dype

det ydmyke, mot jorden

Å være kronisk syk.

Å være kronisk syk gjør noe med deg. Det kan lett oppstå indre konflikter. Hvorfor er jeg syk? Hvorfor blir jeg ikke helbredet? Det er mange spørsmål som vi ikke har svar på. Noen ganger må vi rett og slett lære oss å leve med spørsmålene. Noen ganger kan vår teologi kræsje med vår erfaring. Dette kan være svært vanskelige ting å forholde seg til. Noen ganger trenger vi å ta et oppgjør med vår teologi. Snakker vi sant om Gud, og snakker vi sant om livet? Eller har vi en teologi som ikke er bærekraftig? Slik som vennene til Job, som påsto hardnakket at Job hadde syndet og at det var årsaken til alle ulykkene som hadde rammet ham. De hadde en teologi som ikke snakket sant om livet og som ikke var bærekraftig. Derfor sier også Gud til Jobs venner at «Jeg er brennende harm på deg og de to vennene dine; for dere har ikke talt rett om meg, slik som min tjener Job.» (Job 42.7) Det er lett å snakke om seier og fremgang så lenge livet går på skinner, og det er lett å ha en teologi som bekrefter dette så lenge alt går bra for deg. Jobs bok tar for seg hva som skjer når livet går i oppløsning og man møter store prøvelser. Dermed så skulle vi kanskje tro at Jobs bok vil gi oss noen enkle svar på lidelsens gåte, men det er nettopp det Jobs bok ikke gir oss. Tvert imot er det nettopp enkle svar som Jobs venner prøver å komme med på lidelsens gåte, og som Gud faktisk refser dem for. Derfor bør vi kanskje være veldig varsomme med å komme med enkle løsninger på store prøvelser som for eksempel kronisk sykdom kan være. I og med at Gud selv avstår å komme med enkle svar på lidelsens gåte bør kanskje også vi være det.  

Å lese Bibelen

Hvordan skal vi lese Bibelen? Enkelte, som for eksempel Alexander Cambell (1788-1866) gikk inn for at vi som kristne skal lese Bibelen som om ingen andre har lest den før. Men resultatet av en slik ide blir som Nancy Pearcey sier : «Det betyr at kirken mister visdommen fra lysende intellekt som har dukket opp i kirkens historie- Augustin, Aqunias, Luther, Calvin.,,,I stedet for å se lengre ved å stå på skuldrene til giganter er de begrenset til hva de er i stand til å se fra sitt eget snevre perspektiv innenfor en liten del av historien. Det er derfor C.S.Lewis formante kristne til å lese «gamle bøker» ikke bare fra samtiden. Det er vanskelig å ikke bli revet med av nåtidens fordommer skrev han, hvis vi ikke har tilgang til et annet perspektiv – noe gamle bøker gir oss.»(Min oversettelse)

Johns poetiske hjørne.

Skapelsen,

mennesket skapt i Guds bilde

lite ringere enn Gud.

Skapt med godhet

og verdighet

som overgår

alt det skapte

Fallet,

det store fallet

fra sin godhet og verdighet

inn i syndens mørke,

uten Gud og uten håp i verden

var menneskets nye stilling

Forsoningen,

Jesu død

og oppstandelse

forsonet oss med Gud

gav oss tilbake vår godhet

og verdighet

som Guds barn

Stillhet.

Ignatius som regnes blant de apostoliske fedrene, skrev syv brev mens han som romersk fange ble ført fra Antiokia til Roma for å lide martyrdøden. Blant annet skrev han et brev til menigheten i Magnesia, hvor han skriver følgende om Jesus; «Han er det ord som gikk ut fra stillheten.» Denne stillheten som Ignatius skriver om kan vi få erfare, for stillhet er ikke bare fravær av lyd, det er også nærvær av Gud. Ignatius beskriver for oss stillhetens opphav hos Gud. Derfor ser vi flere vers i Bibelen leder oss i retningen av stillhet. I 1.Kongebok 19.11-13 leser vi; «Da sa Herren. «Gå ut og still deg opp på fjellet for Herrens åsyn!» Og se Herren gikk forbi. Foran ham for en stor og sterk storm, som kløvde fjell og knuste knauser; men Herren var ikke i stormen. Etter stormen kom det et jordskjelv; men Herren var ikke i jordskjelvet. Etter jordskjelvet kom det en ild; men Herren var ikke i ilden. Etter ilden kom lyden av en svak susing. Da Elia hørte den dro han kappen for ansiktet...» Herren var ikke å finne i det store og spektakulære,men en stille susing. Det kan kreve varsomhet og stillhet for å oppdage Gud i vår midte.

 I Jesaja 30.15 leser vi; «I stillhet og tillit skal deres styrke være» Salme 37.7 sier; «Vær stille for Herren og vent på ham.» Det kanskje vakreste bilde på å være i stillhet innfor Gud finner vi i Salme 131.1-2 ; «Herre, mitt hjerte er ikke hovmodig, mine øyne er ikke stolte. Jeg gir meg ikke av med slikt som er for stort og underfullt for meg. Nei, jeg har brakt min sjel til ro og gjort den ganske stille, som et lite barn hos sin mor når det har stilt sin tørst; slik er min sjel i meg» Legg merke til det David skriver her; «Jeg har brakt min sjel til ro og gjort den ganske stille. Det er med andre ord vår oppgave å gjøre vår sjel stille. Men vi blir ikke stille gjennom store kraftanstrengelser, tvert i mot, stillheten i Davids sjel ble mulig fordi han ydmyket seg for Gud slik vi ser i vers 1.

 I NT ser vi at Jesus selv ofte trakk seg bort til øde og ensomme steder og det er vel sannsynlig at noe av det han søkte der var nettopp stillheten. I historien om Marta og Maria ser vi hvordan Maria setter seg stille ned ved Herrens føtter og lytter til ham. Å lytte innebærer stillhet, og Herren sier om Maria at hun har valgt den gode del. Å sitte i stillhet og lytte til Gud er den gode del som vi har mulighet til å velge. Å gå inn i stillhet for å møte Gud der krever noe av oss. Vi må sette av tid til stillhet og vi må stole på at Gud vil møte oss der. Bibelen sier at det er i stillhet og tillit at vår styrke skal være. Vi må gå inn i stillheten med en tillit til at Gud vi møte oss kanskje ikke i det voldsomme og spektakulære, men som en stille susing.

Johns poetiske hjørne.

Kunstens makt

ligger i å overvelde

oss med inntrykk

fra en annen verden

enn den vi lever i

fra dag til dag.

Boktipset.

Jeg leser for tiden flere gode bøker om kristen apologetikk. Jeg leser «Total truth» av Nancy Pearcey som skriver i tradisjonen etter Francis Schaeffer. Videre leser jeg «Skeptikerens guide til Jesus 1», av Stefan Gustavsson som tar for seg blandt annet de bibelske kildene og deres troverdighet. Jeg leser også " Det store puslespelet 2" av Hans Johan Sagrusten som tar for seg de eldste kilder vi har til Det nye testamentet. Jeg vil også nevne den første boken hans «Det store puslespillet» som tar for seg Det nye testamentets troverdighet. Det er en bok som vil styrke deg i din tro på Bibelen og som jeg vil varmt anbefale. Dette er bøker som ikke bare vil styrke din tro de vil også gi deg noe for ditt intellekt og vil sette deg i stand til å forsvare troen både åndelig og intellektuelt. Kanskje noe å ønske seg til jul?

Veien er målet.

Vi er alltid på vandring. Hele livet er en lang pilegrimsvandring, men vi er ikke bare på vei mot et mål langt der fremme. Selve vandringen er et mål i seg selv For ham som vi vandrer imot sa jo om seg selv at «Jeg er veien» (Joh.14.6) Så lenge vi er på veien er vi i mål. Vi må bare ikke slutte å gå på veien. Paulus sier i Fil.3.16 at "La oss bare, så langt vi er kommet, holde fram i samme spor.»