Å leve i tro.

Vi er kalt til et liv i tro. Tro i følge Hebr.11.1 er «sikkerhet om det som håpes, visshet om ting en ikke ser». Troen handler med andre ord om det vi håper og det vi ikke ser. Peter sier i 1.Pet. 1.4—5 «Vi skal få en arv som ikke forgår og ikke flekkes til eller visner. Den er gjemt i himmelen for dere som gjennom Guds kraft blir bevart ved troen, så dere skal nå fram til frelse; den ligger alt ferdig til å åpenbares ved tidens ende». Her ser vi at troen handler om noe som skal åpenbares ved tidens ende. Alt hva frelsen innebærer skal åpenbares ved tidens ende. Dette gjelder åndelig velsignelse helbredelse og en ny kropp.

 Etter å ha vært kristen noen tiår er det blitt mer og mer klart for meg at vi i den nåværende tid ikke kan regne med å bli forskånet for sykdom sorg og pine. Før så trodde jeg på å vandre i helse, seier og velsignelse her og nå, og at det var noe vi var lovet i Guds Ord. Men det er alltid veldig lett å fokusere på de bibelversene som bekrefter ens tro, og hoppe over de som peker i en annen retning slik de versene jeg har sitert gjør.

Ja, vi skal be om helbredelse og velsignelse, men livet selv viser oss at det ikke alltid skjer som vi har bedt om. Kristne blir syke, vandrer ikke alltid i seier, og de mister sine kjære. Dette er en del av livet og det må vi akseptere, men samtidig midt i det hele har vi et håp om en frelse som skal åpenbares i all sin fylde ved tidens ende. Det kommer en tid da alt det vi håpet på og trodde skal bli virkeliggjort. Vi skal få helbredelse og vi skal se igjen våre kjære. Imens er vi kalt til å leve i tro på noe vi ikke ser eller opplever i all sin fylde ennå. Men som Ef. 1.13-14 sier «I ham er dere blitt merket med et segl, Den Hellige Ånd som var lovt, og som er pantet på vår arv, inntil forløsningen kommer for Guds folk, til pris og ære for hans herlighet». 

Du kan lære å tegne.

Mange tror at de må ha et spesielt talent for å kunne tegne og male. Sannheten er vel heller at det trengs ca 1% talent og 99% hardt arbeid. Motivasjon og pågangsmot er kanskje de viktigste faktorene. Å tegne handler mye om å se, og å tegne det du ser, ikke det du tror du vet eller ser. Det betyr selvfølgelig også mye å lære de rette teknikkene. Det finnes mange måter og tilnærminger til det å lære å tegne. Jeg vil her gi det noen tips om hvilke måter jeg bruker når jeg tegner. Jeg tegner klassiskfigurativt og min måte å tegne på har jeg fra et tegnekurs som ble utgitt første gang på 1860 og 1870 tallet, og som er nyutgitt for noen få år siden. Det er et kurs som ble brukt av mange for å lære å tegne. Blant annet Van Gogh brukte dette tegnekurset noe som kommer frem i brev han skrev.

 Kurset går rett å slett ut på å kopiere tegningene i boka som for en stor del er laget av Charles Bargue. De første tegningene er ganske enkle og blir mer og mer komplekse etter som kurset skrider frem. Bildene i boka er noe små og kan med fordel kopieres og forstørres opp noe. Da er det også lett å teipe dem opp på en vegg eller en plate. Metoden jeg så bruker for å kopiere disse tegningene på er en variant av noe som kalles sight size metoden.  Denne metoen er en flere hundre år gammel teknikk for det å lære å tegne. Hvordan en tegning blir til kan du se her.Tegnekurset jeg bruker heter rett og slett Drawingcourse og er av Charles Bargue. I tillegg vil jeg anbefale en bok som forklarer sight size metoden i detalj. Den heter Cast Drawing Using the Sight-Size Approach og er skrevet av  Darren R. Rousar.

I tilllegg vil jeg anbefale noen flere svært gode bøker for å lære å tegne klassiskfigurativt. Følgende bøker anbefales:

Classical DrawingAtelier av Juliette Aristides

Lessons in Classical Drawing av Juliette Aritides

Jeg vil også anbefale en annen bok som ikke direkte bruker zight size metoden men som er meget god:

The Artist's Complete Guide to Figure Drawing av Anthony Ryder.

Det finnes dessverre ingen bøker på norsk som tar for seg de teknikken jeg bruker. Men en god bok på norsk er boka Å tegne er å se av Betty Edwards. Den bruker en annen tilnærming og teknikk en jeg gjør, men den er absolutt en av de beste bøkene for nybegynnere som ønske raske resultater. Det ser ut som om den ikke er å få tak i bokhandlene på norsk lenger, men du får den her på dansk, eller kanskje du kan finne den på norsk på biblioteket.

Lykke til.

Kunsten og det skjønne

Kunst, hvorfor lager vi det? Hvor kommer trangen til å skape fra? Jeg tror det har å gjøre med at vi er skapt i Guds bilde, og Gud er en skapende Gud. Når vi ser naturen rundt oss, så ser vi at ingen kunstner overgår Gud selv. Han er kunstneren par exellence. Som hans skapninger har også vi trangen til å skape, og føler tilfredstillelse ved det. Forskjellen på Gud og oss er at Gud skaper av intet, mens vi skaper noe ut av det som allerede eksisterer. Kunst speiler det at vi er skapt i Guds bilde og peker i ytterste konsekvens mot Gud. Det at vi higer etter det skjønne er egentlig en higen etter Gud. Han er skjønn og det skjønnes opphav.

De siste hundre årene har kunsten gjennomgått en revolusjon og skjønnhet er ikke lenger noe mål for mange kunstnere. Man går nå heller inn for å sjokkere, og det har skjedd en vulgærisering av kunsten. På mange måter henger det sammen med at vi har vendt oss bort fra Gud og det skjønnes opphav. Vi har fått kunst som er vulgær og fordummende, som for eksempel Duchamp som sjokkkerte ved å stille ut et pissoar som kunst.

Men i våre dager ser vi at mange kunstnere vender tilbake til klassiske idealer i kunsten. Det har dukket opp mange kunstskoler som underviser i klassisk kunst og estetikk. Som for eksempel Florence Academy of Art hvor jeg selv har gått på sommerskole. Når skjønnhet blir et ideal i kunsten, peker den enten man vil eller ikke uvilkårlig mot Gud, for Gud er skjønnhetens opphav. Mange klassiskfigurative kunstnere finner du eksempler på  Art Renewal Center som er den største og beste internettsiden for klassiskfigurativ kunst. Her er samlet et stort antall kunstnere, både de gamle mestre og samtidskunstnere. Jeg anbefaler deg å ta en titt der.

John tegner og maler.

Her kan du se den nyeste tegningen min fra tegnekurset jeg følger. De tre første bildene er fra selve tegneprosessen. Den siste bildet er den ferdige tegningen:

Johns poetiske hjørne.

Latin

Latin et dødt språk

 som lever

I våre språk i dag

Hvilken interesse har det for oss?

Interesse er faktisk latin på norsk.

Guds kjærlighet og rettferdighet.

Gud er kjærlighet. Det er hans vesen, grunntrekket i hans væren. Utenfor kjærligheten er det umulig å forstå Gud. Kjærlighet er også grunnen i den pånyfødte natur hos oss. Vi har ikke Guds kjærlighet i oss selv, men i og gjennom Kristus. Vi elsker fordi han har elsket oss først. Guds kjærlighet kan råde i våre liv i den grad vi lar Gud råde i våre liv.

 Men Gud er ikke bare kjærlighet, han er også rettferdig. Aldri kommer dette klarere til utrykk en da Gud lar Jesus dø på korset. Korset er et utrykk for både Guds rettferdighet og hans kjærlighet. Rettferdighet fordi Gud måtte straffe vår synd og lot det ramme Jesus, kjærlighet fordi han aldri ønsket at vi skulle gå fortapt på grunn av vår synd, men at vi skulle bli frelst ved Jesu offerdød på korset. «Ham har Gud stilt synlig fram for at han ved sitt eget blod skulle være et sonoffer – for dem som tror. Slik ville Gud vise sin rettferdighet For tidligere hadde han i sitt tålmod båret over med de synder som var begått. Men i vår tid ville han vise sin rettferdighet, både at han selv er rettferdig, og at han erklærer den rettferdig som tror på Jesus»

Dette var Guds store dilemma. Vi var døde i våre synder. Hvordan skulle Gud erklære oss rettferdig og fortsatt være rettferdig selv? Gud løste dette ved å la Jesus tre inn i vårt sted og bære våre synder for så å ta Guds rettferdige dom og straff for våre synder. Først når dette var gjort kunne Gud erklære oss rettferdig, og fortsatt være rettferdig selv. I og gjennom Jesus har vi både Gud kjærlighet og rettferdighet i våre liv som nye skapninger i Kristus.

John tegner og maler.

Her er nok en tegning etter en av mine tegnemodeller:

Johns poetiske hjørne.

I Guds hender.

Du o Gud som meg bevarer

Og mine bønner du besvarer

Kom meg i møte i min nød

La meg hvile i ditt skjød

Du mine tunge tanker ser

Du tar dem bort, ja du dem sprer

Min sjel får hvile trygt hos deg

Du er den som bevarer meg

Boktipset

Hvis du er introvert eller gift med en som er det, anbefaler jeg boken «Introvert den tysta revolusjonen» av Linus Jonkman. Du får den på adlibris.com som jeg  har linket til for 49 kr. Her vil du få mange ahaopplevelser og mye gjenkjenning. Boken kan også anbefales for ekstroverte da den tar opp mange av forskjellene mellom disse kategorier, og en ekstrovert vil også kjenne seg igjen i mye av det som er skrevet. Boken er viktig fordi den kan få oss til å forstå både oss selv og hverandre, og således føre til at vi respekterer våre forskjeller det være seg om vi er introverte eller ekstroverte.  Hvis du lurer på hvor på skalaen du er , så er det i slutten av boken en test hvor du kan finne ut om du er introvert eller ekstrovert eller et sted midt i mellom

Introvert eller ekstrovert?

Hva med Jesus, var han introvert eller ekstrovert? Vi ser at han hadde stort behov for å trekke seg tilbake for å be og være alene, men vi ser også at han bruker mye tid sammen med andre. Han hentet kraft fra å gjøre Guds vilje det være seg om det innebar å være i ensomhet og bønn, eller om det innebar å være sammen med mennesker og betjene dem. Jesus sier i Joh.4.34 at «Min mat er å gjøre det han vil som har sendt meg og fullføre hans verk». Dette er på mange måter det ideelle.

Når det gjelder oss mennesker for øvrig så er vi ofte som Marta og Maria. Maria var den introverte som satte seg ned ved Jesu føtter for å være hos ham i stillhet og for å lytte. Marta var den ekstroverte som la hovedvekt på å gjøre. Den introverte kristne vil ofte bli preget av et liv i bønn og stillhet, mens den ekstroverte vil legge vekt på å tjene blant mennesker. Noen vil være en blanding og vil som Jesus hente styrke både ved å være alene og å betjene mennesker. Det som er viktig er at vi tar vår personlighet slik den er og overgir den til Jesus slik at han kan forme oss slik han vil og at vår personlighet blir preget av Jesus, det være seg om det er det introverte eller det ekstroverte som er det dominerende trekket i vår personlighet.

Helbredelse.

Hva kan vi si om helbredelse. Det var en stor del av Jesu tjeneste, og det er forventet at det er en del av kirkens tjeneste «Og disse tegn skal følge dem som tror…De skal legge hendene på de syke, så de blir friske» (Mark 16.17-18) Bibelen snakker også om nådegaver til å helbrede: «Hos hver enkelt gir Ånden seg til kjenne slik at det blir til gavn…en annen får den nådegave å helbrede ved den ene og samme Ånd» (1Kor.12.7-9)

Hvordan skal vi da forstå at så mange ikke blir helbredet. Dette er et stort paradoks. Jeg har opplevd at en stor trosmenighet hvor helbredelse ble forkynt og trodd på, har gått i forbønn for en syk person og personen døde til tross for forbønnen. Jeg selv og mange andre har også stått i tro for helbredelse uten at det har skjedd noe. Hvordan skal vi tolke dette, særlig i lys av at Bibelen tilsynelatende sier at alle skal bli helbredet, slik det i hvertfall ble forkynt i de trossammenhenger jeg tidligere tilhørte.

Men sier så egentlig Bibelen det? Hvis vi leser litt mellom linjene så finner vi et mer nyansert bilde. Hvis vi leser i Gal.4.13 så ser vi følgende: «Dere vet jo hvordan det gikk til at jeg forkynte evangeliet for dere den første gangen. Det kom av at jeg var blitt syk» Den store trosapostelen Paulus var blitt syk, og tilsynelatende uten å ha blitt helbredet. I de sammenhenger jeg gikk i tidligere (trosmenigheter) skulle man ikke bare bli helbredet, man skulle vandre i guddommelig helse. Man skulle ikke bli syk i utgangspunktet. Men Paulus ble syk, og skammet seg ikke over å nevne det heller.

I 1.Tim 5.23 sier Paulus «Drikk ikke lenger bare vann, men bruk litt vin for din mage og fordi du så ofte er syk». Her foreskriver ikke Paulus guddommelig helbredelse eller forbønn, men av alle ting litt vin fordi Timoteus så ofte var syk Det står ingenting her om troens bønn eller helbredelsens nådegaver. Hvis vi så ser i 2Tim.4.20 så ser vi at Paulus sier «Trofimus lot jeg bli igjen i Milet fordi han ble syk». Igjen ser vi at en av Paulus medarbeidere bli syk, uten å bli helbredet. Ingen ting her om å vandre i tro eller lignende.

Hva skal vi så si om alt dette? Vi skal be for syke. Det er det ingen tvil om. Men samtidig, ut fra hva vi nå har lest, må vi også lære oss å leve med at ikke alle blir helbredet. Paulus gjorde det, og det må vi også gjøre. Hvorfor det er slik er et mysterium som vi ikke får svar på i dette livet. Vi må ganske enkelt akseptere at det er slik.

John tegner og maler.

Her følger nok en tegning etter en av mine tegnemodeller:

Johns poetiske hjørne.

Takknemlighet

Å se alt som en gave

Ta ikke noe for gitt

Det finnes en Giver

Av gode gaver.

Takknemlighet er

den eneste rette respons.

Jeg er introvert.

Jeg har en bekjennelse å komme med. Jeg er introvert. Hva er så det lurer du på. Kort og enkelt sagt er forskjellen på en introvert og en ekstrovert person at den introverte henter sin energi når vedkommende er alene, mens en ekstrovert henter sin energi i samspill med andre. Som introvert blir jeg fort sliten når jeg er sammen med mange mennesker. Jeg trives ikke i store sammenkomster. Jeg synes det er vanskelig å møte nye mennesker. Jeg foretrekker å møte mine venner i mindre sammenhenger, samtidig er jeg kronisk avhengig av stillhet for å overleve.

 Å være introvert i dagens samfunn er ikke lett. Selv om den introverte ofte har et rikt indre liv lever vi i et samfunn som dyrker den ekstroverte. Vi forventes å være utadvendte og spontane. Har du noen gang sett en jobbutlysning som ønsker en introvert person til jobben? Neppe, jobbutlysninger søker nesten uten unntak etter en som er sosial og utadvendt. På samme måte som samfunnet er lagt opp for A mennesker er det forventet at du skal være ekstrovert. Og mange av oss har prøvd hardt å leve opp til samfunnets forventinger. Problemet er bare at det å være introvert ikke er noe en velger selv. Linus Jonman sier «Detta ar inget livsstil, inget sjalvvalgt. Det ar inte en modenyck eller en subkultur. Att vara introvert ar en biologisk hårdkodning, det finns inprantat i ditt DNA. Studier med enaggstvillingar har stallt det bortom alla tvivel att det handlar om arv, inte miljø». («Introvert den tysta revolutionen» s.18)

Å være introvert er ikke noe negativt, det er bare annerledes en det samfunnet vårt er bygd opp rundt. Introverte mennesker er ofte kunstneriske. Linus Jonman sier "Konstnarliga yttringar har en stark koppling til introversion…Det handlar inte bara om konst i form av målning og skulpturer. Detta rør också musik, film, poesi og forfattande». («Introvert den tysta revolutionen» s. 50).

Så hvis du er introvert så skal du ikke skamme deg over det, men bli klar over at grunnen til at du blir sliten av store selskap har sin grunn i nettopp at du er en som henter din styrke i å være alene og i stillhet. Du trenger aksept for den du er, og skal ikke dra deg selv etter håret og prøve å være noe du ikke er. Aksepter deg selv og din personlighet, og tenk heller på den styrken du har som introvert. Du har også noe å bidra med til verden om en på en annen måte enn å være supersosial.

John tegner og maler.

Her følger en tegning som jeg har tegnet etter en av mine tegnemodeller.

Boktipset.

Er du interesser i en bok som vil ryste deg litt i grunnvollene? Da er boka «Will the real heretics please stand up.»  av David W. Bercot noe for deg. Her beskriver forfatteren de første kristnes liv og tro, og viser oss hvor langt vi har havnet bort fra førkonstantinsk kristendom. Boka vil ryste deg ikke bare når det gjelder hva du tror, men ikke minst også når det gjelder hvordan du lever. Anbefales.

Johns poetiske hjørne.

Elsket og båret

Deus caritas est – Gud er kjærlighet

Elsket av Ham den gåtefulle

Med evig fullkommen kjærlighet

Båret i tid og evighet av Ham

Den uutgrunnelige

Barokke fotografier.

Her følger neste bilde i min serie "barokke fotografier":

Mitt atelier

Her kommer noen bilder fra mitt atelier hvor jeg tegner, hører musikk, og av og til sitter og leser. Her er bilde av tegnemodellene mine, og av min boksamling med antikvariske bøker om tegne og malekunsten. Den eldste boken jeg har er fra 1716.

Johns poetiske hjørne

Jeg er

Å bli den du er

Lytt til ditt liv

Væren før gjøren

Husk du er barn av Jeg Er

Å tjene på en god måte.

Hvordan kan vi tjene Gud på en god måte? Ofte har vi latt det å tjene Gud være det primære i våre liv. Men hvis vi skal ha Jesus som forbilde, så ser vi at han har sin identitet i barnekåret, ikke i tjenerrollen. «Det er som sønn – ikke som tjener – han har sin forankring. Alt han sa og gjorde sprang ut av denne relasjonen. Fundamentet for hele hans oppdrag var kjærlighetsforholdet til sin Abba. Alt begynner og slutter her» (Torborg Aalen Leenderts, «Når glassflaten brister» s. 365) Skal vi tjene Gud på en god måte, og på en måte hvor vi ikke sliter oss ut, må også vi ha vårt fundament og vår identitet i barnekåret, ikke i tjenerrollen. I barnekåret er vi mottakere, vi mottar nåde, kjærlighet og omsorg fra Gud vår far. Først da er vi rede til å tjene. «Det er vissheten om å være elsket, som danner grunnlaget for å kunne tjene med glede. Man må ha mottatt før man kan gi videre» » (Torborg Aalen Leenderts, «Når glassflaten brister» s. 365)

 Vi trenger å ha vår identitet i kjærlighetsforholdet til Gud ikke i en prestasjonsidentitet hvis vi skal tjene Gud på en god måte. I lignelsen om den fortapte sønn, ser vi hvordan den eldste sønnen har sin identitet i tjenerrollen ikke i barnekåret. Derfor klarer han ikke å glede seg når den fortapte sønnen kommer hjem og det blir stelt i stand en fest for ham. Den fortapte sønnen derimot hadde ingenting vise til når det gjaldt det å tjene, i stedet ble han mottaker av farens tilgivelse, kjærlighet og glede.

Ved siden av dette kan vi også oppleve å ha f. eks. helsemessige begrensninger som gjør at vi må sette grenser for hvor mye vi orker å tjene, eller hvordan vi tjener Gud. Det gjelder å forsone seg med livet slik det faktisk er, og ikke sammenligne seg med andre. «Vi har intet kall til å slite oss ut. Jesu invitasjon om å følge ham rommer også en innbydelse til å hvile» » (Torborg Aalen Leenderts, «Når glassflaten brister» s. 371)

Barokke fotografier.

Her følger neste bilde i min serie "barokke fotografier":

Skrupuløsitet.

Jeg har tidligere skrevet om skrupuløsitet som en del av min angstlidelse (OCD). Skrupuløsitet er å ha en overdreven og ofte feilplassert skyldfølelse. Torborg Aalen Leenderts sier i boken «Når glassflaten brister at «Mange tror at det er Guds stemme de hører når de kjenner anklagen og fordømmelsen i sitt hjerte. Slik er det ikke. Et av navnene på Den Hellige Ånd er livgiveren. Anklagen setter ingen fri. Den låser og binder. Erkjennelsen derimot, gjør det mulig å se i øynene det som har vært galt

 Skrupuløsiteten har gitt meg mange problemer hvor jeg får skyldfølelse for detaljer og småting som vokser ut av alle proposjoner. Torborg Aalen Leenderts sier «Det amerikanske psykologekteparet Hal og Sidra Stone har skrevet en bøk som heter Din indre kritiker … Her viser forfatterne hvordan svært mange mennesker plages av en streng indre kritiker som stadig bebreider og anklager dem. Faktisk strekker man aldri til. Forbedrer man seg på ett område, hugger kritikeren løs på et annet. Kritikeren er spesialist på alle ens såre punkter – fra a til å….Den indre kritikeren kan lett forveksles med samvittigheten. Den høres så overbevisende ut at man tror det er sannheten med stor S man hører. Men det er det ikke…. I Bibelen er det djevelen som fremstår som anklager. Den onde spiller på skamfølelsen vår, slik den indre kritikeren gjør: Vi blir aldri bra nok og strekker aldri til. Jo mer vi lytter til slike stemmer, jo mindre blir vi som mennesker. Å erkjenne det gale vi har gjort, derimot, fører til at vi vokser som mennesker»

For eksempel så hadde jeg en sak jeg fikk skyldfølelse for, og som jeg ba Gud om tilgivelse for uten at det løste saken. Jeg prøvde å ignorere det hele, men ble ikke kvitt skyldfølelsen og usikkkerheten. Det var først da jeg inviterte Gud inn i dette problemet at ting begynte å skje og skyldfølelsen forsvant. Ole Hallesby sier i sin bok «Fra bønnens verden» at «Bønn er å lukke Jesus inn» Videre sier han at «Å be er intet mer innviklet enn dette å lukke opp så Jesus får komme inn til vår nød og bruke sine krefter».  Det var å slippe Jesus inn som hjalp meg med det jeg slet med.

 Alt for ofte går vi rundt med problemene våre og grubler over hvordan vi skal få løst dem. Hvis vi i stedet hadde begynt å slippe Jesus inn, ja rett og slett invitere Jesus inn i disse rommene i våre liv hvor vi sliter, så tror jeg mye vil bli annerledes for oss. Torborg Aalen Leenderts sier i boken «Når glassflaten brister at «Det vi trenger Guds hjelp til, er ikke flukten bort fra oss selv, men tvert imot å erkjenne hva vår livsvirkelighet faktisk rommer – og så lukke Gud inn i denne virkelighet.»