Johns poetiske hjørne.

Velsignelse i forkledning

Er ting alltid hva de ser ut til,

eller kan de være velsignelser i forkledning,

ting som ytterst sett fører oss nærmere Gud.

Josef sendt til Egypt av sine brødre

var ikke hva det så ut til,

men en velsignelse i forkledning.

Hva brødrene tenkte til det onde tenkte Gud til det gode.

Alle ting tjener til det gode for dem som elsker Gud.

Johns poetiske hjørne

Herrens ord

Hva skal jeg stole på i denne verden

Hvor alt forandres dag for dag

Finnes noe som kan gi tyngde til ferden

Gjennom alle livets nyanser og jag

Ordets vitnesbyrd om seg selv står fast:

"Herrens ord varer til evig tid" (1. Pet.1.25)

Gud og rikdom

Hvordan forholder vi oss til penger og eiendom? I vår del av verden er dette nesten et viktigere spørsmål en hvordan vi skulle forholde oss til forfølgelse. En av de store farene for kristne i Norge er ikke faren for å bli forfulgt men å bli eid av våre eiendeler. I 1Tim6.6-10 snakker Paulus om mennesker som mener at gudsfrykten er en vei til vinning og sier: «Ja, gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning. For vi har ikke hatt noe med oss til verden, og kan heller ikke ta noe med oss herfra. Har vi mat og klær, skal vi nøye oss med det. De som vil bli rike, faller i fristelser og snarer og gripes av mange slags tåpelige og skadelige begjær, som styrter mennesker ned i undergang og fortapelse. For kjærlighet til penger er en rot til alt ondt. Drevet av pengebegjær er mange ført vill og er kommet bort fra troen, og har påført seg selv mange lidelser.» Hvordan er mitt forhold til mine eiendeler. Er det de som eier meg eller jeg som eier dem? Hvordan ville jeg ha reagert om jeg mistet alt jeg eide i brann. Ville jeg ha endt i fortvilelse eller vil jeg kunne tenkt at «det er bare ting»? Dette er noe jeg må tenke gjennom selv. Noen av de ting jeg eier er viktigere for meg en andre, hvordan ville det vært for meg å miste disse tingene. Hva ville jeg følt om jeg mistet dem? Dette er svært avslørende spørsmål vi må stille oss og eventuelt snakke med Gud om. Gerard W: Hughes sier i boka «Gud i alt»: Selv om det er vanskelig, er det mulig for et menneske å eie mye, men likevel være fri. Det er ,mulig å eie eiendeler uten å være eid av dem. Hvis eiendelene skulle bli stjålet, konfiskert eller ødelagt, kan eierne synes det er synd, men det ville ikke skade deres innerste vesen,og de ville heller ikke bli grepet av fortvilelse, for de har aldri latt eiendelene eie dem. Slike mennesker er frie enten de eier noe eller ikke. De har aldri satt sitt sanne egenverd i sammenheng med rikdommen sin.

Rikdom kan være en trykkende byrde for enkeltmennesker og for nasjoner. Den kan fungere som et bedøvelsesmiddel som sprøytes direkte inn i nervesystemet. Vi hemmes dermed mer enn vi ville ha blitt av håndjern, og vi blir fratatt vårt innerste vesens frihet. Men som vi allerede har sett, er ikke roten til problemet rikdommen, men hvordan vi forholder oss til rikdommen. For at vi skal være fri med hensyn til våre eiendeler og vår livssituasjon, må vi lære å løsrive oss fra disse tingene, noe som betyr at vi skal kunne glede oss over å ha disse tingene og dele dem med andre, men vi skal ikke bli fortvilet hvis de blir tatt fra oss. Vi har eid dem uten å bli eid av dem. Hvis vi skal uttrykke dette i religiøse termer, kan vi si at vi ikke skal la våre eiendeler bli vår avgud, enten det nå gjelder «eiendeler» i form av rikdom, kvalifikasjoner, prestasjoner eller evner.»

For oss som bor i et av verdens rikeste land er dette høyaktuelle spørsmål og Paulus gir følgende formaning til oss som er rike. I 1.Tim.6.17-19 sier han: «Du skal innskjerpe for dem som er rike i denne verden, at de ikke må være overmodige og ikke sette sitt håp til den usikre rikdom, men til Gud. Han gir oss rikelig av alle ting, for at vi skal nyte dem. De skal gjøre godt, så de kan være rike på gode gjerninger, være gavemilde og gjerne dele med andre. På den måten samler de seg en skatt og legger en god grunnvoll for den kommende tid, slik at de kan gripe det virkelige liv.»

Rettferdighet

Rettferdighet, dette store ordet. Hva betyr det for oss at Bibelen forteller oss at vi er rettferdige på grunnlag av hva Jesus har gjort for oss? Rom 3.21- 24 sier. «Men nå er Guds rettferdighet blitt åpenbart uavhengig av loven. Om den vitner loven og profetene. Dette er Guds rettferdighet som gis ved troen på Jesus Kristus til alle som tror. Her er det ingen forskjell, for alle har syndet, og de har ingen del i Guds herlighet. Men ufortjent og av hans nåde blir de erklært rettferdige på grunn av forløsningen i Kristus Jesus» Rettferdighet slik det fremstår her betyr å ha et rett forhold til Gud. På grunn av synden mistet vi vårt forhold til Gud, men på grunnlag av Jesu frelsesverk blir vi rettferdige for Gud – vi får ett rett forhold til Gud.

Willian Barclay sier i «Din daglige studiebibel» «Livets store grunnproblem er å finne fellesskap med Gud og leve i fred og vennskap med ham. Måten å oppnå dette vennskap på er gjennom rettferdighet, og ved å ha den slags liv og ånd og holding overfor Gud som han ønsker at vi skal ha. På grunn av dette bruker Paulus nesten alltid ordet rettferdighet i betydningen et rett forhold til Gud...Paulus hadde oppdaget at et rett forhold til Gud er basert ikke på loven, men på troen på Jesus Kristus. Det er ikke noe som mennesker kan prestere, men det er en gave fra Gud. Det blir ikke vunnet ved innsats, men en tar imot det i tillit.»

Rettferdighet, d.v.s. et rett forhold til Gud, er en gave som gis oss fritt ved troen på Jesus Kristus. Når det går opp for oss, er det slutt på strevet for å tilfredstile Gud. Noe jeg har oppdaget i Guds Ord som fasinerer meg og som jeg lengter etter å komme inn i er hvordan Guds rettferdighet på forunderlig viser er knyttet sammen med Guds herlighet. Rom 8.30 sier «Dem som han har kalt, har han også erklært rettferdige, og dem som han har erklært rettferdige har han også gitt herlighet» I Jesaja 58.8 heter det «Din rettferdighet skal går foran deg og Herrens herlighet følge etter deg» Jesaja 61 3 sier .»De skal kalles rettferds mektige trær som Herren selv har plantet for å vise sin herlighet.» Enten vi føler det eller ikke sier Guds Ord at har vi blitt erklært rettferdige, har vi også fått del i Guds herlighet og jeg tror at jo mer vi blir klar over vår rettferdighet i Kristus og hva det innebærer, jo mer vil vi også bli klar over Guds herlighet i våre liv.

Gudslengsel

Fil 2.13 sier; «For det er Gud som virker i dere både å ville og å gjøre etter hans gode vilje.» Det er Gud som virker i oss og skaper lengsler i vårt indre. Lengsel etter ham selv og lengsler etter å gjøre hans gode vilje. Hvis det vi gjør for Gud ikke springer ut av en lengsel i fra vårt dypeste vesen, da springer det ut fra pliktfølelse slik den eldste sønnen i historien om den fortapte sønnen levde sitt liv. Den fortapte sønnen som hadde kastet bort sin arv i synd kommer til seg selv og går hjem til sin far. Faren tar i mot ham med glede og steller i stand en stor fest for ham. Da den eldste sønnen ser dette han som har tjent sin far i alle år sier han til sin far: «Her har jeg tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot det du sa; men meg har du ikke gitt så mye som et kje så jeg kunne holde fest sammen med vennene mine.» (Luk.15.29)Noe så tragisk som dette er . Her er en som alltid har gjort det rette, men som har et hjerte fullt av bitterhet. Her er en som har tjent ikke ut fra en indre lengsel, men fra pliktfølelse, men å tjene Gud ut fra plikt, kommer ikke i nærheten av å være hva han hadde tenkt for oss. Nei han virker i oss lengsel ikke plikt. 

Gerard W. Hughes sier i boka «Gud i alt» at «Gud er kjærlighetens Gud. Hvis Guds kjærlighet til oss ikke på noen måte er knyttet til våre egne dypeste lengsler, kan ikke Gud være kjærlighetens Gud,men befalingens Gud. Hvis Guds vilje for deg og meg ikke er knyttet til våre dypeste lengsler ville vi bli tvunget til å ignorere våre dypeste lengsler og sette vår lit til en eller annen autoritet utenfor oss selv... Hvis det essensielle i religionen virkelig er at vi skal ignorere våre egne dypeste innerste lengsler og overgi oss til en ekstern autoritet, så ville vi gjøre rett i å nekte en slik overgivelse og fornekte religionen – selv om det skulle koste oss livet... Alternativet til døden ville være et liv i fornektelse av alle våre lengslers Gud, en fornektelse av den Gud som nærmere oss enn vi er til oss selv. Hvis vi noen gang skulle la oss fullstendig styre av en slik autoritet, ville det være et tegn på den dødelige sykdommen «pliktens forherdelse», som gir seg ut for å være rettroenhet, en infeksjon som dreper Guds kjærlighet og blokkerer kommunikasjonen med Gud i dypet av vår sjel...Ettersom Gud er kjærlighetens Gud, vil Gud alltid dra oss til seg- aldri jage oss. Gud er alltid dragende, og hvis en indre lengsel er fra Gud vil den alltid ha et snev av dragning i seg uansett hvor krevende og smertefull den aktuelle oppgaven er.»

Samtidsmusikk

Samtidsmusikk kan være så mangt. Alt fra det uforståelige, til blendende vakker musikk. Det finnes så mange samtidskomponister som lager god musikk at det er vanskelig å fremheve noen av dem, men jeg skal prøve likevel. Den kanskje fremste samtidskomponisten vi har er den estiske komponisten Arvo Part. Han har utviklet en «komposisjonsteknikk han kaller for tinntinnabuli... en særegen form for minimalisme inspirert av gregoriansk sang» ( Wikipedia). En annen polsk samtidskomponist som rager høyt er Henryk Gorecki. Hans tredje symfoni som han er mest kjent for er en blendene vakker minimalistisk symfoni. Den er også en svært lett tilgjengelig komposisjon og vil kunne appellere til mange, også de som ikke har et nært forhold til samtidsmusikk. En ukrainsk samtidskomponist som heter Valentin Silvestrov bør også nevnes. Han har blant mye annet komponert lieder kalt for «silent songs», som er sanger så vare og ømme at det nesten gjør vondt å høre på. En annen latvisk komponist som jeg setter stor pris på er Peteris Vasks som blant annet har skrevet en «Pater noster» et verk over Fadervår som er ubeskrivelig vakker. Den latviske komponisrten Eriks Esenvalds har også skrevet flott musik.En ting jeg ser som går igjen når det gjelder disse samtidskomponistene jeg beskriver, er at de alle sammen er østeuropeere. Hvorfor det er slik vet jeg ikke. Men når jeg først er så godt i gang med å anbefale østeuropeiske samtidskomponister kan jeg like godt fortsette med en til som heter Krystof Penderecki som er fra Polen. Musikken hans er kanskje ikke like tilgjengelig som mye av det andre jeg har anbefalt, men hans syvende symfoni «Seven gates of Jerusalem» er absolutt verd å høre. Skal jeg nevne et par vesteuropeiske samtidskomponister så må det vel bli den britiske komponisten John Tavener og spanske Jorge Grundman som begge har laget vakker musikk.Som du ser har jeg linket til verk av disse komponistene slik at du kan selv kan få en smak av all den gode samtidsmusikken vi har.

Stillhet og ordløs bønn.

For 18 år siden fikk jeg oppfylt en drøm jeg hadde hatt om å gå på tur i den norske fjellheimen i 4 uker sammenhengende. Jeg startet turen i nærheten av Hamar og gikk så nordover så langt jeg kom på 4 uker. Det var en fantastisk opplevelse. Jeg startet turen i slutten av august og ved å gå nordover gikk jeg høsten i møte bokstavelig talt. Fargene i naturen rundt meg ble flottere og flottere ettersom jeg gikk. Jeg møtte lite folk og gikk for meg selv i stillhet. Alt jeg gjorde var å gå og ta inn all den vakre naturen rund meg. Etter å ha gått slik i 4 uker var stillheten og lyden fra naturen flyttet inn i mitt indre. Og når jeg dro hjem hadde jeg med meg stillheten og de gode lydene fra naturen. Men i møte med hverdagen gikk det ikke mer enn noen uker , så var stillheten og den indre roen blitt borte igjen i hverdagens mas og kav.

Noe som har hjulpet meg til å finne tilbake til den indre stillheten, er ordløs bønn. Ved å jevnlig gå inn i ordløs bønn blir stillheten på ny en virkelighet i mitt indre. Jeg er helt avhengig av jevnlig stillhet. Uten det blir jeg fort sliten og dagen kan bli et ork for meg. Særlig når hverdagens ytre krav gjør seg gjeldene. Jeg finner at det blir vanskelig å være styrt av mitt indre og jeg blir utmattet av alle ytre krav jeg møter. At jeg har det slik har kanskje med angsten å gjøre. Den gjør meg sliten og utmattet og gjør at jeg har liten overskudd. Når jeg praktiserer ordløs bønn og er i stillhet merker jeg hvordan mitt liv blir preget av stillheten. Jeg kan ta med meg den indre stillheten når jeg går ut i hverdagen igjen og jeg kan være mer innen fra styrt, i stedet for å føle meg styrt av alle ytre krav. Å ha det slik er ikke bare negativt, mitt manglende overskudd nærmest tvinger meg inn i stillhet og ordløs bønn slik at jeg kan orke hverdagen. Jeg blir veldig bevisst min avhengighet av Jesus,og det blir veldig virkelig for meg at uten ham kan jeg ingenting gjøre

Angsten, vår venn?

Angst og frykt er noe vi opplever som en negativ kraft i våre liv. Den hemmer oss i vår livsutfoldelse og kan faktisk bli invalidiserende. Jeg vet det, jeg har vært der. Men kan også angsten og frykten snus til noe positivt? Gerard W. Hughes mener dette og skriver følgende i boka «Gud i alt»: «Som med all annen form for trøstesløshet, må vi erkjenne vår frykt og legge den fram for Gud i bønn. All frykt vi erfarer, kan bli en mulighet for oss til å skaffe oss kunnskap om Guds tilstedeværelse på et dypere nivå i vårt innerste vesen. Når vi erkjenner, uttrykker og legger frykten fram for Gud i bønn, kan ikke frykten lenger styre oss og frarøve oss friheten. Det å erkjenne frykten kan i stedet bli vår lærer og avsløre antagelsene som ligger skjult i frykten. Hvis vi bare kan erkjenne vår sterkeste frykt kan den faktisk vise seg å være vår venn i stedet for vår fiende.»

Johns poetiske hjørne

Å være

Å bli den du er

Lytt til ditt liv

Væren før gjøren
Husk du er barn av Jeg Er

Stillhetens landskap.

Stillhetens landskap er et spennende landskap å bevege seg i. Det er som å koble seg på en åre av gull som har ligget skjult og bare ventet på å bli oppdaget. Det denne åre egentlig er, er Gud selv. I stillheten kobles vi til Gud. Det er som en gren som blir podet inn på et tre og får sin sevje fra roten av treet og på grunn av denne sevjen begynner å bære frukt. Når vi begynner å bære frukt vil vi oppleve at Gud renser oss for at vi skal bære mer frukt. Vi får se vår svakhet og blir mer og mer bevisst på at uten Jesus kan vi ingenting gjøre. Paradoksalt nok er det nettopp bevisstheten om at vi ingenting kan gjøre uten Kristus som driver oss inn i hans favn hvor vi blir grener som bærer mer frukt. I stillhetens favn som er Guds favn, hvor vi er i Kristus og Kristus er i oss begynner frukten å spire frem i våre liv. På vei inn stillhetens landskap møter i vi distraksjoner, og forstyrrelser, men hvis vi er utholdende og stadig fester vårt blikk på Jesus, kommer vi til et punkt hvor vi erfarer mer og mer av Guds nærvær. Der hvor vi før syntes at ti minutter i stillhet var ulidelig lenge, synes vi nå at det er for kort tid. Vi opplever også at Gudsnærværet og den indre stillheten blir hos oss ikke bare når vi er i stillhet, men også når vi går ut i verden igjen.

Å tegne

Å tegne er en form for meditasjon, man går inn i en meditativ tilstand når man tegner. Jeg tenker ikke når jeg tegner at «nå skal jeg tegne en nese» eller nå skal jeg tegne en munn»osv.  Nei jeg tenker hvor lang er den linjen, hvilken vinkel har den i forhold til den andre linjen» osv. Så lenge du tenker «nå skal jeg tegne en munn eller en nese så er det veldig lett å ende opp med noe helt annet enn det man hadde tenk. Ser man derimot linjer og vinkler er det ofte lettere å komme i nærheten av det resultat man ønsker seg. Vi har ofte med oss en forestilling om hvordan en nese eller munn skal se ut fra barndommen, og når vi så går inn for å tegne en nese eller en munn så ender man ofte opp med et symbol for det man skal tegne ikke en tegning basert på de linjer og vinkler man faktisk ser, Derfor ser våre tegninger ofte forbløffende like ut som dem man tegnet som barn.

Å tegne krever trening det er omtrent som å spille piano, man må holde det vedlike og gjøre tegneøvelser akkurat som pianisten må gjøre fingerøvelser. Gjør man det så vil man også se resultater. Det kan være fint å ha et tegnekurs å følge hvor du får instrukser om hvordan du skal tenke når du tegner. En kunstner ser på en annen måte en det vi gjør til daglig, og å se som en kunstner kan man lære og trene seg opp til.

 En tegnebok jeg har gir en god illustrasjon på hvordan vi kan se som en kunstner. Først skal man tegne etter en tegning av en mann slik som vi ser ham, deretter skal man snu bildet av mannen opp ned og så tegne ham på nytt. Det interessante er at tegningen man har tegnet opp ned viser seg å bli bedre en den andre tegningen man har tegnet. Grunnen er at når vi tegner mannen slik vi ser ham vil vi ofte tegne ikke etter det man ser men etter de bilder man har i hodet. Når man derimot snur bildet opp ned ser vi ikke lenger mannens nese, munn og andre kroppsdeler vi ser i stedet masse linjer og vinkler, og når vi begynner å tegne de linjene og vinklene vi faktisk ser blir resultatet noe helt annet. En god bok som kan hjelpe oss til å se med en kunstners øyne og som jeg har anbefalt før er boka «At tegne er at se» (på dansk) av Betty Edwards

John tegner og maler.

Her følger en tegning jeg har tegnet etter Filippino Lippi:

Johns poetiske hjørne.

Stillhetens land

Inn i stillhetens land

med fokus på Jesu navn.

Det fører meg trygt i havn

inn i stillhetens land.

John tegner og maler.

Her følger en ny tegning fra tegnekurset jeg følger. Første bildet er underveis i tegneprosessen og andre bilde er den ferdige tegningen:

Gud er nærmere enn du tror.

Som kristne søker vi etter Gud og lengter etter å leve nær ham. Men hvor søker vi ham? Søker vi ham i konferanser, den nyeste kristne boka eller søker vi etter ham et sted der «ute» Augustin søkte også etter Gud på de forskjelligste steder,blandt annet i filosofiske bøker og hos Maniekeerne. Men han sier i sine «Bekjennelser»: «Du alene er nær også hos dem som er langt borte fra deg. Å om de vil vende om og søke deg! For om de har forlatt sin skapet har du ikke forlatt din skapning .La dem vende om, og se, da er du i deres hjerte! Du er i hjerte til dem som bekjenner deg, som kaster seg ned for deg og gråter ut ved ditt bryst etter sin møysommelige vandring...Men hvor var jeg da jeg søkte deg? Du var jo rett foran meg. Men jeg hadde gått bort fra meg selv og fant ikke meg selv. Hvor mye mindre kunne jeg da finne deg!» Har vi også beveget oss bort fra oss selv og dermed bort fra Gud? Gud hare jo tatt bolig i oss ved Den Hellige Ånd. Når vi setter oss ned i stillhet med oss selv da setter vi oss også ned med Gud. Augustin sier: «Sent kom jeg til å elske deg, du skjønnhet, så gammel og evig ny» Sent kom jeg til å elske deg. Se du var i det indre, men jeg var utenfor, og jeg søkte deg der ute...Du var hos meg, men jeg var ikke hos deg.» Paulus sier i Rom10.6-8 at «Men rettferdigheten av tro sier: Tenk ikke med deg selv: Hvem skal fare opp til himmelen? - Det vil si for å hente Kristus ned – eller: Hvem skal stige ned i avgrunn,en? - Det vil si for å hente Kristus opp fra de døde. Men hva sier den? Ordet er deg nær i din munn og i ditt hjerte» Ordet; Kristus, er deg nær, i ditt hjerte. Det var det Augustin oppdaget, Kristus i sitt eget hjerte. Han behøvde ikke lengre å lete etter Gud et eller annet sted der ute. Kristus var nå tilstede i hans eget hjerte ved Den Hellige Ånd. Alt vi behøver å gjøre er å sette oss ned, og være stille tillstede hos ham som bor i vårt eget hjerte.

Johns poetiske hjørne.

Stillhetens landskap

Jeg beveger meg inn i

stillhetens vakre landskap

hvor himmelen er blå

og markblomstene spirer

stedet hvor Gud taler

med sin stille røst

gode ord til trøst

og legedom for sjelen

En knust ånd.

I Salme 34.19 leser vi «Herren er nær hos dem som har et nedbrutt hjerte, og han frelser dem som har en knust ånd» Jesaja 57.15 sier «I det høye og hellige bor jeg og hos den som er knust og nedbøyd i ånden»

Vi ser her verdien i å ha en knust og nedbøyd ånd, men hva menes egentlig med det? Hvis vi går til The amplified Bible så får vi et utvidet bilde av hva dette innebærer. IJesaja 57.15 leser vi «Jeg bor i det høye og hellige, og hos den som helt og fullt har en angerfull og ydmyk ånd»(min oversettelse)

Salme 34.19 (34,18 i The amplified Bible)sier; «Herren er nær dem som har et nedbrutt hjerte og frelser dem som er knust med sorg over synden og er ydmyke og helt og holdent angerfulle»(Min oversettelse)

I dem store bønn om tilgivelse som David ba i Salme 51 etter at han hadde vært hos Batseba ser vi også det samme. Salme 51.19 sier «Nei, offer for Gud er en knust ånd. Et hjerte som er brutt og knust ringeakter du ikke, Gud» I The amplified Bible er det oversatt slik(her i v.17): «Mitt offer(det offer som er akseptabelt) for Gud er en knust ånd; et brutt og angerfullt hjerte(sønderbrutt med sorg over synden, og helt og fullt angrende)slikt O Gud vil du ikke forakte»(Min oversettelse)

Finner vi så noe av dette også i NT? Ja jeg tror vi kan si at vi finner det i Jak4.8-10 «Gjør hendene rene dere syndere, rens hjertene dere som har et delt sinn. Klag og sørg, bryt ut i gråt. La latteren bli til jammer og gleden til sorg. Ydmyk dere for Herren, så skal han opphøye dere» Et annet eksempel finner vi i Luk.18.10-14 Der leser vi om en fariseer og en toller som ber. Fariseeren sier i sin bønn i v.11-12 «Gud jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker som snyter, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener» Ikke mye til et knust og angrende hjerte å finne hos denne fariseeren. Om tolleren derimot står det i v.13 «Tolleren sto langt nede og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa «Gud vær meg synder nådig.» Jesus sier i v. 14 «Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud den andre ikke.» I tolleren ser vi et godt eksempel på et knust hjerte.

I 2. Kor.7.8-10 leser vi : «Selv om, jeg gjorde dere sorg med brevet mitt, angrer jeg ikke på at jeg skrev det. Om jeg før har angret på det, fordi jeg vet at brevet gjorde dere bedrøvet en kort tid, så er jeg nå bare glad. Ikke fordi jeg gjorde dere sorg, men fordi sorgen drev dere til omvendelse. For dette var sorg slik Gud vil ha den; altså har vi ikke gjort dere noen skade. For når sorgen er slik Gud vil, fører den til omvendelse og frelse, og det angrer ingen. Men verdens sorg fører til død» Det finnes med andre ord en sorg som Gud vil ha og som fører til omvendelse og frelse. Dette er en sorg som Gud skaper i vårt indre over synden, og denne sorgen fører til omvendelse, mens det Paulus kaller verdens sorg bare fører til død.

Vi ser at det å ha et knust og nedbrutt hjerte handler om sorg og anger over synden. Det er kanskje noe vi ikke er så opptatt av, men Gud er opptatt av dette også i nytestamentlig tid slik vi ser i Jakobs brev og i 2. Korinterbrev. Jeg ser at alt for ofte har jeg et overfladisk forhold til mine synder. Min bønn til Gud er å få den rette sorg over mine synder, den sorg som fører til omvendelse og frelse.

Johns poetiske hjørne.

Det sixtinske kapell

I det sixtinske kapell fullstappet av mennesker

Høres summingen av prat gå høyere og høyere

Da en stemme lyder gjennom kapellet:

Ssssssssssssssssh….

En kort stund blir alt stille, før summingen øker i styrke,

Igjen

Mer om ordløs bønn.

Det finnes mange måter å be på. En måte som har velsignet meg er stille bønn. Ganske enkelt å være stille innfor Gud. Salme 131 gir oss et eksempel på stille bønn. «Herre, mitt hjerte er ikke hovmodig, mine øyne er ikke stolte. Jeg gir meg ikke av med slikt som er for stort og underfullt for meg. Nei, jeg har brakt min sjel til ro og gjort den ganske stille, som et lite barn hos sin mor når det har stilt sin tørst; slik er min sjel i meg.» For et vidunderlig bilde av stille bønn. Legg merke til at det ikke er Gud som gjør sjelen stille, nei salmisten sier at «Jeg har bragt min sjel til ro og gjort den ganske stille.» Men hvordan gjør vi det? Hvordan skal vi bringe vår sjel til ro og gjøre den stille?

Når vi setter oss ned for å være hos Gud i stillhet, opplever vi ofte det motsatte, nemlig masse tanker og distraksjoner. Hvordan skal vi forholde oss til distraksjonene? En metode som kan være til hjelp finner vi i en bok fra 1300 tallet, «The cloud of unknowing» skrevet av en anonym forfatter, Han anbefaler å ta et enstavelsesord og bruke det som fokus i møte med distraksjoner. Når du møter distraksjoner eller tanker, vender du tilbake til dette bønneordet. Selv bruker jeg ikke et enstavelsesord, men navnet Jesus. Jeg liker å bruke navnet Jesus særlig med tanke på det som står skrevet i Rom.10.13 «Hver den som påkaller Herrens navn skal bli frelst» Navnet Jesus representerer alt han er og har, og ved å fokusere på det retter vi blikket mot Jesus selv. Hebr. 12.1-2 sier «la oss legge bort alt som tynger og synden som så lett henger seg på oss, og holde ut i det løp som er lagt opp for oss, med blikke på ham som er troens opphavsmann og fullender Jesus.» Her ser vi hvordan vi i møte med alt som livet bringer oss skal vende tilbake til og fokusere på Jesus. Du skal ikke bruke navnet Jesus som et mantra som du stadig gjentar, men noe du vender tilbake til når distraksjoner kommer, som en hjelp til å bli værende hos Jesus. Anna Romskov Laursen sier i boka «Veier til helhet»: «Ordet er ikke et mantra som skal ha fokus eller gjentas uavbrutt i meditasjonen. Det er et hjelpemiddel til å være hos Gud. Det er et overgivelsesord, et hengivelsesord, et ord du bruker for å bli værende hos Gud.»

Men er ikke dette noe østlig? Faktisk ikke. Som nevnt kommer inspirasjonen til dette fra en kristen forfatter fra 1300 tallet, og i boken «Veier til helhet» påpeker Anna Romskov Laursen at denne anonyme forfatteren igjen hentet inspirasjon fra munken Johannes Kassian(Johannes Cassianus) som levde på 3-4 hundretallet.

I dag kalles denne type bønn også for sentrerende bønn. Anna Romskov Laursen skriver følgende i boka «Veier til helhet»: «Sentrerende bønn er en enkel og lettlært meditasjonsform som handler om å være og hvile hos Gud som bor i oss. Vi bruker et hjelpeord i meditasjonen, men det skal ikke gjentas uavbrutt, bare hjelpe oss til å bli værende hos Gud...Sentrende bønn er en vei til den dype hvilen i Gud. Den kan hjelpe oss til å leve ut fra det indre senteret vårt midt i hverdagen, med et indre rom av stillhet og med oppmerksomheten vendt mot at Gud er i alt.» Videre gir hun oss følgende enkle instruksjoner i hvordan du kan praktisere denne form for bønn:

«- Vend oppmerksomheten mot Gud som bor i deg.

- La hjelpeordet være stille tilstede i deg og hjelpe deg til å bli værende hos Gud

- Hver gang du blir oppmerksom på noe, vend tilbake til Gud ved å bruke hjelpeordet.»

Ordløs bønn

Noen ganger er det godt å be ord som kommer rett fra hjertet, andre ganger er det hvile i å be ferdigformulerte bønner, fordi vi sliter med å finne våre egne, men noen ganger er ordene i veien for oss, de blir til «tomme ord» Da kan det være godt å bare være hos Gud i stillhet med ordløs bønn. Stille ordløs bønn har i det siste vært en velsignelse for meg, ikke minst etter at jeg var på Lia gård hvor ordløs bønn ble praktisert. Benignus O`Rourke sier følgende i boken «Finding your hidden treasure"; «Vi er kanskje trøtt av ord uansett. Trøtt av å be til Gud i ord som ikke har noe liv i seg. Trøtt av å tenke på Gud. Trøtt av å bli snakket til om Gud. Trøtt av å si bønner som kan være vakre i seg selv, men som ikke bringer Gud nærmere oss. Da er det kanskje best å forenkle våre bønner og følge det eldgamle råd å gå fra mange ord, til få ord, fra få ord til et ord, og fra et ord inn i stillheten»(min oversettelse). 

Johns poetiske hjørne.

Musikk

Musikk kan løfte

oss opp til

høyere sfærer.

Musikk kan

trøste den

sårede sjel.

Musikk, et

språk vi alle

kan forstå,

kan lege

folkenes

splittede liv

og bringe fred.

Kreativitet.

Gud er kreativ, vi som hans barn kan også få oppleve kreativitet i våre liv på forskjellige måter. Mange ganger holdes vi tilbake av frykten for å mislykkes. Vi har kanskje en drøm om å fotografere, tegne og male, skrive dikt eller annen form for skapende virksomhet men vi våger ikke å prøve oss fordi vi er redd for at det vi gjør skal mislykkes. Selv oppdaget jeg en kreativ åre hos meg selv for mange år siden. Jeg kom over et tegnekurs på et loppemarked, Jeg begynte å følge det kurset og oppdaget at det jeg fikk til overgikk alt jeg hadde forventet. I løpet av den neste tiårsperioden tegnet og malte jeg mye og deltok på en rekke utstillinger, og hadde stor glede av dette kreative arbeidet. Dessverre mistet jeg mye av gnisten til å tegne og male da jeg fikk angst, men jeg har begynt på et tegnekurs og håpet er jeg på nytt skal kunne tegne og male jevnlig. Et annet kreativt arbeid jeg har glede av er å skrive dikt. I motsetning til når jeg tegner og maler bryr jeg meg ikke så mye om regler og det formelle når jeg skriver dikt. Jeg skriver bare slik det faller meg inn. Hvis du kunne tenke deg å prøve deg på å tegne så kan jeg anbefale boka «At tegne er at se» (På dansk) av Betty Edwards. Hvis du vil prøve deg på å skrive dikt kan jeg anbefale bøkene «Poetic medicine» og «Finding what you didn`t lose» av John Fox

Johns poetiske hjørne

Den treenige Gud

Skjønnhetens kilde

stillhetens opphav

kjærlighetens allmakt

Den treenige Gud

Åpenbart i Jesus Kristus

Boktipset.

Jeg har fått tak i tre bøker av Johannes Cassianus(Johannes Kassian ca.360-430) som jeg har begynt å lese. Han vokste opp i en kristen familie, og han følte en dragning til det monastiske liv. Sammen med sin venn Germanus dro han til Det hellige land hvor han fikk innpass i et kloster. Men livet i klosteret tilfredstilte ikke Cassianus, han ønsket seg til det monastiske livs kilder og dro og oppsøkte de egyptiske ørkenfedrene. Der ble han i ti år. Der kom han i kontakt med det som ble kalt «den helligste, eldste og viseste av fedrene. Hans navn var Abba Isaac. ..Den gamle Abba fortalte dem om bønn som fellesskap og forening med Gud som elsket dem og bodde i dem. Mens dagene gikk, fikk de lære mer og mer om hvordan de skulle meditere for å komme til hjertet sitt, eller senteret sitt, der den levende Gud bodde i dem. Det ble et vendepunkt for Johannes Kasssian, og fra da av fikk hans liv retning. Senere grunnla han et kloster felles for menn og kvinner i Frankrike, og som godt voksen skrev han ned det han husket fra samtalene med Abba Isaac. Skriftene hans finnes fortsatt og har gjennom århundrene vært utgangspunkt for utallige andre bøker og skrifter, blant dem The Cloud of Unknowing» (Veier til helhet, s.30 Anna Ramskov Laursen)

De bøkene jeg har fått tak i er en serie på tre med utdrag av Cassanius sine skrifter Mange av dem basert på de forskjellige ørkenfedrene han traff. Du får dem ikke på norsk men svensk. De heter «Det rena hjartat», «Det vidgade hjartat» og «Hjartats ro»Du kan finner dem her.

Angsten og kristenlivet

Noen ganger føler jeg at jeg har kommet et skritt videre i forhold til angsten, men plutselig dukker den opp igjen på de mest uventede steder og jeg får en følelse av å vende tilbake til start. Men slik er det jo ikke, de erfaringer jeg har gjort meg med angsten gjennom årene gjør at jeg har litt å slå tilbake med. En erfaring jeg har gjort meg er å ikke ta den så alvorlig når den ene angstfylte tanken etter den andre dukker opp i mitt hode. Min erfaring er jo at minst 90% av alt angsten kommer opp med aldri skjer. Det er ikke alltid like lett, for en angstfylt tanke kan virke ganske overbevisende når den dukker opp. En annen erfaring jeg har gjort meg er å ta tak i angsten før den får feste grepet for mye og møte den med mindre alvor, eller for eksempel med logisk tenkning. Av og til kan til og med det å spille tetris på dataen gjøre at jeg får tankene over på noe annet og angsten forsvinner. Dog er det ganger hvor ikke noen av mine mottiltak fungerer for meg. Da trøster jeg meg med at før eller siden, på den ene eller andre måten tar angsten slutt, det er min erfaring etter 8 år med den. Av og til må jeg også ta en tablett, hvis det blir for ille, men det skjer heldigvis som regel ikke så ofte.

Jeg prøver å holde av mer eller mindre daglige stunder med Gud og det gjør godt Jeg har blitt veldig velsignet av stille ordløs bønn. Bare det å være hos Gud i stillhet. Av og til tenker jeg at livet med Gud burde gjøre ende på angsten, men det har ikke skjedd og jeg er i en prosess med å forsone meg med å leve med angsten så godt jeg kan. Uansett har jeg også gode dager,dager sammen med Jesus hvor alt kjennes godt, samtidig er jeg smertelig klar over at jeg ikke kan leve på gode følelser fra i går. Følelsene våre vil svinge og forandre seg, våre liv vil forandre seg, men midt i alle våre foranderlige følelser og liv, står en som aldri forandrer seg, som alltid er den samme. Jeg vil klamre meg til ham som er den samme i går, i dag ja til evig tid.

Johns poetiske hjørne.

Til Guds ære

Bach, denne gigant

til evig tid

musikk

for tid og evighet

alt til Guds ære

Kunnskap og nåde.

Kol.1.9-11 sier at «Vår bønn er at dere må bli fylt av kunnskap om Guds vilje og få all den visdom og innsikt som Ånden gir. Da kan dere leve et liv som er Herren verdig, og som fult ut er etter hans gode vilje. Da bærer dere frukt i all god gjerning og vokser i kjennskap til Gud. Dere skal styrkes og få kraft, av den kraft som han i sin herlighet eier, så dere alltid er utholdende og tålmodige» I disse versene finner vi flere grunnleggende ting. Det første er bønn om kunnskap om Guds vilje. Hvis vi ikke har kunnskap om hva som er Guds vilje er vi et bytte for vinden som driver hit og dit. Som det står i Ef.4.14 «Så skal vi ikke lenger være umodne, ikke la oss kaste hit og dit og drive med vinden fra enhver lære, så vi blir bytte for menneskenes falske spill og villfarelsens listige kunster»

Videre så ber Paulus i Kol. at de måtte få «all den visdom og innsikt Ånden gir.» William Barclay sier i boken «Din daglige studiebibel» «Denne kunnskap om Gud må overføres til våre menneskelige forhold. Vi ber om åndelig visdom og innsikt. Åndelig innsikt er sofia, som vi kunne beskrive som grunnleggende kunnskap. Innsikt er sunesis, som er det samme som det grekerne kalte for evne til å anvende grunnprinsippene i enhver situasjon som oppstår i livet. Så når Paulus ber om at hans venner må få visdom og innsikt, ber han om at de må forstå de store sannhetene i kristendommen og få evne til å anvende dem i de oppgaver og avgjørelser som de vil stå overfor i det daglige liv...

Denne kunnskap om Guds vilje, og denne visdom og innsikt, må munn ut i" at vi lever «et liv som er Herren verdig og som fult ut er etter hans gode vilje.» Til dette trenger vi kraft, fra Gud. Derfor ber Paulus for Kolosserne at de må få kraft fra Gud så de «alltid er utholdne og tålmodige.» Det er en ting å kjenne Guds vilje en annen ting å gjøre den. Kraften til dette kommer gjennom bønn. Paulus sier i Fil.2.13 at «Det er Gud som virker i dere både å ville og å gjøre hans gode vilje.» Dette er nåde i virksomhet, nåde til å utføre det som er Guds vilje med våre liv. Gud gir oss på den ene siden kunnskap om hva som er hans vilje med våre liv og på den andre siden nåden og kraften til å gjøre det han ber oss om. Derfor kunne Paulus si i Rom1.5 at «Ved ham har jeg fått nåde og apostelembete.» Hadde Paulus kun fått apostelembete og ikke nåde og kraften til å utføre den hadde han hatt et problem, men her understreker han at han både har fått apostelembete og nåden og kraften til å leve ut det som Gud hadde kalt ham til. Paulus var veldig bevisst på at det var gjennom nåden han fikk kraft til å utføre sitt apostelembete. I 1 Kor.15.10 sier han «Men ved Guds nåde er jeg det jeg er, og hans nåde mot meg har ikke vært forgjeves. For jeg har arbeidet mer enn noen av dem, det vil si ikke jeg , men Guds nåde som er med meg.» Nåde og kraft til å gjøre Guds vilje får vi som sagt gjennom bønn, derfor blir vi i Hebr.4.16 oppmuntret til å tre frem for nådens trone «La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone, så vi kan få miskunn og finne nåde som gir hjelp i rette tid.» Det er foran nådens trone kraften hentes og frem for nådens trone kan vi komme i bønn til Gud, og vi kan komme så ofte som vi trenger det. Nåden er alltid ny.

Johns poetiske hjørne.

Et stille sus.

Stillhetens vakre skue

nærværet av Den Andre

fornemmes på dette sted

som i et stille sus

En overfølsom samvittighet

Dårlig samvittighet er noe mange av oss kjenner godt til. For meg som har en angstlidelse hvor skrupuløsitet (en overfølsom samvittighet)er en del av lidelsen, kan det noen ganger være svært plagsomt. Jeg kan få dårlig samvittighet for ting som folk flest ikke ville tenkt over. Men jeg har blitt trøstet av Edin Løvås sine bøker. Han skriver om et ledd i meditasjonen at man skal drive selvprøving innfor Gud. Men som den vismann han var skriver han også at «Den som har tilbøylighet til syk selvopptatthet og sykelig skyldfølelse må gå forbi dette leddet i øvelsene» (Smak og se») I boka «Se den usynlige» skriver han om selvransakelse ved aftensbønnen at «Et nervøst og overfølsomt menneske bør i det hele tatt ikke øve denne formen for selvransakelse. Han eller hun vil likevel være for mye opptatt med tanken på sin egen skrøpelighet. Denne gruppen bør altså gå forbi selvransakelsen i aftenbønnen» Edin Løvås var en klok mann, som innså at mennesker er forskjellige og hans ord han vært til oppmuntring og trøst for meg.

Angst.

I kveld skulle jeg ha sett på åpningskampen i fotball em, men kvelden ble ikke helt som forventet. Angstens stygge ansikt dukket opp og ødela kvelden for meg. Det er ikke alltid lett å finne et logisk svar på hvorfor den dukker opp Ikke er det heller alltid så lett å finne et svar på hvordan den skal håndteres. Det finnes mange måter å møte angsten på. Jeg kan bringe den frem for Gud, jeg kan prøve å analysere den og møte den med logiske faktum . Problemet er at når man har angst er det som å miste fotfeste i sitt indre alt forrykkes og diverse katastrofetanker flyr gjennom hode. Den ene angstfylte tanken avløser den andre. Det som dog er tilfelle er at på den ene eller andre måten tar angsten før eller siden slutt. Verden blir igjen forutsigbar og det er som om angsten aldri hadde eksistert. Guds fred fyller på ny mitt hjerte. Jeg er dog takknemlig for forbønn

Johns poetiske hjørne.

Hvile

Hvilen i Gud

den indre ro

troens ro og hvile

i lys av Guds ord

som åpner seg

for det indre menneske

så ånd og ord smelter sammen

til en enhet av indre ro og hvile

Hvilen i Gud.

Hvile i Gud og i alt Gud har gjort ferdig for oss i Jesus er essensielt i den kristne tro. Bibelen sier paradoksalt nok at vi skal «streve etter å komme inn til denne hvilen»(Hebr.4.11) Forfatteren tenker nok her på den evige hvilen som vi skal komme inn til en gang i fremtiden , men det er også en hvile å komme inn i her og nå. Det er en hvile i tro på det Jesus har gjort for oss. Hebr. 4.1-3 sier «Det glade budskap er jo forkynt både for oss og for dem. Men de hadde ikke noe gagn av ordet de høre, fordi det ikke ved troen ble ett med dem som hørte det. Det er vi som går inn til hvilen, vi som tror.»

Det er en hvile å komme inn i ved at ordet blir ett med oss som hører det. Troen på det Jesus tilveiebragte i sitt frelsesverk leder til hvile. Vårt strev for å komme inn i hvilen består i å la Guds ord få lede oss inn i hvilen ved at vi blir ett med ordet, at det smelter samen med vårt indre. I stedet for å streve etter rettferdighet hviler vi nå i troen på at Jesus er vår rettferdighet. I stedet etter å streve etter helliggjørelse så hviler vi i at Jesus er vår helliggjørelse I stedet for å streve etter å tekkes Gud hviler vi nå i troen på at vi er Guds barn osv osv, Vårt strev består i å så Guds Ord inn i våre hjerter og grunne på det og meditere over det til vi blir ett i vårt indre med det ordet forkynner og bare slik kommer vi inn i hvilen.

Gud er alltid større

«Deus semper major-Gud er alltid større» sa de gamle kirkefedre, og heri ligger en stor og viktig sannhet. Det betyr at uansett hva vi vet om Gud eller kan si om Gud, så er han alltid større en det vi vet eller kan si om ham. Dette bør gjøre oss ydmyke ikke minst i møte med andre kristne som kanskje ser annerledes på noe en det vi gjør.

Gerard W. Hughes sier i boken «Gud i alt» at «Sanne troende vil alltid være åpne for syn som strider mot sitt eget,og vil lytte med interesse og respekt. De er klar over sine egne begrensninger og sin egen uvitenhet, og de er derfor alltid villige til å forandre mening i lys av nye sannheter som åpenbares for dem. Den sanne troende vil alltid være klar over sin ikkeviten, og på den måten inneha et sterkt agnostisk trekk. Mennesker med en sann religiøs ånd vil alltid være på leting, og de er tilstrekkelig trygge på seg selv til å stille spørsmål, fordi styrken i religionen ligger i den levende Gud, deres klippe, tilfluktsted og styrke i stedet for i det bestemte synet de måtte ha»

Min egen åndelige vandring har ført meg til steder jeg aldri ville ha drømt om for 30 år siden. Den gangen hadde jeg alle svarene og alt var enten svart eller hvit. Men livets vanskeligheter gjør noe med deg, og tvinger deg til å stille spørsmål, og bare på den måten kan vi komme videre i livet med Gud. Nå er jeg en pilgrim som er underveis og jeg gleder meg over kristne søsken fra andre sammenhenger enn jeg selv står i. Jeg har fått så mye godt og lært så mye av dem. Jeg har fått nye perspektiver på så mye. Samtidig så vil jeg fortsatt leve i bevisstheten om at Gud er alltid større, og har alltid mer å gi.

Johns poetiske hjørne

Navnet Jesus

Stillheten taler høyere enn noen røst

stillheten er nærvær

av Gud

stille for Ham,

tanker og distraksjoner

kommer,

men jeg vender

alltid tilbake

til navnet Jesus

Livsforsoning

Vi er forsonet med Gud gjennom Jesus Kristus. Rom.5.10 sier at «Da vi ennå var Guds fiender, ble vi forsonet med ham ved hans Sønns død.» Men vi trenger også å bli forsonet med oss selv og våre egne liv. Livet blir ofte ikke slik vi har tenkt. Vi kan ha opplevd psykisk eller fysisk sykdom som vi ikke har blitt helbredet fra. Vi kan ha opplevd andre vonde ting som har satt sitt preg på våre liv. Ofte har vi lett for å skyve slike ting «under teppe», men de fortsetter å prege oss selv om vi later som om disse tingene ikke eksisterer. Det kan være at disse tingene gjør så vondt at vi ikke orker tanken på å gå inn i dem. Men det vi trenger er å bli forsonet med våre liv slik de faktisk er blitt, ikke slik vi skulle ønske at det var blitt. Torborg Aalen Leenderts sier at det kan handle om det tapte, det ulevde og det istykkerlevde.

For meg handler det om å forsone seg med at jeg har en angstlidelse som jeg ikke vet om kommer til å forsvinne. Istedet for å sloss mot den, eller late som den ikke er der, er jeg i en prosess hvor jeg forsoner meg med at jeg har en angstlidelse, og paradoksalt nok er det nettopp ved å forsone meg med angsten og at livet har blitt som det har blitt, at jeg blir i stand til å gå videre i livet og oppleve at angsten ikke er like truende som før. Den er der fortsatt men den har ikke like stor makt over meg som for noen år siden.

.Å forsone seg med livet slik det har blitt er ikke noe vi behøver å gjøre alene. Jesus er alltid med oss og vil hjelpe oss i forsoningsarbeidet. Vi kan bringe alt til Ham og stole på at han ved sin Ånd hjelpe oss skritt for skritt på vegen Noen ganger kan det også være nyttig å snakke med noen du har tillit til, eller for eksempel å skrive dagbok om det du ønsker forsoning med. For meg har det å skrive blogg om det vanskelige vært en del av mitt forsoningsarbeid. Det som er viktig å huske på er at dette er en prosess som tar tid. Vi har så lett for å falle tilbake i gamle mønstre, Men ved å akseptere at livet er blitt som det har blitt er vi et skritt videre på vegen.

Retreat på Lia gård.

Vel hjemme etter en fantastisk retreat på Lia gård. En fordypet stillhet og gudsnærvær er noe av det jeg tar med hjem, og mange andre inntrykk som må fordøyes over tid. Kelterene snakket om såkalte «thin places» (tynne steder) som handler om steder der det er en tynn hinne mellom det fysiske og det åndelige, mellom himmel og jord. Tracy Balzer skriver i boka «Thin places» at «Et virkelig tynt sted er et hvilket som helst miljø som inviterer til forvandling i oss og som hjelper oss som tror på Jesus å tenke og se og forstå slik han gjør, Et hvilket som helst sted som skaper et rom og en atmosfære som inspirerer oss til å være ærlige innfor Gud og til å lytte til de dype sukkene til hans Ånd inne i oss er tynt.»

Lia gård er absolutt et slikt sted. Stillheten «sitter i veggene» der og hele atmosfæren på stedet må oppleves. Her er fantastisk natur,flott kunst, og her spilles vakker musikk mens vi inntar våre måltider i taushet. Hele arkitekturen på stedet speiler de gamle klostrene med en klostergang rundt en klosterhage og med kirken ved enden av klostergangen. Her finnes flere kapeller og du kan gå tur fra kapell til kapell, og de holder faktisk på å reise en stavkirke der.

 Til å undervise oss hadde vi Torborg Aalen Leenderts som har skrevet bøkene «Når gassflaten brister»og «Gud og det vonde» hvor hun ikke er redd for å gå inn i svært vanskelige spørsmål. Noe av det hun underviste om vil jeg komme tilbake til i senere innlegg. Skulle du ha lyst til å dra på retreat kan du gå inn på hjemmesiden til Lia gård og hente mer informasjon der.

John tegner og maler.

De som har fulgt bloggen min en stund vet at jeg for en tid siden begynte på et tegnekurs og la ut bilder som jeg tegnet i kurset på bloggen. Siste tiden har det vært lite oppdateringer med nye tegninger, rett og slett fordi jeg ikke har hatt overskudd til å tegne. Jeg tegnet og malte mye før jeg ble syk med angst, men de siste årene hvor jeg har vært syk har det blitt lite tegning og maling. Nå legger jeg ut en tegning som jeg tegnet for noen år siden, i håp om at jeg skal komme i gang med tegnekurset igjen. Denne tegningen er en kopi av en tegning av Fra Filippo Lippi(Ca.1406-1469):

Oppmuntring.

Noen ganger trenger vi en oppmuntring, og det er alltid godt å få. Andre ganger er det oss som oppmuntre andre. Det er også alltid godt å gjøre, ikke minst fordi det ofte genererer takknemlighet fra de vi gir en oppmuntring. Hebr.3.13 sier at «Dere skal oppmuntre hverandre hver dag, så lenge det heter i «dag», for at ingen av der skal la seg bedra av synden og bli forherdet.» Vi blir i NT stadig bedt om å oppmuntre hverandre. Det kan bety uendelig mye mer for dem vi oppmuntrer enn det vi tror, ja som det står kan det faktisk hindre noen fra å bli bedratt av synden og bli forherdet. Ofte skal det ikke mer enn noen få ord til for å gjøre dagen til den vi oppmuntrer bedre. 2. Tess.5.10-11 sier at Han (Jesus) døde for oss for at vi enten vi våker eller sover skal leve sammen med ham. Derfor må dere oppmuntre og oppbygge hverandre, som dere også gjør.»

I Apostlenes gjerninger ser vi igjen hvordan disiplene oppmuntret hverandre og på den måten styrket hverandre i troen. Ap.gj.15.32 sier at «Judas og Silas som selv var profeter, talte mange ganger til brødrene og oppmuntret og styrket dem.» I Ap.gj. 20.2 står det om Paulus at «på reisen gjennom dette område oppmuntret han de troende med mange ord.»

Noe vi kanskje skal huske på er å oppmuntre de som står i en tjeneste for Gud. Også de trenger å bli oppmuntret og styrket. Paulus skriver i Fil. 2. 19 at "Herren Jesus gir meg det håp at jeg snart kan sende Timoteus til dere,så jeg også kan bli oppmuntret av å høre hvordan det går med dere.» Paulus lot seg oppmuntre av å høre hvordan det gikk med de troende. I Filemon 6 ser vi noe lignede. Paulus skriver «Det har vært til stor glede og oppmuntring for meg å høre om din kjærlighet, kjære bror, og de hellige har kjent seg styrket.»

Kanskje du kan gjøre en forskjell i noens liv i dag.