Johns poetiske hjørne.

Livets mysterier

Omfavn din hverdag

den er alt du har.

Omfavn  din hverdag

der finner du svar

på livets store  mysterier.

"Det godes problem"

Vi hører ofte om "det ondes problem". Hvorfor finnes det onde, og hvorfor skjer onde ting med gode menneske?. Noe vi ikke hører så mye om er "det godes problem". Hvorfor finnes det gode og hvorfor skjer gode ting, til og med med onde mennesker? Hvor kommer det gode i livet fra? Bibelen gir oss følgende svar på dette. I Matt 5.45 sier Jesus om Gud at «han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over dem som gjør rett og dem som gjør urett» Det er ingen tvil om at både onde og gode mennesker opplever gode ting, og Bibelen gir klart utrykk for at Gud er kilden til dette gode. Videre leser vi i Rom. 2.4 at Paulus sier; «Skjønner du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse.» Det gode har sin kilde i Gud, og Guds hensikt med deg gode er å drive oss til omvendelse slik at vi kan få oppleve hans godhet fullt ut.

Johns poetiske hjørne.

Gud er stor, Gud er nær

Lauda anima mea – lovsyng min sjel

Herren den evige, største, og mektigste

Den allmektige som bor i et lys hvor

Ingen kan komme - lovsyng min sjel

Lauda anima mea – lovsyng min sjel

Herren som er far, som er nær, som er bror

Den allestedsnærværende i meg

over meg og rundt meg – lovsyng min sjel

En dialog

Her har jeg skrevet en artikkel i en gammel litterær form – dialogen:

Nå John har du noe på hjerte i dag?

Ja, jeg tenkte vi kunne snakke litt om å være den man er.

Hva mener du med det?

Jeg mener at vi svært ofte ikke er sanne med oss selv og lever ut pseudoutgaver av oss i stedet for å være den man dypest sett er.

Hvordan ser vi forskjell på det?

Pseudoutgavene leves ut med utgangspunkt i oss selv, men å være vårt sanne jeg leves med utgangspunkt i Gud.

Dette må du forklare litt nærmere.

Vi har et godt eksempel på dette i historien om Adam og Eva. De var tenkt å skulle leve med utgangspunkt i Gud, men lot seg friste av slangen til å handle autonomt, det vil si med utgangspunkt i seg selv og ikke i Gud. Når så Gud oppsøkte dem i hagen ble de redde og gjemte seg, og skjulte seg bak fikenblader. Vi gjør nøyaktig det samme . Vi handler og lever vårt liv med utgangspunkt i oss selv og ikke Gud, dermed mister vi muligheten til å leve ut fra vårt sanne jeg som er i Gud, i stedet blir vi redde og skjuler oss bak de pseudopersonlighetene vi har utviklet, i mangel av å leve med Gud som vårt sentrum slik vi var skapt til å skulle fungere.

Dette var mye på en gang, hva mener du med pseudopersonligheter?

Vi lever med pseudopersonligheter fordi vi har mistet Gud som vårt sentrum. Gud er kjærlighet og vi er skapt til å leve med basis i Gud som er kjærlighet. Når vi ikke gjør det mister vi vårt sanne jeg. Vi slutter å være den vi dypest sett er. Dette gir seg utslag i at vi lever med et falskt jeg eller som jeg også sier med pseudopersonligheter. Ofte er det fordi vi ikke takler våre svakheter eller våre sårede sider at vi utvikler disse pseudopersonlighetene, som er en slags dårlig erstatning for å være den vi egentlig er. De er en slags overlevelsesstrategi som vi utvikler for å klare å leve uten Gud. Det Gud vil er at vi skal leve i skyggen av hans kjærlighet med hele oss, både våre svake og sårede sider og våre gaver og talenter slik at de alle kan favnes av kjærlighet. Først da blir vi den vi er dypest sett og vi kan begynne å leve ut fra vårt sanne jeg.

Hvordan kan jeg bli mitt sanne jeg?

Ved å akseptere deg selv med alle dine svake og sterke sider. Gud har akseptert hele deg, også de svake og sårede sidene av deg, derfor må du også begynne der med å akseptere og omfavne alle disse sidene ved deg selv. Når vi ikke gjør det , men gjemmer bort våre svakheter og sår, så slutter de ikke å eksistere men lever under overflaten av våre pseudopersonligheter, våre falske jeg. Svaret på ditt spørsmål er å akseptere, ikke fornekte eller fortrenge de sidene av deg som du ikke liker. Aksepter dem og bring dem inn i lyset av Guds kjærlighet. Der finnes potensiale for forvandling av dine svake sider. Paulus forsto dette da han sa «Derfor vil jeg helst rose meg av min svakhet, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg» Først da kan jeg bli mitt sanne jeg, å bli den jeg er.

Takk skal du ha, det ble litt klarere for meg nå. Kanskje vi kan snakke mer om dette siden?

Det kan vi helt sikkert. Takk for praten.

Å bli den du er. Del 2

Vårt sanne jeg er den jeg er i møte med Gud. Det innbefatter både mine sterke og svake sider. Og at jeg er beredt på å akseptere dem og bringe dem alle til Gud. Paulus hadde forstått dette. Han var ikke redd for sine svake sider. Ja han gikk faktisk lengre en å bare akseptere sine svake sider. I 2Kor 12.9 sier han rett ut: «Derfor vil jeg helst rose meg av min svakhet, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg» Paulus hadde forstått at hans svakheter ikke var en hemsko for hans åndelige liv, men en mulighet til indre forvandling gjennom Guds nåde,og Guds kjærlighet.

I boken «Kjærlighet og overgivelse skriver David Benner at «Nøkkelen til åndelig forvandling er møtet med Gud i sårbarhet... Vår naturlige tilbøyelighet er å ta med oss de mest presentable sidene ved oss selv når vi skal møte Gud. Men Gud vil at hele oss skal få være med i det guddommelige møte...Jesu lignelse om gjestebudet illustrerer hvordan det å møte Gud i vår sårbarhet er en prosess. I Luk.14,15-24 sammenligner Jesus Guds rike med en stor fest, Mange mennesker er invitert, men alle har en unnskyldning for ikke å komme. Rett før festen skal begynne, sender derfor verten tjenerne sine ut i byens gater og streder. Han ber dem hente inn fattige og uføre, blinde og lamme. Han gjør i stand spesielle plasser for disse på festen....på, et nivå kan denne liknelsen tolkes som en beskrivelse av en indre forvandlingsprosess. Forestill deg at Kristus holder gjestebud i dypet av vår egen eksistens. Han inviterer oss til å lete opp de fattige, uføre, blinde og lamme sidene ved vårt indre selv, for så å ta dem med inn til hans kjærlighetsfest. Her står klar til å omfavne dem med kjærlighet og ønske dem velkommen inn i selvets familie, den sammenhengen som han sakte vever sammen i den vedvarende forvandlingen av våre liv.

Derfor er det så synd når vi dukker opp i gjestebudet med bare de mest åndelige sidene av oss selv, og lar de sidene ved oss som virkelig trenger helbredelse og forvandling, gjemme seg i vårt eget dype mørke. «Å nekte vår egen skygge adgang til festen, hindrer den pågående samtalen, splitter livene våre på en farlig måte og etterlater oss sårbare for alt det vi har fornektet.»

Forvandlingen oppstår når vi tar med oss alle sidene ved oss selv inn til den kjærlighetsfesten som vår guddommelige vert har stelt i stand. De redde, sinte og sårede sidene ved oss selv kan ikke helbredes hvis ikke de legges åpne for den guddommelige kjærligheten. Derfor må vi møte Gud i vår sårbarhet og splittethet, ikke bare i vår styrke og integritet. Først når vi gjør dette kan de ødelagte og skjøre delene av vårt selv bli utsatt for den forvandlende kjærligheten.»

Vår sårbarhet og våre «skavanker» er med andre ord ikke en trussel, men en mulighet. Det er en mulighet til forvandling når vi lar Jesus elske oss med alle våre feil og mangler akkurat slik vi er. Alt starter med kjærligheten. Bare når vi vet at vi er elsket våger vi å komme med våre skrøpeligheter til Gud. Når vi aksepterer våre svake og sårede sider og bringer dem inn i Guds kjærlighets lys forvandles vi til vårt sanne jeg i Gud. Dette er en livslang pågående prosess, hvor vi i Guds lys blir var områder som trenger å bli elsket og forvandlet av Gud. Derfor er det så viktig at vi ikke fornekter og fortrenger disse sidene ved våre liv men i stedet bringer dem innfor Gud slik at vi kommer videre, og ikke stagnerer med masse fornektede og fortrengte sider av våre liv. Det er derfor nettopp ved å søke Gud og bringer hele vårt liv innfor ham at vi blir vårt sanne jeg mer og mer, og kan leve mer og mer autentisk.

Å bli den du er Del 1

Å bli den du er, er et utsagn av de store dybder. Du og jeg er ikke kalt til å være noen annen en den vi er. Alt for ofte sammenligner vi oss med noen andre, og blir skuffet over oss selv. Når vi en gang står foran Jesus kommer han ikke til å spørre oss hvorfor var du ikke som Paulus eller Peter, han kommer til å spørre oss hvorfor vi ikke var den vi egentlig er dypest sett, med våre svakheter og skrøpeligheter og de gaver og evner og det kall vi selv var gitt av Gud. Jeg er kalt til å være John og jeg er tatt imot av Jesus som John og jeg ønsker å møte Jesus igjen som John. Det er ikke noe som er så befriende som å bli kvitt det å hele tiden skulle sammenligne seg med andre, og å prøve å være noe vi ikke er.

Vi har alt for ofte et falskt jeg som vi viser opp for andre fordi vi er redde for nærhet og for det å fremstå som sårbare. Men finnes det et falskt jeg, finnes også et ekte jeg. Livet består i å i stadig større grad la vårt sanne jeg komme til syne, den er jeg dypest sett med alle våre feil og mangler, men også med alle våre gaver og vårt egentlige kall. David Benner sier i boken «The gift of being yourselv»)«Vi finner ikke vårt sanne jeg ved å søke det. I stedet finner vi det ved å søke Gud. For som jeg har sagt når vi finner Gud, finner vi vårt sanneste og dypeste jeg....Paradoksalt nok etter som vi blir mer og mer lik Kristus jo mer blir vi vårt unike sanne jeg»

Først når vi er den vi virkelig er kan Gud møte oss i all vår sårbarhet og forvandle oss. David Benner sier «Selv-aksept og å kjenne seg selv er dypt sammenknyttet. For å virkelig kjenne til noe om deg selv så må du akseptere det. Enhver ting om deg selv som du på dypet ønsker å forandre på må først aksepteres – til og med omfavnes. Selvaksept går alltid foran selvforandring».

Videre sier han: «Et hvert håp om at du kan kjenne deg selv uten å akseptere de tingene ved deg som du ønsker ikke var sant er en illusjon. Realiteten må bli omfavnet før den kan bli forandret. Vår kjennskap til oss selv vil forbli overfladisk inntil vi er villige til å akseptere oss selv slik Gud aksepterer oss – fullt ut og ubetinget akkurat slik vi er...Men inntil vi er forberedt på å akseptere det jeget vi virkelig er, så blokkerer vi Guds forvandlende arbeid med å gjøre oss til vårt sanne jeg som er skjult i Gud»

Johns poetiske hjørne.

Sansene

Takknemlighet for sansene,

At jeg kan høre musikk

Se naturen

Lukte og smake maten

Og kjenne deg berøre meg.

John tegner og maler.

Her følger den nyeste tegningen fra tegnekurset jeg følger. De to første bildene er fra tegneprosessen, det siste bildet er den ferdige tegningen

Mer om takknemlighet.

Takknemlighet er en bevisstgjøring av livet. Du kan ikke leve i takknemlighet og samtidig la livet gå på autopilot. Problemet vårt er å la takknemligheten integreres i våre liv slik at den blir en varig tilstand. Vi kan bestemme oss for å leve i takknemlighet, og hvis vi er heldig varer det i to uker før vi igjen begynner å ta livet og alle våre velsignelser for gitt igjen.

En nøkkel til å la takknemlighet bli en varig tilstand i våre liv er å integrere det i vårt daglige bønneliv. Ef. 5.20 sier «Takk alltid Gud Faderen for alle ting i vår Herre Jesu Kristi navn» .Som vi ser her skal takknemlighet være en vedvarende praksis i våre liv generelt og i vårt bønneliv spesielt. Vi blir også bedt av Paulus om å praktisere takknemlighet uansett hvordan vi har det i livet I 1. Tess. 5.18 sier Paulus «takk Gud under alle forhold». Uansett hvordan vi har det, har vi noe vi kan være takknemlige for, og det vil hjelpe oss til å komme gjennom vanskelige tider i våre liv

Robert A. Emmons har gjort vitenskapelige undersøkelser som viser at takknemlige mennesker har det bedre med seg selv, er mindre syke og sover bedre om natten. («Thanks! How practicing gratitude can make you happier»)Dette viser at takknemlighet er noe vi er skapt til å leve i. Det gjør at våre liv, både kropp og sjel, fungerer bedre.

En ting som kan hjelpe oss til å være mer takknemlige i hverdagen, er å se alt som en gave. Den største gaven i våre liv er selvfølgelig frelsen i Jesus, men det finnes mange andre ting vi kan se som gaver, f. eks. vår ektefelle, venner, naturens skjønnhet, livet, helse, musikk etc. Og gaver har selvfølgelig en giver, og i ytterste konsekvens kommer alle disse gavene fra Gud, og dermed har vi noe å rette vår takknemlighet mot. Jak. 1.17 sier at «All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra fra lysenes Far»

Johns poetiske hjørne.

Takknemlighet.

Takknemlighet for de små ting

i hverdagen,

setter en stopper for autpiloten

vi alle har og lever med.

Å leve takknemlig

er å leve bevisst på alle ting

og glede seg over dem.

Takknemlighet.

Takknemlighet er en dyd som gjør livet vårt lettere. Vil du ha et godt liv – vær takknemlig. Som kristne har vi en retning for vår takknemlighet, nemlig Gud selv. Vi har ikke en takknemlighet ut i det blå,vi er takknemlige overfor Gud som har velsignet våre liv. Det er derfor vi kan leve takknemlige, vi har en å takke. Det er så mye å takke for. Ef 5.20 sier «Takk alltid Gud, Faderen for alle ting i vår Herre Jesu Kristi navn» Det å leve takknemlig er å leve fullt ut. Problemet er bare det at vi tar så mye av våre liv for gitt. Dermed så mister vi det underfulle ved å leve og takknemlighet over det. Bare det av vi lever og er til burde avføde takknemlighet i våre hjerter. Det at vi har et sted å bo, mat på bordet og en jobb å gå til er gode takkeemner. Er du takknemlig for din ektefelle eller for skaperverket? Så er det de små tingene i hverdagen som vi tar for gitt; fuglene på fuglebrettet, solen som skinner, blomstene i hagen. Vi burde dyrke takknemlighet i våre hjerter for både de små og store tingene i våre liv. Ikke minst burde vi være takknemlig til Gud for frelsen i Jesus Kristus.

Men hvordan blir vi takknemlige? Jo ved å begynne å takke. Jo mer vi takker jo mer bevisst blir vi på våre liv og hva vi må være takknemlig for. 1. Tess 5.18 sier «takk Gud under alle forhold» Uansett hvordan vi har det i livet finnes det noe vi kan takke for. Dyrk og kultiver takknemlighet i ditt liv, og du vil leve et mer bevisst liv og vil leve mindre på autopilot. Jo mer du takker Gud for frelsen i Jesus, jo mer virkelig vil den bli for deg. Kol.1.12 sier «Og med glede skal dere takke Faderen, som satte dere i stand til å få del i den arven de hellige får i lyset»

John tegner og maler.

Her følger den nyeste tegningen fra tegnekurset jeg følger:

Mammutsalg

Nå er det mammutsalg, og jeg har sikret meg noen gobiter av noen bøker. Nå blir det bare å krype opp i sofakroken og kose seg med lesestoffet. Jeg har kjøpt følgende bøker:

«Som liljene på marken» av Barbro Raen Thomassen

«Fornuft, tro og revolusjon» av Terry Eagleton

«Det mystiske mennesket» av Jens Oscar Jenssen

«Den store skilsmissen» av C. S. Lewis

«Churchill Del 1» av Roy Jenkins

«Churchill Del 2» av Roy Jenkins

Johns poetiske hjørne

Et glimt.

Et glimt av lys

i mørke,

i sjelens mørke natt.

Et glimt av av lys

i mørke,

bak skyen av ikkeviten.

Natten har sin ende,

skyen sprekker opp,

et glimt av Gud

tilfredsstiller min sjel

Å være kjent av Gud

Vi snakker av og til om at vi trenger å bli kjent med Gud, og det er selvfølgelig ingenting galt i det tvert imot. Men noe Bibelen snakker om og som vi ikke er så opptatt av, er det å være kjent av Gud. 1 Kor 8 2-3 sier «Om noen tror at han har kunnskap om noe, da vet han ennå ikke det han burde vite. Men den som elsker Gud er kjent av ham». Vi kan aldri bli kjent av Gud gjennom kunnskap,men kun gjennom å elske ham. Og vi elsker ham fordi han har elsket oss først. 1Joh.4.7-8 sier «Mine kjære la oss elske hverandre. For kjærligheten er fra Gud, og den som elsker er født av Gud kjenner Gud. Den som ikke elsker, har aldri kjent Gud for Gud er kjærlighet». Både det å kjenne Gud og å være kjent av ham springer ut fra kjærligheten. Vi må la oss elske av Gud, og elske ham tilbake. Kun slik kan vi lære å kjenne Gud og være kjent av ham. Studiebibelen sier «Når Gud velger å «kjenne» et menneske vil dette menneske kjenne Gud tilbake, men med en kunnskap og et kjennskap som forutsetter kjærlighet».

Joh 10.14.15 sier «Jeg er den gode hyrde. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg (og så følger det mest oppsiktsvekkende i disse versene:), likesom Faderen kjenner meg og jeg kjenner Faderen». Det er noe kvalitativt likt med forholdet mellom Jesus og Faderen, og mellom Jesus og oss. Dette er ikke kjennskap først og fremst basert på kunnskap, men på kjærlighet. Den anonyme forfatteren av boken «The cloud of unknoving» sier om Gud at «He is incomprehensible to the intellect. Even angels know him by loving him. Nobodys mind is powerful enough to grasp who God is, We can only know him by experiencing his love. Look. Every rational creature, every person, and every angel has two main strengths: the power to know and the power to love. God made both of these, but he`s not knowable through the first one. To the power of love, however, he is entirely known, because a loving soul is open to recive God`s abundance»

Å være elsket av Gud og elske ham istandsetter oss til å høre hans røst. Joh.10.27 sier «Mine sauer hører min røst, jeg kjenner dem, og de følger meg». Ordet kjenne på gresk her er ginosko, og i følge studiebibelen betegner det «et intimt og fortrolig forhold mellom to personer... Det at vi kjenner Gud og er kjent av ham betyr ikke bare at Gud vet om oss og kjenner til oss men at han kjennes ved oss, kjenner oss som sine og at han har kjærlig omsorg og interesse for oss. Dette er egentlig større og viktigere enn at vi kjenner ham».

I Matt.7.21-23 leser vi «Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! Skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje. Mange skal si til meg på den dag: Herre, Herre! Har vi ikke profetert ved ditt navn og drevet ut onde ånder ved ditt navn, og gjort mange mektige gjerninger ved ditt navn? Men da skal jeg si dem rett ut: Jeg har aldri kjent dere, Bort fra meg, dere som gjør urett»! Her ser vi noen som sier at de har profetert, drevet ut onde ånder og gjort mektige gjerninger i Jesu navn men hvor Jesus sier til dem «Jeg har aldri kjent dere» Hva var disse menneskenes problem? Jo Jesus hadde aldri kjent dem. De hadde aldri levd i en kjærlighetsrelasjon til Jesus, og disse versene minner oss om følgende vers i 1Kor. 13.1-3 «Om jeg taler med menneskers og englers tunge, men ikke har kjærlighet, da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle. Om jeg har profetisk gave, kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap, omn jeg har all tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet da er jeg intet. Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige, ja, om jeg gir meg selv til å brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det meg intet»

Kjærligheten, det å la seg elske av Gud, og elske ham tilbake, er å kjenne ham og ikke minst å være kjent av ham. Det er det viktigste i våre liv. Vi trenger håp og vi trenger tro men kjærlighet står i en særstilling fordi Gud selv er kjærlighet.1Kor 13. 13 sier «Så blir de da stående disse tre: Tro håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten».

Johns poetiske hjørne.

Skaperverket.

Du er mystisk.

Du er skjønn.

Du er vakker i all din prakt.

Du viser vei til noe større enn deg selv.

Du er fargerik.

 Du gir meg glede.

Du er levende poesi.

Guds frie natur, skaperverket.

John tegner og maler.

Her kommer neste tegning fra det tegnekurset jeg følger:

Angsten og håpet.

Angsten er blitt en følgesvenn jeg ikke liker. Etter å ha hatt angst i åtte år skulle man tro at jeg skulle ha vent meg til den, men den er like ille nå som før. Men måten jeg møter den på har forandret seg. Jeg er ikke like redd for den som jeg var. Angsten prøver å lage katastrofesenarioer i mitt hode, men jeg har erfaring for at det angsten prøver å male frem av katastrofer sjelden skjer i virkeligheten. En teknikk jeg bruker når jeg får angst er å prøve å fokusere på noe annet. Det angsten ønsker er fokus på seg selv, og da blir den selvforsterkende. En annen måte jeg kan møte angsten på er ved å tenke følgende: «John du har hatt angst hundrevis av ganger før, det er ubehagelig, men ikke farlig, og det går over». Ofte kan det hjelpe, men ikke alltid. Uansett er det god å ha et håp i Kristus om at jeg en dag skal få en ny kropp og få del i Guds herlighet. Det er godt å kunne hvile i denne troen og dette håpet. Paulus sier i Rom 8.18 «Jeg mener at det vi må lide her i tiden ikke er for noe å regne mot den herlighet som en gang skal åpenbares og bli vår».

Johns poetiske hjørne

Døden og livet

Memento mori- husk at du skal dø

Slik skal du altså leve

Før livet smelter bort som snø

Vi er arvinger.

Som kristne er vi arvinger. Rom.8.16-17 sier at «Ånden selv vitner sammen med vår ånd og sier at vi er Guds barn. Men er vi barn da er vi også arvinger. Vi er Guds arvinger og Kristi medarvinger, så sant vi lider med ham så skal vi også få del i herligheten sammen med ham. Jeg mener at det vi må lide her i verden ikke er for noe å regne mot den herlighet som en gang skal åpenbares og bli vår». Vi skal få del i Guds herlighet og vi skal få nye kropper Rom 8.23 sier «Ikke bare det men også vi som har fått Ånden den første frukt av den kommende høst vi sukker med oss selv og lengter etter den dagen da vårt legeme blir fridd ut, og vi blir Guds barn helt og fullt». Jeg tror ikke vi helt kan forestille oss hvilken herlighet som skal bli vår og hva det vil innebære å få en ny herlighetskropp 1. Joh.32 sier «Mine kjære, nå er vi blitt Guds barn, og det er ennå ikke blitt åpenbart hva vi skal bli. Vi vet at når han åpenbarer seg, skal vi bli ham lik, for vi skal se ham som han er».

Hva denne arven innebar, var for alvor gått opp for de kristne som Peter skrev til i 1. Pet. 1.4-6 «Vi skal få en arv som aldri forgår og ikke flekkes til og visner...Derfor kan dere juble av glede, selv om dere nå en kort tid må ha det vondt i mange slags prøvelser, om så skal være». Hvordan kan så vite at denne arven skal bli vår? Det er to elementer som gir oss en sikkerhet for at det. Det er troen og det er Ånden. Hebr.11.1 sier at «Troen er sikkerhet for det som håpes, visshet om ting en ikke ser». 1. Pet. 1.4-5 sier at «Vi skal få en arv som ikke flekkes til og visner. Den er gjemt i himmelen for dere som gjennom Guds kraft blir bevart ved troen, så dere skal nå fram til frelsen; den ligger alt ferdig til å åpenbares ved tidens ende». Det er troen og gjennom den Guds kraft,d.v.s. Den Hellige Ånd som garanterer for at arven er vår. Vi ser det samme i Ef. 1.13-14 «I ham er også dere kommet til tro da dere hørte sannhetens ord evangeliet om deres frelse. I ham er dere blitt merket med et segl, Den Hellige Ånd som var lovt, og som er pantet på vår arv, inntil forløsningen kommer for Guds folk, til pris og ære for hans herlighet».

Her ser vi at Den Hellige Ånd blir omtalt som pantet på vår arv. Paulus er opptatt at de troende skal forstå hva denne arven innebærer og hvilken herlighet vi skal få, så han ber for de troende i Efesus i Ef1.18 og sier «Måtte han gi deres hjerters øye lys, så dere forstår hvilket håp han har kalt dere til,hvor rik og herlig arven er for de hellige». Dette er en bønn vi kan gjøre til vår egen, slik at vi også kan se og forstå hvilken herlig arv vi har her nå, og hva som venter oss når Jesus kommer igjen. Hva vi kan lese ut fra Bibelen er at vi skal få en arv, en ny kropp, vi skal forvandles og bli lik Jesus og vi skal få herlighet, og pantet på vår arv er at vi nå har fått Den Hellige Ånd. Alt dette burde gi oss en dyp glede og visshet om det gode vi skal få, ja en så dyp glede at vi kan holde ut i de prøvelser som kommer vår vei i dette livet.

John tegner og maler.

Her følger den siste tegningen fra tegnekurset jeg følger. De to første bildene er fra selve tegneprosessen og det siste er den ferdige tegningen:

Fristelser og prøvelser. Del 2

Håpet kan være en trofast venn når vi møter forskjellige prøvelser. Paulus sier i Rom. 818 at «Jeg mener at det vi må lide her i verden ikke er for noe å regne mot den herlighet som en gang skal åpenbares og bli vår» Videre så sier han i v.23-25 «Og ikke bare det, men også vi som har fått Ånden, den første frukt av den kommende høst, vi sukker med oss selv og lengter etter den dag da vært legeme blir fridd ut, og vi blir Guds barn helt og fult. For i håpet er vi frelst. Et håp som en ser oppfylt er ikke noe håp. Hvordan kan noen håpe på det han ser? Men hvis vi håper på noe vi ikke ser, da venter vi med tålmodighet». Uten håp er det vanskelig å komme gjennom prøvelser på en god måte. Håpet er det som holder oss oppe og som gir oss kraft til å gå gjennom prøvelser og vanskeligheter.

Men ikke bare møter vi prøvelser. Vi møter også fristelser av forskjellige slag. Hvordan skal vi møte disse? Bibelen gir oss gode råd også her. Når vi møter fristelser skal vi ikke slåss mot dem, det vi skal gjøre er å holde ut i dem. Jak 1.12 sier «Salig er den som holder ut i fristelser. For når han har stått sin prøve, skal han få livets krone, som Gud har lovt dem som elsker ham». Av og til kan vi tenke at vår fristelse er spesiell, og at ingen andre blir fristet slik som oss, men Paulus sier i 1. Kor.10.13 at «Dere har ikke møtt noen overmenneskelige fristelser. Og Gud er trofast, han vil ikke la dere bli fristet over evne men gjøre både fristelsen og utgangen på den slik at dere kan klare det».

Et åndelig våpen vi har til rådighet når vi fristes er Guds ord. Når Jesus blir fristet av djevelen i ødemarken møter han fristelsen med Guds ord. Det er også noe vi kan gjøre. Å leve i Guds ord kan beskytte oss i fristelser Salme 119.11 sier «I hjertet gjemmer jeg ditt ord så jeg ikke skal synde mot deg». Et sted vi bør kjenne til og gå til når vi er prøvet eller fristet er nådens trone. Hebr.4.15-16 sier «For vi har ikke en øversteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd. La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens troen, så vi kan få miskunn og finne nåde som gir hjelp i rette tid.» 

Fristelser og prøvelser. Del 1

Hva kan vi si om prøvelser og fristelser? En ting er sikkert, vi kommer til å møte dem så lenge vi lever her på jorden, Prøvelser og fristelser er noe vi instinktivt oppfatter som noe negativt, og vi skal selvfølgelig ikke underslå at både fristelser og prøvelser av forskjellige slag kan gjøre vondt så lenge de står på. Samtidig har de et potensiale til å utvikle karakter, integritet og troen i våre liv. Noe som er viktig å poengtere er at det er ikke Gud som sender prøvelser og fristelser. Jak 13 sier rett ut at «Ingen som blir fristet må si: «Det er Gud som frister meg» For Gud fristes ikke av det onde, og selv frister han ingen». Ordet som er oversatt fristet her kan også oversettes prøvet. Det kan virke enkelt å si at prøvelser har potensiale til å utvikle karakter, integritet og troen. Noen prøvelser er så tunge å bære at for noen så går de mer eller mindre under i prøvelsene. For andre så innebærer prøvelsen noe som ikke tar slutt. Det kan være kronisk sykdom som vi bare må lære oss å leve med Jeg skal ikke underslå at det skjer, og jeg har respekt for de som opplever det. Jeg for min del har angsten å leve med. Men selv da er det mulig å la seg bære av håpet. Håpet om en ny kropp i oppstandelsen, og en ny himmel og en ny jord hvor rettferdighet bor.

Mange ganger under store prøvelser føles det som vi går under, men ofte er slik at vi kommer ut av en prøvelse styrket, og med et nytt perspektiv på livet. Bibelen har mye å si om prøvelser og fristelser. 1. Peter. 1.3-7 sier «Lovet være Gud vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny og gitt oss et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde. Vi skal få en arv som aldri forgår og ikke flekkes til eller visner. Den er gjemt i himmelen for dere som gjennom Guds kraft blir bevar ved troen, så dere skal nå fram til frelsen; den ligger alt ferdig til å åpenbares ved tidens ende. Derfor kan dere juble av glede, selv om dere nå en kort tid må ha det vondt i mange slags prøvelser, om så skal være. Slik blir troen deres prøvet. Selv forgjengelig gull blir prøvet i ild; troen, som er mye mer verd, må også prøves, så den kan bli til pris og herlighet og ære for dere når Jesus Kristus åpenbarer seg»

Hva er det som gjør at man kommer styrket ut av en prøvelse? Jo gleden over den frelse som vi har fått, og skal få fullt ut når Jesus kommer igjen. Denne gleden kan bære oss gjennom vanskelige tider. Dette er en glede som er mer enn overfladiske følelser. Det er vissheten om og troen på at vi har en «arv som ikke forgår og ikke flekkes til eller visner». Dette er en arv som «er gjemt i himmelen for for dere og som gjennom Guds kraft blir bevart ved troen så dere skal nå fram til frelsen; den ligger alt ferdig til å åpenbares ved tidens ende» Legg så merke til hva som står videre: «Derfor (derfor peker tilbake på dette som nettopp er sagt) kan dere juble av glede, selv om dere nå en kort tid må ha det vondt i mange slags prøvelser, om så skal være. Slik blir troen deres prøvet». Glede over frelsen, troen på og vissheten om at vi har en frelse i vente kan bære oss gjennom vanskelige tider. Når det skjer så fostres vi, troen prøves og karakter bygges.

Johns poetiske hjørne

Et glimt av Gud

Fra tidens øyeblikk

 til evighetens øyeblikk.

Et glimt av Gud

Av evigheten

bak skyen av ikkeviten

Kjærlighet.

1Kor.13.13 «Så blir de stående disse tre: Tro håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten». Kjærligheten er størst fordi den handler om Guds vesen, den han først og fremst er. 1 Joh.4.16 sier rett ut at «Gud er kjærlighet» Det går ikke an å kjenne Gud uten samtidig å kjenne hans kjærlighet, for Gud er kjærlighet. 1. Joh. 4.9-10 sier at «Guds kjærlighet ble åpenbart blant oss da han sendte sin enbårne sønn til verden for at vi skulle ha liv ved ham. Kjærligheten er ikke det at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin sønn til soning for våre synder» Kjærligheten starter med Gud og at han har elsket oss. Vår kjærlighet er alltid en respons på Guds kjærlighet til oss, Ja i prinsipp kan vi ikke elske uten at vi selv er blitt elsket av Gud 1. Jo. 4 . 8 sier at «Den som ikke elsker har aldri kjent Gud for Gud er kjærlighet» og 1. Joh. 4.19 sier at «Vi elsker fordi han elsket oss først»

 Kjærlighet viser ikke først og fremst ved følelser men handling. Vi ser dette faktum hos Gud i Joh. 3.16 «For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin sønn, den enbårne» Når vi har tatt imot Guds kjærlighet til oss i Kristus fører det også til handling i våre liv eller burde hvertfall gjøre det. 1. Joh.3.16-18 sier «Hva kjærlighet er, har vi lært av at Jesus gav sitt liv for oss. Så skylder også vi å gi våre liv for brødrene. Men den som ser en bror lide nød og lukker hjertet til for ham når han selv har mer en nok å leve av, hvorledes kan han ha Guds kjærlighet i seg? Mine barn, vår kjærlighet må være sann ikke tomme ord, men handling».

 Men handlinger alene er ikke nok, vi må i det vi gjør være motivert av Guds kjærlighet. 1Kor.131-3 sier «Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle. Om jeg har profetisk gave, kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap, om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet. Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige, ja, om jeg gir meg selv til å brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det meg intet». Kjærlighet kan vi bare ta imot fra Gud ved å leve i hans nærhet og ved å la oss elske av ham, 1. Joh. 4.19 sier at «Vi elsker fordi han elsket oss først» og 1. Joh. 48 sier at «Den som ikke elsker har aldri kjent Gud for Gud er kjærlighet» Hans kjærlighet gjenkjenner vi på det følgende fra 1. Kor 13.4-8 «Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, den skryter ikke, er ikke hovmodig. Den gjør ikke noe usømmelig, den søker ikke sitt eget, blir ikke oppbragt og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. Kjærligheten faller aldri bort».

Håpet.

Vi er kalt til et liv i tro, men tro forutsetter også noe annet nemlig håp. Hebr. 11.1 sier at troen er "sikkerhet for det som håpes". Troen er med andre ord garantien for at vi en gang skal få det vi håper på. Kol.1.5 sier at "Det dere håper på, ligger ferdig for dere i himmelen. Men alt nå har dere fått høre omdet gjennom sannhetens ord evangeliet". Håpet er det som holder oss oppe når livet røyner på og blir vanskelig. Uten håp synker vi ned i fortvilelse. Derfor er håpet så viktig for oss. Men vi har på en måte glemt håpet. Det forkynnes ikke så ofte om hva håpet betyr og innebærer for oss. Paulus sier i 1. Kor 13. 13 at «Så blir de stående disse tre: Tro, håp og kjærlighet.» Håp er med andre ord noe som blir stående, og en gang skal det som vi håper på her nede på jorda bli virkeliggjort for våre øyne. Vi har et håp om  «en arv som aldri forgår og ikke flekkes til eller visner»(1Pet. 1.4)

Denne arven er noe vi ikke opplever fult ut i den nåværende tid, vi opplever sykdom, sorg og smerte, vi synder og vi plages av alt det urene rundt oss. Men vi er ikke overlatt til oss selv. Gud har gitt oss Ånden som pant på vår arv. Ef.1.13-14 sier at «I ham er dere blitt merket med et segl, Den Hellige Ånd som var lovt, og som er pantet på vår arv, inntil forløsningen kommer for Guds folk, til pris og ære for hans herlighet» Den Hellige Ånd er gitt oss som garanti for at det vi håper på skal få sin oppfyllelse. Det at vi har et håp om at noe skal komme hjelper oss til å holde ut når livet er vanskelig. Vi vet at det kommer noe bedre, og Ånden er garantist for det. Rom 8.23-26 sier «Men også vi som har fått Ånden, den første frukt av den kommende høst, vi sukker med oss selv og lengter etter den dag da vårt legeme blir fridd ut, og vi blir Guds barn helt og fullt. For i håpet er vi frelst. Et håp som en alt ser oppfylt, er ikke noe håp. Hvordan kan noen håpe på det han ser? Men hvis vi håper på noe vi ikke ser da venter vi med tålmodighet».

 Mens troen er rettet mot nuet, er håpet alltid rettet mot framtiden. I alt det vonde vi opplever og ser rundt oss i verden har vi håp. Håpet er det som motiverer oss til å leve rett. 1Jo. 3.2-3 sier «Mine kjære, nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke blitt åpenbart hva vi skal bli. Vi vet at når han åpenbarer seg, skal vi bli ham lik, for vi skal se ham som han er. Enhver som har dette håp til ham renser seg, likesom Kristus er ren». Faktisk er det slik at håpet er en beskyttelse for vårt sinn og våre tanker. 1 Tess 5.8 sier at vi skal ha «håpet om frelse som hjelm» Håpet blir i Hebr. 6. 19 beskrevet som et anker. «Dette håpet er et trygt og fast anker for vår sjel». Håpet forhindrer med andre orde sjelen fra å bli drevet hit og ditt av «vinden». Så selv om håpet er rettet mot framtiden, og ser frem mot det som skal komme, har det betydning for vårt liv i nuet. Det hjelper oss når livet er vanskelig, det gir oss beskyttelse av vårt tankeliv og våre sinn og det forankrer oss slik at vi ikke drives hit og dit.