Klassisk musikk.

Klassisk musikk er som balsam for min sjel. Jeg hører både på samtidskomponister og komponister fra tidligere epoker. Av samtidskomponister er det flere jeg setter pris på. Blandt dem er Arvo Part, Henryk Gorecki og Valentin Silvestrov. Fra tidligere epoker rager Bach som et fyrtårn. Jeg har et boks med hans samlede verker bestående av 157 cder. Ellers er det så mange komponister jeg setter pris på at det blir vanskelig å navngi dem. Jeg er forøvrig veldig glad i barokkmusikk og hører mye på det. En utøver jeg setter pris på er Jordi Savall, som er en spesialist på tidligmusikk, det vil si musikk fra middelalderen,renessansen og barokken.

Klassisk musikk har ikke utviklet seg i et vakuum,men er en integrert del av den kristne europeiske kulturen hvor den har oppstått og utviklet seg. Uten den kristne kulturen ville vi ikke hatt den klassiske musikken slik vi kjenner den. Svært mye av den klassiske musikken har et kristent innhold og mange av komponistene av klassisk musikk regnet seg som kristne. En bok som skriver blant annet om dette er «Jesus i musikken» av Martin Alfsen. Hvis du ikke har hørt på klassisk musikk før kan jeg anbefale at du for eksempel begynner ved å høre på «Messias» av Handel eller «Årstidene» av Vivaldi. Dette er svært tilgjengelig musikk og lett å bli glad i.

Johns poetiske hjørne

Hellig nærvær

Jeg er deltagende i Guds natur

Kjærlighetens vesen

Hellig nærvær

Som overgår all forstand

Et mysterium

Forfølgelser

Vi lever i en tid hvor det foregår forfølgelse av kristne på en stor skala flere steder i verden. Men hva med oss selv. I hvilken grad er vi beredt på stå for Jesus selv om det skulle innebære forfølgelse? Vi kjenner alle til Peter som sa til Jesus at «Om jeg så skal dø med deg vil jeg ikke fornekte deg» (Mark 14.31). Og vi vet alle hvordan det gikk; Han fornektet Jesus flere ganger kort tid senere. Det er vel ingen gitt å vite for sikkert hvordan det er å møte forfølgelse men det finnes noe vi kan gjøre for å forberede oss på det. Når vi leser Bibelen så ser vi at forfølgelser er mer å regne for normalen enn slik vi har hatt det her i vår del av verden. «. Tim 3. 12 sier rett ut at «Alle som vil leve et gudfryktig liv i troen på Kristus Jesus skal bli forfulgt»

Det å være forberedt på å bli forfulgt er et indre anliggende. Det innebærer å sette Jesus foran alt annet i våre liv, og elske ham over alt annet. Kjærligheten til Jesus er grunnleggende når det kommer til forfølgelser for Paulus sier i 1.Kor 13.3 at «Om Jeg gir meg selv til å brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det meg intet» Det å elske Jesus både forbereder oss på å bli forfulgt, og det kan gjøre oss utsatt for forfølgelser. Først når vi elsker er vi beredt til å tåle forfølgelse for hans navn skyld. Det innebærer også vårt forhold til Guds Ord. Vi må elske Ordet og la det slå dype røtter i vårt indre.

I Mark.4 leser vi om såmannen som sår Ordet inn i hjertene. Det står blant annet om at såmannen sår ordet og at noe falt på stengrunn. Når Jesus skal forklare lignelsen om det som falt på stengrunn sier han i Mark 4.16-17 «På samme måte er det med dem som ble sådd på stengrunn: Det er de som straks tar imot ordet med glede når de hører det. Men de har ingen rot og holder ut bare en tid. Når de møter trengsel eller forfølgelse for ordets skyldt, faller de straks fra» Dette er meget interessante vers. Legg merke til hvorfor forfølgelser kommer; de kommer for Ordets skyld. Det er for å røve Guds Ord ut av hjertene at forfølgelsen kommer, og det som er viktig når det skjer er at Ordet har fått slå dype røtter i våre hjerter. Det var det som manglet i de som ble sådd på stengrunn, de hadde ingen rot. Videre sier Mark 4 20 at «de som ble sådd i den gode jord, er de som hører ordet, tar imot det og bærer frukt: noen tretti fold,, noen seksti fold og noen hundre fold.» Det som er konklusjonen her er våre hjerter. I hvilken tilstand er de. Både stengrunnen og den gode jord tok imot Ordet med glede, men forskjellen var at den gode jord bar frukt. Den gode jord lot Ordet slå dype røtter, mens stengrunnen ikke lot Ordet slå rot.

Jesus må bli vår Herre og vi må elske Jesus og Guds Ord nok til at de får slå dype røtter i våre indre, først da er vi rede til å møte forfølgelser og bli stående i troen Dette er ikke noe vi gjør i egen kraft, men gjennom Guds nåde og kjærlighet  og ved å la oss bli fylt av Den Hellige Ånd. Vi husker Peter som fornektet Jesus, men som etter at han var blitt fylt av Den Hellige Ånd sto fram og forkynte Guds Ord med frimodighet.

Begrensninger

Vi lever i en grenseløs tid. Vi skal klare alt, få med oss alt og se alt. Datamaskin og mobiltelefon gjør at vi alltid er tilgjengelige og på nett. Det finnes ingen grenser for noe som helst, og vi sammenligner oss hele tiden med andre Det er ikke rart mange blir utbrente og utslitte. Hvis vi leser Bibelen derimot blir vi klar over våre begrensninger og hvordan vi kan se dem som en velsignelse. I Rom.12.3 sier Paulus «Gjør deg ikke større tanker en du bør, men bruk din forstand og vær sindig. Hver og en skal holde seg til det mål av tro som Gud har gitt ham. Vi har et legeme, men mange lemmer, og alle lemmene har forskjellige oppgaver. På samme måte er vi alle ett legeme i Kristus, men hver for oss er vi hverandres lemmer. Vi har forskjellige nådegaver, alt etter den nåde Gud har gitt oss». Gud forutsetter at vi er forskjellige, og at vi har forskjellige oppgaver og at vi må lære oss å leve innenfor de begrensninger det gir. Dette er ikke negativt, derimot hjelper dert oss til å leve med utgangspunkt i de gaver Gud har gitt oss og som vil være der hvor vi kjenner mest tilfredsstillelse i å være. Når vi ikke lengre ser på andre og sammenligner oss med dem men lever innenfor de grenser som vår nådegave gir, vil vi kjenne tilfredsstillelsen og friheten ved å gjøre det vi er kalt til   

Johns poetiske hjørne

En antikvarisk bok.

En gammel bok først lest i 1711

Med ærbødighet blar jeg i den

Mange har bladd i den før meg

Mange har gjennom årene lest

Før den omsider havnet i mine hender

Deus semper major.

Gud er en personlig Gud, og vi som hans barn kan lære ham å kjenne. Joh. 17.3 sier at «Dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har utsendt, Jesus Kristus.» Men vi må også leve med at Gud er den ukjente Gud, som er større og mer enn vi kan fatte. Det finnes sider ved Gud som overgår vår forstand Dette er et av de paradoksene vi må leve med. Gud er både kjent og ukjent. 1. Tim 6.16 sier om Gud at han «bor i et lys dit ingen kan komme, han som intet menneske har sett og heller ikke kan se.» Her understrekes den ukjente siden av Gud. Vi må leve med at vi er begrenset, mens Gud er ubegrenset. Vår forstand kan ikke romme ham som er universets skaper. Samtidig får vi oppleve det utrolige at vi kan få lov til å bli kjent med Gud som vår far og Jesus som vår bror, vår frelser og vår Herre. Deus semper major (Gud er alltid større)sa de gamle kirkefedrene, og det er en god holdning å ha. Uansett hvor godt vi lærer Gud å kjenne, så er han alltid større.

Om vennskap

Jeg har nettopp lest en bok av den romerske filosofen, forfatteren og statsmannen Marcus Tullius Cicero (106-45 f. Kr.) om vennskap. Selv om han var en hedensk mann har han mange gode ting å si om vennskap, og jeg vil dele noen av hans tanker her. Jeg tror det er mye godt vi kan ta med oss på vegen.

Vennskap er noe dyrebart, som vi bør hegne om. Vi har gjerne mange bekjente, men kanskje bar noen få virkelige og nære venner. Vennskapets kraft ligger i at vi på en eller annen måte har en felles plattform. Cicero sier: «Jeg nøt det hvori hele styrken i et vennskap ligger: en fullstendig overensstemelse i ønsker, interesser og meninger.» ( Marcus Tullius Cicero «Om vennskap» s.172)

Gode venner som vi kan stole på både i gode og onde dager er gull verdt, og vi bør dyrke vennskapet så godt vi kan i gode dager, så vil vi ofte beholde det også i onde dager. Cicero sier: «Hvordan kan et liv være verd å leve, som Ennius sier om det ikke hviler på venners gjensidige velvilje? Hva er herligere enn å ha en du kan våge å snakke med om alt som om du snakker med deg selv? Hvordan kunne din glede ved medgang være så stor hvis du ikke hadde noen som gledet seg like meget over den som du selv? Og det ville være vanskelig å utholde motgang uten å ha en som ville ta den enda tyngre enn du selv»( Marcus Tullius Cicero «Om vennskap» s.175)

Kjærlighet og respekt er basisen i et hvert sant vennskap og om det sier Cicero: «For likesom vi er gavemilde og rundhåndete ikke fordi vi vil kreve gjengjeld...slik tror vi at vennskap bør ettertraktes, ikke fordi vi er drevet av et håp om belønning, men fordi det fulle utbytte av vennskap ligger i kjærligheten selv.»( Marcus Tullius Cicero «Om vennskap» s.179)

Et vennskap er som regel av det gode, men det kan også finnes vennskap hvor man blir bedt om å gjøre noe uredelig for en venns skyld. Om dette sier Cicero «La det derfor slåes fast som en ubrytelig regel at man hverken skal be om uhederlige ting, eller gjøre dem om man blir bedt om det. Det er en uanstendig og helt uakseptabel unnskyldning å påberope seg, både når det gjelder alle andre forseelser og særlig dem som er retter mot staten, at man begikk dem for en venns skyld...La derfor dette bli fastsatt som den første lov for et vennskap: Vi skal be våre venner bare om det som er hederlige.»( Marcus Tullius Cicero «Om vennskap» s.183 og.183)

Vennskap består av mer enn å ha noen man kan ha nytte av. Og den nytte man kan ha av en venn er den som springer ut av kjærlighet. Om detter sier Cicero: «Jeg mener videre at de som antar at vennskap oppstår av nyttehensyn, tar bort vennskapets elskeligste trekk. For det er ikke så meget den fordel vi oppnår gjennom en venn, som det er hans kjærlighet i og for seg som gjør oss glad. Den tjenesten en venn gjør oss, er kjærkommen bare under den forutsetning at den springer ut av ekte iver.»( Marcus Tullius Cicero «Om vennskap» s.185)

Trofasthet er selve bærebjelken i et vennskap, og ens sanne venner ser en når vanskeligheter oppstår i livet. Cicero sier: «Man ser sin sanne venn når lykken slår seg vrang. Det er imidlertid på de to følgende punkter at folk flest gjør seg skyldig i karakterløshet: Enten ringeakter de en venn, eller så svikter de ham når han har motgang. Den som i begge disse situasjoner viser seg som pålitelig, konsekvent og uforanderlig i vennskapet, bør vi derfor anse for å tilhøre en ytterst sjelden og nesten guddommelig klasse av mennesker. Grunnpilaren i den uforanderlige og konsekvente holdning som vi søker i vennskapet er trofasthet.»( Marcus Tullius Cicero «Om vennskap» s.190)

Men også Bibelen har mye godt å si om vennskap. Jesus sier i Joh.15.13-15 følgende ting om vårt vennskap med ham: «Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner. Dere er mine venner hvis dere gjør det jeg befaler dere. Jeg kaller dere ikke lengre tjenere, for tjeneren vet ikke hva hans herre gjør. Jeg kaller dere venner, for jeg har sagt dere alt jeg har hørt av min Far.»

Til slutt vil jeg bare gjengi et av de vakreste diktene jeg vet om, og som handler om vennskap., skrevet av Kolbein Falkeid:

«Det er langt mellom venner,

mellom venner står mange bekjentskaper

og mye snakk.

Venner ligger som små lysende stuer

langt borte i fjellmørke.

Du kan ikke ta feil av dem»

Johns poetiske hjørne

Elva

Elva snor seg nedover som en slange.

Fryktløs kaster fossen seg utfor stupet.

Fosseduren er som et godstog som farer forbi.

Men elva har også stille loner

hvor du kan se ørreten vake, og en enslig sportsfisker

håpe på fiskelykke.

Stillhet.

Vi er omgitt av støy. Trafikken, tven og radioen sørger for at det aldri er stille rundt oss. Samtidig er vårt behov for stillhet påtrengende Ja Georges Bernanos sier i boken «En landsbyprests dagbok» at «Det er tausheten, stillheten som bevarer oss.» Det beste vi kan gjøre er å sette av tid til daglig stillhet. Kanskje så lite som ti minutter. Problemet vi opplever når vi er i stillhet er at selv om vi har kvittet oss med støyen rundt oss og satt oss ned for å være stille, det er den indre støyen vi opplever. Det er ikke måte på hvor mye viktig vi kommer på når vi setter oss ned for å være i stillhet. En hjelp når vi skal være i stillhet kan være å påkalle Jesu navn. Hver gang du opplever noe som vil forstyrre deg fra å være i stillhet, det være seg ytre eller indre forstyrrelser, kan du vende tilbake til navnet Jesus og viske det stille for deg selv samtidig som du vender din oppmerksomhet mot ham. En annen hjelp for å være i stillhet kan være et gripekors, eller Jesuskransen som har såkalte stilleperler, hvor du holder på stilleperlene samtidig som du er i stillhet.

Salmer 131 sier «Herre, mitt hjerte er ikke hovmodig, mine øyne er ikke stolte. Jeg gir meg ikke av med slik som er for stort og underfullt for meg. Nei, jeg har brakt min sjel til ro og gjort den ganske stille, som et lite barn hos sin mor når det har stilt sin tørst; slik er min sjel i meg»

Et godt hjerte.

Hvordan står det til med ditt hjerte? Hvordan det er med våre hjerter er avgjørende for alt åndelig liv. Ordspr. 4.23 sier «Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det.» Skal Guds ord ha varig effekt på våre liv avhenger av våre hjerter. I Luk 8. 11-15 forklarer Jesus lignelsen om såmannen som sår korn i jorden. Han sier; «Såkornet er Guds ord. De ved veien er de som hører det, men så kommer djevelen og tar ordet bort fra deres hjerter, for at de ikke skal tro og bli frelst. De på steingrunn er de som tar imot ordet med glede når de hører det, Men de har ingen rot og tror bare en tid; når de blir satt på prøve, faller de fra. Det som falt blant tornebusker, er de som nok hører ordet,men på sin vei gjennom livet kveles de av bekymringer og rikdom og nytelser, så de ikke bærer fullmoden frukt. Men det i den gode jord, det er de som hører ordet og tar vare på det i et fint og godt hjerte, så de holder ut og bærer frukt.»

Her ser vi hvordan Guds ord blir sådd i hjertene men det er veldig forskjellig når det gjelder hvilken effekt Guds ord har avhengig av våre hjerter og dets tilstand. Det er ikke nok å høre Guds ord,men vi må ha som Jesus sier et fint og godt hjerte som holder ut slik at ordet får spire og bære frukt i våre liv. Vi må be til Gud om at våre hjerter må være god jord, og vi må elske ordet mer en alle andre ting slik at vi holde ut. Utholdenhet er en av de tingene Jesus poengterer som viktig for at ordet skal bære frukt i våre liv. Vi må gripe ordet og holde fast ved det uansett hva vi møter i livet. Det være seg djevelen, prøvelser, bekymringer, rikdom, nytelser eller fristelser. Og hvis våre hjerter er god jord, så vil ordet i våre hjerter bære frukt «noe tretti fold, noe seksti fold og noen hundre foll» Mark. 4. 26-29 gir oss et innblikk i hvordan ordet spirer og bærer frukt i et godt hjerte; «Slik er det med Guds rike: En mann har sådd korn i jorden. Han sover og står opp, det blir natt og det blir dag, og kornet spirer og vokser opp; hvordan det går til vet han ikke. Av seg selv gir jorden grøde, forst strå så aks og til sist modent korn i akset. Så snart grøden er moden svinger han sigden; for høsten er kommet.» Ordet bærer frukt av seg selv, det er ikke vi som skal få det til å spire. Alt vi behøver å gjøre er å sørge for at våre hjerter er god jord.

Johns poetiske hjørne.

Takknemlighet

Uendelig takknemlighet for alle ting

Ikke ta noe for gitt

Ikke hus og hjem

Ikke varmt og kaldt vann i krana

Ikke en klem fra din kjære

Takknemlighet vekker oss opp fra søvnen

Gjør oss oppmerksom på alle velsignelser

Og den gjør dagliglivet til et eventyr.

I dag hjelper Herren.

Å leve i nuet er en utfordring. Alt for ofte sitter vi fast i skyldfølelse for det som ligger bak, eller i bekymring for det som ligger foran. Jesus derimot oppfordrer oss til å leve i nuet,. Han sier i Matt.6.34 «Så vær ikke bekymret for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage.» Gud selv lever ikke i fortiden eller fremtiden men i et evig nu. Ham sier om seg selv at han er «Jeg er». Vi som barn av den store «Jeg er» skal også leve som et jeg er. Det er et visdomsord som sier at «gårsdagen er forbi, morgendagen kjenner ingen, men i dag hjelper Herren»

Mening.

En av de grunnleggende ting i livet er en opplevelse av mening. Vi trenger at livet oppleves meningsfullt skal det være verd å leve. Psykiateren Viktor Frankl som overlevde konsentrasjonsleiren Auschwitz gjorde den oppdagelsen i konsentrasjonsleiren at de som overlevde var ikke først og fremst de som var fysisk sterke, men de som opplevde å ha en form for mening med livet sitt. Ingenting er vel verre enn å oppleve sitt liv som meningsløst . 

Det er ingen tvil om at det å ha Gud i sitt liv skaper en opplevelse av mening med livet og kan være det som bærer gjennom vanskelige tider. Men vi trenger å gjøre visse distinsjoner. Det har til tider eksistert en oppfatning i kirken at Gud har en mening med alt som skjer i våre liv. Hvis vi opplever sykdom og vanskeligheter så tenker man at Gud har en mening med det. Dette tror jeg er en feil oppfatning. Selv om vi opplever at livet vårt har mening, så kan vi oppleve meningsløse ting. Det Gud derimot kan gjøre er å vende vonde og meningsløse ting i våre liv til noe godt. Et godt eksempel på dette har vi i historien om Josef og brødrene hans. Brødrene til Josef solgte ham som slave. Han ender til slutt opp i en høy stilling i Egypt. Når det oppstår hungersnød kommer brødrene til Josef til Egypt å kjøpe korn og her sier da Josef til brødrene sine følgende ord: «Dere tenkte å gjøre ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode»( 1Moseb.50.20)

 Var det Guds vilje og mening at brødrene til Josef solgte ham som slave? Nei på ingen måte, men når det først var skjedd vendte Gud det til noe godt Torborg Aalen Leenderts sier i boken «Gud og det vonde» at «Det dreier seg ikke om at Gud fikk brødrene til å være onde mot Josef fordi han skulle bruke det til noe godt. Det dreier seg istedet om at Gud vender det vonde til noe godt. Å få fram denne forskjellen er viktig» Videre så sier hun: «Seamands understreker at Gud ikke forvandler den faktiske karakteren av det vond som skjer. Det meningsløse er like meningsløst, det pinefulle like pinefullt, ondskapen like forferdelig. Sier man noe annet, snakker man ikke sant fremhevder han. Men dersom vi slipper Gud inn i skuffelsen, tapene, nederlagene og svikene våre, kan vi oppleve hvordan disse forholdene settes inn i en ny sammenheng. Vi ser at det kommer noe godt ut av det som i seg selv bare er vondt. Denne prosessen er det Gud som samvirker, på måter vi bare kan undre oss over.»

En tur til Vivo.

Idag sitter jeg og koser meg med god musikk. Var innom Vivo(tidligere Bok og Media) på fredag Der solgte de alle naxosCDer med klassisk musikk til 20 kroner stykket. Det ble en god bunke på 25 Cder med hjem med mye god musikk. Liker du klassisk musikk er det ikke dumt å ta seg en tur innom butikken. Kanskje finner du noen gode bøker på salg også. De har salg på flere gode bøker, for eksempel "De apostoliske fedre"

Johns poetiske hjørne.

Ordene

Hva skrev du i sanden Jesus,

da de bragte til deg kvinnen

som var grepet i hor

Hva skrev du i sanden Jesus,

da de ville steine henne

Hva skrev du i sanden Jesus,

da du sa:

«La den som er uten synd kaste den første stenen.»

Guds allmakt.

Gud er allmektig, men hvordan kommer hans allmakt til uttrykk. Det finnes flere teorier om dette. En går ut på at Gud styrer og kontrollerer alt i verden. Alt som skjer er Guds vilje. Problemene med et slikt syn er åpenbare. Dersom Gud styrer alt er han i tilfelle også den som står bak det onde. Dette bryter med prinsippet at Gud er bare god. En annen teori hevder at Gud er allmektig, men at vi må be om at Guds vilje skal skje på jorden. Gud vil alltid svare på våre bønner, han vil helbrede oss og sørge for oss på alle måter. Denne teorien kræsjlander fordi alle erfaring tilsier at det ikke er tilfelle. Mange har bedt til Gud om helse eller utfrielse fra det vonde i livet og ikke fått svar.

Begge disse teoriene om Guds allmakt kan fungere veldig fint så lenge livet går på skinner og alt er vel. Men den dagen når katastrofen inntreffer; Man blir alvorlig syk, mister et barn i en bilulykke eller på andre måter opplever vonde ting i livet, får disse måtene å se på Guds allmakt en alvorlig knekk. Dette er gudsbilder som i katastrofen går i stykker for oss og som vi ikke lengre kan tro på. Det tragiske er når noen forlater troen helt fordi det gudsbilde de hadde ikke lengre korresponderte med virkeligheten.

Spørsmålet er om disse måtene å se Guds allmakt på gir oss gudsbilder som er falske. Finnes det en annen måte å se Guds allmakt på som vil gi oss et gudsbilde som holder når katastrofen inntreffer i våre liv. Torborg Aalen Leenderts skriver i boken «Gud og det vonde» om det å se Guds allmakt som kjærlighetens makt. Dette gir mening all den tid Bibelen beskriver Gud nettopp som kjærlighet. Gud er kjærlighet, og dermed blir hans allmakt kjærlighetens allmakt. Dette kommer i all sin fylde med Jesus som kom og døde for oss nettopp fordi vi var gjenstand for Guds kjærlighet. Jo.3.16 sier «For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.» Og 1. Jo.4.9-10 sier at «Guds kjærlighet ble åpenbart blant oss da han sendte sin enbårne sønn til verden for at vi skulle ha liv ved ham. Kjærlighetene er ikke det at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin sønn til soning for våre synder.»

Men hvordan skal vi få Guds kjærlighet og dens makt inn i våre liv? Jo Guds kjærlighet må inviteres inn i våre liv. I Joh. Åpenb. 3.20 sier Jesus; «Se jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren da vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham, og han med meg.» Jesus vil aldri trenge seg ubedt inn i våre liv, det er vi som må invitere ham inn, og da vil han komme inn og møte våre dypeste behov enten våre liv er på topp eller på bånn. Og det betyr at vi må invitere Jesus inn i alle kriker og kroker av våre liv og bringe både de sterke, de svake og de uakseptable sidene av oss til ham slik at han med sin kjærlighet kan forvandle oss.

Ole Hallesby sier i boken «Fra bønnens verden» at «å be er å lukke Jesus inn» Lukk ham inn i ditt i ditt liv. La ham få elske hele deg. Kom til ham med hele ditt liv både sterke og svake sider. Det er annerledes å utlevere seg til en Gud som er kjærlighet en til en Gud som angivelig står bak vanskeligheten i ditt liv eller en Gud som du har lært at svarer på alle dine bønner, men som synes å ikke høre din bønn. En Gud som er kjærlighet og som kan inviteres inn i ditt liv med alt det rommer, er et gudsbilde som er mer slitesterkt selv om ikke dette gudsbilde heller gir noen endelig og utfyllende svar på det ondes problem og hvorfor vi opplever vonde ting.

Dette betyr ikke at vi ikke kan be om helbredelse eller at Gud skal gripe inn i vårt liv og forandre våre omstendigheter, men det betyr at Guds allmakt kommer til utrykk som kjærlighet i våre liv uansett om han forandrer våre omstendigheter eller ikke. Paulus gjorde en erfaring på dette området som kan tjene som et eksempel. I 2. Kor. 12 forteller Paulus om hvordan han har fått det han kaller en «torn i legemet». Han ber Gud tre ganger at denne tornen skal bli tatt fra ham,men Gud svarer Paulus i v.9 «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet» Paulus opplevde at tornen i legemet ikke forsvant, hans omstendigheter ble ikke forandret, i stedet ble han i sin svakhet møtt av Gud og forvandlet på det indre plan og fikk styrke til å leve med tornen i legemet. Kjærlighetens allmakt er nok for oss. Den kan møte oss på dypet av vårt indre uansett omstendigheter. Rom 8. 35 sier «Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet eller sverd?» Det implisitte svar på dette er at ingen av våre omstendigheter eller livsvilkår kan skille oss fra Guds kjærlighet. Gud er alltid klar til å komme oss i møte som kjærlighetens allmakt.

Johns poetiske hjørne.

Abba Far

Du er den uutgrunnelige

Allikevel er du min Far

Du bor i et lys der ingen kan komme

Allikevel er jeg ditt barn

I din sønn er jeg kommet nær

Og kan kalle deg Abba Far

Det kontemplative og det aktive liv

Det kontemplative liv og det aktive liv er ofte satt opp mot hverandre. Vi kjenner alle til historien om Marta og Maria, hvor Maria setter seg ved Jesu føtter og lytter til ham, mens Marta er travelt opptatt med å stelle for Jesus. De er på mange måter eksempler på det kontemplative og det aktive liv. Det betyr at det er forskjell på oss som mennesker. Noen er trukket til det aktive liv, mens andre er trukket mot det kontemplative liv. Marta, som vi vet gikk til Jesus og klagde på Maria fordi hun ikke hjalp til med å stelle i stand, hvor på Jesus sier om Maria at hun «har valgt den gode del og den skal ikke taes fra henne». Hvis Marta og Maria er eksempler på det kontemplative og det aktive livet, kan vi kanskje forvente det samme nå som da, at de aktive menneskene klager på de kontemplative og vil ha dem til å gjøre noe mer enn å bare lytte til Jesus. Men vi behøver respekt for hverandres forskjeller samtidig som vi med våre forskjeller kan inspirere hverandre. For det er slik at selv om vi i har våre preferanser så trenger vi å utvikle også de sidene av oss som ikke er så opplagt i oss og til det trenger vi hjelp av hverandre. Når det gjelder det kontemplative liv og det aktive liv er det ikke slik at det ene er bedre enn det andre. Begge deler beskriver forskjellige måter å tjene Gud på. Selv om Jesus sier om Maria at hun har valgt den gode del, betyr det ikke at Martas tjeneste var noe dårligere eller mindre viktig. Det som derimot er viktig er at vi er ærlige med hvem vi selv er, og lever autentisk og tjener Gud med utgangspunkt i det.

Et arrangement.

I går var jeg på Areopagos sitt arrangement «Salig er tørsten» hvor hovedtaler var Torborg Aalen Leenderts. Hennes tema var «Kjærlighetens makt – Når Gud skuffer, hvor går veien videre?» Hvor hun talte om livet med Gud i møte med det vonde. Og om hvordan vi tenker om og forstår Guds allmakt. Hun talte om hvordan Guds allmakt utfolder seg som kjærlighetens makt. Hvor vi ikke må tenke på Guds allmakt som at alt som skjer er Guds vilje, men heller ikke at vi alltid får det vi ber om. I stedet møter Gud oss som kjærlighetens makt og gjør et verk i vårt liv som kjærlighet. Dette frir oss fra forestillingen om at Gud kontrollerer alt som skjer i verden og at alt som skjer er hans vilje, men det frir oss også fra forestillingen om at vi kan kontrollere Gud gjennom våre bønner hvor vi alltid får svar på alt vi ber om.

Torborg Aalen Leenderts har skrevet flere bøker, jeg har lest en som heter «Når glassflaten brister» og i går kjøpte jeg en annen bok av henne som heter «Gud og det vonde» som omhandler blandt annet det hun talte om på arrangementet jeg var på i går. Anbefales.

Johns poetiske hjørne.

Chiaroscuro

Jeg holder deg i mine armer

Og vet at jeg er elsket.

Vi har gått gjennom storm og stille,

vi har opplevd mer en vi ville

av det vonde og mørke

fortvilelse og angst.

Men vi har også sett lyse dager

Hvor alt har vært godt og velsignet.

Skal jeg beskrive våre liv med et ord så må det bli:

Chiaroscuro

Takknemlighet

Takknemlighet er noe fundamentalt og grunnleggende i det kristne liv. Hvis vi ikke er takknemlige hva er vi da? Jo enten utakknemlige eller likegyldige. Alternativene til takknemlighet er gift for vårt kristne liv. Uten takknemlighet står vi i fare for å fare vill. I Rom. 1.21-23 står det om menneskene at «De kjente Gud, men likevel gav de ham ikke den ære og takk som Gud skal ha (og konsekvensen av dette var:)Med sine tanker endte de i tomhet, og det ble mørkt i deres uforstandige hjerter. De sier de er kloke, men de endte i dårskap og isteden for å gi den uforgjengelige Gud ære dyrket de bilder av forgjengelige mennesker, fugler, firbente dyr og krypdyr.» Det som her begynte med utakknemlighet endte opp i avgudsdyrkelse. Dersom vi ikke dyrker, ærer og takker Gud, ender vi før eller siden opp med å dyrke, ære og takke noen annet enn den uforgjengelige Gud. Takknemlighet ovenfor Gud beskytter oss mot avgudsdyrkelse. Vi ser det samme i Ef. 5.3-5 «Hor, all slags urenhet og pengejag må det ikke engang være tale om hos dere; slik sømmer seg ikke for kristne. Rått snakk dumt prat og grove vittigheter er også upassende. Si heller takk til Gud. For dere skal vite at ingen som driver hor, lever i umoral eller er pengegrisk og altså dyrker en avgud skal få del i Guds og Kristi rike.» Her ser vi igjen hvordan takknemlighet til Gud er satt opp mot det å dyrke avguder av forskjellige slag.

Takknemlighet er ikke bare noe vi gjør, det er også en holdning i vårt indre. Det står i opposisjon til det å ta livet og frelsen fore gitt. Det hjelper oss til å leve et bevisst liv. Bevisst på alle livets velsignelser. Vi har så mye å takke for og å være takknemlige for: Vi er frelst, Jesus døde for oss på korset. Vi får kjenne Gud. Vi har en fantastisk kropp. Tenk på det vakre skaperverket. Vi lever i et av verdens beste land å bo i. Alt dette og mye mer er det så lett å ta for gitt. Men om vi begynner å takke Gud for alle velsignelsene i vårt liv både store og små ting, vil vi begynne å se livet i et nytt perspektiv. Å leve takknemlig er både lett og vanskelig. Det er lett i den forstand at det er enkelt å begynne å takke Gud for alt det gode i våre liv og det er vanskelig i den forstand at vi så lett glemmer å gjøre det i livets travelhet. Men det du kan gjøre er å takke Gud når du har en stille stund, og du kan takke ham i ditt hjerte i løpet av dagen. Prøv å gjøre takknemlighet til en del av ditt hverdagsliv. Du vil bli overrasket over hva det gjør med deg og ditt liv.

Ensomhet og Gudsnærvær.

Ensomhetsfølelsen i det å være syk kan være vond å bære. Selv om du har mennesker som elsker deg og støtter deg er du til syvende og sist alene med din sykdom. Denne ensomhetsfølelsen kan forsterkes ytterligere ved at man kan føle at også Gud er borte, og da føler du deg virkelig alene. Noen gangere kan sykdomstilstander være en medvirkende årsak til at vi ikke føler Guds nærvær. For eksempel ved angst eller depresjon. Men så rart det en kan høres er Gud nærværende også i sitt fravær. Gud er bare tilsynelatende borte. Du føler at han er borte, men han er der. Du derimot kan være fraværende fra Gud og deg selv. Augustin sier «Se, du var i mitt indre, men jeg var utenfor og søkte deg der ute.» Slik kan vi også gjøre noen ganger. Vi ser ikke skogen for bare trær. Vi leter etter Gud, men han har vært tilstede hele tiden. Det er vi som har vært fraværende. Dette innebærer ikke nødvendigvis at vi føler Guds nærvær, men vi kan vite at han er der uansett hva vi føler eller ikke føler. Grunnlaget for å vite at Gud er tilstede finner vi i Guds Ord. Ordet sier klart at Gud er tilstede i våre liv, og da må vi hvile i det. Joh. 14.21 sier «Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham.»

Angsten og troen

For åtte år siden holdt angsten på å spise meg opp innvendig Jeg spiste 4 valium om dagen og så bare frem til at jeg kunne ta neste tablett. Jeg hadde invalidiserende angst og bevegde meg mot det psykotiske. Først da akutteamet i kommunen fikk foreskrevet en annen type medisin til meg som hadde veldig god effekt fikk jeg hodet over vann for en stund. For det varte ikke lenge før angsten igjen økte til tross for de nye medisinene. Å komme til psykolog var heller ikke enkelt. Første gang jeg søkte fikk jeg avslag. Jeg måtte gå helt i kjelleren for jeg om sider fikk psykologhjelp. Først når jeg kunne fortelle at jeg hadde suicidale tanker ble jeg sluppet inn på DPS. Der fikk jeg kontakt med en psykolog som jeg gikk til en god stund før jeg uten å ha blitt så mye bedre, fikk plass i gruppeterapi, bevegelsesterapi og kunstterapi. Alt uten at det hadde store effekten på min tilstand. Det som på lang sikt hjalp meg var kontakten jeg fikk med miljøarbeidertjenesten i kommunen som fulgte meg opp gjennom flere år og som hjalp meg til å utfordre angsten. Jeg sliter fortsatt med angst,men jeg har lært meg til å forholde meg til den på en bedre måte. Jeg har ikke lengre så mye angst for angsten som jeg hadde før.

Men hvordan har så angsten påvirket mitt forhold til Gud? Det er liten tvil om at angsten har påvirket mitt kristenliv negativt. Når man har invalidiserende angst så påvirker det hele ens tilværelse. En side av min angstlidelse er skrupuløsitet. Det innebærer at jeg har en overfølsom samvittighet som skaper problemer i mitt forhold til Gud. Jeg får lett dårlig samvittighet for ting som folk flest ikke ville tenkt over. Men jeg har lært meg en ting det er at jeg kan komme til Gud med hele meg og hele mitt liv. Jeg prøver ikke lengre å gjemme bort sider av mitt liv for så å håpe på at de skal forsvinne av seg selv, noe de selvfølgelig ikke gjør. I stedet så har jeg begynt å gå til Gud med hele meg, både de de akseptable og de uakseptable siden av mitt liv, også skrupuløsiteten.

Da jeg ble en kristen på åttitallet ble jeg en del av trosbevegelsen. Der lærte vi at vi ikke skulle bekjenne negativt, men kun bekjenne Guds Ord. Dette førte til at man gjemte bort de uakseptable sidene av sitt liv og kun bekjente og fokuserte på seier fremgang, helse og rikdom. Og det fungerte på en måte for en tid. Men da angsten dukket opp sluttet de åndelige prinsippene jeg hadde bygd mitt liv på å fungere. I dag har jeg lært at jeg kan komme til Jesus med hele meg og mitt liv. Å gjemme bort sider av livet for Gud fører kun til at man lever sitt liv med utgangspunkt i seg selv ikke med utgangspunkt i Gud. Og vi er skapt til å leve med utgangspunkt i Gud som er kjærlighet. Dette innebærer at vi må komme til Gud med hele oss, også de uakseptable sidene av oss selv og våre liv. Slik gir vi Gud lov til å elske hele oss både våre sterke sider og også våre svake og uakseptable sider. Vi må akseptere alle områdene av våre liv og bringe dem til Gud slik at han kan elske dem og de kan forvandles i hans lys. Paulus sier i Ef. 5.13 at «alt kommer for dagen når det blir avslørt av lyset, og alt som kommer for dagen, er lys» Ved å bringe alle sider av oss selv inn i Guds lys, gjør at de blir forvandlet til lys. Livet består i å oppdage stadig nye sider av oss selv og å bringe dem inn i Guds lys og kjærlighet. Og la dem forvandles av ham. Ettersom vi gjør dette blir vi mer og mer vårt sanne jeg som er vårt jeg som lever med utgangspunkt i Gud og hans kjærlighet.