Keltisk kristendom del 1

Kelterne kom i kontakt med kristendommen allerede på 200 tallet. Antageligvis både gjennom romersk påvirkning og via den indre middelhavsregionen. «Så tidlig som 210 skriver den nordafrikanske teologen Tertullian av Kartago om britiske områder som er «utilgjengelig for romerne, men er underlagt Kristus.»(Harald Olsen «Ilden fra vest» s.23).

Men først på 4-5 hundretallet slo kristendommen ordentlig gjennom i de keltiske områdene i Irland, Skottland og Wales. Harald Olsen skriver: «Etter Romerrikets sammenbrudd tidlig på 400.tallet kom det en strøm av munker til Wales og Irland fra Gallia»(Ilden fra vest» s.24) Patrick som er Irlands apostel spilte også en stor rolle. Som 16 åring ble han tatt til fange av irske sjørøvere og endte som slave i Irland. Etter 6 år klarte han å rømme. Men da han omsider kom hjem fikk han et kall fra Gud til å vende tilbake til Irland som misjonær. Flere misjonærer fulgte, og det ble etter hvert opprettet en mengde klostre i de keltiske områdene

.

 De keltisk kristne tok opp i seg deler av den allerede eksiterende kulturen. Dette førte til en kristendomsform som var særegen for de keltiske områdene. I de følgende blogginnlegg vil jeg se nærmere på noen av de utrykk for kristendommen som fantes i de keltiske områdene og som hadde sin storhetstid mellom år 400 -700. Her er det masse å lære og ta til seg også for oss i dag.

Når jeg er svak, da er jeg sterk.

«Når jeg er svak, da er jeg sterk.» (2. Kor, 12.10) Paulus hadde ikke noe problemer med paradokser. Vi derimot har ofte problemer med det. Det fører til at vi enten havner i den ene grøften hvor vi bare snakker om kraften og seier og glede, eller vi havner i den andre grøften hvor vi bare er opptatt av svakhet nederlag og elendighet. Få har skrevet bedre om dette en Jens-Petter Jørgensen i boka «Sterk nok til å være svak»:

«Svakheten og kraft er uløselig knyttet sammen i Skriften og i det kristne liv. Det går aldri an å erfare Guds kraft og makt uten gjennom svakhet og nød. Svakheten er stedet hvor Guds makt åpenbares, den gode jord der kraftens frø såes. Svakhet er altså ingen hindring for at Gud får virke i og gjennom oss, Den største hindringen for at Gud skal få gjennom sin gode vilje med oss mennesker har alltid vært vår egen dyktighet, styrke og selvtilstrekkelighet…

Fordi det er så vanskelig for oss å hevde, slik Paulus gjorde at vi både er svake og sterke i Kristus på en gang, havner vi så lett i grøftene med våre liv og vår kristne virksomhet. Enten blir fokuset bare herligheten og seieren, eller så blir all oppmerksomhet rettet mot svakheten og elendigheten. I «herlighetsgrøften» satser man ensidig på kraften. Ved hjelp av enkle fikse triks skal en få troen til å vokse. Alt blir mulig. En behersker kraften til de grader at man nesten selv blir Gud – eller i hvert fall har ham i lomma. Man benekter realitetene og bekjenner i stedet positivt…
.

I «elendighetsgrøften» er svakheten det store. Her finner man en nestens sykelig forherligelse av tvil, angst, anfektelser og mørke. Jo uslere, jo bedre. Det rynkes på nesen når det med glede snakkes om helbredelse, vekst og synlig seier

Paulus er som sagt opptatt av begge deler. Det er samtidigheten som er hele poenget hans. Når han sier at han deler Kristi svakhet og Kristi oppstandelseskraft så taler han ikke i før.og-nå-kategorier…Men i termer av samtidighet, delaktig i Kristi svakhet, lidelse, kors og død og samtidig delaktig i Kristi oppstandelse, opphøyelse og Åndens kraft.»

I forordet til boka sier Jørgensen:

«I stedet for å havne i en «elendighetsteologi» på den enes siden, eller i en «herlighetsteologi» på den andre siden av veien lanserte jeg for noen år siden begrepet «ærlighetsteologi» eller «virkelighetsteologi». Poenget var å understreke at nettopp når man ærlig og oppriktig våger å vedstå seg livet slik det er, har Gud muligheten til å vise hvem han er og hva han kan utrette i vår svakhet og i våre begrensninger»

Hjelpeløshet og tro

En av sidene ved å ha angst er en følelse av hjelpeløshet.  Det å være hjelpeløs høres negativt ut, men kan faktisk snues til noe positivt. Hjelpeløshet er i følge Bibelen en av kriteriene for å møte Gud. Jesaja 66.2 sier at «Det er disse jeg ser nådig til: de hjelpeløse som kjennes seg knust og som skjelver for mitt ord» Den som ikke vedkjenner seg sin egen hjelpeløshet vil kun ha sin egen kraft å leve i. Ole Hallesby skriver i sin bok « Fra bønnens verden» at det finnes to grunnleggende ting i bønnen. Det ene er hjelpeløshet og det andre er tro.

 Jeg vil si at hjelpeløshet er fundamentet for å tro og at tro er fundamentet for bønn. Hebreerbrevet sier i 11.6 at «Uten tro er det umulig å være til behag for Ham, for den som kommer til Gud må tro at Han er til og at Han er den som belønner dem som søker Ham med iver».

 Men en av grunnene til at vi strever slik med å tro er rett og slett at vi ikke har erkjent vår hjelpeløshet og vår avhengighet av Gud. I stedet strever vi i egen kraft med å prøve å opparbeide oss en følelse av tro. Når vi ydmyker oss for Gud og erkjenner vår hjelpeløshet innfor ham blir vår tro fundamentert på Gud nåde og Hans ord, ikke vår egen kraft. 

Ydmykhet

Ydmykhet burde være noe som preget oss som kristne, dessverre er det motsatte ofte tilfelle. Ydmykhet og stolthet er antiteser. Hvis du ikke har det ene har du det andre. Jak. 4.6 sier at «Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir Han nåde.

Faktisk er det slik at Gud hater stolthet. Ordspr. 8.13 sier at «Jeg hater hovmod og stolthet.» Stolthet er å handle og leve uavhengig av Gud. Men Gud har skapt oss mennesker avhengige. Vi er avhengige av mat og drikke for å leve, vi trenger søvn for å få ny styrke og vi trenger oksygen for å puste, og ikke minst vi trenger Gud for vårt åndelige liv. Skulle vi prøve å leve uten mat og drikke, eller uten søvn ville det blitt katastrofalt for oss. Ydmykhet er å erkjenne at vi behøver Gud og er avhengige av ham. Stolthet er å leve uavhengig av Gud, og det er katastrofalt for vårt åndelige liv Derfor sier Ordspr. 16.18 «Stolthet fører til undergang og hovmod står for fall.»

Vi trenger å ydmyke oss for Gud, men vi trenger også å være ydmyke innfor hverandre. Vi har så lett for å la stoltheten råde i vårt forhold til andre mennesker. Både når det gjelder det vi eier, vår kristne sammenheng, vår teologi ja til og med vår åndelighet lar vi stoltheten råde, og tror at vår kristne sammenheng, vår teologi, vår åndelighet er bedre en min nestes. Vi trenger å ta inn over oss hva 1. Kor.13.12 sier: Nå ser vi som i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt, Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg forstå fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut» Når jeg møter min neste med ydmykhet kan jeg se at jeg har noe å lære selv fra de som kommer fra en annen kristen tradisjon enn min egen 1. Pet.5.5 sier at «Alle skal dere være kledd i ydmykhet mot hverandre.

I boka «Humility; true greatness" gir C.J. Mahaney oss noen redskap for å hjelpe oss i å kultivere ydmykhet i våre liv:

Reflekter over korsets under. Når vi ser Jesus henge på korset i vårt sted og ta den straffen og vreden på seg som skulle rammet oss, blir vi ydmyke.

Erkjenn din avhengighet av Gud og ditt behov for Gud Joh. 15 5 sier «Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i Meg og Jeg i ham, han bærer mye frukt, men uten meg kan dere intet gjøre.» Vi trenger å invitere Jesus inn i alle livets fasetter og la Ham være Herre i hele vårt liv.

Uttrykk din takknemlighet til Gud. Takk Ham for alt godt i ditt liv og for all Hans velsignelse. Stolthet og hovmod trives ikke i lag med takknemligheten.

Bønn, studier av Guds Ord og tilbedelse er også med på å kultivere ydmykhet.

Jesaja 66.2 «Det er disse jeg ser nådig til: de hjelpeløse som kjenner seg knust og som skjelver for mitt ord»

Johns poetiske hjørne.

Når Gud er stille

Når Gud er fraværende

Uro spenninger og angst

Gud roper i sin stillhet

Er nærværende i sitt fravær

Hvor er jeg?

OCD og tillitens terapi

Vi har sett at Luther, Bunyan og Therese av Lisieux alle led av OCD, og at de overvant sin plage gjennom tro. Det er viktig å understreke at det ikke var tro i form av tro på teologiske dogmer men tro som tillit til Gud. Basert på deres erfaringer har Ian Osborn i boka «Can christianity cure obsessive – compulsive disorder» konstruert en terapi kalt «tillitens terapi». Den består av 3 skritt:

«Step 1: Recognize obsessions when they strike.

In order to put obsessions in proper perspective, one must first be able to quickly identify them. Fortunately this is usually not difficult. Obsessional thoughts are intrusive, repetitive, completely unwanted, and recognized…as being inappropriate to be thinking.

Step 2: Transfer responsibility to God.

Recent psychological research suggests that individuals suffer from obsessions because of an excessive sense of responsibility for harm to self or others. The tormenting thoughts can be put to rest when the responsibility for harm is transferred to another person. In the therapy of trust, the responsibility for the feared outcome of an obsession is transferred to God…Most of us are familiar with the image of Jesus found I Revelation: “Behold, I stand at the door and knock”…This is a helpful picture to keep in mind when employing the therapy of trust. We simply invite Jesus into our lives, share our obsessional fear with him, and give him the responsibility for it: “Here Jesus, you look after this.”

Step 3: Prove your trust; resist compulsions.

Compulsions are acts done over and over to lessen the anxiety of an obsession. OCD sufferers need to make a concerted effort to lessen their performance of compulsions, because they consume time, cause embarrassment, injure health, and in the long run cause obsessions to become even stronger. For Christians, there is another reason to limit compulsions: to prove their trust in God…When an obsessional fear strikes and you are drawn to perform compulsions, try telling yourself: Right now it is more important for me to trust in God than to make certain that my fear does not come true.”

Ian Osborn peker på at for Luther, Bunyan og Therese var det ikke det psykologiske perspektivet som de var opptatt av. Det som gjaldt for dem var å komme til en klarhet med hensyn til sannheten om Gud og seg selv. Han sier at «de oppdaget en kraftfull dynamikk som involverte sammensmeltningen av tre grunnleggende kristne sannheter; ens egen hjelpeløshet, Guds kraft og makt, og Guds miskunnhet og nåde til de som i tillit vendte seg til Ham…De var blitt overbevist om sin egen hjelpeløshet, og de tvilte aldri på Guds kraft og makt. Det som til slutt tillot dem å oppleve livsforvandlende tro var en fullstendig verdsettelse av Guds miskunnhet og nåde»

Mye mer kunne vært sagt om dette og er du interessert så vil jeg anbefale deg å lese Ian Osborns bok «Can christianity cureobsessive-compulsive disorder:» Alt som er skrevet i de 4 siste artiklene om OCD er basert på denne boken.

Therese av Lisieux og OCD

Allerede som barn fikk Therese symptomer på OCD etter en sykdomsperiode. Hun led av skrupuløsitet og var sterkt plaget med skyldfølelse over ting som egentlig ikke var synd. For eksempel var hun følelsesmessig paralysert i frykt over at vanlige tanker var dødssynder. Hun hadde skrupler over små detaljer i sin oppførsel, og hun levde i sterk frykt for å krenke Gud. For å bli kvitt skruplene gikk hun til sin søster med skyldfølelsen for å få bekreftelse om at alt var i orden.

 Ian Osborn sier i boken «Can christianity cure obsessive compulsive disorder»: “Without a doubt, Therese suffered from a case of childhood obsessive-compulsive disorder. Therese suffered from classic, clinical obsession: intrusive, repetitive, unwanted ideas that she herself recognized as “absurd.” They caused her such torment that they drove her compulsively to seek support from others. As is true of all compulsions, the peace that reassurances provided did not last – in Thereses case, no longer than “a lightning flash”

Da Therese ble 14 år hadde hun en bedre periode og hun gikk etterhvert i kloster hvor hun hadde både opp og nedturer. Etterhvert ble hun igjen plaget av tvangsmessig frykt og tvil.  Etter å ha prøvd åndelig veiledning uten å få hjelp, bestemte hun seg for å finne sin egen vei mot helbredelse.

 Ian Osborn sier: «In a calculated and deliberate manner, Therese sought a new way of perceiving God, a new set of assumptions from which to view her tormenting fears. She searched for a strategy that would alleviate her suffering. At age twenty-one, she found it. She called it her “Little way,” sometimes referred to as the “way of spiritual childhood.” By emphasizing Gods mercy, more infinite than a parents for a child, she found salvation in her own weakness…Like the prodigal son, no matter what sins she might commit, she could safely return to the arms of a God who would never forsake her….With her Little Way in hand, she was able to accept her fearfulness, and timitidy, doubs and scruples, obsessions and compulsions, as all part of her “littleness” which was, in turn, always loved by God… Thereses life changed dramatically. She wrote, produced and acted in plays. She composed poems…She assumed the post of “novice master,” directing women much older than herself”

Men de gode tidene skulle ikke vare for Therese. Hun fikk tuberkulose 23 år gammel. Hun fikk etter hvert tilbakefall av tvangstanker og tvangshandlinger. Hennes «lille vei“ som hadde hjulpet henne før hjalp henne ikke lenger. Igjen så hun etter en strategi som kunne hjelpe henne. Ian Osborn sier: «What was necessary , she realized, was an abandonment to God even more complete than before…Unable to even so much as conjure up a positive image of God, she risked all on a faith supported by nothing she could either see or feel. She threw herself completely on “the blind hope that I have in Gods mercy”…With her strategy of total abandonment, Therese had again found a way to cast her tormenting thoughts in a new light.” På slutten av sitt liv finner Therese nok en gang fred. Hun dør av tuberkulose 24 år gammel.

John Bunyan og OCD

John Bunyan er en annen åndelig kjempe som hadde OCD. John Bunyan begynte å slite med tvangstanker da han var rundt 21-22 år. Han hadde tvangsmessige tanker i form av tvil på Guds eksistens. Etter hvert ble han i tillegg plaget med blasfemiske tanker så fæle at han ikke våget å ytre dem. Bibelvers ble etter hvert til de mest vanskelige tvangstankene han slet med. Bibelvers som «Det er forferdelig å falle i den levende Guds hender” Hebr,10.31 skapte frykt som torturerte ham innvendig 

.Ian Osborn skriver i boka “Can christianity cure obsessive compulsive disorder”: “Of all the Bible-based obsessions that Bunyan suffered, the worst was a tormenting thought to “sell Christ.” This obsession struck when Bunyan was reading the Old Testament passage about a man named Esau who had chosen to sell his inheritance…In Bunyans interpretation, what Esau had actually sold was his salvation. The thought suddenly burst into Bunyans mind that he himself should “sell Christ. This thought drove him to conclude that he had finally committed an unforgivable sin

.

I could neither eat my food, stoop chop a stick, or cast mine eye to look on this or that, but still the temptation would come. “Sell Christ for this, or sell Christ for that, sell him sell him.” Sometimes it would run in my thoughts not so little as a hundred times together: sell him, sell him, sell him…

In response, Bunyan performed equally endless compulsions. Each time sell Christ would come to his , mind, he would frantically repeat as a sort of mantra, “I will not, I will not, I will not, I will not, for thousands, thousands, thousands of worlds.

Det er ingen tvil om at John Bunyan slet, men som Luther kom også Bunyan seg ut av tvangshelvete som han befant seg i. Ian Osborn sier at « Bunyan experienced a string of therapeutic visions. In the first, he received what he took to be a reassurance that Jesus himself would intercede on his behalf an take his place on the judgment seat.

One day as I was passing in a field, with some dashes on my conscience, fearing lest yet all was not yet right, I saw with the eyes of my soul Jesus Christ at Gods right hand, as my righteousness. My righteousness was Jesus Christ himself…now I could look from myself to him.

No longer did Bunyan feel cut off from Christ. “I was loosed from my affliction and irons” Bunyan writes. “My temptations also fled away…those dreadful scriptures of God left off to trouble me.”

Bunyan som Luther så at Jesus var hans rettferdighet og det var med på å løse ham fra hans plager, selv om Bunyan aldri helt ble kvitt tvangen, ble den i hvert fall håndterbar for ham.

Martin Luther og OCD

Når det gjelder det å ha en psykisk lidelse, er det alltid godt å vite at man ikke er alene i verden. Når i tillegg noen av våre største åndelige kjemper har lidd av samme sykdom (OCD) er det en trøst og gir håp om å bekjempe plagen slik disse kjempene gjorde. For det viser seg at både Martin Luther, John Bunyan og Therese av Lisieux led av OCD (tvangslidelse), men kom seg ut av det.

Luther slet med blasfemiske tanker og skrupuløsitet og angst: Han slet med tanker om å ha begått synder og det hjalp ham ikke å gå til skrifte. Ian Osborn skriver om Luther i boka “Can christianity cure obsessive compulsive disorder”: “His whole problem was unwanted thoughts: ideas, images, and urges that bolted into his mind, attacking him, crucifying him. The harder he fought them, the stronger they came back. Luther endured the severest of scruples, agonizing worries that he had committed a minor sin….For more than a decade, Martin Luther suffered from thoughts that flew into his mind and caused him panic. He suffered them every day, perhaps even every waking hour. Whether he thought they were from Satan or from his own diseased conscience, he recognized them as inappropriate. He fought them with all his might, but they did not relent. Clearly, Luther suffered from clinical obsessions.

Compulsions are defined as excessive, repetitive acts that are performed I order to lessen anxiety of obssesions. Luther confessed for six hours, then asked for more time. He was threatened with corrective action unless he stopped. This was compulsive confessing at its most severe.”

Luther slet med dette I årevis helt til han en dag leste Rom.1.17 «Den rettferdige skal leve ved tro» et vers som tidligere hadde gitt ham angst. Plutselig gikk det opp for ham at rettferdighet var en gave fra Gud og at rettferdighet blir gitt gjennom tro. Denne oppdagelsen snudde opp ned på Luthers liv og helbredet ham fra OCD og sparket i gang reformasjonen. For å si det litt flåsete; Spørsmålet som vi kan stille oss, er om Luther ikke hadde hatt OCD, ville vi da ha hatt noen reformasjon?

Johns poetisk hjørne

Jeg skriver til tider dikt, og kommer til å poste noen av dem her på bloggen. Her kommer et av dem:

Gud ble menneske

Bli menneske du og

Bli den du er

Et menneske skapt i Guds bilde.

Christus victor Del 2

I «1. Kor. 6.17 står det at «Den som holder seg til Kristus blir en ånd med Ham.  Vi er i Kristus og Kristus er i oss. Dette innebærer at vi har del i det Kristus gjorde for oss i sitt frelsesverk. Når Han døde så døde vi når Han sto opp sto vi opp sammen med Ham Rom.6.5 sier at «Har vi vokst sammen med Kristus i en død som er lik Hans, skal vi også være ett med Ham i en oppstandelse som er lik Hans.» Men ikke bare det. Ef.1.20-21 forteller oss at Gud reiste «Kristus opp fra de døde og satte Ham ved sin høyre hånd i himmelen over alle makter og myndigheter, over alt velde og herredømme og over alle navn som kan nevnes, ikke bare i denne verden, men også den kommende.» Videre sier Ef.2.4-6 Men Gud er rik på miskunn. Fordi Han elsket oss med så stor en kjærlighet, gjorde Han oss levende med Kristus, vi som var døde på grunn av våre synder. Av nåde er dere frelst. I Kristus Jesus har Han reist oss opp fra døden sammen med Ham og satt oss i himmelen med ham.»  Dette er vår stilling i Kristus at vi sitter med Ham i himmelen over alt fiendens velde og  Kol 1.13 sier« Han(Gud) har fridd oss ut av mørkets makt og satt oss over i sin elskede Sønns rike»

Vi kan ikke avslutte denne artikkelen uten å gå til Ef.6.10-18 hvor vi får instrukser om hvordan vi skal forholde oss til mørkets makter: «Til slutt: Bli sterke i Herren, i Hans veldige kraft. Ta på Guds fulle rustning, så dere kan holde stand mot djevelens lumske angrep. For vi har ikke en kamp mot kjøtt og blod, men mot makter og myndigheter, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. Ta derfor Guds fulle rustning på, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt. Stå da klar med sannheten som belte om livet og med rettferd som brynje, og ha som sko på føttene den beredskap som fredens evangelium gir. Grip framfor alt troens skjold; med det kan dere slokke alle den ondes brennende piler. Ta frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord. Gjør dette i bønn og legg alt fram for Gud"

Samtidig vil jeg bare understreke at det viktig at vi som kristne ikke har vårt fokus på djevelen, men at vi har vårt blikk på Jesus han som er vår frelser. Det er ingenting djevelen heller vil en at vi har vårt fokus på ham. Hebr. 12.1-2 sier at vi skal «legge bort alt som tynger, og synden som så lett henger seg på oss, og holde ut i det løp som er lagt opp for oss med blikket festet på Ham som er troens opphavsmann og fullender Jesus.»

Er det da plass for åndelig krigføring? Ja det er det, men kanskje ikke slik du tenker deg det. Gregory Boyd sier det så bra i boka “The nature of the atonement” at jeg må ta med et lengre sitat:

«When we understand that the powers are destructive systemic forces, and when we view Jesus life in the light of Calvary, it becomes apparent that every aspect of his life was an act of warfare, for every aspect of his life reflects Calvary-like love. When Jesus broke religious taboos by fellowshipping with tax collectors, prostitutes and other sinners…,and when he forsook religious traditions to lovingly heal and feed people on…,in the light of Calvary we can understand him to be waging war against the powers and exposing systemic evil that fuels religious legalism and oppression. He was conquering evil with love while giving his followers an example to follow. This is what the reign of God looks like, and therefor this is what confronting the destructive powers look like.

When Jesus boldly crossed racial lines, fellowshipping and speaking highly of Samaritans and Gentiles…, and when he crossed other social barriers-fellowshipping with and touching lepers, for example…, he was exposing and resisting the evil of the powers… he was exposing and resisting the evil powers that fuel racism and social marginalization. He was conquering evil with love while giving his followers the example they are to follow. This is what the reign of God looks like, and therefore this is what resisting the reign of the destructive powers look like.

So too when in the midst of an extremely patriarchal culture Jesus treated women with remarkable dignity and respect…,in the light of Calvary we must understand him to be battling and exposing the powers that fuels sexism. He was conquering evil with love and giving his followers the model they are to follow. This is what the reign of God looks like, and therefor this is what confronting the reign of the destructive powers look like.

And when Jesus expressed mercy to people who knew they deserved judgment and whom the culture stipulated should be judged…, he was resisting and exposing the powers that fuel social and religious cruelty and judgmentalism. This is what the reign of God looks like, and therefore this is what defying the destructive powers looks like… Everything Jesus was about manifested Calvary-like love an should therefore be seen as acts of war against the destructive powers that seeks to keep people from living in Gods love The central call of every disciple is to imitate this life, manifest this kingdom, and thereby engage in this warfare…We are to imitate God by living in Calvary-like love…In this way we participate in and further expand  the victory Christ accomplished. “

Rom.12.21 sier La deg ikke overvinne av det onde, men overvinn det onde med det gode.

Christus victor Del 1

Her skal vi se på et aspekt av Jesu frelsesverk som viser hvordan Jesus ikke bare var vår stedfortreder på korset men han er Christus victor- Kristus seierherren, som beseiret djevelen og han makter og myndigheter.

1.Joh.5.19 sier at «hele verden ligger i det onde», 2.Kor.4.4 Sier om satan at han er «denne verdens gud» I Lukas 4.5-6 står det «Da førte djevelen Ham(Jesus) høyt opp og viste Ham alle verdens riker og sa: «Jeg vil gi deg makten over alt dette og la deg få all denne herlighet. For det er gitt i min hånd, og jeg gir det til hvem jeg vil.»

Hvis det er slik som disse Bibelversene antyder så har djevelen makten over verden, men hvordan skjedde det? Det er viktig at vi ikke trår feil her og ser på selve skaperverket som noe ond, det er gnostisime. Skaperverket i seg selv tilhører Gud og er godt. Studiebibelens kommentar til 1. Joh.5.19  «hele verden ligger i det onde» sier at «Med verden menes det ikke den materielle verden, men de som bor på jorden den falne, gudfremmede menneskeheten.» I en kommentar til ordet verden i Jakob4.4 står det i Bibelen Guds Ord studieutgaven at «Verden viser til verdens system – til alle dens verdier, tenkemåte , livsfilosofi og prioriteringer som strider mot Guds vilje» 1. Joh.15-16 viser også klart at når Bibelen sier «verden» er det ikke skaperverket det vises til: «Elsk ikke verden, heller ikke det som er i verden! Den som elsker verden, har ikke kjærligheten til Faderen i seg. For alt her i verden – sanselig begjær og øynenes lyst og hovmodig skryt på grunn av rikdom – det er ikke av Faderen, men av verden»

Men hvordan fikk så djevelen makt over menneskeheten? For å finne svar på dette må vi tilbake til 1. Mosebok. Her leser vi at Gud plasserte mennesket i edens hage og gir menneskene lov til å spise av alle trærne i hagen bortsett fra et – «treet som gir kunnskap om godt og ondt». (1. Moseb. 1.17). Men så kommer djevelen i form av en slange og frister mennesket til å spise av det forbudte treet. Slik slipper mennesket synden og djevelen inn i verden og gir ham makt over mennesket.

Ikke bare var mennesket blitt en synder men hadde også gjennom synden sluppet djevelen inn i verden. Mennesket stilling etter fallet er gruvekkende: «Dere var engang døde på grunn av deres misgjerninger og synder. Dere levde på den nåværende verdens vis, og lot dere lede av herskeren i luftens rike, den ånd som nå er virksom i de ulydige» (Ef2.1-2)

Jesus kom ikke bare for å løse syndeproblemet Han kom også for å sette mennesket fri fra djevelens makt og velde. 1.Joh.3,8 «I Denne hensikt ble Guds Sønn åpenbart, at Han skulle tilintetgjøre djevelens gjerninger.» Dette ser vi allerede da Jesus trer inn i sin tjeneste. Han kommer raskt i konflikt med djevelen. Vi ser det når djevelen frister Jesus i ørkenen, og vi ser det når Jesus kaster ut onde ånder og helbreder syke. Ap.gj.10.38 sier at «Jesus fra Nasaret ble salvet av Gud med Hellig Ånd og kraft, og at Han Han gikk omkring overalt og gjorde godt og helbredet alle som var underkuet av djevelen for Gud var med Ham.»

 Men det var på korset som Jesus skulle knuse djevelens makt. Kol.2.15 sier at «Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem fram til spott og spe da Han triumferte over dem på korset.» John Stott sier i boken «The cross of Christ” at «We are not to regard the cross as defeat and the resurrection as victory. Rather the cross was the victory won, and the resurrection as victory endorsed, proclaimed and demonstrated” Også i Hebr.2.14  påpekes det at det er ved døden  Jesus seirer: «Siden barna er mennesker av kjøtt og blod, måtte også Han bli menneske som de. Slik skulle Hans ved sin død gjøre ende på ham som hersker ved døden, det er djevelen.»

Fortsetter. 

Jesus vår stedfortreder

Korset er en gåte og et mysterium. Å redegjøre for alt hva korset og frelsesverket favner er overveldene. Det finnes mange sider ved frelsesverket, og i teologiske kretser er det debatt rundt forskjellige syn på frelsesverket. Du har for eksempel Christus victor synet, du har synet om Jesus som vår stedfortreder, du har et syn som fokuserer på vår helbredelse og gjenopprettelse, og enda flere. Men jeg tror at det riktige ikke er å sette disse forskjellige syn opp mot hverandre. Flere av disse synene reflekterer bare forskjellige fasetter av forsoningen. I noen artikler skal vi se på to av disse fasettene. Jeg vil begynne med noe som jeg oppfatter som grunnleggende og som alle andre fasetter avhenger av; Jesus som vår stedfortreder.

For å forstå frelsesverket og hvorfor Jesus måtte dø på korset og hva det innebar må vi forstå følgende; «for alle har syndet og mangler Guds ære.» (Rom.3.23) Gud skapte mennesket, men mennesket valgte å bryte Guds bud og ble dermed skilt fra Ham. «Derfor, slik synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden ved synden, og døden slik trengte seg inn til alle mennesker fordi de alle syndet» Vi var «uten håp og uten Gud i verden. (Ef.2.12)

 Gud er hellig og rettferdig og tåler ikke synd. Rom. 1.18 sier at «Guds vrede blir åpenbart fra Himmelen over all ugudelighet og all urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet» og Rom.2.5 sier «Men ved din hardhet og ditt hjertes ubotferdighet samler du deg opp vrede til vredens dag, den dag da Guds rettferdige dom skal åpenbares.» Dette er menneskets fortvilte situasjon at det er under Guds vrede og dom, og legg merke til det som sto i Rom. 2.5 det er «Guds rettferdige dom»

Men Gud ønsket ikke å dømme mennesket fordi han også er kjærlighet og elsker mennesket. Men dette er Guds dilemma. Hvordan kan han frikjenne mennesket og erklære det rettferdig, og fortsatt selv være rettferdig. Synden må jo få sin rettferdige dom og straff som vi nettopp så.

Det er her Jesus og korset kommer inn. Gud sender sin enbårne sønn til jorden som sann Gud og sant menneske. Han er selv uten synd, men velger å ta på seg verdens synder på korset. Joh.1.9 sier om Jesus at han er «Guds Lam som bærer verdens synd». Den uskyldige og rettferdige Jesus velger å ta på seg verdens synder. Han blir vår stedfortreder på korset og blir så ett med vår synd at 2. Kor. 5.21 sier at han «som ikke visste av synd, har Han gjort til synd for oss» Jesus blir på korset så ett med oss i vår synd at når Gud skal straffe og dømme vår synd så rammer vreden og dommen Jesus. I Jesaja profeteres det om Jesus at «Han ble såret for våre overtredelser, Han ble knust for våre misgjerninger. Straffen for at vi skulle ha fred rammet Ham og ved Hans sår har vi fått legedom(Jesaja 53.5) Videre står det i Jesajsa 53.8 at «Ved trengsel og dom ble Han tatt bort. Men da Han ble revet bort fra de levendes land hvem i Hans slektsledd var det som aktet på at Han ble rammet for Mitt folks overtredelses skyld.»

 Jesus blir altså vår stedfortreder og tar vår plass under Guds vrede og dom for at vi skulle få tilgivelse og bli rettferdige innfor Gud. Så på korset åpenbares både Guds hellighet, rettferdighet og Hans kjærlighet. Hans hellighet og rettferdighet ved at Jesus blir dømt, Hans kjærlighet ved at vi blir tilgitt og erklært rettferdige for Gud. Rom.3.25-26 sier om Gud at «Ham har Gud stiIt synlig fram for at Han ved sitt eget blod skulle være et sonoffer – for dem som tror. Slik ville Gud vise sin rettferdighet…Men i vår tid ville Han vise sin rettferdighet, både at Han selv er rettferdig, og at Han erklærer den rettferdig som tror på Jesus.» og i 1. Joh.4. 9-10 står det at «Guds kjærlighet ble åpenbart blant oss da Han sendte sin enbårne Sønn til verden for at vi skulle ha liv ved Ham. Kjærligheten er ikke det at vi har elsket Gud, men at Han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.»

At vi blir erklært rettferdige innebærer at vi kan stå innfor Gud som om synden aldri har eksistert i våre liv. Alt som kreves av oss er at vi tror på Jesus og hans frelsesverk for oss. «Vi skal få rettferdigheten tilregnet når vi tror på Ham som reiste Jesus, vår Herre opp fra de døde, Han som ble overgitt til døden for våre synder og ble oppreist for at vi skulle bli rettferdige for Gud» (Rom.4.24-25)

Korset er i sannhet et mysterium: Paulus sier i 1. Kor.18 «For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst er det Guds kraft» og i 1. Kor.2. 1-2 sier han at «Da jeg kom til dere brødre var det ikke med fremragende talekunst eller visdom jeg forkynte Guds vitnesbyrd. For jeg hadde bestemt at jeg ikke ville vite av noe annet hos dere enn Jesus Kristus og Ham korsfestet.»

Det store puslespillet

For en stund siden leste Jeg boken «Det store puslespillet» som omhandler de eldste manuskriptene vi har fra Bibelen.  Min tro på Bibelen ble ikke akkurat svekket av å lese den boka. De tidligste manuskripter som inneholder hele det nye testamentet er fra 300 -400 tallet, men man har funnet flere mindre manuskripter fra så langt tilbake som på 100 tallet e. Kr. Disse manuskriptene bekrefter at de manuskriptene som man har fra 300-400 tallet i all hovedsak er i overenstemmelse med de eldre manuskriptene.

 I tillegg kommer den store mengden av tidlige manuskripter fra de første århundrene etter Kristus som overgår all annen litteratur fra antikken. Som Sagrusten sier i boka: «Det høye tallet på manuskripter og den korte tidsavstanden fra bøkene ble skrevet, gjør at vi kan våge denne påstanden: Det nye testamentet er den best bevitnede skriftsamling fra antikken. Påstanden er basert på tørre tall. De nesten seks tusen manuskriptene og den korte tidsavstanden stiller nemlig alle andre bøker fra antikken i skyggen.

 Til sammenligning er hovedverkene til historikerne Josefus og Tacitus bevart i færre enn tjue manuskripter og det er en tidsavstand på omkring 800 år fra forfatterne levde til vi finner de tidligste avskriften av verkene deres.»

Å leve med angst og OCD.

Jeg har angst. Å leve med angst er vanskelig. Livet blir uforutsigbart. Man vet aldri når angsten slår inn. Men jeg har lært å håndtere angsten på en bedre måte nå enn det jeg gjorde for noen år siden. Da var jeg lammet ikke bare av angsten, men også av angsten for angsten. Når jeg får angst nå prøver  jeg å møte den med å tenke: «Angst har du hatt hundrevis av ganger før, det er ubehagelig men er ikke farlig, og det går over». Noen ganger hjelper det, andre ganger ikke

.

 Angst kan være skikkelig plagsomt. Når angsten slår til er det akkurat som å miste fotfeste i sitt indre. En drøss med katastrofetanker flyr gjennom hode og forteller om alt det forferdelige som kan skje eller om alt det gale man har gjort. Angsten gir også fysiske plager. Hodepine og stramme muskler i nakke og skuldre er noe som følger med. I tillegg har jeg lett for å isolere meg og ikke bli med på ting fordi jeg aldri vet når jeg får angst.

Jeg plages også av OCD (tvangslidelse). Jeg føler at jeg må gjøre ting på en bestemt måte, ellers så får jeg angst. Forskjellige ritualer både på det ytre og indre plan er med på å hemme meg i min livsutfoldelse. Dessuten lider jeg også av skrupuløsitet, det vil si en overfølsom samvittighet.

Til tross for alt dette, så tror jeg på Jesus og søker å følge Ham. Etter å ha levd med angst i 6 år er det mange mørke dager å se tilbake på. Johannes av Korset skriver om å gjennomleve sjelens mørke natt som et steg på vegen i det kristne liv. Nå var det nok ikke angst eller depresjon Johannes hadde i tanke da han skrev om den mørke natt, men som Vilfrid Stinissen sier er «psykisk lidelse ikke i seg selv mørk natt. Men den kan bli et element i natten hvis man frivillig aksepterer og gjennomlider den (« Natten er mitt lys» s.9)

Jeg tror Stinissen er inne på noe vesentlig når han sier at vi må akseptere vår psykiske lidelse. Når jeg aksepterer at jeg har en angstlidelse blir den mindre truende og lettere å håndtere. Angsten for angsten blir mindre. Ikke det at angsten er blitt borte, men den er lettere å forholde seg til.

Her følger et dikt jeg har skrevet om det å ha angst:

Angsten knuger meg ned,

inn i mørke og forvirring.

Alt forrykkes,

og jeg mister fotfeste for en stund,

inntil angsten legger seg som havet.

Og alt blir rolig, verden blir igjen forutsigbar

Arnold Eidslott

En dikter som jeg setter pris på er Arnold Eidslott. Hans modernistiske formspråk utfordrer meg, mens inneholdet i diktene kan til tider berører meg på dypet. «Romantisk modernisme er … det næraste ein kjem ei litteraturhistorisk plassering av Eidslott» sier Jan Inge Sørbø i boka «Hellig hav»  . I samme bok sier Asbjørn Aarnes at «Arold Eidslott står i en lang diktertradisjon i det Europa hvor han regner seg hjemme.  I vår egen litteratur er han en ensom svale – kanskje er det Rolf Jacobsen han står nærmest, men uten det eventyrlige og den glansfulle Eros hos ham. Det er noe ekstremt i hans patos, noe grensesprengende i billedbruken, sterkt og stundom selvsikkert som gjør at man må tilbake til den europeiske barokkdiktning for å finne hans aner – den gruppe barokkdiktere som var «keed av verden(Kingo) og overalt så vanitas». For å gi deg en liten smakebit av Eidslott vil jeg gjengi siste vers i hans dikt «Englene»:

Åpen som himmelen er Gud

Nærmere en ditt åndedrett

er Herren og hans hærskarer

Hans kjærlighet er som vannet

Det samles alltid i det laveste

Hei!

Jeg heter John og er skribenten på denne bloggen. Som du ser har jeg kalt bloggen «Pilgrims progress». Den er selvfølgelig oppkalt etter John Bunyans udødelige bok med samme navn. I boken møter vi pilgrimen Kristen som er på vandring mot det himmelske landet. Underveis møter han personifiserte fristelser som søker å føre ham på villspor og han møter personifiserte dyder som hjelper ham på rett vei. Det er flere grunner til at jeg bruker denne tittelen. For det første føler jeg meg som en pilgrim på vandring, Jeg er underveis slik også Paulus uttrykte det i Filipperbrevet 3.12-14: «Ikke slik å forstå at jeg allerede har nådd det eller at jeg allerede er blitt fullkommen. Men jeg jager framover, så jeg kan gripe tak i det, ettersom Kristus Jesus også har grepet tak i meg. Søsken, jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men ett gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg ut etter det som ligger foran. Jeg jager mot målet, mot den seierspris som Gud fra det høye kalte oss til i Kristus Jesus."

Men det er også en annen grunn til at jeg benytter meg av John Bunyan og føler slektskap til ham. Han skrev også en biografi som har tittelen «Grace Abounding to The Chief of Sinners» Her kommer det frem at Bunyan led av OCD (Obsessive compulsive disorder) på norsk «tvangslidelse» noe jeg lider av selv, og som var for Bunyan, og er for meg en utfordring både i livet generelt men ikke minst også i troslivet. Ian Osborn har skrevet utførlig om Bunyans lidelse i i boken «Can christianity cure obsessive compulsive disorder.» Han skriver om Bunyans bok at: « It is a truly remarkable self-analysis that allows his mental state to be understood in a manner that is more complete, perhaps, than that of any other major religious figure in history. It is the most fearless account of obsessive compulsive disorder ever composed.” Mer om dette senere.

 Her på bloggen vil det blant annet komme innlegg om kristen spiritualitet, teologi, dikt og andre ting som opptar meg. I tillegg kommer jeg til å skrive om det å leve med angst og tvangslidelse. Så jeg vil invitere deg til å følge bloggen.