Da barn ble fullverdige mennesker. Del 5

Men hva med vår tid? Hvor står vi i dag?. Vi må vel kunne si at vi i dag lever i en postkristen kultur. Dette kommer til utrykk på flere områder, blant annet når det gjelder abort. Belgia og Nederland har legalisert eutanasi for uhelbredelige og dødssyke barn med store smerter. Belgia uten noen nedre aldersgrense, i Nederland for barn over 12 år.

Peter Singer, professor i etikk, ønsker å ta ting enda lengre. Og hvis det er slik at Gud ikke finnes, som Singer mener, så hvorfor ikke. Singer mener at for at noen skal defineres som en person må man ha både selvbevissthet og rasjonalitet. Han hevder videre at akkurat som et foster, så mangler et nyfødt barn disse egenskapene og derfor kan man på samme måte som man tar abort også ta livet av et nyfødt barn. Her ser vi en tankegang som er i samsvar med den gresk/romerske hedenske kulturen. Heldigvis er vi ikke kommet helt der hvor Singer er, enda, men ettersom kristendommen mister innflytelse så risikerer vi skritt for skritt å nærme oss et standpunkt som ligger tett opp til Singer. Han innrømmer da også at det er nettopp kristendommen som har gitt det ufødte og det nyfødte barnet en verdi han mener det ikke skulle ha. Singer er kontroversiell, men samtidig har hans tekster blitt benyttet på universitetet til ex.phil. Han er med andre ord ikke en marginal skikkelse.

Hvor går vi videre i en slik verden? Magnus Malm sier i boka I lammets tegn:«Ofte anvendes nettopp dagens pluralisme som argument mot kristendommens krav på historisk sannhet – «noe sånt var kanskje gangbart i det gamle enhetssamfunnet, men vi kan ikke lenger tenke slik i et samfunn der et mylder av religioner og ideologier lever side om side». Da glemmer man at det var nettopp i et slikt pluralistisk mylder kristendommen var som mest dynamisk og spredde seg raskest, nemlig i romerriket de første 300 årene. Reaksjonene fra omgivelsene lignet svært på dem vi ser i dag. Ledene debattanter anklaget de kristne for «intoleranse» og «fanatisme». Det må jo ha virket temmelig besynderlig når mennesker frivillig gikk i døden for sin overbevisning – i en kultur der man for lenge siden hadde sluttet å tro på noe annet enn sin egen kynisme og private lykke. På mange måter er vi tilbake der vi tok fatt, med en påfallende samstemmighet mellom vårt samfunn og det sene romerriket.» 

Kanskje det vi trenger er å gå tilbake til de første kristne som levde i en hedensk kultur, og se hvordan de levde ut sitt sitt kristne liv gitt at vi selv er kristne i en mer eller mindre lignende kultur. Men det er ikke en kristendom uten omkostninger. Magnus Malm sier: ”Det går smertelig klart fram at oldkirken stort sett ikke kunne tenke seg å omtolke bekjennelsen ”Jesus er Herre” slik samfunnets makthavere ønsket: ”Ofre til gudene, så kan dere få holde på med de kristne gudstjenestene deres så mye dere vil.” Konsekvensen for mange kristne ble forfølgelser og for noen martyrdøden. Uansett er vi kalt til å leve og «kjempe for den tro som en gang for alle er overgitt til de hellige.»(Judas 1.3) Og vi kan bare håpe og tro at barn skal fortsette å få lov til å være fullverdige mennesker.

Da barn ble fullverdige mennesker. Del 4

Når det gjelder seksuelt misbruk av barn var også kirkefedrene klare i sin holdning til dette, og jeg skal igjen gi noen eksempler. I  Didache kapitel to leser vi at «du skal ikke skjende gutter» Barnabas brev sier i kapitel 19 «du skal ikke drive gutteskjending.».

 Justin Martyr skriver også om seksuelt misbruk av barn og peker på at det å sette ut barn ofte førte til at de ble misbrukt i prostitusjon. Han skriver:«For at vi ikke skal gjøre noe urett eller ugudelig, har vi lært at å sette ut barn er onde menneskers verk. For det første fordi vi ser at nesten alle ender opp i prostitusjon, ikke bare jentene, men også guttene...Noen av dem som benytter seg av disse for å ha samleie på ugudelig, vanhellig og ubehersket vis, kunne tilfeldigvis ha samleie med sitt eget barn, sin slektning eller bror».

O. M. Bakke konkluderer i boka «When children became people» med å si at «Jeg tror derfor at vi kan trygt konkludere med at den kristne seksualetikken bragte en dramatisk nedgang i nummeret av barn-særlig gutter-som var involvert i seksuelle relasjoner med voksne".

Dette som kirkefedrene gav utrykk for på disse områdene som vi har sett på her var ikke bare noen enkle røster her og der. Etterhvert som kristendommen vant terreng og særlig etter Konstantin ble disse holdningen til kirkefedrene også innlemmet i lovverket og ble en del av den nye kristne kulturen som Europa skulle bygges opp på.

Johns poetiske hjørne

En gave til oss

En gave til oss

Ruvende skikkelser

I kraft av sitt verk

Rembrandt og Bach

Hvor fattige ville vi vært

Uten dem.

Da barn ble fullverdige mennesker. Del 3

Når det gjelder abort, barnedrap eller å sette ut barn så hadde de kristne en helt annen holdning til det enn man hadde i den gresk/romerske hedenske kulturen. Vi ser dette gjenspeile seg i kirkefedrenes skrifter som jeg skal gi noen få eksempler på her. I Didache leser vi kapitel 2 at «du skal ikke drepe et foster ved abort, heller ikke skal du drepe et nyfødt barn». I Barnabas brev kapitel 19 leser vi at «du skal ikke drepe et foster ved fremkalt abort, heller ikke skal du drepe et nyfødt barn». Justin Martyr sier i sin Første apologi at «For at vi ikke skal gjøre noe urett eller ugudelig, har vi lært at å sette ut barn er onde menneskers verk»

Mange flere eksempler kunne vært gitt, men dette er tilstrekkelig til at vi kan si at disse tingene var utbredt, ellers hadde det ikke vært behov for at kirkefedrene skulle behøve å ta opp disse tingene i sine skrifter, og det gir oss en klarhet i hva som var den kristne holdningen til abort, barnedrap og å sette ut barn.

 O.M.Bakke konkluderer i boka «When children became people» med følgende: «Vi kan derfor si at ved begynnelsen av det tredje århundre var det en vell etablert kritisk holdning til alle former for barnedrap – enten ved abort, ved å sette ut barn eller  andre former for drap. «Kritisk» er egentlig et for mildt utrykk: disse praksisene ble helt og og holdent fordømt»

Da barn ble fullverdige mennesker. Del 2

Et annet problem for barn i den greske verden var seksuelt misbruk av barn. Dette gjaldt ofte en voksen man som innledet et seksuelt forhold til en gutt som var rundt 12 år eller eldre. Forhold som vi i dag ville omtale som pedofili ble akseptert.  O.M. Bakke peker også på i boken «When children became people» at seksuelt aktivitet med små barn var ikke sosialt akseptert, men var allikevel relativt vanlig. I den romerske verdenen var seksuell omgang mellom en voksen mann og et frifødt barn uakseptabelt . Allikevel understreker Bakke i «When children became people» at vi på den annen side ser at sex mellom  gutter og menn var utbredt særlig med ikke frifødte barn. Bland annet ser vi at menn kjøpte barn som slaver for å ha sex med dem. De fleste av barna som ble reddet etter å ha blitt satt ut, ble seksuelt misbrukt av sine mestre og som tidligere nevnt ble mange tvunget til prostitusjon.

Hvilken kontrast til dette det er når vi ser på hvordan Jesus ser på barnet og hvordan nettopp barnet er et forbilde for den kristne. Matt 18.1-4 sier; «I det samme kom disiplene til Jesus og spurte. «Hvem er den største i himmelriket?» Da kalte han til seg et lite barn, stilte det midt iblant dem og sa: «Sannelig  jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket. Den som gjør seg liten som dette barnet, han er den største i himmelriket». Og Matt.19.13-15 sier: «De brakte små barn til ham for at han skulle legge hendene på dem og be; men disiplene ville vise dem bort. Da sa Jesus: «La de små barna være, og hindre dem ikke fra å komme til meg. For himmelriket hører slike til. Og han la hendene på dem.»

Mens man i den gresk/romerske verden så ned på barna ,så ser vi her at Jesus løfter frem barna og gir dem en helt ny status. Ja han gjør dem rett og slett til forbilder for de troende.

Også kirkefedrene skrev om barn og O.M. Bakke sier i «When children became peole» at barnas «liv og eksistens  var så viktig og hadde en slik verdighet at teologer reflekterte over deres lidelser i form av funksjonshemninger, sykdom og død. Både Gregor av Nyssa og Augustin diskuterte små barns lidelser og død  i relasjon til ideen om Guds rettferdighet. Deres tilnærming til dette spørsmålet, og de svar de gav kan være forskjellige, men det faktum at disse kirkefedrene gav spesifikk oppmerksomhet til babyers lidelser ...demonstrerte at de tenkte på små barns liv og skjebne som et emne som var verdig deres oppmerksomhet. 

Jeg finner ikke noe bevis for at den gresk-romerske hedenske tradisjon noen gang tenkte på små barns lidelser som så problematisk at moralfilosofiske avhandlinger var viet dette spørsmålet...Dette betyr at kirkefedrene åpenbart hadde en annen holdning til babyers verdi en den som er funnet i den hedensk-filosofiske tradisjonen. Selv om våre kilder ikke er eksplisitte på dette punkt er det grunn til å tro at denne positive verdsettelse av babyers verdi er knyttet til ideen at alle mennesker, selv små barn, er skapt i Guds bilde. Der hvor hedensk tankegang var at  en nyfødt baby ikke var et menneskelig vesen fullt ut, så impliserte  kirkefedrenes tankegang at nyfødte eide full menneskelig verdighet...Ideen at babyer er skapt i Guds bilde og således er mottakere av guddommelig frelse ledet til et fokus på babyer og en interesse for dem som var ukjent i den hedenske antikken».

Da barn ble fullverdige mennesker. Del 1

I noen blogginnlegg vil jeg ta for meg den gresk/romerske kulturen syn på barn kontra det kristne synet. Som vi vil se var det himmelvid forskjell på disse synene. Ja så stor forskjell at vi kan kalle det «da barna ble mennesker».

Men la oss begynne med det gresk/romerske syn. De greske filosofer hadde et konsept kalt logos( ord, tale, fornuft). Logos var noe frie voksne menn hadde,og «som var forutsetningen for rasjonell tankegang» («When children became people» O.M. Bakke)Når det gjaldt kvinner og eldre menn hadde de også til en viss grad logos, eller i hvertfall potensiale for logos, mens slaver og barbarere ikke hadde logos. Barna hørte også med til den siste kategorien som ikke hadde logos. Barna ble satt i samme kategori som dyr. «I følge  Aristoteles var barn ikke komplette mennesker».(«When children became people» O.M. Bakke)

Dette synet på barn hadde konsekvenser.  Ikke minst når det gjaldt abort, og det å sette ut barn. Abort var vanlig selv om det ofte førte med seg stor risiko for kvinnen. «Det har blitt hevdet at komplikasjoner i samband med abort var en av de vanligste dødsårsaker i den gresk-romeske verden, og dette indikerer at abort var en svært utbredt praksis».(«When children became people» O.M. Bakke)

Å sette ut barn var også en utbredt praksis i den gresk/romerske kulturen. Det ble gjerne gjort når barnet var et spebarn. I den romerske familien hadde faren rett til å bestemme over liv og død i familien og han hadde det siste ord om et barn skulle settes ut eller ikke. Et barn i romerriket ble ikke oppfattet som et fullverdig menneske eller medlem av familien før det var mellom åtte og ni dager gammel når det fikk sitt navn. Hvis barnet ble satt ut var det gjerne før den tid. Ikke alle barn som ble satt ut døde, noen endte også som slaver eller prostituerte.

Fattigdom var ofte årsak til at barn ble satt ut. Et annet kriteria som gjorde at spebarn ble drept, var hvis det var svakelig eller funksjonshemmet. De kunne bli druknet eller satt ut. «Den minste sykelighet hos greske og romerske nyfødte var nok til at de kunne kasseres». («Helse i hver dråpe» Trond Berg Eriksen)Piker var også i større fare for å bli satt ut enn gutter.

Johns poetiske hjørne

Hjertets ensomhet

Midt i menneskemengden

Alene med smerten

Men sett av Kristus

Som led alene på korset

Midt i menneskemengden.

Det gresk/romerske menneskesynet kontra det kristne.

I utgangspunktet hadde verken grekere eller romere stor medlidenhet med svake eller vanskapte individer. I den greske medisinen er det mer tale om å helbrede en kropp slik at den kan gjenvinne sin fulle funksjonsdyktighet, enn å drive barmhjertighetsarbeid overfor det man oppfattet som livsudugelige eller kronisk syke individer. Grekernes og romernes brutalitet på dette punktet virker nesten ubegripelige på oss som er blitt vant til å tenke annerledes om menneskeverdet.

Den minste sykelighet hos greske og romerske nyfødte var nok til at de kunne kasseres. I begge kulturer var dessuten kjønnstilhørighet et seleksjonskriterium, slik at langt flere pikebarn enn guttebarn ble drept. I deler av det romerske samfunnet og i visse epoker av den romerske historien praktiserte man et ett-pike-system hvor de overtallige ble fjernet, hvis det ikke forelå spesielle grunner til å oppdra flere piker i familien. Det var først stoisisme og kristendom som formulerte våre begreper om menneskerett og menneskeverd. Skyggesiden av de fullkomne greske kroppene slik vi møter dem i de greske skulpturene, var en tilsvarende forakt for det uskjønne, ufullkomne og dødsdømte…

Særegent for de kristne var at de godtok alle mennesker: syke, gamle og funksjonshemmede. De tok også parti for det ufødte og forsvarsløse liv. Grekerne og romerne hadde vært så opptatt av skjønnhet, makt og ære at kroniske sykdommer og vanskapninger ble feid vekk med avsky. Både den kristne og den førkristne etikken forsvarte livet, men i de kristnes tilfelle gjaldt det alt liv – særlig det som trengte omsorg. I det andre tilfelle gjaldt det bare de sterkeste, skjønneste og mest velskapte livsformene. («Helse i hver dråpe», Trond Berg Eriksen)

Kristendommen brakte en kopernikansk omveltning inn i den antikke verden når det gjelder menneskeverd og omsorg for de svakeste. Denne omveltningen har vi som europeisk kultur nytt godt av i snart 2000 år. Men nå er vi i ferd med å fjerne oss fra  den kristne arven og det vi begynner å se, er en gradvis tilbakevending til førkristne verdier. Vi dyrker de fullkomne og skjønne kroppene, vi fjerner barn i mors liv og i flere europeiske land har man åpnet opp for eutanasi for mennesker som er syke og lidende. Christopher Dawson har sagt det så treffende i boken «Progress and religion": «Et samfunn som har mistet sin religion blir før eller siden et samfunn som har mistet sin kultur»

Apollinaris

Helt fra den tidlige kirke, ser vi to tema løpe parallelt i proklamasjonen av Jesus Kristus: den evige, preeksisterende Sønnen, og den historiske individuelle mannen. Disse to tema behøver ikke å være i konflikt; ortodoksien har som mål å holde dem forenet. Hvis enten en eller den andre, guddommen eller det menneskelige blir tenkt på isolert sett og disse implikasjonene blir systematisk utviklet, så vil en ensidig presentasjon bli resultatet, og vil eventuelt lede til en posisjon der ortodoksien avviser dette som kjetteri.(«Heresies» Harold O.J. Brown)

Apollinaris er best kjent som…en motstander av Arius. Apollinaris iver etter å understreke Jesu guddommelighet og enheten i hans person, ledet ham så langt som å fornekte eksistensen av en rasjonell menneskelige sjel…i Kristi menneskelige natur. (Wikipedia) Allikevel kan Apolinaris på mange måter sammenlignes med Arius i det at han forsøkte å gi en rasjonell forklaring på det som er et mysterium nemlig at Jesus Kristus er samtidig helt og fullt sann Gud og sant menneske.

Det som sto på spill når det gjaldt Arius var Kristi evne til å frelse oss hvis han ikke var Gud, når det gjaldt Apollonaris så trodde han at Jesus var Gud, men hans feilaktige syn på Jesu menneskelighet skapte usikkert om at Jesus var vår bror og vi Hans folk.

Den største feilen i Apollinarismen, er det faktum at det ser ut som om den gjør den ortodokse doktrinen om frelse umulig. Hvis Kristus skal tilveiebringe frelse for menneskeheten på en rettferdig måte, så må han vær et menneske…hvis Han skulle være vår stedfortreder når det gjelder synden så måtte det være en grunnleggende identitet mellom Jesus Kristus og den menneskeheten Han skulle forløse. For frelsen krever at mannen Jesus dør og blir oppreist for oss, og så går i forbønn for oss ved Guds høyre hånd. Det skulle være klart at det vi trenger for å representere oss foran Gud ikke er kun menneskelig kjød… vi trenger et virkelig komplett menneske.(«Heresies» Harold O.J. Brown)

Igjen og igjen kommer vi tilbake til det samme-vi må lære oss å leve med paradokser og mysterier som kristne. På samme måte som treenigheten er et mysterium, således er også inkarnasjonen et mysterium Jesus Kristus er sann Gud og sant menneske, kun som det kan Han være vår og hele verdens frelser.

Johns poetiske hjørne

Rembrandt

Rembrandt, mesternes mester

Impasto, tykk som smør

Tydelige penselstrøk

etterlat med presisjon

og viritousitet

På avstand

det hele smelter

sammen

til en helhet

et mesterverk

Arius

Arius var en vranglærer som levde mellom år 250 og 336 e. Kr. Arius lære at Jesus ikke var Guds sønn fra evighet av, men det var en tid da sønnen ikke fantes, og at han ble skapt av Faderen på et tidspunkt før skapelsen. Dette var en form for monarkianisme.

 Arius lærte at Jesus kan ha lignet på Faderen, men kan ikke ha vært av samme natur, eller substans som faderen og var derfor underordnet Faderen. Arius benektet dermed både treenigheten og inkarnasjonen. Arius lære spredde seg i den østlige kirke og førte til det store kirkemøte i Nikea i 325 e. Kr. hvor den nikenske trosbekjennelsen ble vedtatt. Den var en ortodoks tilsvar til arianerne hvor det ble understreket at Jesus var "Guds enbårne Sønn, født av Faderen fra evighet. Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen.» Arianismen førte til at kirken ble bevisstgjort på egen teologi om Sønnen.

Slik var det med mange av de kjetterske bevegelsene, de tvang kirken til å bli bevisstgjort på egen tro og teologi. «Den arianske kontroversen…ved  å ende som den gjorde med etableringen av den nikenske, eller den nikensk-konstantinopolitanske trosbekjennelsen fra 325/381 skapte ortodoksi. Den skapte selvfølgelig ikke ortodoks tro, for den eksisterte i en mer eller mindre definert form fra apostlenes dager. Hva den gjorde var å gi kirken den første standar ved hvilken ortodoksien kunne  troverdig bli målt opp mot. Vi kan må en måte si at gnostisimen gav oss en klar monoteisme og en eksplisit lære om skapelsen, og at Marcion gav oss den nytestamentlige kanon, og vi kan si at arianismen gav os ortodoksien, og i hvertfall trinitarianismen.»("Heresies" Harold O.J. Brown)

Her følger en norsk oversettelse av den nikenske trosbekjennelse:

Vi tror på én Gud,

den allmektige Fader, som har skapt himmel og jord,

alt synlig og usynlig.

Vi tror på én Herre, Jesus Kristus,

Guds enbårne Sønn,

født av Faderen fra evighet.

Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud,

født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen.

Ved ham er alt blitt skapt.

For oss mennesker og til vår frelse

steg han ned fra himmelen.

Han er blitt kjød ved Den Hellige Ånd av jomfru Maria,

og er blitt menneske.

Han ble korsfestet for oss,

pint under Pontius Pilatus og gravlagt.

Han oppstod den tredje dag, etter Skriftene,

fór opp til himmelen, og sitter ved Faderens høyre hånd.

Han skal komme igjen med herlighet og dømme levende og døde,

og på hans rike skal det ikke være ende.

Vi tror på Den Hellige Ånd, Herre og livgiver,

som utgår fra Faderen og Sønnen,

som med Faderen og Sønnen tilbes og forherliges,

og som har talt ved profetene.

Vi tror på én, hellig, allmenn/katolsk og apostolisk Kirke.

Vi bekjenner én dåp til syndenes forlatelse

og venter de dødes oppstandelse

og det evige liv.

Amen.

Monarkianisme

Monarkianisme var en kjettersk bevegelse på 200 taller e. Kr. Det var en bevegelse som var opptatt av å bevare Guds enhet på en slik måte at det gikk ut over synet på Kristi guddommelighet. monarkianismen var delt opp i flere retninger.

Adoptionisme var en retning som hevdet at Jesus ikke er av Guds natur, men først ble «adoptert» som Guds sønn ved dåpen(Wikipedia)

Modalisme var en retning som forvrenger treenigheten til å være ikke tre personer , men tre aspekt  av Gud som åpenbarer seg i forskjellige tidsepoker. Adoptionismen bevarer Guddommens enhet ved å ofte Kristi guddommelighet, modalismen ved å oppgi Kristus og Den Hellige Ånd som personer.( «Heresies» Harold O. J. Brown)

Vi ser her igjen at når man ikke er i stand til å akseptere det paradoks og mysteriet som treenigheten er så faller man fort inn i forskjellige vranglærer.

Montanus.

Montanus var en vranglærer som virket rundt 156 e. Kr « Montanus følte at kirken…holdt på å falle tilbake til verdslighet, og prøvde å kalle den tilbake til sin første kjærlighet ved å vektlegge Den Hellige Ånds direkte ledelse.»(«Heresies» Harold O. J. Brown).

 I motsetning til Marcion hadde han i utgangspunktet en ganske ortodoks teologi. Marcion som hadde Paulus som utgangspunkt, var en «fundamentalist» som holdt seg til et utvalg av autorative tekster, Montanus derimot som hadde Johannes som utgangspunkt var en «karismatiker» som mente at han fikk direkte åpenbaringer av Den Hellige Ånd. Problemet til Montanus var at han gikk utover det som var skrevet. Der Marcion tok feil ved å fjerne GT og deler av NT, tok Montanus feil ved å legge til det som var skrevet.

«Influert av Johannesevangeliets beskrivelse av hvordan Jesus skulle sende Den Hellige Ånd, erklærte Montanus at han var talsmann for Den Hellige Ånd.» («Encyclopedia of Heresies and Heretics», Chas S. Clifton) Montanus og hans to kvinnelige disipler Maximilla og Prisca kom i ekstase og profeterte. De trodde at de levde i de siste dager og at Jesus snart ville komme igjen. De bad sine etterfølgere å ikke gifte seg og gikk så langt som å be gifte par om å skille seg.  «Men som så mange profetiske grupper siden, opplevde Monatistene at Jesu andre komme ikke gikk i oppfyllelse som de hadde forutsett, alikevel var de fortsatt overbevist om at de levde i de siste dager.» («Encyclopedia of Heresies and Heretics», Chas S. Clifton)  Men deres misbruk av de profetiske gaver gjorde «at de karismatiske gavene kom i vanry i lang tid fremover» (Wikipedia)

Som med Marcion har vi også her noe å lære av Montanus feil. Først og fremst som det står i 1. Kor 4.6 «Brødre, nå har jeg brukt meg selv og Apollos som eksempel, for at dere kan lære ikke å gå ut over det som er skrevet» All profetisk tale må tåle å bli prøvet på Guds Ord. 1Kor 14.29 sier at «To eller tre kan tale profetisk, og de andre skal prøve det de sier»

Marcion

Marcion, født i år 85 e. Kr. er en av de første store vranglærerne som kirken møtte. Veldig mye kunne vært sagt om Marcion og hans lære, han hadde for eksempel en del likheter med gnostisimen. Her tenkte jeg å ta opp en side ved hans vranglære som vi faktisk kan lære noe av. Marcion begikk den feil å fremheve et enkelt aspekt av evangeliet på bekostning av helheten. Han forenklet evangeliet til å dreie seg om «konflikten mellom tro og loven og gjorde det til det grunnleggende prinsipp som dominerte alt annet» («Heresies, Harold O. J. Brown)

Dermed kunne han ikke akseptere verken Det Gamle Testamentet eller flere av evangeliene. Det eneste han godtok i sin kanon var deler av Lukas evangeliet og ti Paulusbrev. Nå kan det ha vært flere grunner til at Marcion ikke godtok GT, blant annet hadde han det gnostiske synet at GTs Gud ikke var den samme som NTs Gud. Men her ønsker jeg å peke på Marcions forenkling av evangeliet hvor han satte konflikten mellom lov og tro som det dominerende prinsipp. Luther sto faktisk i fare for å følge Marcion med sitt sterke fokus på lov og tro da han vurderte å fjerne Jakobs brev fra NT. Som vi vet gjorde han ikke dette i motsetning til Marcion.

Men det er nettopp her vi har noe å lære. Vi står nemlig også i fare for å gjøre nettopp det som Marcion gjorde, vi har lett for å fremheve et aspekt ved evangeliet i en slik grad at det går ut over helheten eller at helheten blir tolket ut fra et enkelt aspekt. Biben sier at «summen av ditt Ord er sannhet.»(Salme119,160)

 Vi trenger også å innse og akseptere at Skriften inneholder mysterier og paradokser. Det er noe vranglærerne ofte ikke klarer å leve med dermed går man feil. Et eksempel er treenigheten, noe f. eks Jehovas vitne ikke aksepterer. En annen side er inkarnasjonen, at Jesus er både Gud og menneske, dette har vært gjenstand for vranglærer der man enten betoner Jesu Guddommelighet på bekostning av hans menneskelighet, eller man betoner han menneskelighet på bekostning av han Guddommelighet.

Som kristne må vil lære å leve med paradokser og mysterier, og vi trenger å høre hele Guds råd, og ikke fremheve et enkelt aspekt ved evangeliet i en slik grad at det går ut over helheten.

Den apostoliske trosbekjennelse

I mitt forrige blogginnlegg har jeg tatt for meg trosbekjennelsenes sentrale plass i den tidlige kirke. Jeg tenkte at her skulle vi se litt nærmere på den trosbekjennelsen som benyttes i Den norske kirke  og historien bak denne bekjennelse som også kalles den apostoliske bekjennelse. La oss begynne med å se på denne bekjennelse som de fleste av oss har et visst kjennskap til:

Jeg tror på Gud

Fader den allmektige

Himmelen og jordens skaper,

Jeg tror på Jesus Kristus,

Guds enbårne sønn, vår Herre,

som ble unnfanget ved den Hellige Ånd,

født av jomfru Maria,

pint under Pontus Pilatus,

korsfestet,

død og begravet,

for ned til dødsriket,

sto opp fra de døde

tredje dag,

for opp til himmelen,

sitter ved Guds, den allmektige

Faders høyre hånd,

Skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde.

Jeg tror på Den Hellige Ånd,

En hellig, allmen kirke,

de helliges samfunn,

syndenes forlatelse,

legemets oppstandelse

og det evige liv.

Denne bekjennelse er en bekjennelse som vi finner i den vestlige kirke. Til tross for tittelen «Den apostoliske trosbekjennelse» kan den ikke spores i sin nåværende form lenger tilbake enn rundt 700 tallet e.Kr. Før denne tid har det eksister en hel «familie» av trosbekjennelser. Vi har for eksempel den italienske typen, den nordafrikanske og den sydfranske typen. Det er den sydfranske typen som ligner mest på den apostoliske bekjennelse. Til tross for at de er forskjellig sier Oskar Skarsaune i boken «Troens ord» at «de åpenbart er variasjoner over en felles «grunntekst»; slektskapet mellom dem er så stort at det er en nødvendig slutning.» Videre sier han at «om vi hadde trukket inn flere bekjennelsestekster fra 300- til 600 tallet og fra flere kirkeprovinser (Spania og Balkan), hadde dette bildet bare blitt bekreftet. Vi står overfor et mangfold av nært beslektede tekster som ikke først og fremst er avhengige av hverandre, men av en felles «grunntekst»».

Rufus skrev i ca 404 en bok hvor han gjør rede for den bekjennelse som var i bruk i Roma og som var svært lik den italienske bekjennelsen. Oskar Skaraune sier; «Roma-menighetens bekjennelse synes altså virkelig å være den «grunntekst» de andre bekjennelsene bygger på og som vi nesten eksakt kunne rekonstruere som deres «felles multiplum»».

Språkeksperter anseer i følge Skarsaune at den gammelromerske bekjennelsen som den ble kalt, opprinnelig var skrevet på gresk, og dermed stammet fra den tiden gresk var gudstjenestespråk i Romas menighet. På grunnlag av dette ansees den gammelromerske bekjennelse å ha blitt formulert så tidlig som på 200-tallet. Den apostoliske trosbekjennelse har med andre ord et svært gammelt opphav.

Meliton av Sardes.

Jeg har nettopp lest en veldig interessant liten bok; «Om påsken» av Meliton av Sardes.(Ca. 170 e. Kr.) Den er interessant av flere grunner, ikke minst fordi den er den eldste kristne påskepreken vi har, funnet så sent som i 1930. Før denne tid var den ansett som tapt, kun omtalt av Eusebius av Cæsarea i hans kirkehistorie(300-324 e. Kr.)

Meliton har en typologisk skrifttolkning, det vil si en skrifttolkning hvor man tolker enn begivenhet som et forbilde for senere begivenheter. Vi har et godt eksempel på dette i 1. Kor.10 hvor Paulus sier; «Dessuten, søsken vil jeg ikke at dere skal være uvitende at alle våre fedre var under skyen, alle gikk gjennom havet, alle ble døpt til Moses i skyen og i havet, alle spiste den åndelige mat, og alle drakk den åndelige drikk. For de drakk av den åndelige Klippen som fulgte dem, og den Klippen var Kristus. Men de fleste av dem fant Gud ikke behag i, for de ble jo slått ned i ørkenen. Disse hendelsene ble forbilder for oss slik at vi ikke skal ha lyst til det onde, slik de hadde lyst til det onde.»

Meliton beskriver sin typologiske skriftfortolkning på følgende måte, som et kunstverk hvor man først lager en modell av det endelige verket:

«Med forbilde har det seg slik:

Det lages ikke som det endelige verk,

men som en modell,

for at man gjennom den

kan se det fremtidige verk.

Derfor lages først et utkast til det kommende verk,

av voks eller leire eller tre,

slik at det fremtidige verk

-større i høyde, sterkere i kraft,

vakrere i formen og rikere i utsmykningen-

kan ses i den lille og foreløpige modell.

Men når verket selv er skapt,

blir modellen lagt til side som unyttig.

Den må vike for den virkelighet hvis forbilde den var.»

På samme måte som Paulus tar Meiton i bruk GT som forbilde på virkeligheten. Han skriver:

«Slik også med Herrens mysterium:

Forbilde var der lenge før,

Mysteriet ble sett gjennom modellen

-og derfor blir det i dag trodd når det skjer,

skjønt menneskene regner det som nytt.

For Herrens mysterium er gammelt og nytt

gammelt i følge loven,

nytt i følge nåden.

Men om du ser nøye på forbildet

vil du også kunne se virkeliggjørelsen.

Derfor: Vil du se Herrens mysterium,

så se på Abel som ble myrdet som ham,

på Isak som ble bundet som ham,

på Josef som ble solgt som ham,

på Moses som ble satt ut som ham,

på David som ble forfulgt som ham,

på profetene som led for Kristus som ham.

Se også på lammet som ble slaktet i Egyptens land,

det som slo Egypt,

men reddet Israel ved sitt blod.»

Melitons påskepreken har mange gode sider, men det må også innrømmes at prekenen har elementer som vi godt kunne vært foruten. Han går til kraftig angrep på jødene og legger mer eller mindre all skyld på dem for Jesu død. Oskar Skarsaune sier følgende om avsnittet i prekenen som handler om dette: «Dette avsnittet er ett av de klassiske uttrykk for det vi kunne kalle den oldkirkelige antijudaisme. Den skulle bli en skjebnesvanger arv å trekke med for kirken i alle senere århundrer, og har avfødt de frykteligste konsekvenser i form av mer og mindre voldelige forfølgelser av jøder fra kristnes side»

Så Melitons preken har både gode og mindre gode sider hvor vi får ta til oss det gode og legge det andre til side, som også Oskar Skarsaune sier det; «Noen ganger kan man bare lære av kirkefedrene ved å lære av deres feilgrep»

Boka er for tiden til salgs på vivo.no til 20 kr.

Klassisk kunst og modernismen

Modernismen hyllet fremskrittet og så med forakt på fortiden. Slik også i kunsten, de gamle mestre ble foraktet og det nye og innovative ble hyllet. Den klassiske kunsten som de gamle mestre sto for bygde på bestemte regler som for eksempel lineær og atmosfærisk perspektiv, og forskjellige komposisjonsmessige regler. Disse reglene ble brukt til å skape et verk som formidlet noe meningsfullt til betrakteren.

Modernismen var inspirer av bland annet Nietzsche som sa: "Den som ønsker å være skapende ... må først sprenge og ødelegge godtatte verdier" Resultatet av å følge denne filosofien ser vi i kunsten de siste hundre år. Langt fra å være skapende har den i stigende grad gjort kunsten meningsløs og kun ute etter å sjokkere.

Men den klassiske kunsten var ikke død. Etter å ha ligget på sidelinjen de siste hundre år, er den nå i ferd med å komme tilbake. Dette er en av de mer positive effektene av postmodernismen, som er åpen for fortiden i motsetning til modernismen som forakter den. Det har dukket opp stadig flere kunstskoler som baserer seg på klassiske idealer, et eksempel er The Florence Academy of Art, hvor jeg selv har gått på sommerskole.  Det har etterhvert dukket opp flere arenaer hvor klassisk figurativ kunst blir holdt i hevd. Ønsker du å ta en kikk på hva som rører seg på en av disse arenaene kan du for eksempel ta en titt på Art Renewal Center.

Verdensdagen for psykisk helse

I dag er det verdensdagen for psykisk helse, hvor fokuset settes på denne viktige siden av våre liv. Vi har alle en psykisk helse, og ifølge folkehelseinstituttet vil mellom 30 og 50 prosent av oss få en psykisk lidelse i løpet av livet. Dette berører med andre ord svært mange av oss. Åpenhet rundt, og kunnskap om psykiske lidelser er derfor viktig, ikke minst fordi det er mange som ikke søker hjelp. Et annet problem er for de som faktisk søker hjelp, og som oppdager at det ikke er hjelp å få på DPS før du er mer eller mindre suicidal. Dette er dessverre realiteten for mange psykisk syke i Norge i dag.

For mange av oss som sliter med angst slik jeg selv gjør, er det heller ikke sikkert at hjelp hos psykolog gir den beste hjelpen. En time i uken hos psykolog er ofte ikke nok for å bli hjulpet selv om det selvfølgelig er bra å få noen å snakke med om det som er vondt og vanskelig. Når det gjelder angst så er det ofte behov for eksponeringstrening, hvor du eksponeres for det du har angst for. Dette fører til at angsten minker på sikt, og gjør at du kan leve et mer normalt liv. Psykologen har som regel ikke mulighet til å bli med deg ut der livet leves og hjelpe deg rent praktisk med eksponeringstrening. Og å drive eksponeringstrening på egen hånd oppleves ofte som svært tøft, fordi det på kort sikt øker angsten. Personlig fikk jeg mer hjelp av folk fra miljøarbeidertjenesten i kommunen, som ikke bare oppmuntret meg til å drive eksponeringstrening, men som også var med meg under eksponeringen.

Årets kampanjenavn for verdensdagen for psykisk helse er «Se hverandre – kast maska!». Det synes jeg er et godt råd uansett hvordan det står til med vår psykiske helse.  I den forbindelse har jeg skrevet følgende dikt:

Maskene faller,

barnets ansikt åpenbares.

Det sårbare barnet.

Maskene faller,

sårene åpenbares.

Gi dine sår luft

Maskene faller -

Som å kaste seg ut

i det store intet.

Maskene faller.

Slik at vi kan se,

hverandre

slik som vi virkelig er,

ikke slik vi skulle

ønske vi var.

Maskene faller

Johns poetiske hjørne.

Å sitte i stillhet

og vente på Gud

til Han bringer bud

og visker til meg

Jeg elsker deg

Moder Teresa.

Jeg har nettopp lest boken «Moder Teresa – kom og vær mitt lys». Boken inneholder hennes private brev og gir et fasinerende bilde av denne ruvende åndelige skikkelsen. Boka beskriver hvordan Moder Teresa formidler Guds kjærlighet til de fattigste av de fattige, og de syke og dødende i Calcutta. Samtidig avslører brevene at Moder Teresa som formidler Guds kjærlighet og fred til andre, selv ikke fikk oppleve denne kjærlighet og fred i sitt indre. Tvert imot levde hun store deler av sitt liv i åndelig mørke og med en følelse av Guds fravær. Til tross for alt dette tvilte Moder Teresa aldri på at det arbeid hun utførte var som hun selv sier; Guds arbeid.  Jeg vil gjengi et av hennes brev som beskriver hennes opplevelse av mørke og Gudsfravær:

«I mørke…

Herre, min Gud, hvem er vel jeg, at Du skulle forlate meg? Barn av din kjærlighet – og nå bli som den mest forhatte – den Du har forkastet som uønsket – uelsket. Jeg roper, jeg klamrer meg, jeg lider nød – og det er ikke En eneste som svarer – ikke En hvortil jeg kan klamre meg – nei, ikke En. – Alene. Mørket er så mørk - og jeg er alene. Uønsket, forlatt. – Ensomheten i hjertet, som ønsker kjærlighet, er utålelig. – Hvor er min tro? – selv dypt nede, rett inn, er det ikke annet enn tomhet & mørke. – Min Gud – hvor pinefull denne skjulte smerten er. Den verker ustanselig. – Jeg har ingen tro. – Jeg tør ikke uttale de ord & tanker som florerer i hjertet mitt – og som gir meg umåtelig pine. Det bor så mange ubesvarte spørsmål i meg – jeg er redd for å avsløre dem – på grunn av gudsbespottelsen – Om det finnes en Gud, tilgi meg. Stol på at alt vil ende i Himmelen med Jesus. – Når jeg prøver å løfte mine tanker til Himmelen – er det slik en fangende tomhet at tankene kommer tilbake som skarpe kniver & skader mitt indre. – Kjærlighet – ordet – gir meg ingenting. – Jeg er fortalt at Gud elsker meg – og allikevel er mørkets & kuldens & tomhetens realitet så stor at ingenting berører mitt hjerte. Før arbeidet startet – var det så mye forening – kjærlighet – tro – tillit – bønn – offer. – Gjorde jeg feil i å overgi meg blindt til kallet fra Jesu Hellige Hjerte? Arbeidet er ingen tvil – for jeg er overbevist om at det er Hans, ikke mitt. – Jeg føler ikke – ikke engang en eneste enkel tanke eller fristelse melder seg i mitt hjerte for å gjøre krav på noe i arbeidet.

Hele tiden smilende – Søstrene & folk kommer med slike bemerkninger. – De tror at min tro, tillit og kjærlighet fyller hele min eksistens & at fortroligheten til Gud og foreningen med Hans vilje må oppsluke mitt hjerte. – Om de bare visste – og hvordan munterheten er avgrunnen hvori jeg skjuler tomheten & elendigheten.

Til tross for alt dette – dette mørke & tomheten er ikke like smertefull som lengselen etter Gud. Jeg frykter at motsetningene jeg føler vil bringe meg i ubalanse. – Hva gjør Du, min Gud, mot en som er så liten? Da Du ba om å få skrive din Lidelse på mitt hjerte – er dette svaret?

Om dette gir Deg ære, om Du får den minste glede av dette – om sjeler ledes til Deg – om min lidelse tilfredsstiller Din Tørste – her er jeg, Herre, med glede aksepterer jeg alt til livets slutt - & jeg skal smile til Ditt Skjulte Ansikt – alltid.» 

 

Boken er for tiden på salg hos vivo.no for 20 kroner.

Lectio Divina

Lectio Divina eller åndelig lesning er en gammel måte å lese Bibelen på. Ofte når vi skal lese Bibelen så «durer» vi rett igjennom et kapittel eller en bok i Bibelen. Lectio Divina er en helt annen måte å lese Bibelen på. Lectio divina har som forutsetning at Gud er tilstede og kan tale til oss gjennom det vi leser, og vi leser derfor på en lyttende måte. En variant av dette finner vi i Salme 1.2 hvor det står om den som «har sin lyst i Herrens ord og grunner på Hans lov dag og natt». I Bibelen Guds Ord studieutgaven står følgende om det å grunne på Guds Ord; «Å meditere over noe mens man gjentar ordene. «Haga»(grunne på) står for noe helt annet en det vanlige ordet «meditere» som kan være bare en mental øvelse. I jødisk tenkning innebærer det å meditere eller grunne på skriften at man gjentar ordene stille på en rolig, monoton måte mens man fullstendig stenger ute alle ytre distraksjoner».  Sheila Pritcard oppsummerer Lectio Divina på en svært kortfattet og enkel måte med å si at det handler om to ting; «sakte» og «stopp» (Dypere bønneliv s.27).  Med andre ord dreier det seg om å lese sakte, og å stoppe opp når et ord eller et vers fanger din oppmerksomhet

 Lectio divina kan deles opp i følgende sekvenser: lesning (lectio), meditasjon (meditatio), bønn (oratio) og kontemplasjon (contemplatio).

   

I første sekvens «lesning» så leser vi sakte og meditativt det skriftavsnitt vi har valgt. Det er ikke et mål at du nødvendigvis skal lese i gjennom hele skriftavsnittet, men at du stopper opp når et ord eller vers fanger din oppmerksomhet.

Da går vi over til meditasjonen. Og som nevnt er meditasjon i Bibelen å gjenta for deg selv det ordet eller verset som du har stoppet ved samtidig som du er åpen for at Gud skal tale til deg gjennom det du leser.

Dette fører oss videre til neste sekvens som er bønn. Her er det snakk om bønn som en respons på det vi har lest og meditert over. Sheila Pritcard sier:» Først lytter vi. Deretter lar vi ordet slå rot og åpenbare sin skjønnhet eller sin utfordring. Først da er vi rede til å svare i bønn.»(Dypere bønneliv» s.33)

Siste sekvens; kontemplasjon er hva bønnen munner ut i, hvor vi går inn i hvilen og stillheten der vi bare er i Guds nærvær. Kontemplasjon handler ikke om å gjøre, men om bare det å være innfor Gud.