Johns poetiske hjørne.

Poesi taler

fra stillhet til stillhet

ord fra det ordløse,

det som ikke kan uttrykkes

i ord, men fra

inntrykk i sjelen

som overskrider ordene

det er poesi.

Johns poetiske hjørne.

Palatin, keisernes domene,

så langt i fra Sønnens stall

som det går an. Ham kongen

over alle konger født i en stall

og lagt i en krybbe, sitter nå

på tronen, mens keisernes

palasser på Palatin kun er

ruiner.

Johns poetiske hjørne.

Uendelig dyp er

Han som sitter på tronen

Som ble menneske

synlig for alle

men ikke gjenkjent

av de som burde visst bedre.

Men de utslåtte, syke og nedbrutte

forsto, de kjente igjen

Han som sitter på tronen

Å trene.

Som de fleste av mine lesere vet sliter jeg med angst. Samtidig prøver jeg å finne måter å møte angsten på som kan gjøre den mindre truende. De siste ukene har jeg begynt å trene. Det å trene skal ifølge forskningen virke både mot depresjon og angst. Jeg prøver å løpe ca. annenhver dag og jeg trener i intervaller. Det vil si at jeg går noen minutter og så løper jeg noen minutter, og slik forsetter jeg gjennom hele økten. Jeg har begynt på et treningsopplegg hvor jeg begynner veldig pent og forsiktig og hvor treningsmengden økes gradvis uke for uke over 30 uker. Vi har kjøpt oss en tredemølle slik at jeg kan holde treningen i gang også når det ikke er vær til å trene ute. Jeg trener ikke først og fremst for å gå ned i vekt eller å komme i form, jeg trener for å bedre min psykiske helse. Om jeg går ned i vekt eller kommer i form er en bonus som jeg tar i mot med glede men det er ikke min hoved motivasjon. Så det blir spennende å se om treningen virker slik forskningen hevder. Uansett er det ikke feil å trene. Det er bra for både kropp og sjel.

Tidebønn

Kristenlivet er som livet forøvrig. Det har sine oppturer og sine nedturer. I perioder kan det være vanskelig å be. Gud kan føles fjern. Et hjelpemiddel i en slik tid kan være å be tidebønner. Ferdig formulerte bønner som kan være med å bære deg gjennom vanskelige tider eller når du finner det vanskelig å formulere dine egne bønner. Bønner for hver dag og for forskjellige tider av dagen. Du kan be alle bønnene eller du kan be bønner for en bestemt tid av dagen alt etter hvordan din dagsrytme er. Det finnes flere bøker med tidebønner å få kjøpt. En som er splitter ny på markedet akkurat nå er boka Tidebønn, en annen er Tidebønn, daglige bønner fra Bibelen, eller du kan også få tak i en bok med keltiske bønner som heter Din rytme din bønnsom er skrevet av Ray Simpson

Poesi

Jeg har stor glede av å lese poesi. Poesi kan berøre deg på en helt annen måte en annen litteratur. Jeg har flere favorittdiktere. En er Hans Børli, en annen som jeg leser nå om dagen er Arnold Eidslott. Eidslott er en modernist, men han er ikke bare en modernist han er også en kristen noe som kommer tydelig til utrykk i hans poesi. Her følger et utdrag fra et av hans dikt som berørte meg dypt da jeg nylig leste det:

Åpen som himmelen er Gud

Nærmere enn ditt åndedrett

er Herren og Hans hærskarer

Hans kjærlighet er som vannet

Det samles alltid i det laveste.

Johns poetiske hjørne.

Sakte siger livet frem

som en båt i livets natt

i mørke og tåke er

sikten dårlig, men

livet står aldri stille

siger frem, siger frem

i ukjent farvann

mot fremmed land

Å skrive livet.

Det er lenge siden jeg har skrevet noe på bloggen. Det har nok flere grunner. For noen måneder siden mistet jeg min far og vi har hatt mye arbeid med å rydde leiligheten hans. I tillegg har jeg slitt med noe mer angst den siste tiden, kanskje fordi jeg måtte slutte med noen av medisiner jeg bruker. Dette måtte jeg gjøre for fortsatt å kunne kjøre bil. Jeg følte også at jeg hadde gått tom for noe å skrive om. Samtidig føler jeg at det å skrive er terapi, jeg leser faktisk en bok for tiden som heter «Writing as a way of healing. How telling our stories transforms our lives.» Noe av det første som står i boken er; «What is healing, but a shift in perspective». Dette talte sterkt til meg for når det gjelder angst så er et av problemene det perspektiv vi har. Angst oppstår fordi vi ser og møter tilværelsen på en bestemt måte. Helbredelse av angsten kan rett og slett være å få et nytt perspektiv . Og det er her det å skrive kommer inn. Ved å skrive om angsten og få litt distanse til den, rett og slett se den litt utenfra kan hjelpe oss å se den med nye øyne. Min økte angst kan derfor også ha med at jeg hadde sluttet å skrive om den. Å skrive vil ikke fjerne angsten men kan hjelpe oss å se på den fra et annet perspektiv. Den kan bli mindre truende. Angst er ikke farlig, det bare føles slik når man har angst. Å skrive om den kan være med å ufarliggjøre den og hjelpe meg til å få et annet perspektiv på den.

Å øse ut sin klage for Gud

Idag leste jeg Salme 142 og ble grepet særlig av v.3 Her sier David: « Jeg øser ut min klage for ham, forteller ham om min nød.» I min tid i trosbevegelsen var ikke dette en salme jeg hørte det ble forkynt mye over. David sier at han øser ut sin klage for Herren og forteller ham om sin nød. Dette understreker at det å bringe sin nød og sin klage til Gud er helt legitimt. Gud tåler å høre vår klage. Vi kan komme til ham med absolutt alt i våre liv. Vi blir jo bedt om å komme til ham med våre synder, da tåler han nok også at vi kommer med vår klage og vår nød. Det å sette ord på det som er vanskelig er ikke en oppfinnelse fra den moderne psykologien, det ble beskrevet i Bibelen for flere tusen år siden. Vi har så lett for å gå å bære på ting som er tungt uten å dele det med verken mennesker eller Gud. Har du noe du går å bærer på? Fortell Gud om det, øs ut din klage for ham og fortell ham om din nød. Han vet akkurat hvordan du har det. Noen ganger er det også godt å snakke med et annet menneske om det som er vanskelig. Ofte kvier vi oss for det, men hvis vi gjør det vil vi oppleve hvilken lettelse det er å legge våre byrder av oss på denne måten. Gal. 6.2 sier «Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måten Kristi lov.»

Livet

Livet er det som foregår, mens du leter etter dets mening. Ja ofte går livet oss forbi mens vi søker dets mening. Livet er sorg og livet er glede, livet er fødsel og livet er død. Livet går fra begivenhet til begivenhet og ofte kan vi ikke gjøre annet enn å følge med, selv når vi føler at vi ikke orker mer, men livet bryr seg lite om slikt. For meg har det vært en tid med store begivenheter. Vi har nettopp feiret min datters bryllup, og nå noen uker senere hadde vi dødsfall i den nærmeste familien, og i begynnelsen av juni venter vi vårt fjerde barnebarn. Som mange har merket har det ikke vært mange oppdateringer på bloggen siste måned, men det har rett og slett ikke vært tid eller overskudd til det. I tiden som kommer blir det også mye som må gjøres, vi må rydde og selge en leilighet etter dødsfallet, men vi har i hvertfall meldt oss på en retreat på Lia gård i juni og det gleder jeg meg til. Da kan vi få legge bort all travelhet og gå inn i stillheten og søke Gud og hans nærvær. Samtidig tror jeg det er viktig å se at Gud finnes tilstede midt i alle livets omskifteligheter og begivenheter i gleder såvel som sorger. Gjennom alt bærer Han oss.

Gud og det skjønne.

Kunst kan gjennom sin skjønnhet peke mot Gud. Selv om kunstneren ikke tenkte det slik kan skjønnhet i et kunstverk peke mot Gud. Han er skjønnhetens opphav og kilde. Slik er et også med musikken. Dens skjønnhet peker på Gud. For ikke snakke om skjønnheten i naturen. Da Jesus hadde sitt inntog i Jerusalem på eselfolen så begynte disiplene å rope; «Velsignet i Herrens navn være kongen, han som kommer!Fred i himmelen og ære i det høyeste!» Fariseerene sa da til Jesus; «Mester, tal dine disipler tilrette,» Da svarte Jesus; «Jeg sier dere: Dersom de tier skal steinene rope.»(Luk.19.38-40) Jeg oppfatter skjønnheten i kunsten og musikken og naturen som steiner som roper om Gud og hans skjønnhet.  

Angst.

Angst er noe merkelige greier. Nå har jeg nettopp vært noen dager i London og ikke merket så mye til angsten mens jeg var der, men dagen vi skulle dra hjem, da fikk jeg angst for alt mulig. Men som jeg pleier å si til meg selv når jeg får angst; «Angst har jeg hatt hundrevis av ganger før, det er er ubehagelig, men det er ikke farlig, og det går over.» Det gjorde det til slutt denne gangen også. Og ikke noe av det jeg hadde angst for at skulle skje, skjedde, alt gikk bra. Det er gjerne slik det er å ha angst. Man lager seg katastrofetanker om alt som kan gå galt. Og som regel skjer ikke noe av det man har hatt angst for. Men nå er jeg vel hjemme etter noen flotte dager i London. Angsten har stort sett lagt seg og alt er vel.

Johns poetiske hjørne

Liten tid

lang tid

kort tid

dårlig tid

god tid.

Tid kan være

så mangt.

Hvordan vil jeg

at min tid skal være?

Mine tider er i din hånd.

Trygghet og risiko

Vi har et grunnleggende behov for trygghet. Skal vi takle alle forandringene som livet bringer må vi ha en grunnleggende trygghet i våre liv. Uten trygghet blir livets forandringer lett til noe vi føler som en trussel og som vi vil prøve å unngå. Er vi derimot grunnleggende trygge i vårt indre er vi i større grad i stand til å takle endringer. Per Anders Nordengen sier i boka «Når forandring ikke fryder» at vi «har behov for både trygghet og risiko. Tryggheten er til for at vi skal ha holdepunkter som bærer oss gjennom livets endringer, mens risikoen gjøre oss i stand til å møte nye utfordringer.» Den siden av oss som handler om risiko er det som hjelper oss å ta nye skritt inn i det ukjente. Det har å gjøre med vekst og endring, noe som er en grunnlegende del av livet. Nordengen sier; «Dersom vi skal bli endringsdyktige, er vi nødt til å utvide den delen av oss som handler om risiko. På samme måte som vi har behov for trygghet i tilværelsen, har vi også behov for å vokse, utvide grenser, utvikle oss, være nyskapende, nysgjerrige og kreative. Vi trenger utfordringer, spenning og risiko. Vi må ikke forbli i en stillestående trygghet, men også søke å komme videre, utvikle oss, ta sjanser og våge nye ting. Normale og sunne mennesker har behov for både trygghet og risiko. Begge deler forsterker hverandre. Sunnhet er å leve i spenningsfeltet mellom ro og bevegelse, det stabile og det foranderlige, det kontrollerende og det kreative. Både trygghet og risiko må være til stede for å ha den rette balansen i møte med livets endringer.» Det å leve med angst som er en del av mitt liv gjør at det er veldig lett å søke tryggheten og unngå risikoen, men de gangene jeg tar risikoer og gjør ting som er utenfor min komfortsone så opplever jeg ofte gleden ved å mestre det som så umulig eller vanskelig ut, og det er med på å styrke min selvfølelse. Livet er ikke noe statisk, men er i stadig forandring. Derfor trenger vi både trygghet og evnen til risiko.

Musikk som forener.

I går var jeg på konsert i Oslo Domkirke og hørte på Jordi Savall med musikk i fra Balkan. Det ble en flott musikalsk reise med mye vakker musikk. Jordi Savall evner med musikken å føye sammen det som har vært splittet og fragmentert politisk og religiøst. Med musikere fra mange forskjellige land har han et stort musikalsk repertoar å spille på. Få ting kan bringe mennesker sammen som musikken kan det. Musikk er en av de tingene som ikke opphører på jorden men som vil fortsette i himmelen og som vil forene oss i lovprisning og tilbedelse av Gud. Dermed er det ikke rart at musikk også kan forene oss på jorden. Musikken er en av Guds store velsignelser, og bringer glede, trøst og mange andre gode følelser og det er en av de store godene i en ofte splittet og fragmentert verden. Du kan finne en smakebit av Jordi Savall her.

Johns poetiske hjørne

En vandringsmann er jeg

en pilegrim på vei

til et land, langt borte

men allikevel så nær.

Jeg støtter meg

til vandringstaven,

den er god å ha

når det røyner på

i bratte motbakker.

Mist ikke motet,

målet for din vandring

bærer du med deg

i ditt hjerte.

Fellesskap og kontemplasjon

Som mennesker må vi lære oss å leve med motsetninger, ellers blir vi ikke hele mennesker. På den ene siden er vi kalt til å leve et liv i ensomhet, stillhet og kontemplasjon, på den andre siden er vi kalt til å leve i fellesskap med hverandre. Vi er alle forskjellige og har forskjellige preferanser. Dette gjør at vi lett ser motsetninger som en trussel mot vårt innerste vesen. Hvis våre preferanser er å leve i stillhet, ensomhet og kontemplasjon vil fellesskapet føles som en trussel mot det vi oppfatter som vårt innerste vesen. Hvis vi derimot henter vår styrke fra fellesskapet vil stillhet, ensomhet og kontemplasjon lett sees på som unødvendig navlebeskuelse. I stedet for at vi ser på hverandre som en trussel skulle vår forskjellighet oppmuntre og hjelpe oss til å leve med disse motsigelsen på en god måte. Den fellesskapsorienterte skulle oppmuntre og hjelpe den kontemplative til å sette pris på fellesskapet, og den kontemplative skulle oppmuntre og hjelpe den fellesskapsorientererte til å sette pris på ensomhet og stillhet. Dette betyr ikke at vi skal fornekt den vi er eller de preferansene vi har men vi skal hjelpe hverandre til å bli hele mennesker hvor både det kontemplative og fellesskapet er med å gi styrke til hverandre. David Steindl-Rast sier; «Å være sammen uten mulighet for ensomhet, er ikke sant samvær, men å leve side om side. Bare å leve side om side, er fremmedgjøring. Vi trenger tid og rom til å være alene, til å finne oss selv i ensomhet før vi kan gi oss selv til hverandre i et sant samvær» Videre sier han; «Man trenger sterke røtter i fellesskapet for å være positivt ensom når man er alene, i stedet for å være isolert. Positiv ensomhet er å være støttet av fellesskapet når man er alene.»( Esther De Waal, «Å leve med motsigelser»)

Er livet en stadig voksende tilstand av framgang og velvære?

I Bibelgruppen jeg går i leste vi nylig 3. Johannesbrev. Jeg har en Bibelutgave som heter «Bibelen Guds Ord studieutgave» hvor det står kommentarer til Bibelversene. I v. 2 i 3.Joh. står det «Du elskede! Jeg ber om at du må ha framgang i alle ting, og være ved god helse, slik som også din sjel har det godt.» I kommentaren til dette verset står det blant annet følgende; «Det viser klart at i Guds øyne er det å ha det godt og ha framgang ikke et flyktig øyeblikks fenomen, men en stadig voksende tilstand av framgang og velvære. Dette gjelder på alle områder av livet – åndelig, fysisk følelsesmessig og materielt». Jeg reagerte umiddelbart på dette. Dette er ikke annet enn klassisk trosforkynnelse som ikke tar høyde for livet og livets foranderlighet. For er det noe her i verden som er sikker så er det at livet forandrer seg og er usikkert. Det kan være sykdom, fysisk eller psykisk som rammer oss eller vi kan miste en av våre kjære og det kan være at vi må gjennom en svært krevende sorgprosses for å komme videre i livet. Eller hva med kristne som forfølges for sin tros skyld? Da blir det i mine øyne for lettvint å snakke om at livet skal være en «stadig voksende tilstand av framgang og velvære» som det står i kommentaren. I mitt liv er det i hvertfall ikke slik at livet har beveget seg i en rett linje oppover. Det har vært et liv med fremgang, men også med nedturer forårsaket av perioder med angst. Det har i perioder gått oppover, men i andre perioder nedover, og jeg tror ikke at det skyldes mangel på tro, men har å gjøre med livets omskiftelighet. Der fleste av oss vil før eller siden oppleve sykdom eller å miste noen vi er glad i . Å hevde at livet skal være en «vedvarende tilstand av framgang og velvære» gir et falskt bilde av livet vi lever her på jorden. Å leve i tro på noe slikt gjør dessuten at vi ikke er forberedt på livets vanskeligheter som før eller siden vil ramme oss. Selvfølgelig har vi lov til å be om Guds velsignelse over våre liv, men vi må også ta inn over oss at vi lever i en ufullkommen og fallen verden hvor vonde ting skjer også med gode mennesker. Rom. 8.35 og 37 sier: «Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel, angst forfølgelse, hungersnød, nakenhet far eller sverd...Men i alt dette skal vi mer enn seire ved Ham som elsker oss.»

Mammutsalg

Nå har bøkene fra årets Mammutsalg kommet. Følgende bøker har kommet i posten og burde gi noen timer med leseglede:

«En sky av ikkeviten» Anonym forfatter

«Ortodoksi» G.K. Chesterton

«Kirkefedrene» Benedikt XVI

«Hva er da et menneske-Samtaler om Jesu lignelser» Karsten Alnæs og Notto R. Thelle

«Songar» Jon Fosse

«Romeo og Julie / En midtsommernattsdrøm» William Shakespeare

«Demokrati eller islamisme» Hallgrim Berg

«Leonardo Da Vinci og hans tid» Atle Næss

«Hans Gude – En kunstnerreise» Nicolai Strøm-Olsen

"Silence"

På tirsdag var jeg og så Martin Scorseses film «Silence» om forfølgelse av kristne i Japan på 1600 tallet. Og om hvordan kristne ble torturert til de frasa seg troen eller drept om de ikke gjorde det. Det var en film som gjorde inntrykk av flere grunner. En av grunnene er at dette ikke er et fenomen som ikke eksisterer lenger. Faktisk så blir svært mange kristne forfulgt for sin tros skyld også i dag. Et annet aspekt, er hva med meg selv, hva ville jeg gjort om jeg ble utsatt for tortur eller truet med å bli drept for min tros skyld? Ville jeg holdt fast ved Jesus. Ville jeg holdt ut? Samtidig er det også en film om de som faktisk falt fra. Hva skjedde med dem? I filmen blir de kristne befalt å tråkke på et bilde av Kristus og på den måten frasi seg sin tro. Men hva som skjedde med mange av dem var at de fortsatte å tro til tross for at de ikke holdt ut torturen og at de tråkket på bilde av Kristus. En av de sterkeste scenen i filmen er avslutningscenen. Der ser vi en av de Jesuittprestene som hadde tråkket på bilde av Kristus for å unngå selv å bli torturert, men også for å forhindre at andre ble det. Han levde resten av sitt liv i Japan tilsynelatende som en frafallen, men i filmens siste scene når han er død og skal kremeres så ser vi at denne døde jesuittpresten faktisk sitter med et krusifiks i hendene. Han hadde aldri sluttet å tro til tross for at han ble tvunget til å tråkke på Kristusbilde.

Johns poetiske hjørne

Angst er som en hund

som biter deg i hjertet

og ikke vil slippe taket

slik føles det, selv om

jeg vet at angsten

går over, det gjør den alltid:

Den er som et opprørt hav

som før eller siden legger seg

slik er angsten, slik er den alltid.

Angsten er en løgner

som sier til meg at den går aldri over,

men det gjør den alltid.

Johns poetiske hjørne.

Duggvåt gress, de første strålene

fra morgensolen en junimåned

får duggdråpene til å skinne

som diamanter, som edelstener.

Skogen er stille bortsett fra

småfuglene som gir liv til

en junimorgen i skogen.

Duggen og fuglesangen

er skogens poesi.

Silence

Nå er Martin Scorseses film «Silence» som jeg tidligere har omtalt her, klar for norske kino. Filmen handler om forfølgelse av kristne i Japan på 1600 tallet og er en filmatisering av Shusaku Endos bok som på norsk har fått tittelen «Taus himmel» Du kan lese en anmeldelse av filmen her. Filmen kan sees i Oslo fra 3 mars.

Angsten og livets gleder.

Jeg lever med angst. Men jeg har lært meg å leve med den. Jeg har akseptert livet slik det er. At jeg høyst sannsynlig må leve med denne angsten resten av mitt liv. Men det betyr ikke at mitt liv ikke er rikt. Jeg har også mange gleder i mitt liv. Troen på Jesus er bærebjelken i mitt liv. Jeg har de nærmeste rundt meg som jeg setter uendelig stor pris på. Jeg kan glede meg over god musikk, litteratur og kunst. Et område som jeg har hatt stor glede av før, men som har kommet litt i bakgrunnen er det å gå tur. Jeg har dessverre hatt det slik de siste årene at jeg ofte har fått angst når jeg har gått på tur, noe som har gjort at jeg ikke har vært like mye ute i skog og mark som jeg pleide før. I mange år var det å gå tur i skogen og på fjellet en av de store gledene i mitt liv. Den lengste turen jeg har gått varte i 4 uker. Jeg startet ved Hamar og gikk over Hedemarksvidda, Ringebufjell og Rondane. Jeg startet turen i slutten av august og gikk nordover i 4 uker. Dermed så gikk jeg høsten i møte og opplevde flottere og flottere høstfarger jo lenger nord jeg kom. Den turen er en av de fineste opplevelsene i mitt liv. Jeg har et ønske om å ta tilbake denne gleden ved å være ute i naturen. Når man har angst er en av løsningene å eksponere seg for det man har angst for. I denne sammenheng innebærer det å gå på tur til tross for angsten. Kanskje vil det på sikt føre til at angsten om den ikke forsvinner, blir til å leve med også når jeg går tur i skogen. Jeg har allerede gått et par turer i det siste uten å være plaget med så mye angst som tidligere. Nå går vi våren i møte og jeg håper å kunne bruke mer tid på å gå turer i marka og å kunne glede meg over det.

Å ta seg av sine nærmeste.

Ofte så tenker vi på åndelighet som bønn og å lese Guds Ord. Og det er klart grunnleggende i det åndelige liv, men åndelighet er så mye mye mer. I Jak.1.27 leser vi at «En gudstjeneste som er ren og feilfri i Gud vår Fars øyne er å hjelpe enker og foreldreløse barn i deres nød.» Og i 1. Tim 5.8 leser svært drastiske ord fra Paulus. Han sier at «En som ikke har omsorg for sine nærmeste, og særlig for sin egen familie har fornektet troen, og er verre enn en vantro.» Det er en stor velsignelse i å ta seg av sine nærmeste, særlig når de er i nød eller blir syke og trenger vår hjelp og assistanse. Bibelen kaller det for en gudstjeneste å ta seg av mennesker i nød, og når det gjelder våre nærmeste er Paulus svært tydelig på hvor viktig det er for vårt åndelige liv. Ja at vi i det hele tatt skal ha et åndelig liv avhenger av at vi tar oss av våre nærmeste..

Johns poetiske hjørne

Skjønnhetens opphav

finnes i himmelen

hos Gud den allmektige,

men blir oss til del

gjennom kunst, musikk og litteratur

disse gavene som Gud har gitt

oss mennesker til glede og berikelse.

Gud og blomster.

En blomsterbukett er en underlig ting. Dette fordi blomster kan brukes ved alle anledninger. Det er like greit å gi blomster på en bursdag som det er å gi det til en begravelse. Vi bruker blomsterbukett ved bryllup og vi gir blomster når noen er blitt syke. Blomster passer ved alle anledninger. Blomster gir trøst, glede og takknemlighet. Slik er blomster et godt bilde på Gud. Det finnes ikke den anledning hvor vi ikke kan henvende oss til Gud. Når vi kjenner glede like så vel som når vi kjenner på smerte eller sorg kan vi henvende oss til Ham. Han er der ved alle livets omskifteligheter.

Boktipset.

Nå er det snart Mammutsalg som er en fest for alle boklesere. Det er to bøker du ikke bør gå glipp av i årets salg. Den ene er Chestertons bok "Ortodoksi". Boken er blitt en klassiker inne kristen apologetikk. Chesterton har  en brilliant måte å utrykke seg på, noe som gjør boken til en fornøyelse å lese. Den andre boken du bare må ha med deg i årets Mammutsalg er boka  "En sky av ikkeviten" skrevet av en ukjent munk på 1300 tallet. Dette er blitt en klassiker innen kristen mystikk og har fått en renessanse i moderne tid og har vært en av bøkene som som har inspirert det vi idag kaller kontemplasjon og  sentrerende bønn, eller stille bønn. At begge disse bøkene nå er å få på norsk er en stor berikelse og gjør dem  tilgjengelig for mange som ikke leser engelsk. Vær oppmerksom på at Mammutsalget ikkke begynner før 6 mars, men det er mulig å bestille bøkene allerede nå.

Johns poetiske hjørne

Livet består av faser

ingen er lik den andre.

Nye faser venter oss

vi må gå inn i dem,

enten vi vil eller ikke.

Men i alle livets faser

står du min Gud, og

er med i livets omskiftelighet

enten vi opplever lys eller mørke.

Hundekjøring

Hundekjøring er en sport som ligger mitt hjerte nært. Samspillet mellom kjører og hund, og naturopplevelser er med å gjøre hundekjøring til en svært fasinerende sport. Jeg har selv drevet med hundekjøring tidligere i mitt liv. Ikke konkurransekjøring,men turkjøring. Jeg har kjørt turer blant annet på Hardangervidda og i Rondane i tillegg til å har kjørt mye i Østmarka og Sørmarka. Jeg har hatt på det meste seks hunder av rasen Alaskan Malamute, en polarhund som er laget for å trekke tungt og langt. Den er ikke bygget for konkurransekjøring slik det kjøres i dag. Til det er den for tung og treg. Konkurransekjørere i dag bruker en blandingsrase som blir kalt for Alaska huski en hund som er mindre og mye raskere enn en Malamute. For oss som er interessert i hundekjøring er det artig at det de siste årene har blitt en større interesse for dette også i media. Finnmarksløpet har de siste årene blitt sendt på NRK. Nå følger TV2 opp og sender fra Femundløpet, som begynner i dag. De neste dagene blir det daglige sendinger fra Femundløpet på TV2

Johns poetiske hjørne.

Jeg lengter etter deg,

når skal jeg få tre fram

for din trone.

Du kjenner mine feil

du kjenner mine mangler

du har sett min overfølsomme samvittighet,

du vet hvordan den hemmer meg

og gjør det vanskelig for meg

å tre fram for din trone.

Når skal mitt indre falle til ro

når skal jeg bli stille og

kjenne din stillhet

i stedet for alle anklagene

i mitt indre som gjør det

vanskelig for meg.

Hjelp meg å skille

vesentlig fra uvesentlig

viktig fra uviktig

overbevisning om synd fra

fiendens anklager.

La det opprørte hav i mitt indre

falle til ro slik du stillet stormen

på Gennesaretsjøen og gjorde den blikk stille.

I stillhet og tillit skal min styrke være

Johns poetiske hjørne.

Snøen daler lett,

og farger landskapet hvitt.

Det er en fred over snøværet

en stillhet som legger seg

over skog og mark.

Vakker er det når

snøen dekker landskapet

og vitner om vår Gud,

kunstneren som skapte alt dette.

Travelhet og hvile.

Den siste uken har vært travel. Et nært familiemedlem har havnet på sykehuset, og det har blitt nesten daglige turer dit. Det har blitt liten tid og overskudd til bønn, stillhet og til å blogge. Men etter nærmere en uke på denne måten merket jeg en stille desperasjon i mitt indre. En desperat følelse etter stillhet, bønn og hvile. Denne desperasjonen ser jeg positivt på. Jeg ser positivt på at jeg i lengden ikke kan klare meg uten Jesus, stillhet og bønn. «Uten meg kan dere intet gjøre sa Jesus» i Joh.15.5 Ofte så tenker vi ikke på hvor avhengige vi er av Jesus. Vi har våre mer eller mindre daglige stunder med Jesus og tenker ikke noe mer over det. Men som jeg oppdaget i løpet av denne uken, trenger jeg Jesus mer enn jeg selv var klar over. Akkurat som kroppen vår trenger å hvile for å restituere seg trenger vår åndelige liv hvile, stillhet og bønn. I Markus 6 kan vi lese om hvordan Jesus sendte ut apostlene for å forkynne, kaste ut onde ånder og helbrede de syke. Da disiplene igjen samlet seg hos Jesus etter å ha gjort alt dette sier Jesus i Mark. 6.31 «Kom med til et ensomt sted, hvor vi kan være alene og hvil litt» Jesus var veldig klar på at vi ikke kan være aktive hele tiden uten tid for hvile, stillhet og bønn. Selv Jesus trakk seg ofte tilbake til ensomme steder for å være i bønn. Hvor mye mer trenger ikke vi dette.

Åndelig vekst

Fortvilelsen kan noen ganger ta meg. Jeg lengter så inderlig etter Guds nærvær, men føler noen ganger at jeg er mer kjent med hans fravær enn hans nærvær. Jeg lengter etter få oppleve Gud. Men er også smertelig klar over at det å søke opplevelser og følelser ikke er en farbar vei å gå. Men det kan smerte å gå i naken tro. Jeg skulle så inderlig ønske å se noen fremgang i mitt åndelige liv, og synes selv at jeg ser lite av det. Men åndelig fremgang er ikke noe jeg først og fremst ser og kan observere i eget liv, det er andre som merker denne fremgangen. Vi er som et tre som bærer frukt. Frukten er ikke til for oss selv men for de rundt oss. Moder Teresa er et godt eksempel. Selv opplevde hun sitt liv som et åndelig mørke gjennom mange år, Men de rundt henne fikk glede av den frukten hun bar og som kom til utrykk som kjærlighet og omsorg for de fattigste av de fattige. Vår vekst og forvandling som kristne gir seg ikke utrykk i en følelse at mer og mer åndelig kraft, men i voksende kjærlighet som vi ikke er klar over selv,men som merkes av de rundt oss. Hilde Sanden-Bjønness sier i boka «Bakenfor ord og tanke» at «Transformasjonen handler om at den sammenheng og forbindelse jeg står i, blir merkbar, ikke først og fremst for meg selv, men for andre...Gud lever gjennom oss med en kraft som er skjult. Ofte så oppleves denne kraften tilsynelatende som svakhet, fordi det er dette vi kan tåle og det er dette som verden rundt kan forholde seg til. «Når jeg er svak, da er jeg sterk» sier Paulus i 2. Korinter 12,10b. Når vi oppdager styrken i vår egen svakhet, skjønner vi lettere at det er flere energikilder i oss enn det vi selv kan produsere. Det viktigste som overføres fra Gud til oss mennesker er nemlig ikke kraftstyrken. Det vill fort ha ført oss på avveier. Da kunne vi «brukt» Gud som et stimuleringsmiddel eller et blod-dop for å få overnaturlige krefter. Det viktigste er at Guds sinnelag slik vi kunne se det i Jesus overføres gjennom oss til andre.»

Musikkens velsignelser.

Å høre på musikk er en av de store velsignelsen i mitt liv. Jeg hører på mange forskjellige musikksjangere blant annet både klassisk, jazz og folkemusikk selv om klassisk musikk nok ligger mitt hjerte nærmest. Innenfor den klassiske sjangeren hører jeg på musikk fra de fleste epoker inklusiv samtidsmusikk. Tenk at Gud har gitt oss musikken og hva den kan bety for oss. Da kong Saul hadde falt fra Gud så kan vi lese følgende i 1. Samuelsbok. 16.14-16,23 Herrens Ånd forlot Saul og en ond ånd fra Herren skremte ham. Da sa Sauls menn til ham: «Vi ser at en ond ånd fra Gud skremmer deg. Si bare fra herre så skal dine tjenere som står her foran deg finne en mann som kan spille på harpe. Når den onde ånd fra Gud kommer over deg, skal han spille; da letner det for deg»...Når så ånden fra Gud kom over Saul, tok David fram harpen og spilte på den. Da letnet det for Saul; han kjente seg bedre og den onde ånden forlot ham.» Ikke heng deg opp i at det står en ond ånd fra Herren her. Legg i stedet merke til den effekt som musikken hadde på Saul. Selv i hans frafalne tilstand så var musikken en kraft som fikk det til å letne for Saul og han fikk det bedre med seg selv. Selv innenfor utdanningssektoren erkjenner man i dag musikkens evne til å gjøre folk bedre. I dag kan man faktisk utdanne seg til musikkterapeut et studie som min eldste datter holder på å ta. Musikk gjør noe med oss og er en av Guds store velsignelser.

Johns poetiske hjørne.

Søker vi følelser

blir vi skuffet,

lever vi i tro

blir vi møtt.

Følelser kommer

og følelser går.

Kun tro på Ordet

kan gi oss

den stabilitet

vi lengter etter.

Kun der finner vi

hvile og ro.

Johns poetiske hjørne

Stillheten på fjellet

er annerledes, den

når dybdene i din sjel

på en annen måte.

Den eneste distraksjonen

er myggen, som slangen i paradis,

prøver den å dra din oppmerksomhet bort

fra den store dype stillheten på fjellet

Men det er en stillhet som ingen mygg kan ødelegge,

Guds egen stillhet, i Guds egen natur

hvor han har satt sin signatur

Johns poetiske hjørne.

Snaufjellet gir utsyn,

kilometer på kilometer

av vidder i alle himmelretninger.

Små og store vann ligger som

kastet ut over vidda.

Snaufjellet åpner sjelen

for naturens stillheten,

bare brutt av vinden

som tar tak og

blåser i min jakke.

Denne stillheten er noe mer

enn bare fravær av lyd

den trenger inn i sjelen,

og gir fornemmelsen av

noe mer og noe større

en det jeg kan se og høre

med mine sanser.

Stillheten taler om

 snaufjellets Skaper.

Johns poetiske hjørne.

Fjellbjørkeskogen er annerledes,

små krokete trær med sort lav

hengene ned fra grenene.

Stien leder oss fram

gjennom fjellbjørkeskogen.

Over myrer og fossende bekker,

helt til vi når målet for vår tur,

oppe i snaufjellet hvor bjørka ikke kan vokse,

fjellvannet. Ørretvannet.

I spenning setter vi fra oss sekkene

og monterer våre fiskestenger.

Det første kastet blir gjort,

en stille bris lager krusninger i vannet.

Ikke noe reaksjon på vårt første kast.

Vi kaster igjen og sluken tar vannet med et plask,

midt ute i vannet. Der sitter den, adrenalinet fosser ut i kroppen,

spenningen er til å ta og føle på.

Noen minutter går, så ligger den der i lyngen,

en halvkilos ørret. Kan man ha det bedre?

Johns poetiske hjørne.

Stille sildrer bekken

ned gjennom fjellbjørkeskogen.

Livgivende vann for en sliten vandrer

som bøyer seg ned i ydmykhet,

former hendene som en skål,

og drikker av det iskalde klare vannet,

i takknemlighet til sin skaper

som skapte verden slik.

Anfektelser.

Et ord vi hører lite til i våre dager er ordet anfektelser. Jeg leser for tiden boka «Boken om mitt liv» av Teresa av Avila. Hun hadde mange sterke opplevelser med Gud, men opplevde også store anfektelser. Man skulle kanskje tro at de sterke opplevelsene med Gud ville ta knekken på alle anfektelser, men det gjorde de ikke, tvert i mot var ofte hennes sterke Gudsopplevelser det som ble gjenstand for anfektelsen. Hun opplevde sterk tvil om hvorvidt de opplevelsene hun hadde hatt var fra Gud eller om det var djevelen som var opphav til dem. Når vi opplever anfektelser er det ofte behov for sjelesorg. Vi trenger noen som kan gi oss et annet perspektiv, en annen måte å se virkeligheten på. Teresa hadde både en skriftefar og andre åndelige fedre som hun gikk til og som hjalp henne gjennom anfektelsen.. Under en anfektelse så føles det som vi mister den grunn vi står på. Vi tviler eller opplever skrupler som vi ikke klarer å komme løs fra på egenhånd. Hvor velsignet det er å kunne ha noen å snakke med når man har det slik. Det er kanskje det beste råd jeg har å gi hvis du opplever anfektelser. Gjør som Teresa gjorde, finn deg en åndelig person du har tillit til og som du kan snakke med.

Angst

Som de fleste av bloggens lesere vet sliter jeg med angst. ;Men hvor kommer så denne angsten fra, hvorfor har jeg blitt rammet av dette? Det kan nok ha flere årsaker. En av dem kan ha med med min barndom og oppvekst å gjøre. Den var til tider preget av angst og utrygghet. I tillegg har jeg nok et følsomt sinn. Men problemet er at å vite dette hjelper meg lite med angsten i dag. Det er greit å vite hvor angsten kommer fra, men det jeg trenger er hjelp til å takle angsten slik den er i dag. En god måte å møte angsten på er å skrive om den. Å løfte den frem i lyset er med på å ufarliggjøre den, selv om det ikke tar bort angsten. 

Noe som kan være med på å svekke angsten og dens makt i mitt liv er å eksponere meg for det jeg har angst for, og forbli der til angsten avtar i styrke. Dette kan være svært vanskelig og utfordrende, og krever bevisst å jobbe med angsten. Her har jeg fortsatt en lang vei å gå. Noe som også kan være med å svekke angstens makt og innflytelse på mitt liv er bønn. Noe som er svært populært for tiden er mindfulness. Det brukes til å behandle både det ene og det andre, også angst. For meg er det mer naturlig med bønn. 

Sentrerende bønn, eller stille bønn som det også kalles er et godt kristent alternativ til mindfulness. I sentrerende bønn så velger du deg et bønneord. For eksempel Jesus, fred, hvile eller et annet ord du finner naturlig. Så setter du deg ned i stillhet innfor Gud. Du skal ikke gjenta bønneordet hele tiden som et mantra, men når din oppmerksomhet blir dratt vekk fra stillheten innfor Gud så vender du tilbake oppmerksomheten til Gud ved å bruke dette bønneordet.

 Men til tross for disse hjelpemidlene er det også en hjelp i å faktisk akseptere at angsten er der og sannsynligvis vil være der i i fremtiden. Det svekker angsten å akseptere den i stedet for å slåss mot den for å prøve å få den til å forsvinne. Dypest sett er det viktigste for meg å vite at jeg er i Herrens hender, og at der er jeg trygg også når angsten herjer og Gud føles langt borte.

Ydmykhet.

Ydmykhet er veien å gå for å møte Gud i bønnen. Vi trenger stadig å ydmyke oss under Guds mektige hånd, først da er i i en posisjon hvor han kan gjøre det vi ikke kan gjøre selv; å løfte oss opp. Teresa av Avila sier i «Boken om mitt liv» at «Hva jeg har forstått, er at bønnens hele fundament må hvile på ydmykhet, for hvor lavere en sjel bøyer seg i bønn, jo høyere opp lar Gud den stige. Jeg kan ikke huske at Gud har gitt meg noen virkelig stor nådegave...uten at jeg har vært sønderknust i bevisstheten om min egen elendighet» All fremgang i bønn er et resultat av Guds nåde, og Guds nåde er kun tilgjengelig for de som ydmyker seg for Gud. Jak.4. 6 sier at «Gud står de stolte imot men de ydmyke gir han nåde» Vi trenger å erkjenne vår svakhet og tilkortkommenhet og vår avhengighet av Gud¨og at det er som Jesus sier i Joh.15.5 at «uten meg kan dere intet gjøre.» Men er ikke dette elendighetsteologi hvor man svartmaler vår menneskelige tilværelse ut av alle proposjoner? Ikke ifølge Bibelen. Jak. 4.8-10 maler følgende bilde av hva det innebærer å være en kristen som blir løftet opp av Gud; «Gjør hendene rene dere syndere, rens hjertene dere som har et delt sinn! Klag og sorg bryt ut i gråt! La latteren bli til jammer og gleden til sorg. Ydmyk dere for Herren, så skal han opphøye dere.» Dette er kraftig tale i et av NTs skrifter. Her legges ikke noe imellom. Men dette er faktisk befriende. Noen ganger blir vi slitne av å be rett og slett fordi vi holder på å strever i vår egen kraft. Det beste vi kan gjøre da og det som er mest befriende, er nettopp å ydmyke seg for Gud. Der hos ham kan vil legge fra oss vårt eget strev og ydmyke oss. Og ta imot hans nåde og hvile i den.

Johns poetiske hjørne.

Ydmykt bøyer jeg meg ned

i støvet for min Herre.

Hvem er vel jeg

til å tre framfor deg,

men du tar imot meg

som jeg er. Takk at

jeg ikke behøver å

late som jeg er noe

mer en det jeg er.

Jeg får komme nettopp

i min svakhet og sårbarhet

og bli elsket av deg min Herre og Gud.

Å lese bøker.

Å lese er en av de store gledene i mitt liv. Å kunne ta del i forfatterens liv og kunnskap gjennom lesning er fasinerende. Den boka som jeg kan lese på noen timer eller få dager kan en forfatter ha brukt kanskje måneder og år på å skrive og kan være resultat av en omfattende research. Å lese en god bok kan oppheve tiden, noen ganger bare flyr timene når man leser, men ikke alle bøker er slik, Noen er tunge å lese og det kan være en prøvelse å komme seg gjennom dem, Hvorfor det er slik vet jeg ikke. Akkurat nå leser jeg blant annet; «Boken om mitt liv» av Teresa av Avila, «Troens ord, De tre oldkirkelige bekjennelsene» av Oskar Skarsaune, «The first seven ecumenical councils» av Leo Donald Davis, «The sayings of the desert farhers» og «Churchill og De Gaulle» av Knut Ståhlberg

Johns poetiske hjørne.

Stille, stille

jeg setter meg ned,

ikke for å få Gud til å nærme seg,

men for å få meg selv til å nærme meg 

den Gud som allerede er nær

Bøker.

Nyttårsaften er over og min bursdag samme dag er over. I gave fikk jeg noe jeg setter veldig pris på. Jeg fikk flere bøker. Jeg fikk boka «Siste jul i Kairo» av Lars Akerhaug som handler om de kristnes kår i midtøsten. Det er en bok om forfølgelse og vanskelige forhold for kristne. På baksiden av boken står det; «I denne boken formidler Lars Akerhaug ubehagelige historier som sjelden fortelles i norsk presse, om hvordan kristne forfølges systematisk i muslimske land. Man kan spørre seg hvorfor så få reagerer.» Det er å håpe at mange leser denne boka og at den får den oppmerksomhet som den fortjener. Forfølgelse av kristne er ikke noe nytt fenomen. En bok som jeg ikke fikk i gave men som jeg bestilte på et antikvariat og som kom i posten på bursdagen min er boka «Taus himmel» av Shusaku Endo Denne boka handler om forfølgelse av kristne i Japan på 1600 tallet. Denne boka kommer som film under navnet «Silence» som jeg har nevnt i et tidligere blogginnlegg. En annen bok jeg fikk i bursdagspresang er boka «Martin Luther» av Heinz Schilling. Det er en bok på over 600 sider om Martin Luther og reformasjonen. Det kan jo være på sin plass å lese om nettopp dette emne nå som det er 500 år siden reformasjonen. Ønsker du er kortere og en lettlest bok om Luther og reformasjonen er boka «Munken som endret Europa» av Lars Inge Fagerøy å anbefale. Denne boka fikk jeg til jul og leste den på to tre dager. God leselyst!