Å leve med angst.

Å leve med angst er uforutsigbart. Man vet aldri helt når angsten slår til. Derfor er det lett å isolere seg og ikke bli med på ting av frykt for at man skal få angst. Det er lett at man får angst for angsten. Jeg prøver å ikke la angsten styre mitt liv. Særlig angsten for angsten. Angsten i seg selv er ikke lett å styre. Når jeg får angst pleier jeg ofte å møte den med følgende setninger: «John du har hatt angst hundrevis av ganger før. Det er ubehagelig, men ikke farlig, og det går over.» Det er utrolig hvor effektivt det kan være. Jeg prøver å ufarliggjøre angsten slik at ikke angsten for angsten skal få styre mitt liv. En angst som er ufarliggjort er en svekket angst og en angst som ofte svinner bort.

Men hvor er så Gud midt opp i denne angsten? Når man står midt opp i et angstanfall kan Gud ofte føles fjern. Det er vanskelig å se ham, men Gud er alltid nær, det være seg om jeg føler ham eller ikke. Rom. 8.35-37sier «Hvem kan skille oss fra Guds kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd…Men i alt dette vinner vi full seier ved ham som har elsket oss». Som vi ser her er angst ingen hindring, ingenting som kan skille oss fra Guds kjærlighet, eller ta fra oss seieren i Kristus. Selv midt i angsten er vi omgitt at Guds kjærlighet og har del i Kristi seier.

John tegner og maler.

Her er den nyeste tegningen min fra tegnekurset jeg følger. Ikke helt fornøyd med resultatet, men poster det allikevel. De to første bildene er fra tegneprosessen, og det siste bilde er den ferdige tegningen.

Johns poetiske hjørne.

Roma

Roma, mer en tilstand

enn et sted.

Historiens sus

høres i marmorruinene

på Forum Romanun

og i keiserpalassene

på Palatin.

Stillheten i kirkene

er øredøvende.

Barokkens elementer

og Caravaggios malerier

i kirkenes tussmørke.

Fra fontenene på Piazza Navona

og Fontana Di Trevi

fosser vannet frem

som det alltid har gjort.

Roma, mer en tilstand

enn et sted.

Fra et tegnekurs.

For noen år siden gikk jeg på et tegnekurs på Florence academy of art i Sverige som var veldig lærerikt. Her følger noen tegninger fra kurset:

Barokke fotografier.

Her følger neste bilde i min serie "barokke fotografier":

Kallet. Del 7

Noen ganger tenker vi at hvis vi har fremgang og lykkes med det vi gjør, så er vi i Guds kall og vilje, men hvis vi mislykkes så er vi kommet ut av Guds kall og vilje. Otto Rimås sier: «Det er ikke lykken som metter oss. Det er Guds barmhjertighet. Det er ikke fremgangen som er vår livseliksir. Det er nåden. Følgelig kan vi aldri trekke konklusjonen om det åndelige livs eller gudsfelleskapets kvalitet utfra hvordan livet arter seg. Vi kan ikke avgjøre om vi har «rett» eller tar «feil» i forhold til Guds tanke med oss, på grunnlag av livets nykkfulle spill med oss. Vi kan ikke si at «kallet» er realisert fordi vi har fremgang eller er forfeilet fordi livet går i stykker. Den eneste slutning vi med sikkerhet kan trekke av alt dette, er at vi faktisk er mennesker…Livet på jorden er svakt og ufullkomment. Vi er en del av livet. Det er derfor en alvorlig feilslutning å se vanskeligheter, tap og ulykker som tegn på at «Gud har forlatt oss», eller at «vi er ute av Guds kall». Det er helt feil. Hele verden kan bryte sammen uten at vi har rett til å trekke slike slutninger». (Kallet…til et liv i frihet s.190-192).

Det eneste vi kan si er at vi er båret av Gud s kjærlighet uansett hvordan livet arter seg. Paulus sier: «Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd?» (Rom.8.35) Vi kan møte alle disse tingene og mange andre vanskeligheter også, men vi er uansett båret av Guds kjærlighet. «For jeg er viss på at verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre». (Rom 8.38-39)

Johns poetiske hjørne.

Nåden

Nåden løfter deg opp

Men for å få nåde

Må du bøye deg ned

Barokke fotografier.

Her følger neste bilde i min serie "barokke fotografier":

Kallet. Del 6

Vi trenger å se Gud slik han er. Både på tronen, men også på korset. I bønn ser vi Gud på tronen, men i våre medmennesker seg vi den korsfestede Jesus Kristus. Ved dommen skal Jesus samle sine og si til dem som står til høyre for ham: «Det dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, gjorde dere mot meg» (Matt25.40) Vi betjener Jesus på tronen i bønn, lovprisning og tilbedelse, men derfra går vi ut og møter Jesus i våre medmennesker, og særskilt i de fattige, syke, sultne og tørste, nakne, de fremmede og de i fengsel. Denne vekselvirkningen med å møte Kristus på tronen og på jorden henger nøye sammen med hverandre. Vi har så lett for å bli værende i «herligheten» innfor tronen at vi glemmer å se Jesus i den menneskelige nøden her på jorden. 

Dessuten tenker vi ofte at kallet er et kall til å gjøre noe stort og noe som er langt borte, men kallet er et kall til det som er nært. Otto Rimås sier: «Vi søker ofte kallet så aldeles for langt borte, både i tid og rom. Vi blir «hjemmeblinde», og synes ikke at det vi alltid gjør er så viktig. Vi innbiller oss at Gud må ha en høyere mening med våre liv enn dette banale hverdagsslitet. Vi har så vanskelig for å høre Guds tiltale i det enkle. Vi vil så gjerne ha stormende opplevelser og høre stemmer fra himmelen. Vi vil så gjerne heve oss over det jordiske og bli mer himmelske. Men Gud taler til oss i det sutrende spebarnet. Han kaller oss i den sultnes bedende blikk, Han snakker til oss gjennom naboens bønn om hjelp i haven.

«Hvem er min neste?» spurte en skriftlærd en gang Jesus. Jesus svarte med å snu på spørsmålet slik at det ble mer relevant og mye mer påtrengende, Hvem er du en neste for? Det er det spørsmålet vi aldri kommer bort fra. Det er det spørsmålet som skal være et sentralt punkt i våre liv». (Kallet…til et liv i frihet s.100)

Johns poetiske hjørne.

Barnet.

Et barn er født i Betlehem.

Men vi har kastet barnet ut med badevannet.

Barnet truer vår overfladiskhet

Så vi prøver å overse det

Men barnet er der allikevel,

og taler til oss

om vi er villige til

å lytte.

Kallet. Del 5

Hva så med våre svakheter De er ofte et problem og en hindring for oss, men ikke for Gud. Er det ikke nettopp den svake som Gud fremhever og kaller 1. Kor 1.26-29 sier så fint «Brødre, tenk på hvem dere selv er, dere som ble kalt: ikke mange vise, menneskelig talt, og ikke mange med makt eller av fornem ætt. Men det som går for å være uforstandig i verden, utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme. Det som regnes som svakt i verden, utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme. Det som står lavt i verden, det som blir foraktet, det som ingenting er, det utvalgte Gud seg for å gjøre til intet det som er noe, for at ikke noe menneske skal rose seg overfor Gud»

Det er ikke slik at vi må vente til vi blir sterke med å tjene Gud, nei vi kan tjene Gud der vi er og i den situasjonen vi er i, for midt i vår svakhet er hans styrke. 2.Kor 12.9 sier «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.»

Men noen ganger er vi i en livssituasjon hvor det å tjene Gud er vanskelig og kanskje til og med umulig. Vi kan være rammet av for eksempel sykdom eller angst og depresjon. Vi er i en livssituasjon hvor vi har mer enn nok med å overleve. Det er tider hvor vi ikke skal utføre noen tjeneste for Gud, men hvor vi skal la Gud betjene oss. Men i det at vi betjenes av Gud legges grunnen for tjeneste. 1Joh.4.19 sier «Vi elsker fordi han elsket oss først»

Tvil og anfektelse.

Johannes døperen var en stor gudsmann. Da Jesus kom til ham sa han følgende. «Se der er Guds lam, som bærer verdens synd. Om ham var det jeg sa: Etter meg kommer en mann som er kommet foran meg, for han var til før meg. Jeg visste heller ikke hvem han var, men for at han skal bli åpenbart for Israel er jeg kommet og døper med vann» Og Johannes vitnet og sa «Jeg så Ånden komme ned over ham som en due og den ble over ham. Jeg visste heller ikke hvem han var, men han som sendte meg for å døpe sa til meg; Han du ser ånden komme ned og bli over han er det som døper med Den Hellige Ånd. Og jeg har sett det og dette er mitt vitnesbyrd: Han er Guds sønn»(Joh.1.29-34)

For et kraftfullt vitnesbyrd Johannes gav om Jesus. Her var det ingen tvil om hvem Jesus var. Men senere ble Johannes kastet i fengsel, og han sendte da noen disipler til Jesus og spurte: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?»(Joh.1.3) Som det ser ut her så er Johannes kommet i tvil om hvem Jesus egentlig var. Slik kan vi opplevede det også. Når alt går på skinner er vi ikke i tvil om hvem Jesus er, men når prøvelsene kommer, blir vi i tvil. Da er det godt å vite at selv gudsmenn som Johannes kom i anfektelse. Men historien om Johannes som kommer i tvil forteller oss også noe annet, nemlig hva Johannes gjorde i sin anfektelse. Han gikk til Jesus selv med sin tvil, sine spørsmål og sin anfektelse. Det er også det beste vi kan gjøre.

Jesus avviste ikke Johannes da han sendte sine disipler med spørsmål om hvem Jesus var. Tvert i mot. Han sendte følgende melding tilbake til Johannes: «Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser: Blinde ser, lamme går, spedalske renses og døve hører, døde står opp og evangeliet forkynnes for fattige; og salig er den som ikke tar anstøt av meg» (Joh. 14-6)

Etter å ha sendt denne meldingen til Johannes begynner Jesus å skryte av Johannes. Til tross for Johannes tvil og anfektelse sier han blant annet om ham at «blant dem som er født av kvinner, har det ikke stått fram noen større en døperen Johannes» (Joh.1.11)

Dette lærer oss at Gud ikke har problemer med vår tvil. Han har ikke engang problemer om vi kommer til ham med den, tvert imot er det nettopp til ham det beste stedet er å gå med vår tvil og vår anfektelser.

Barokke fotografier.

Her følger bilde nummer to i min serie "barokke fotografier" der jeg tar foto med en lyssetting som ligner de barokke maleriene.

Kallet. Del 4

Vi har alle fått talenter og gaver av Gud som kan foredles og dyrkes og overgis til Gud. Denne mangfoldighet av gaver og talenter kan komme til utrykk gjennom forskjellige faser av livet. I løpet av livet møter vi vanskeligheter og prøvelser, som noen ganger gjør at det er umulig å fortsette som før. Men når våre omstendigheter og våre liv endres så har vi et utall av nye gaver og talenter som kan dyrkes og fremelskes.

 Otto Rimås sier. «Selve livet har forsynt hver og en av oss med en utallig mengde gaver av ulik grad og styrke. Under livets gang kan latente evner komme til å utvikle seg og skape forandring. Mister vi mulighetene på ett område, kan vi utvikle dem på et annet. På den måten kan vi også alltid gå videre når vi møter det som ødelegger mulighetene til å fortsette som før. Gjennom hele livet blir vi utsatt for destruktive krefter som forstyrrer for oss. Men med innstillingen at vi er rikt utrustet, finner vi mye lettere en fortsettelse. Vi ser at vi kan utvikle nye sider når omstendighetene endres, enten det er gunstige eller ugunstige forandringer vi opplever. Ressursbanken i vår personlighet er mye større en vi har forstått.» (Kallet…til et liv i frihet s.48)

Jeg har selv vært gjennom prøvelser gjennom årene, særlig med hensyn til angsten som har gjestet meg med jevne og ujevne mellomrom, og som har hindret meg i å fortsette som før. I utgangspunktet har dette føltes negativt, men hver gang dette har skjedd har jeg også til min store overraskelse etter hvert fått lov til å utvikle og dyrke frem nye sider av mitt liv, gaver som jeg ikke visste at jeg hadde. Derfor er livet en spennende reise hvor jeg skal få lov til å blomstre på mange forskjellige måter. Otto Rimås sier: «Nettopp jeg er begavet, på min unike måte, midt i alle mangler og feil. Gud vil at jeg skal finne ut av hvem jeg er, og på beste måte forvalte de ressurser han har gitt meg. Det er utgangspunktet, Og det er kallet…Poenget er at vi stiller våre evner og muligheter til Guds disposisjon og våger å være oss selv:»( Kallet…til et liv i frihet .s49)

Kallet. Del 3

Vi trenger både å se hvem vi er, men det er også viktig å innse hva og hvem vi ikke er. I forhold til kall er dette særdeles viktig. Prøver vi å være noe vi ikke er, sliter vi oss ut. Døperen Johannes var veldig bevisst på dette. Da noen prester og levitter spurte Johannes hvem han var svarte han: «Jeg er ikke Messias». «Hvem er du da» spurte de, «er du Elia?» «Nei det er jeg ikke» svarte han. De spurte: «Er du profeten?» «Nei» svarte han. «Si oss da hvem du er,» sa de, «så vi kan ha et svar å gi dem som har sendt oss. Hva sier du om deg selv?» Han sa «Jeg er en røst som roper i ødemarken: Gjør veien rett for Herren.»

Otto Rimås sier «Det gjelder å se både sine begrensinger og sine muligheter, både hvilke oppgaver man ikke har, og hvilke man har.»(Kallet…til et liv i frihet s.38) Det det først og fremst gjelder er å være tro mot seg selv. Otto Rimås sier. «Mitt kall er å leve sant og la det autentiske komme frem. Dypest sett er mitt kall som menneske å være den jeg er…Det må være målet med mitt liv, å være ekte og sann mot meg selv, og streve etter å være nettopp den jeg er. Det er det som skal foredles og lokkes fram. Det er det som skal gis næring og livsrom, Det er i det autentiske jeg skal slappe av, både i det jeg er og i det jeg gjør.» (Kallet…til et liv i frihet s.40)

Dette står på mange måter i motsetning til hva mange av oss tenker med hensyn til kall. Er det ikke slik at Gud kaller meg til noe jeg ikke kan eller føler for, for så å gi oss kraft til å gjøre det jeg ikke kan eller vil? Selvfølgelig vil Gud gi kraft til det vi skal være og gjøre for ham, men det er en misforståelse at vi skal gjøre noe vi føler står i motsetning til den jeg er dypest sett er Otto Rimås sier:. « Derfor er det viktig å søke svaret på kallsspørsmålet i hvilke evner jeg har. Kall er fra dens synsvinkelen å stille sine evner og ressurser til Guds disposisjon» (Kallet…til et liv i frihet s.49) 

Barokke fotografier

Jeg er fasinert av barokkmaleriet og har tatt noen fotografier i samme stil som barokke malerier og kommer til å poste noen av dem i tiden som kommer.

Kallet. Del 2

Kall gjelder ikke bare noen utvalgte få som skal stå i en heltidstjeneste for Gud.  Gud har gitt oss alle talenter og gaver som er tenkt å være en velsignelse for andre. Men vi opplever av og til, og noen av oss mer enn andre, at vårt selvbilde holder oss tilbake og hindrer oss i å gå inn i det vi er kalt til. Vi føler oss svake og udugelige.

 Otto Rimås sier «En av de største hindrene for kallsbevissthet  er jeg-svakhet. Den som ikke har funnet seg selv, har vanskelig for å ta tydelig stilling og fatte beslutninger. Det finnes en sammenheng mellom bevisstheten om egen identitet og mot til å leve…Mange mennesker kjemper og sliter med sitt selvbilde. Det dårlige selvbilde blir som en ond nedadgående spiral, en selvoppfyllende profeti om utilstrekkelighet og udugelighet. …En av de viktigste oppgavene for menigheten er på alle tenkelige og utenkelige måter å styrke den som er svak, og reise opp den som har falt….Hva kan være viktigere enn å bygge opp identiteten hos mennesker som har fått ødelagt sitt selvbilde? Hva kan være mer forenlig med Guds tanke enn å reise opp jeg-styrken hos mennesker som har blitt marginalisert til og med overfor seg selv? Hva kan være et bedre uttrykk for Guds kjærlighet enn å gi den redde livsrom, og øke den jeg-svakes styrke? Det er viktig for oss alle å bli bekreftet. Vi trenger å føle oss akseptert og respektert for det vi er. Vi må få vite at vi duger, at vi ikke trenger å se ned på oss selv, at vi kan reise oss opp og gå. Vi må befris fra mismot over at vi ikke er verdt noe og ikke kan gjøre noe vettig, verken for mennesker og Gud. Å leve helt er å våge å leve med både talenter og svakheter…Du får være svak, men du trenger ikke å se ned på deg selv. Du duger fullt ut som du er, og du kan vokse mye. Herren vil hjelpe deg».Kallet…til et liv i frihet s.37)

Kallet. Del 1

Kallet fra Gud er grunnleggende i kristenlivet. Ja selv det at vi er kristne, har jo sin bakgrunn i at Gud har kalt oss til seg selv. Matt. 4.21 sier «Da Jesus gikk videre, så han to andre brødre: Jakob, sønn av Sebedeus, og broren Johannes. De satt i båten sammen med sin far og bøtte garn. Han kalte dem, og straks forlot de båten og faren og fulgte ham». Jesus kaller oss i den livssituasjonen vi er i. Vi behøver ikke gjøre noe spesielt for å bli kalt av Gud. Bare en åpenhet for Gud når han kaller oss er nok. Først og fremst er vi kalt til felleskap med Jesus.1. Kor. 1.9 sier «Gud er trofast, han som har kalt dere til samfunn med sin sønn, Jesus Kristus, vår Herre». Ikke noe kall av noe slag kommer før dette, eller er viktigere en dette, at vi er kalt til felleskap og samfunn med Jesus.

Men det finnes også et kall til tjeneste, et livskall. Dette er ikke nødvendigvis et kall som må komme til utrykk i en bestemt form men i funksjon. For å finne mitt livskall må jeg speile meg selv i Gud og også i andre mennesker. Otto Rimås sier at «Mennesket er skapt til felleskap. Det skal ikke definere seg bare internt, inne i seg selv. Det er med gudommelig vishet skapt til å være avhengig av andre for å finne sin identitet. Det er i andre jeg møter meg selv. Det er i andres ansikt jeg ser mitt eget. Det er i andres sjel jeg lærer å kjenne min egen. Det er i andres autensitet jeg utvikler min egen».(Kallet…til et liv i frihet s.35)

Vi skal ikke bare speile oss i andre mennesker, vi skal også få speile oss i Gud. Otto Rimås sier «En av de mest ødeleggende konsekvensene av at mennesket vendte Gud ryggen, var at det dermed mistet ansikt-til-ansikt kontakten med sin Skaper. Det vet at det bare er i intim nærhet med Gud, der hans liv møter menneskets, at det kan se seg selv og leve helt og fult. Mennesket er innerst inne klar over at Gud er den eneste sjansen til ekte speiling av dets eget jeg, slik at det kan forstå hvem det er».(Kallet…til et liv i frihet s.35 -36)

John tegner og maler.

Her  er den siste tegningen min fra tegnekurset jeg følger. Det første bilde er tatt underveis i tegneprosessen, og det andre er den ferdige tegningen.

Troens faser.

Vår tro går gjennom flere faser. Som barn tror vi kanskje fordi våre foreldre gjør det. Når vi blir voksne blir troen noe mer bevisst og moden, men det er også mulig at troen stagnerer i en tidlig fase. Vi tror fordi vi alltid har gjort det og har aldri reflektert så mye over troen og hva den betyr. Livskriser vil ofte utfordre troen og gjøre oss mer bevisst på hva vi tror og hvorfor. Det blir legitimt å stille spørsmål ved dogmer eller det vi tror på. For noen betyr det at man rett og slett mister troen under en livskrise, kanskje nettopp fordi man ikke har reflekterte så mye over troen i forkant, og når krisen kommer er man ikke forberedt på at noe slikt kunne skje.  Alt man opplever er at troen ikke lenger fungerer på samme måte som da livet gikk på skinner. Men for mange vil troen være en redningsplanke undere en livskrise og man kommer styrket ut på den andre siden, men kanskje med en tro som er annerledes en den man hadde da man gikk inn i krisen.'

En modning av troen kommer med evnen til å undre seg. Torborg Aalen Leenderts sier i boka «Når glassflaten brister: «vi mennesker er skapt med en evne til å undre oss. Denne evnen må også prege troen – fordi Gud aldri kan fanges eller kontrolleres av vår tanke. Gud vil alltid sprenge alle våre forestillinger om ham, noe som henger sammen med Guds trancendens at han overskrider alt hva vi kan fatte. Glemmer vi denne sannhet…kan religionen forvandles til et dødelig virus i menneskets sinn og hjerte. Dette viruset frastjeler oss vår menneskelighet og får oss til å tro at vi er i besittelse av den absolutte sannhet om Gud.» Dette opplevde jeg selv da jeg fikk en av mine første møter med angsten. Min tro var preget av trosforkynnelsen med dens forestilling om å ha den absolutte sannhet om Gud og det åndelige livet. Mitt møte med angsten i denne forestillingsverden, hvor plutselig ikke noen av de åndelige prinsipper jeg hadde bygget livet mitt på fungerte lenger, gjorde at jeg måtte lære å nærme meg Gud på en annen måte.

Leenderts sier videre at «Sann tro, derimot rommer en erkjennelse av egen uvitenhet og egne begrensinger og en åpenhet for hva andre mennesker er kommet fram til…Troen henter sin styrke fra den levende Gud, ikke fra de oppfatninger og meninger man til enhver tid måtte ha.»

Johns poetiske hjørne.

Det skjønne

Jeg har akkurat hørt

Petrisk Vasks «Pater noster»

Det går tydeligvis an

Å lage vakker musikk også i dag.

Henryk Goreckis «3 Symfoni»

Valentin Silverstrovs «Stille sanger»

Petrisk Vasks «Pater noster»

og Arvo Parts "Spiegel im spiegel"

Er beviset på at skjønnheten

Ikke har forlatt oss helt

Takk Gud for disse

Som gjør at det

Fortsatt er håp for jorden.

Som Dostojevskij en gang sa:

«Skjønnheten skal redde verden»

Jesus - du er den skjønneste av alle.

Gud - et mysterium.

Bibelens Gud er på mange måter et mysterium. På den ene siden kan vi kalle ham Abba Far (Gal.4.6) og vi er kalt til felleskap med ham, på den andre siden er han fremmed. 1. Tim 6.16 sier at han er «den eneste som er udødelig, og som bor i et lys dit ingen kan komme, han som intet menneske har sett og heller ikke kan se» Kirkefedrene sa «Deus semper major» - «Gud er alltid større». Og det er slik vi må forstå det. Vi kan kjenne Gud gjennom Jesus Kristus, men Gud er alltid større en det vi kan kjenne eller forstå. Derfor er det alltid mer å oppdage hos Gud. Hvis vi forstår at Gud er alltid større, hindrer det oss i å putte Gud inn i en «teologisk boks» som vi kan kontrollere og forstå.

Torborg Aalen Leenderts sier i boka «Når glassflaten brister»: «Mye ved Gud kan vi bli fortrolig med. Men han har også en fremmed side som vi aldri kommer til rette med. Det er noe ved Gud vi aldri kan fatte. Overfor denne fremmedheten blir vår utfordring dypest sett å la Gud være Gud. Han er den Ubegrensete – og vi er begrensete mennesker. Denne fremmedheten hos Gud kan kjennes som et hinder. I stedet for å la Gud være Gud, svirrer vi rundt i spekulative og håpløse rundkjøringer i håp om å gripe ham. Vi skulle så gjerne forstått mer av hans tanker og handlinger. Vi skulle så gjerne kunne påvirke og kontrollere ham. Vi skulle så gjerne sett ham ansikt til ansikt – allerede nå…Vi har ikke «Gud i lomma» - selv om vi gjerne skulle hatt ham der. Dermed må vi gi avkall på å kontrollere ham. I stedet må vi hengi oss. Vi må leve i tillit til den Gud som stadig overrasker, og som åpenbarer seg i våre liv på uventete måter»

Johns poetiske hjørne

En antikvarisk bok.

En gammel bok først lest i 1716

Med ærbødighet blar jeg i den

Mange har bladd i den før meg

Mange har gjennom årene lest

Før den omsider havnet i mine hender

Barmhjertighet

«Kan et menneske være til nytte for Gud? Nei, den kloke gagner bare seg selv. Bryr Den Allmektige seg om din rettferd, har han vinning av at du er hel i din ferd? Er det din gudsfrykt han refser deg for når han fører klagemål mot deg? Er ikke din ondskap stor og dine misgjerninger uten ende?» (Job 22.2-5)

Noe som karakteriserte Jobs venner var deres mangel på barmhjertighet. De serverte en «vanntett» teologi om at det var Jobs synd som var årsaken til hans problemer, men ikke på noe tidspunkt etter at de begynte å snakke møter de Job med kjærlighet eller barmhjertighet. Hvor ofte ligner vi ikke på Jobs venner. Vi kan ha rett teologi, men uten kjærlighet og barmhjertighet er ikke vår teologi i stand til å forandre hjertene og er dermed ubrukelig. Ja selv rett teologi kan være giftig uten kjærlighet og barmhjertighet. Paulus sier i 1.Kor 13.2 «Om jeg har profetisk gave, kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap, om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet».