Å gi til de fattige.

Jeg har i et tidligere blogginnlegg påpekt at etter mitt syn så tilhører de fleste av pengene fra givertjenesten de fattige. Jeg synes NT er ganske klar på det. Nå har jeg nettopp lest «Forsvarsskrift for de kristne» av Tertullian fra år 197. Her skriver Tertullian noe som tyder på at dette fortsatt var gjeldene praksis på hans tid. Han sier: «Vi har også en kasse, men den består ikke av penger fra avgifter, som om religionen er til salgs. Enhver gir sin andel på en bestemt dag i måneden, eller når han ellers vil, og om han i det hele tatt kan. Ingen blir tvunget, men gir sitt bidrag frivillig.

Dette er penger som er betrodd oss og overgitt i vår forvaring av fromme mennesker. Disse pengene anvendes ikke til selskap eller drikkelag eller avskyelige fråtserier. Derimot brukes det til underhold og begravelse av fattige. Det går også til foreldreløse gutter og jenter uten penger, gamle husslaver og til å hjelpe skipbrudne. Og om noen oppholder seg i gruvene, på øyer eller i fengsel for Guds menighets skyld, blir de forsørget av sine trosfeller.»

Justin Martyr skriver også om det samme i sin bok «Første apologi» skrevet omkring år 150: «De velstående og de som ønsker det, gir av fri vilje av sitt eget og ettersom de selv ønsker, og det som samles inn legges til side hos forstanderen. Han hjelper foreldreløse barn og enker, og dem som trenger det på grunn av sykdom eller annet, og dem som er i fengsel og de fremmede som bor der, og på den måten blir han en beskytter for alle som er i nød»

Johns poetiske hjørne

Mørket som blender.

Mørket som blender

Natten som høylys dag

Jeg strekker ut mine hender

Jeg bærer ingen nag

Til deg min Gud.

Selv om du skjuler deg

Bringer ditt ord meg bud

Om at du meg bærer

Du kjærlighetens Gud

Troen, Guds gave.

Troen er Guds gave, men den sanne troende er ikke uten gode gjerninger.

Vi må ikke tenke at troen iallfall er vår egen sak, men heller innse at også den er en Guds gave. Et annet sted sier jo apostelen om seg selv at «Ved herrens miskunn er det gitt meg å være tro». Derfor legger han til: «Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv». Men for at man ikke skal tenke at de troende helt mangler gode gjerninger legger han til: «For vi er hans verk, skapt i Jesus Kristus til gode gjerninger som Gud på forhånd har lagt ferdig for at vi skulle vandre i dem». Vi blir altså virkelig frie når vi «er hans verk», det vil si når han former og skaper oss på nytt, ikke til å være mennesker, for det har han allerede gjort, men til å være gode mennesker, noe han i sin nåde allerede gjør, så vi kan være en ny skapning i Kristus Jesus. Derfor ber salmisten: «Gud, skap i meg et rent hjerte» Med dette menes selvsagt ikke det naturlige menneskehjertet, for det var jo allerede skapt av Gud.

 ("Tro, håp og kjærlighet" Augustin)

Kristus vår modell

Alt som har skjedd med Kristus, skal tjene som en modell for de kristne

Alt som har skjedd med Kristus - hans korsfestelse, begravelse, oppstandelse på den tredje dag, himmelfart og at han sitter ved Faderens høyre hånd - skal tjene som modell for de kristne, ikke bare på en mystisk måte, men i deres jordiske liv. Med tanke på hans korsfestelse, heter det: «De som hører Kristus til, har korsfestet kjøttet med dets lidenskaper og begjær» Med tanke på hans begravelse;: «Vi ble begravet med ham da vi ble døpt med denne dåpen til døden» Med tanke på hans oppstandelse: «Som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv» Og med tanke på hans himmelfart og at han sitter ved Faderens høyre hånd: «Er dere da reist opp med Kristus, så søk det som er der oppe, hvor Kristus sitter ved Guds høyre hånd. La sinnet være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden. Dere er jo døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud.»  ("Tro, håp og kjærlighet" Augustin)

Historisk kristendom.

Kristendommen er forankret i historien. Jesus kom, døde og sto opp igjen på et bestemt tidspunkt i historien. Opp gjennom historien har Guds menn og kvinner gjort seg erfaringer med Gud. Erfaringer som du og jeg i dag kan gjøre oss nytte av. Det er ikke slik at det nyeste alltid er det beste. Ved å alltid søke nye åpenbaringer risikerer vi å finne opp hjulet på nytt. Hadde vi heller søkt litt hos de som har gått foran oss, hadde vi kanskje funnet svar på de spørsmål vi har. Det har vært mange åndelige kjemper opp gjennom historien. Skal vi se lengre enn dem så er det en god ide å sitte på deres skuldre.

Robert E. Webber sier:

Min bekymring når det gjelder evangelisk kristendom er rettet mot dens ahistoriske karakter. Ved å ignorere Guds verk i kirkens historie, hopper den direkte fra Det nye Testamentet til nåtiden. Det er klart at substansen av kristen lære finnes i Det Nye Testamentet, men å ignorere utviklingen av de kristne sannheter i historien er et stort feiltrinn.

Det er til stor bekymring at vår ahistoriske tilnærming til kristendommen har kuttet oss vekk fra den store arven av tanker som har vokst frem i kirken og har blitt overlevert gjennom århundrene. I kirkens historie ligger utallige skatter av teologiske tanker, oppbyggelig litteratur og retningslinjer for nesten alle ting som kristne møter i dag. (Min oversettelse) («Common roots» Robert E. Webber)

Givertjenesten.

Jeg har lenge ment at mesteparten av penger fra givertjenesten først og fremst skal gis til de fattige. Slik var det i urkirken. Den store forskjellen på dem og oss er at de hadde ingen stab av ansatte som skulle lønnes og ikke skulle de betale ned lån for kirkebygg, fordi de møttes i hjemmene. Så spørsmålet vi må stille oss er om vi ikke trenger en revolusjon i måten vi organiserer menighetene slik at vi kan gi slik de første kristne gjorde. Var derfor positivt overrasket da jeg leste hva Shane Claiborne sa om dette:

Mange tar det for gitt at pengene fra kollekten eller tienden tilhører menigheten. Men Skriften lærer oss hele tiden at kollekten er Guds måte å omfordele ressursene på, og at den tilhører de fattige. Gaver til fattige er ikke noe som burde få plass i budsjettet – det er budsjettet. Man kan argumentere for at en liten prosent av israelittenes kollekt (ikke mer enn 10 prosent) gikk til levittene (Neh,12,47), og at det i den første menigheten ble gitt et enda mindre bidrag til menighetenes evangelister, som tilfeldigvis også var fattige (1.Kor 4,11). Men det er ingen tilfeldighet at den første store organisasjonsstrukturen i urkirka ble tilrettelagt for å systematisere omfordelingen av ressurser til enker og foreldreløse (Ap,g 6, 1-6)

Så historisk sett var menighetskollekter en del av Guds omfordelingsøkonomi og over 90 prosent skulle gis til de fattige. Vi lever i en tid der vi gjør omtrent motsatt av det Gud forordnet. Et gjennomsnitt på 85 prosent av menighetens kollekt blir brukt internt, hovedsakelig til ansatte og bygninger og ting som møter våre egne behov. («Den uimotståelige revolusjonen», Shane Claiborne)

Boktipset.

For en stund siden skrev jeg et blogginnlegg om en fornyet interesse blant kristne for kirkefedrene. Et utrykk for denne fornyede interessen er at det stadig dukker opp nye utgaver av kirkefedrenes bøker på norsk. Jeg har i det siste kjøpt følgende nyutgitte bøker av noen av kirkefedrene:

«Forsvarsskrift for de kristne» (Tertullian)

«Tro, håp og kjærlighet» (Augustin)

«Guds Ord ble menneske» (Athanasius)

«Dåpskatekeser» (Kyrill av Jerusalem)

NB. Boken «De apostoliske fedre» som jeg nevnte i forrige artikkel og som er skrevet av kristne ledere i generasjonene etter apostlene er for tiden på salg hos vivo.no til 70 kr.