Enkle løsninger.

Jeg har blitt allergisk mot enkle løsninger. Som at hvis du ber og leser Bibelen og søker Gud så skal alle dine problemer bli løst. Hvis du bare bekjenner Guds Ord og tror så skal dine problemer bli borte. Slik er det kanskje lett å tenke når alt går på skinner, men når livets vanskeligheter kommer viser virkeligheten seg å være annerledes.

Job fikk oppleve nettopp dette. Han opplevde en dyp krise som rystet ham i hans innerste. Han fikk også oppleve velmenende venner som prøvde å gi ham enkle løsninger på problemene han opplevde. Når man opplever eksistensielle kriser som Job gjorde, er det nesten en hån å komme med enkle løsninger slik Jobs venner gjorde. Bildad sa for eksempel til Job; «Å, om du ville søke Gud og be Den Allmektige om nåde! Så sant du er skyldfri og redelig, vil han nok våke over deg, gjenreise din bolig og gi deg rett. Da blir det smått, det første du hadde, mot det store du siden skal få.» (Job 8.6-7) Om ikke de enkle løsningene som blir forkynt fungerer, er neste enkle løsning den å forkynne at man har uoppgjorte synder på samvittigheten. Også dette opplevde Job fra sine venner. Sofar sa til Job; «Hvis du vender ditt sinn til ham og brer hendene ut mot ham, - er det ondskap i hånden så få den vekk, la ingen urett bo i ditt telt! - da kan du plettfritt løfte hode, stå der støtt og ikke frykte. For du skal glemme din møye; du skal bare ha et minne om den, slik du minnes vann som rant forbi. Ditt liv skal overstråle middagssolen, og mørke skal bli som den lyse morgen.» (Job 11.13-17) Her ble flere enkle løsninger presentert for Job. Han blir bedt om å vende seg bort fra synd, noe Sofar antok at var problemet til Job, og han blir bedt om ganske enkelt å glemme sine plager og problemer. I lange utlegninger forkynner Jobs venner at hans synd er skyld i alle hans plager.

Problemet med de enkle løsningene er at ofte legger de bare en ekstra bør på skuldrene til den som lider, man har ikke bare nok med sine plager, men i tillegg får man forkynt at plagene er ens egen feil, fordi man ikke tror nok eller man lever i synd. Det interessante med Jobs bok er at disse vennene til Job som hadde kommet med alle disse enkle løsningene på Jobs problemer faktisk blir refset av Gud på slutten av Jobs bok; «Da Herren hadde talt dette til Job sa han til Elifas fra Reman: «Jeg er brennende harm på deg og de to vennene dine; for dere har ikke talt rett om meg slik som min tjener Job»(Job 42.7)

Så når du opplever venner som lider eller på forskjellig vis opplever kriser, er det ikke alltid at det å komme med raske fikse løsninger er tingen, men kanskje bare det å være hos din venn i krisen og være en støtte i stedet for å komme med løsninger, men dette innebærer at vi er så modne selv at vi kan tåle å stå i lidelsen sammen med vår venn, og være en støtte han eller hun kan lene seg på.

John fotograferer

Edvard Griegs arbeidsstue:

John tegner og maler.

Her har jeg kopiert en tegning av Andrea del Sarto:

John fotograferer.

Edvard Griegs hjem; Troldhaugen:

John tegner og maler.

Her har jeg kopiert en tegning av Leonardo da Vinci:

En god bror.

Gode søsken i troen er veldig verdifullt. Selv har jeg nettopp blitt hjulpet av en god bror med evner der jeg selv er svak. Han kom inn som en styrke i min svakhet og brakte meg stor velsignelse. Nettopp slik kan Gud også styrke oss ved å sende oss søken i troen som er sterke der vi er svake og som kan hjelpe oss i vår svakhet. Vi har så lett for å tenke at når Gud skal møte oss så skal det skje på en spesiell måte, men så kan Gud møte oss i vår svakhet på en helt annen måte enn det vi har tenkt. Våre søsken i troen kan bli vår styrke der vi selv er svake.

John fotograferer

Johns poetiske hjørne.

Usikkerhet og tvil

sniker seg inn i mitt sinn,

har Gud virkelig sagt...

jeg vet hvem som sier dette,

jeg overgir meg selv med

all min usikkerhet og tvil

til Ham som sitter på tronen

og som har lagt alle ting

under sine føtter, han som

bor i det høye og hellige,

og hos den som er knust

og nedbøyd i ånden

John fotograferer.

Fra Osa:

Johns poetiske hjørne.

Kjære Gud

du store og mektige

hjelpeløses hjelper

kom meg i møte i min nød

Jeg må bekjenne;

jeg kjenner meg liten

og preget av angst

hvordan skal jeg

komme meg videre i livet

hvordan skal jeg på ny

få kjenne ditt nærvær

og din velsignelse over mitt liv

Kjære Gud

du store og mektige

hjelpeløses hjelper

kom meg i møte i min nød

John fotograferer.

Fra Troms:

En overfølsom samvittighet

En del av min angstlidelse er skrupuløsitet det vil si at jeg har en overfølsom samvittighet. Jeg kan få dårlig samvittighet over ting som folk flest ikke tenker over engang. Dette gjør meg veldig sårbar og også avhengig av hjelp fra andre til å se hva som er reel dårlig samvittighet og hva som bare er min overfølsomme samvittighet. Ole Hallesby skriver om dette i sin bok «Samvittigheten» og sier. «I denne forbindelse vil jeg nevne den skrupuløse eller sykelig ømme samvittighet. Her kan den ubetydeligste småting frembringe ond samvittighet, ja den mest uutholdelige angst, det kan være en ubetydelig handling, et lite ubetenkt ord eller en tanke. Og begynner dette så forstår man jo at det hver dag intreffer en mengde slike tilfelle. Det går slag i slag. Man kastes fra den ene konflikt over i den neste. Og følgen blir jo naturligvis at samvittigheten blir mer og mer fortumlet og forvirret. Og dette virker igjen inn på hele personlivet. Man blir så forskremt at man snart ikke vet forskjell på godt og ondt. Og man blir redd for både å tale og handle, for man vet at det blir bare noe galt av det. Og til sist blir man rent redd for å leve.» Han skriver videre at «Et svekket nervesystem disponerer selvfølgelig også for slike forstyrrelser i samvittighetslivet. I så fall vil samvittighetens helbredelse betinges av at nervene kommer til ro igjen. Sjelepleien vil derfor her måtte gå hånd i hånd med sykepleien» Videre så sier han at «Men der gis også tilfelle da eldre erfarne og modne kristne begynner å lide av denne sykelige samvittighet uten at det foreligger noen slik ytre legemlig-sjelelig grunn...En særlig vanskelighet i slike tider er at man blir så avhengeig av andres samvittighet, just fordi man ikke kan stole på sin egen. Og følgen herav er igjen at man taler om med omtrent alle som man treffer, om disse pinefulle ting. Og verre blir det, for disse mange ser naturligvis høyst forskjellig på dette. Mitt råd er derfor at man i en slik tilstand ikke skal søke mer enn en sjelesørger. Og helst da naturligvis en sindig og erfaren og visdomsfull.»

Min samvittighet er heldigvis ikke like overfølsom nå som den har vært, men fra tid til annen dukker det opp saker som jeg finner vanskelig å forholde meg til, og som jeg med mitt hode ser at ikke er reel dårlig samvittighet men skrupuløsiteten. Jeg tror Ole Hallesby har rett når han sier at vi ikke skal snakke med alle og enhver om det som plager oss men finne en sjelesørger som vi kan forholde oss til. Det Ole Hallesby skriver om dette i sin bok har også vært til god hjelp for meg. Hallesby har helt rett når han skriver at den skrupuløse samvittighet ikke bare kan gi dårlig samvittighet men som han sier "den mest uutholdelige angst" Angsten for å ha gjort noe galt kan virke lammende og kan føre til at man tar avgjørelser for å dempe angsten som bare forsteker den skupuløse samvittigheten. Hallesby skriver om et slikt eksempel og sier "Derfor blir det i deres øyne tyveri, om de går gjennom annenmans skog og tar f. eks. en tør grankvist som de skjærer seg en stokk av. Et pinefullt tyveri som de ikke får fred for, før de har bekjent det for eieren. Og det blir i deres øyne enn løgn hvis de sier et ord som de siden på en eller annen måte oppdager ikke var helt nøyaktig. En løgn som de ikke får fred for før de har bekjent den for vedkommende." Det har hjulpet meg å forstå at skrupuløsitet er en del av min angstlidelse og ikke er en normal tilstand for samvittigheten, og jeg har heldigvis en god kone som jeg kan snakke med disse tingene om, og som hjelper meg til å sette ting på rett plass. Men jeg må nok leve med at jeg har en samvittighet som er overfølsom og vil fra tid til annen gi meg problemer jeg trenger hjelp med.

John fotograferer.

Skarv, fra Troms:

Ensomhet og stillhet

Jeg leste nylig om en som mente at stillhet og ensomhet kom direkte fra New Age. Men Jesus visste tydeligvis ikke dette, da vi stadig kan lese om hvordan Jesus oppsøkte stillheten og ensomheten. I Matt14.13 leser vi at at «Da Jesus hørte dette, dro han derfra i båt over til et ensomt sted, hvor han kunne være alene» i Luka 4.42 står det at «Da det ble morgen neste dag, dro han ut av byen til et ensomt sted» Og i Lukas 5.16 står det om Jesus at «selv trakk han seg ofte tilbake til ensomme steder og bad der.»

Det å søke Gud i stillhet har røtter helt tilbake til Det gamle Testamente hvor vi stadig blir oppfordret til å søke Gud i stillhet. Salme 37.7 sier «Vær stille for Herren og vent på ham», Salme 62. 2 sier «Bare i håp til Gud er min sjel stille.» Salme 62.6 sier «Vær stille for Gud, min sjel.» og Salme 131.2 sier «Nei, jeg har brakt min sjel til ro og gjort den ganske stille» Bare for sitere noen av alle de versene i Bibelen som taler om stillhet.

Så kan det godt være at New Age også snakker om stillhet og ensomhet også, men det betyr ikke at det ikke finnes en stillhet og ensomhet som er fra Gud. For eksempel så vet vi at muslimer ber, men det betyr ikke at det ikke finnes en genuin kristen bønn også. I vår oppjagede og hektiske tid, er det kanskje ikke noe vi behøver mer av en tid i ensomhet og bønn. Jesus er vårt store forbilde og eksempel. Hvis han trakk seg tilbake til ensomme steder for å be, hvor mye mer trenger ikke vi det.

John fotograferer.

Fra Troms:

John fotograferer

Fra Troms:

Svakhet og styrke.

Å lide av angst er min store hemsko i livet. På mange forskjellige måter hemmer den meg i min livsutfoldelse. Å ha angst er også svært energikrevende. Det blir lite krefter igjen til andre ting fordi angsten spiser av min energi. Det er i det hele svært lite positivt å si om angsten og det å lide av angst. Samtidig gjør angsten at jeg føler meg svært avhengig av Gud og å være i hans nærvær. For der hos ham får jeg hvile og nye krefter til å møte dagen. Jeg kan dermed si at angsten, min største svakhet er også min største styrke, fordi den driver meg inn i Faderens favn. Hos Jesus henter jeg nye krefter. På samme måte kan man si at vår største styrke fort kan bli vår største svakhet. For hvis du er en person med mye energi og krefter så kjenner du kanskje ikke behovet for å søke Gud og leve i hans nærhet for å klare dagen, og dermed så mister du velsignelsen ved å leve nær Gud og i avhengighet av ham. Målet vårt må være å innse at vi er avhengig av Gud uansett vår livssituasjon og uansett hvor mye krefter vi har i oss selv hvis vi skal leve et liv i troen på Jesus

John fotograferer

Fra Troms:

Johns poetiske hjørne

Navnløs kom jeg til verden

nevnt med navn skal jeg forlate den

men hva er mitt egentlige navn?

Jesus sier: «Og jeg skal gi ham en hvit

stein, med et nytt navn risset inn,

et navn som ingen kjenner

uten han som får den»

Hva er mitt navn?

Det navn som er skrevet

i livets bok hos Gud.

John fotograferer.

Toppand:

Angst og adskillelse.

Angst føles som en adskillelse. Vi føler oss adskilt fra våre medmenneske, vi kjenner oss alene i verden med vår angst. Angsten kan også gjøre at vi føler oss adskilt fra Gud, selv om vi ikke er det. Paulus forsto dette og skriver i Rom.8.35, 38 -39 at «Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult nakenhet, fare eller sverd?...For jeg er viss på at verken død eller liv, verken det som nå er, eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.» Den adskillelse vi føler når vi har angst er bare en tilsynelatende adskillelse det er kun en følelse. Gud er til stede i vår angst og vår følelse av adskillelse. Angst kan ikke skille oss fra Kristi kjærlighet hvor mye den enn føles slik.  

John fotograferer

Fra Pompeii:

Johns poetiske hjørne.

Barnekårets ånd, jeg lengter

etter å være et barn i Faderens favn

og høre min røst rope Abba Far

Ditt ord, jeg lengter etter ditt Ord

etter å høre fra himmelen

ditt levende Ord

Din Ånd, jeg lengter etter din Ånd

etter strømmer av levende vann

fra mitt indre

slik skriften har sagt

Jeg lengter

etter den treenige Gud

Fader Sønn og Hellig Ånd

John fotograferer

Kirke i Italia:

John fotograferer.

Firfisle fra Italia:

Paradokser.

Sann kristendom er ikke redd for paradokser, tvert i mot den omfavner dem. Kristendommen er full av paradokser. Gud er en og tre, Jesus er sann menneske og sann Gud osv. Det er når vi ikke omfavner paradoksene at vi kommer på ville veier læremessig. M. Robert Mulholland siterer Kenneth Leech i boka «Invitation to a journey» og sier at «Den grunnleggende forskjellen mellom ortodoks kristendom og de forskjellige systemene av vranglære, er at ortodoks kristendom er grunnfestet i paradokser. Vranglærer slik Irenaeus så det forkastet paradoksene til fordel for en falsk klarhet og presisjon. Men sann tro kan bare gro og modne hvis den inneholder elementer av paradokser....»M. Robert Mulholland sier videre at «Der hvor en har alle svarene, alle de enkle svarene, alle de raske løsningene er det ikke rom for mysteriet. Det er ikke rom for paradoksene. Og hvis det ikke er noe rom for mysteriet, er det ikke rom for Gud, for Gud er det ultimate mysteriet.» (Min oversettelse)

John fotograferer

Utsikt fra Noseknipa:

Venner.

Gode venner er godt å ha. Venner som er der når livet går på skinner, og venner som er der nå livet blir vanskelig. Det er ikke alltid vennene behøver å si så mye, men det er godt å bare vite at de er der. Vennen over alle venner er Jesus, han er ikke bare vår Herre og vår Gud, men han kaller oss faktisk for venner. Det sier noe om det samfunn og fellesskap vi har med ham, Det forutsetter en fortrolighet og intimitet langt utover det at han er vår Herre og Gud. Ekte vennskap holder i både i gode og onde dager, og innbefatter en dyp fortrolighet. Vi vet at venner er til å stole på og vi kan betro oss til dem. Vennskap innebærer også ofte felles interesser. Det er ofte det som skaper vennskap i utgangspunktet. Vi har noe felles. Vår fellesskap med Jesus er sentrert rundt Gud og Guds rike. Vennefellesskap er ofte knyttet til måltider. Vi inviterer venner på besøk og spiser sammen. Slik er det også med vårt vennskap med Jesus. Han sier: «Se jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg»(Joh. Åpenb. 3.20) Slik kan vi gå inn i vennskapet med Jesus.

John fotograferer

Tåke:

Johns poetiske hjørne.

Fjellet.

Det er deilig der på fjellet

fjellene står selv om

været skifter.

Enn om vi også

var som fjellene

som sto fast

selv om livets

vær og vind

gjør alt det kan

for å få oss

til å rokkes.

De som stoler på Herren,

er lik Sion-fjellet;

det rokkes ikke,

men står for evig.(Salme 125,1)