Livet

Livet er det som foregår, mens du leter etter dets mening. Ja ofte går livet oss forbi mens vi søker dets mening. Livet er sorg og livet er glede, livet er fødsel og livet er død. Livet går fra begivenhet til begivenhet og ofte kan vi ikke gjøre annet enn å følge med, selv når vi føler at vi ikke orker mer, men livet bryr seg lite om slikt. For meg har det vært en tid med store begivenheter. Vi har nettopp feiret min datters bryllup, og nå noen uker senere hadde vi dødsfall i den nærmeste familien, og i begynnelsen av juni venter vi vårt fjerde barnebarn. Som mange har merket har det ikke vært mange oppdateringer på bloggen siste måned, men det har rett og slett ikke vært tid eller overskudd til det. I tiden som kommer blir det også mye som må gjøres, vi må rydde og selge en leilighet etter dødsfallet, men vi har i hvertfall meldt oss på en retreat på Lia gård i juni og det gleder jeg meg til. Da kan vi få legge bort all travelhet og gå inn i stillheten og søke Gud og hans nærvær. Samtidig tror jeg det er viktig å se at Gud finnes tilstede midt i alle livets omskifteligheter og begivenheter i gleder såvel som sorger. Gjennom alt bærer Han oss.

Gud og det skjønne.

Kunst kan gjennom sin skjønnhet peke mot Gud. Selv om kunstneren ikke tenkte det slik kan skjønnhet i et kunstverk peke mot Gud. Han er skjønnhetens opphav og kilde. Slik er et også med musikken. Dens skjønnhet peker på Gud. For ikke snakke om skjønnheten i naturen. Da Jesus hadde sitt inntog i Jerusalem på eselfolen så begynte disiplene å rope; «Velsignet i Herrens navn være kongen, han som kommer!Fred i himmelen og ære i det høyeste!» Fariseerene sa da til Jesus; «Mester, tal dine disipler tilrette,» Da svarte Jesus; «Jeg sier dere: Dersom de tier skal steinene rope.»(Luk.19.38-40) Jeg oppfatter skjønnheten i kunsten og musikken og naturen som steiner som roper om Gud og hans skjønnhet.  

Angst.

Angst er noe merkelige greier. Nå har jeg nettopp vært noen dager i London og ikke merket så mye til angsten mens jeg var der, men dagen vi skulle dra hjem, da fikk jeg angst for alt mulig. Men som jeg pleier å si til meg selv når jeg får angst; «Angst har jeg hatt hundrevis av ganger før, det er er ubehagelig, men det er ikke farlig, og det går over.» Det gjorde det til slutt denne gangen også. Og ikke noe av det jeg hadde angst for at skulle skje, skjedde, alt gikk bra. Det er gjerne slik det er å ha angst. Man lager seg katastrofetanker om alt som kan gå galt. Og som regel skjer ikke noe av det man har hatt angst for. Men nå er jeg vel hjemme etter noen flotte dager i London. Angsten har stort sett lagt seg og alt er vel.