Johns poetiske hjørne.

Deus caritas est – Gud er kjærlighet

Elsket av Ham den gåtefulle

Med evig fullkommen kjærlighet

Båret i tid og evighet av Ham

Den uutgrunnelige

Shane Claiborne

Jeg leser for tiden boka «Den uimotståelige revolusjonen» av Shane Claiborne. ( Boka er for tiden på salg til 79 kr. på vivo.no). Shane Claiborne er vanskelig å sette i bås. Han er definitivt ikke på linje med «The religious right» Samtidig er han levende opptatt av å følge Jesus og hans ord. Ja han tar Jesu ord mer bokstavelig en de fleste jeg kjenner. Han har vært i India og jobbet sammen med moder Theresa blant de fattige og syke der. Han har levd sammen med hjemløse og fattige i USA. Shane er en del av den såkalte nymonastiske bevegelse og lever i dag i et bofelleskap som blir kalt «The simple way»

Shane sier om seg selv at «Jeg skal bekjenne noe som jeg tror mange av dere vil finne forfriskende og kjenne dere igjen: Jeg passer ikke inn i de gamle liberale eller konservative boksene. Det er bra vi beveger oss mot noe nytt. Mine aktivistvenner kaller meg konservativ, og mine religiøse venner kaller meg liberal. Det jeg oftest blir stemplet som er radikal».

De fleste vil oppleve hans kristendom som svært radikal, og på mange måter er det derfor vi trenger slike som ham, som kan utfordre oss til å ta Jesus og etterfølgelse av ham på alvor. Han ryster oss i vårt bedagelige trygge liv i velstands Norge. Tony Campolo sier om Shane at han «representerer en autentisk kristendom som de fleste av oss forsøker å unngå, fordi det koster oss for mye. Hans liv er en profetisk proklamasjon om hva det vil si å være en kristen i det 21 århundre».

Klostervesenets velsignelser

.

 Benedikt var pioner på en rekke områder. Med ham skjedde det bl. a. en forandring i det negative synet på verden som hadde kommet til å prege klosterlivet. Det var blitt stadig vanligere at munkene vendte seg helt bort fra verden, overbevist om at det ikke gikk å forene hengivenhet til Gud med noe som hørte verden til. De så i stedet som sin eneste oppgave å forberede seg for den verden som ventet

.

Benedikt betonet at munkenes oppgave ikke bare er å be. Han skal også arbeide, og på den måten delta i samfunnets oppbygning. Også arbeidet er en gudstjeneste. De klassiske ordene ora et labora finnes riktignok ikke i klosterregelen, men gjennomsyrer dens ånd: bønn og arbeid skal gå hånd i hånd. Og begge oppgavene er til Guds ære. I benediktinerklostrene holdt man derfor det fysiske arbeid høyt i ære, og det var omgitt av en uavbrutt bønnepuls.

I antikken hadde ikke arbeid stått spesielt høyt i kurs. Romerne og grekerne så på det med forakt, det var en syssel for slavene. Germanerne så på krigen som det eneste arbeid som var verdig for en virkelig mann. Med Benedikt får påbudet om å bruke jorden igjen sin verdi, også fra et åndelig perspektiv. Hans etterfølger, benediktinerne, som i middelalderen kom til å gjøre banebrytende innsats innenfor utdannelse, litteratur, musikk og bygningskunst, så på sine bidrag på ulike områder som en «gudstjeneste» med kulturelle uttrykksmidler.

Paradokset er talende. En mann som ikke ville ha noen oppmerksomhet, som helst ville være i fred med Gud, får gjennom sitt liv og sitt eksempel en usedvanlig historisk og kulturell betydning. Det var gjennom munkenes skrivestuer at litteratur fra antikken ble bevart og ført videre. Klosterskolene ble urcellene til det europeiske skolevesenet, med de universitetene som vokste frem i middelalderen. Klostrene svarte dessuten for en omfattende sosial virksomhet blant syke og fattige. Og en avgjørende årsak til at klostrene ble slike kulturbærere var nettopp den utforming som Benedikt ga sin klosterregel. Den treklang av bønn, arbeid og studier som han bygget livet i klostrene på, ga felleskapet en balanse og sunnhet som har vist seg så slitesterk at den er blitt bevart like til vår tid.

(«Jomfrumark» Peter Halldorf)

Tro og erfaringer

Vi har så lett for å la oss lure. Noen ganger når Gud føles langt borte så søker vi følelsen av Guds fred og nærvær. Vi ber Gud om å møte oss. Men ofte vil Gud peke på at vi er kalt til å leve i tro, ikke ved følelser. Følelsene og erfaringene av Gud vil alltid følge troen ikke omvendt. Og troen vil alltid følge hva Guds Ord sier.

 Watchman Nee sier det så fint i boken «Det normale kristenliv»; « Du har kanskje hørt historien om Faktumet, Troen og Erfaringen som spaserte på toppen av en mur. Faktumet gikk sikkert og målbevisst fremover og så seg verken til høyre, venstre eller tilbake. Troen fulgte etter, og alt gikk godt så lenge han hadde sine øyne festet på Faktumet, Men så ble han opptatt av Erfaringen og snudde seg for å se hvordan det gikk med ham. Da mistet han balansen og falt ned fra muren, og stakkars gamle Erfaring falt ned han også»

Skapt i Guds bilde og falne skapninger.

Vi må forstå at vi er både nye skapninger skapt i Guds bilde, og at vi er falne mennesker. Kun slik kan vi forstå europeisk kultur. Denne kulturen har frembrakt noe av det beste innen musikk, kunst, litteratur, universiteter, sykehus osv, Men den har også frembragt noe av det verste f. eks inkvisisjonen, heksebrenning, forfølgelser osv.

Det som er viktig å huske på er at ingen av delene er argumenter mot kristendommen, tvert imot er det som forventet gitt at vi både er nye skapninger skapt i Guds bilde og at vi er falne skapninger.

Allikevel gir det oss mange problemer når vi skal dele evangeliet.

Vi som kristne vil selvfølgelig peke på alt det gode kristendommen har brakt med seg, mens synderen vi snakker med vil peke på alt det negative han mener kristendommen har brakt med seg, og slik snakker vi forbi hverandre. Hvis vi derimot innser at begge to har rett og begge to tar feil er vi et skritt videre på vegen. Vi som kristne kan peke på at begge synspunkt er to sider av samme sak. Begge sider peker i samme retning nemlig at vi er nye skapninger skapt i Guds bilde og at vi er falne mennesker.

Kirkefedrene.

En av modernismens bærebjelker var troen på fremskrittet, og den påfølgende forakten for fortiden. Nå som modernismen vakler ser vi en fornyet interesse for fortiden. Vi ser det ikke minst i kristne kretser hvor det det er en ny interesse for kirkefedrene fra den udelte kirkes tid. Disse kirkefedrene tilhører hele Guds familie og vi har alle noe vi kan lære fra dem. Ikke det at vi skal svelge alt de sier ukritisk. De hadde sine blindsoner, de som oss, men vi som leser dem fra en helt annen tid kan lettere se deres blindsoner og unngå dem. Som en introduksjon til kirkefedrene kan jeg anbefale følgende bøker:

Jomfrumark (Peter Halldorf)

21 Kirkefedre (Peter Halldorf)

Hellige røtter (Peter Halldorf)

Ancient-future faith (Robert E. Webber)

Learning theology with the churchfathers (Christopher A. Hall)

Reading scripture with the churchfathers (Christopher A. Hall)

Hvis du ønsker å gå direkte til primærkildene kan følgende bøker anbefales:

De apostoliske fedre (Redigert av Ernst Baasland og Reidar Hvalvik)

Bekjennelser ( Augustin)

De civitate dei – Gudsstaten eller Guds by (Augustin)

Eusebius The church history (Paul L. Maier)

Johns poetiske hjørne.

Jeg løper

Noen ganger løper jeg foran deg

I min forvirring ser jeg deg ikke

Før det går opp for meg

At jeg løper foran deg

Alt jeg behøver å gjøre

Er å vente i stillhet

Til jeg ser din trygge skikkelse

Lede veien frem.

Sjelens mørke natt. Del 3.

Det største eksempel i Bibelen på ”sjelens mørke natt” finner vi i Jesu død på korset. Her opplever Jesus Guds fravær i det han roper ut ”Min Gud, min Gud hvorfor har du forlatt meg” Men i Jesu eksempel ligger også vårt håp i den” mørke natt”, for korset og graven var ikke det siste ord, som Jesaja påpeker i kp.53.11: ”Etter all sin sjelenød og møye skal han se lys og mettes”

Således kan vi også se også se ”sjelens mørke natt” i relasjon til det Jesus sier i Matt 16 21-26. Der sier Jesus at ”de eldste, overprestene og de skriftlærde skulle la ham lide mye. Han skulle bli slått i hjel, og den tredje dag skulle han oppstå.” Etter at Jesus først beskriver sin egen kommende mørke natt på denne måten sier han i v.24-26: ”Den som vil følge etter meg, må fornekte seg selv, ta sitt kors opp, og følge meg. For den som vil berge sitt liv vil miste det, og den som mister sitt liv for min skyld skal finne det. Hva gavner det et menneske at det vinner hele verden men, taper sin sjel.” Her mer en antyder Jesus at veien til vekst som kristen går gjennom en prosses som kan lignes med det han selv skal oppleve på korset. Det er nettopp dette som Johannes av korset legger i sjelens mørke natt”, dette at vi mister vårt kjødelige liv for å vinne et åndelig liv, og at denne prosessen kan oppleves som en ”mørk natt”.

I vår tid har nok ”sjelens mørke natt” til tider blitt identifisert med en psykisk tilstand av depresjon, angst og utbrenthet. Som nevnt tidligere var det nok ikke det Johannes først og fremst hadde i tanke, noe han selv understreker. Men når det er sagt, så er også slik at depresjon, angst og lignende tilstander kan føre til følelser av gudsfravær og åndelig mørke, og har som enhver prøvelse vi møter et potensiale til å bli en ”mørk natt” som kan føre oss til en åndelig vekst og forvandling. Ikke prøvelsen i seg selv, men hvordan vi møter og forholder oss til den. Vi kan velge å kjempe i egen kraft, vi kan resignere, eller vi kan velge å overgi oss til Gud og stole på ham slik det står i.2. Mosebok 14.14 ”Herren skal stride for dere, og dere skal være stille.”

Wilfrid Stinissen sier i «Natten er mitt lys“ at «Gud kan bearbeide oss og få oss til å miste vårt liv på mange måter. Han kan anvende, og anvender, ulike prøvelser for å rense oss. «Om dere er utsatt for alle slags prøvelser, kjære brødre, så regn det for bare glede, i bevisstheten om at frukten av en prøvet tro er standhaftighet. Bare må standhaftigheten få komme til full utfoldelse, så dere kan bli fullendte og hele mennesker, som ikke står tilbake i noe» (Jak.1,2-4)

Alle prøvelser kan tjene til å gjøre oss «hele». Det kan være spørsmål om å mislykkes, om å bli ydmyket, en skilsmisse, sorgen i forbindelse med en elsket persons bortgang, aldring, fysisk eller psykisk sykdom. Ja, også psykisk sykdom kan være en mørk natt som renser og forvandler mennesket. (Natten er mitt lys)

Ønsker en å forandre virkeligheten, er det første skritt alltid: å møte den. Nettopp gjennom å akseptere og si ja til sine psykiske besvær, og så gi dem en mulighet til å bli en mørk natt, noe som leder nærmere Gud, er man på vei ut av dem (Natten er mitt lys)

Når du blir rammet av en lidelse-det kan være sykdom, sorg, psykisk besvær,  ensomhet, depresjon og en følelse av å være forlatt av Gud-da er det du selv som velger hvilken betydning dette får i ditt liv. En depresjon kan være en vanlig depresjon, og forbli det. Den kan også være en del av din mørke natt. Den kan få deg til å modnes, psykisk og åndelig, få deg til å vokse i kjærlighet… Intet er bestemt på forhånd. Du velger.(Natten er mitt lys)

I Jesaja 50.10 står det et vers som jeg synes er veldig godt å lene seg på i tider av mørke og som jeg gjerne vil dele med deg: ”Den som vandrer i mørke og ikke ser noen lysning, han kan stole på Herrens navn og støtte seg til sin Gud.”

Sjelens mørke natt. Del 2.

Men Johannes gir oss en annen innsikt. Guds fravær i våre liv kommer ikke av at vi ikke har gjort nok, men nettopp fordi vi har opplevd en viss vekst og fordi Gud vil føre oss videre. Johnannes peker på at følelsen av Guds fravær også kan oppleves på grunn av synd, sløvhet eller sykelige tilstander som f. eks depresjon, men det er ikke det han ført og fremst snakker om her. Det Gud gjør er å ta bort sitt manifisterte nærvær slik at det avsløres for oss hva vi setter vår lit til. Er det vår egen vekst og fremgang, er det åndelige teknikker, eller har vi rett og slett satt vår lit til våre følelser eller andre ting? 

Vår første reaksjon på en slik tilstand er ofte den stikk motsatte av det Gud vil. Vi vil ofte prøve å gjøre noe, men Gud vil at vi skal sette vår lit til ham alene i stillhet, midt i vår opplevelse av gudsfravær. Dette kaller Johannes for ”sjelens mørke natt” og denne ”natten” beskriver Guds vei fra å kjenne Ham og hans gjerninger på et overfladisk nivå, til å kjenne Ham og Hans veier på et dypere plan. Johannes beskriver ”sjelens mørke natt” på to nivåer; sansenes natt og åndens natt, men det skal jeg ikke gå videre inn på her nå

Men har så dette som Johannes skriver om ”sjelens mørke natt” noen forankring i Bibelen? Både i GT og NT finnes en rekke vers som kan knyttes opp mot en slik erfaring som Johannes beskriver

For eksempel kan hele Salme 30 leses i forhold til ”sjelens mørke natt”, men her vil jeg bare sitere fra vers 7-9:”Jeg kjente meg trygg og tenkte: ”Aldri i evighet skal jeg vakle.” Herre, i din nåde satte du meg på fast fjell; men så skjulte du ditt ansikt, og jeg ble grepet av redsel. Herre, da ropte jeg til deg, inderlig ba jeg til min Gud.”

Eller vi kan tenke på eksempler som Josef og det han måtte gjennomgå, eller Abraham da han ble satt på prøve. Johannes selv viser til israelittene som av Gud blir ført ut i ørkenen.

Et annet eksempel finner vi i Johannesevangeliet 15.1-2. Her sier Jesus: ”Jeg er det sanne vintre, og min Far er vingårdsmannen.. Hver gren på meg som ikke bærer frukt tar han bort, og hver gren som bærer frukt renser han så den skal bære mer.” Johannes av korset beskriver "sjelens mørke natt", dens årsak og hensikt, akkurat slik det beskrives her i Johannesevangeliet. Den kommer til den kristne som har opplevd en viss vekst, og dens hensikt er en renselse for ytterligere vekst.

På mange måter kan ”sjelens mørke natt” sees f. eks i forhold til Jesu dåp, Ånden som kommer ned over ham, og at Ånden så leder Ham ut i ødemarken. Jesus opplevelse av at Ånden kom ned over ham førte ikke bare til at han deretter levde i salighet og glede. Lukas forteller oss at ”drevet av Ånden ble han ført omkring i ødemarken…”. Men etter sine fristelser og prøvelser heter det at Jesus dro ”tilbake til Galilea fylt av Åndens kraft”.

Fortsetter.

Sjelens mørke natt. Del 1.

Noen ganger hører man kristenlivet fremstilt som om det skulle være en vedvarende tilstand av tro seier og fremgang. Andre ganger blir det poengtert at å komme til Jesus gir glede og fred. Ingen av disse tingene er irrelevante i det kristne liv, men fremstilt isolert risikerer slik forkynnelse på kort sikt å skape overfladiske, og på lang sikt frustrerte kristne. I boken ”Dark night of the soul” skrevet av Johannes av korset (1542-1591) finner jeg på mange måter en mer troverdig fremstilling av det kristne liv, og hvordan Gud fører oss til vekst, enn det som blir presentert oss av mange moderne forkynnere.

Jeg skal ikke gi noen utfyllende fremstilling av det Johannes skriver om, men noen tanker. Johannes begynner med å beskrive kristne som har begynt å oppleve Guds velsignelse og en viss vekst og fremgang i sitt kristne liv. Disse tenker seg at slik vill det fortsette, men den velsignelsen og veksten de har opplevd fører til at visse synder eller svakheter viser seg i deres liv. Noen blir stolte over den fremgang de har hatt og man begynner kanskje å sette sin lit til den vekst man har opplevd mer en til Gud. Andre som har opplevd vekst og velsignelse gjennom f. eks. visse åndelige øvelser, eller ved å lese åndelig litteratur henfaller til en type åndelig fråtseri og griskhet, hvor man tenker seg at jo mer jeg leser, eller jo mer jeg gjør visse åndelige øvelser jo mer vil velsignelse, vekst og fremgang vil jeg få.

Johannes beskriver en rekke slike synder og svakheter som jeg tror det vil være lett for svært mange å kjenne seg igjen i. Han sammenligner disse kristne med babyer som fortsatt lever på morsmelk. Men som han poengterer, før eller siden må en baby avvendes fra morsmelken og få fastere føde, og dette vil barnet først oppleve som traumatisk og vanskelig, men vil på sikt gi vekst og en ny frihet. På samme måte sier Johannes vil Gud føre disse kristne videre på veien, men ikke på samme måte som de har opplevd til nå, men ved å trekke sitt manifisterte nærvær bort slik også babyen som blir avvendt først og fremst opplever det som fravær av morens varme bryst.

Plutselig får man ikke lenger den samme velsignede følelsen lenger når man leser og ber. Å fly fra konferanse til konferanse gir plutselig ikke den samme glede og seiersfølelse lenger. De åndelige teknikkene man har satt sin lit til slutter å fungere. Den forkynnelsen om vedvarende seier glede og fred som serveres en rekke steder i dag, vil få kristne som opplever dette til å streve enda hardere. Man vil prøve å be og lese enda mer, man vil dra på enda flere konferanser, høre enda flere prekener osv. Enden på visa er frustrerte kristne, eller i verste fall utbrente, utslitte og deprimerte kristne.

Fortsetter.

John tegner og maler.

Her følger de nyeste tegningene fra tegnekurset jeg følger:

Johns poetiske hjørne

TRENDER.

Trender – stadig nye trender.

Hindrer mennesket fra å slå røtter.

Hindrer mennesket fra å trenge ned i dypet og bli grunnfestet.

Trender – stadig nye trender,

Gjør mennesket overfladisk og ustabil.

Menneskets eneste stabilitet, er

Trender – stadig nye trender

Kirken i en postmoderne kultur. Del 6

Postmodernismen er en utfordring for den kristne kirke, men den er også en mulighet. Den er åpen for fortiden, kristendommen er fundamentert i historien. Postmodernismen er gruppeorientert, vi kan peke på det kristne felleskapet, postmodernismen er åpen for det åndelige, vi kan peke på kristen spiritualitet osv.

Men kirken er også en motkultur til postmodernismen hvilket innebærer at når samfunnet fragmenteres, må Guds menighet gå i motsatt retning, og vi må bevege oss fra det perifere og ”spesialsannheter”, mot det sentrale i evangeliet. Når samfunnet sier at det ikke finnes noen sannhet, fremholder vi Jesus som sannheten og den eneste veien til Gud. Når samfunnet er på utkikk etter neste trend, graver vi etter våre røtter. Når samfunnet sier at det ikke finnes noe overordnet fortelling om virkeligheten, forkynner vi en fortelling som strekker seg fra skapelsen til dommen, som inneholder Guds inngripen i historien for å frelse menneskeheten, gjennom Jesu død og oppstandelse, og å skape en ny himmel og en ny jord.

Det å ha røtter, et avklart forhold til sannhet og løgn, rett og feil, et fundament i livet, kommer til å avføde motstand, men kommer også til å være alt det som det postmoderne mennesket mangler og som mange vil lengte etter. Sannsynlighet for at vi som kristne blir nødt til å betale en pris for å holde fast på en klassisk kristen tro som sier at Jesus er eneste vei til frelse, må vi regne med vil øke, slik de første kristne også opplevde. Men heri ligger også den eneste muligheten for kirken å være det lys den er ment å være i en mørk og forvirret verden uten fundament, og uten Gud og håp i verden.

Men det er verd å merke seg at urkirkens bekjennelse av Jesus som Herre var mer enn ord. Det å si ja til Jesus som Herre innebar å si nei til å la noe annet være herre, det være seg om det var den romerske keiser, eller andre avguder. Magnus Malm sier: ”Det går smertelig klart fram at oldkirken stort sett ikke kunne tenke seg å omtolke bekjennelsen ”Jesus er Herre” slik samfunnets makthavere ønsket: ”Ofre til gudene, så kan dere få holde på med de kristne gudstjenestene deres så mye dere vil.” (”I Lammets tegn” s.112) Konsekvensen for mange kristne var forfølgelse eller å lide martyrdøden for sin tros skyld. Men da støvet la seg etter at det romerske riket kollapset sto den kristne kirke der fortsatt med sin bekjennelse: Jesus er oppstått fra de døde og Han alene er Herre, og den ble således fundamentet for den nye europeiske kulturen som skulle vokse frem.

Kirken i en postmoderne kultur. Del 5.

Hvordan skal vi som kristne møte utfordringen med  den postmoderne kulturen? Et svar er å se hen til de første kristne og hvordan de møtte den kulturen de levde i. Her mener jeg ikke bare de kristne i apostolisk tid men også de kristne i de 3-4oo første årene etter Kristus gitt at de levde i en kultur som ligner på vår egen.  Disse kristne tilhører heller ikke en spesiell kristen tradisjon men var den udelte kirkes tid. De tilhører alle de troende. Og vi kan alle hente inspirasjon og finne våre røtter i den tidlige kirke.

Peter Halldorf sier: ”Om vi som lutheranere og frikirkelige bevegelser begynner der vi står, men graver litt dypere enn vi vanligvis pleier, oppdager vi snart at vi på dypet har felles røtter med så vel katolske som ortodokse kristne. Et stykke under overflaten er våre rottråder tvunnet sammen. Her finnes altså en åndelig arv, både å oppdage, være stolt over, og ikke minst berikes og korrigeres av i vår søken etter et dypere liv. Her støter vi på mennesker som ikke kan kopieres, for deres liv kan ikke gjentas, men som kan gi oss innsikt støtte og mot til å leve våre liv like hengivent og ekte i vår tid som de gjorde i sin.” (”Jomfrumark”)

Magnus Malm sier: ”Vi kan umulig oppdage eller tilegne oss Kristi fylde om vi har et individuelt eller sekterisk forhold til ham. Vi må ha hjelp av ”alle de hellige”, av den kristne kirke i hele sitt verdensvide mangfold. Det betyr at mitt personlige disippelskap lider av oksygenmangel så lenge jeg dømmer meg selv til å leve i en innestengt del av kristenheten. Men det betyr ikke at vi samtidig skal flakke omkring og konsumere fra en åndelig buffet, uten å ta ansvar noen steder… Men det betyr at min tilførsel av åndelig veiledning aldri kan begrenses til denne sammenhengen… Hvis dette gjelder våre personlige liv som kristne, så gjelder det like mye våre kirker og kristne grupperinger” og som Malm videre sier og som bør være til ettertanke for oss alle:” Det finnes utallige eksempler på hvordan frikirker/vekkelsesbevegelser og de gamle historiske kirkene (Den norske kirke, den katolske, den ortodokse) ”sitter på hverandres svar” Det som er mangler og traumer i den ene tradisjonen er den andres rikdom, på punkt etter punkt” («I Lammets tegn»)

Fortsetter