John fotograferer

Høst over Bukono:

Johns poetiske hjørne.

Finnes sannhet,

Eller er alt kun pespektiver?

Finnes kjærlighet,

eller er alt bare kjemi?

Finnes Gud,

eller er alt bare mitt superego?

Hvor fattig livet blir

hvis alt kun er

perspektiver, kjemi

og mitt superego

Hvor rikt livet blir

Hvis det finnes

sannhet, kjærlighet

og den allmektige Gud

John fotograferer.

Hunden vår "Yr"

Fristelser og prøvelser

Noen seiler gjennom livet tilsynelatende uten store prøvelser og fristelser, mens andre sliter med store prøvelser eller fristelser. Det er kanskje lett for oss å tenke at den personen som ikke opplever fristelser eller prøvelser er mer åndelig en den som sliter. Men det er ikke nødvendigvis slik, for prøvelser og fristelser er muligheter for vekst. Alt kommer an på hvordan vi møter dise prøvelsene og fristelsene. Hvis prøvelsen og fristelsene driver oss til Gud er de potensialer for vekst. Martin Laird sier i boka «In to the silent land» at «Prøvelser, fristelser og kamper er det som gjør den kontemplative. Ta vekk disse og du tar bort store muligheter for vekst, dybde og visdom» (Min oversettelse).

Jesus som er vårt store forbilde opplevde også store fristelser og prøvelser, men ingen vil vel påstå at Jesus ikke var åndelig. Jak.1.2-4 sier «se det bare som en glede når dere møter alles slags prøvelser. For dere vet at når troen prøves fører det til utholdenhet. Men utholdenheten må vise seg i fullført gjerning, så dere kan være fullkomne og hele og ikke stå tilbake i noe.» Her understreker Jakob at vi skal se det som en glede når vi møter alle slags prøvelser. Hvorfor skal vi se det som en glede? Jo for det er en potensiale for vekst. Jeg skal være den første til å innrømme at det å glede seg under en prøvelse ikke er det første jeg tenker på, eller er det enkleste å gjøre. Noen prøvelser er så store at det kan føles helt umulig å glede seg under dem. Men uansett om vi klarer å glede oss under en prøvelse eller ikke, kan vi gå til Gud med prøvelsen og der hos ham oppleve hvordan prøvelsen er en mulighet for vekst. Hvis du aldri blir prøvet eller fristet går du glipp av store muligheter for vekst som kristen.

Videre står det i Jak.1.12 at »Salig er den som holder ut i fristelser. For når han har stått sin prøve, skal han få livets krone, som Gud har lovt dem som elsker ham.»Fristelser, prøvelser eller svakheter er ikke noe som behøver å knuse oss eller ødelegge våre liv- Når de fører oss inn i Faderens favn, kan de faktisk bli til velsignelse og vekst. Peter skriver også om det samme i 1. Peter. 1 6-7 og sier «Derfor kan dere juble av glede selv om dere nå en kort tid må ha det vondt i mange slags prøvelser, om så skal være. Slik blir troen deres prøvet i ild. Selv forgjengelig gull blir prøvet i ild; troen som er mye mer verd må også prøves, så den kan bli til pris og herlighet og ære for dere når Jesus Kristus åpenbarer seg» Igjen så ser vi at dette ikke bare gjelder visse slags prøvelser, men mange slags prøvelser. Både Jakob og Peter understreker dette. Det gjelder  alle de prøvelsene vi møter på livets vei. Store og små prøvelser, de er alle en mulighet for vekst, så lenge de fører oss inn i Guds kjærlige armer hvor vi kan hvile i stillhet hos ham mens stormen raser.

John fotograferer

Fra Italia:

Johns poetiske hjørne.

Til deg den høyeste sier jeg;

«Hvorfor lar du deg ikke finne,

verken i det høye eller det dype

hvorfor skal min sjel vri seg i smerte

over ditt fravær, sjelens fravær?»

Til deg den uutgrunnelige sier jeg;

«Hvorfor all denne smerte,

fraværets smerte, sjelens ensomhet

sjelens mørke natt, i skyen av ikkeviten,

skal det aldri ta slutt, når skal solen stå opp?»

Til deg håpets Gud sier jeg;

«En spire av håp,en gnist av liv,

du skal ikke bryte et knekket rør

eller slokke en rykende veke,

en spire av håp, en gnist av liv.»

John fotograferer.

Johns poetiske hjørne.

All min lengsel.

I stillhet

og ensomhet

lengter jeg

etter deg

min Gud,

når

skal du la

deg finne?

Når skal jeg

få kjenne

at du er nær?

All min lengsel

står til deg.

John fotograferer.

Vinter i Sørmarka:

Våre smerter og sår

De smerter og sår vi bærer med oss kan være som tveeggede sverd. På den ene siden kan de føre til bitterhet. De kan kvele vårt åndelige liv og gjøre oss skuffet over Gud, at han ikke tar bort smerten eller sårene. At vi tilsynelatende ikke får svar på våre bønner På den andre siden kan den smerte og de sårene vi bærer med oss være som velsignelser i forkledning. Velsignelser fordi de driver oss inn i Faderens favn. Velsignelser fordi de får oss til å forstå at uten Jesus kan vi ingenting gjøre. Velsignelser fordi de får oss til å erkjenne vår svakheter og der i våre erkjente svakhet kan Jesus møte oss. Velsignelser fordi de driver oss inn i bønn. Velsignelser fordi selv om Gud kanskje ikke fjerne smertene eller sårende så forvandler han oss slik at vi lærer å leve med det vonde på en god måte. Som Paulus så lærer vi at "Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet" (2 Kor.12.9)

John fotograferer

Kirken i Kautokeino:

John fotograferer

Fra Alta:

Å gjøre og å være

Vi lever i et samfunn som er bygd opp rundt det å gjøre Når vi treffer nye mennesker så er noe av det første vi blir spurt om, hva vi gjør. Det vi gjør definerer det vi er. Derfor hender det at mennesker mister livsgnisten når de går av med pensjon for det de har jobbet med har definert hvem de var. I Guds rike er det omvendt. Det vi gjør springer ut av den vi er og den vi er springer ut av vår relasjon til Gud. I Matt. 7.21-23 sier Jesus «Ikke enhver som sier til meg Herre, Herre skal komme inn i himmelriket, men de som gjør min himmelske Fars vilje. Mange skal si til meg på den dag; Herre, Herre! Har vi ikke profetert ved ditt navn, og drevet ut onde ånder ved ditt navn, og gjort mange mektige gjerninger ved ditt navn? Men da skal jeg si dem rett ut: Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som gjør urett.» Her ser vi at Jesus definerer oss tilsynelatende ut fra hva vi gjør, han snakker om «de som gjør min himmelske fars vilje» men når da disse som han snakker med sier at de ha gjort både det ene og det andre i Jesu navn så sier han «Jeg har aldri kjent dere» Med andre ord Jesus definerer oss og det å gjøre Guds vilje, med det å kjenne ham. Alle disse andre gjerningene var ikke nok til å definere noen som sanne kristne. I Joh.17.3 sier Jesus «Og dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har utsendt, Jesus Kristus.» Her er kjernen i hvem vi er, det er definert i vår relasjon med Gud og Jesus Kristus. Hvis vi har vår væren i vår relasjon til Gud mister vi ikke motet om vi skulle miste jobben eller gå av med pensjon. Vårt liv er ikke lenger definert gjennom det vi gjør , men gjennom vår relasjon til Gud og ut fra det springer den vi er og ut fra den vi er springer det vi gjør.

John fotograferer.

Borgund stavkirke, regnet for å være den best bevarte stavkirke vi har fra middelalderen:

Ånden som pant.

I 2. Kor 1.22 leser vi at Gud har «satt sitt segl på oss og gitt oss Ånden som pant i våre hjerter.» William Barclay skriver om ordet pant i boka «Din daglige studiebibel» at på gresk er det ordet arrabon som er bruk. Han sier «en arrabon var en sum som ble betalt som en garanti for at resten skulle betales senere» Det er med andre ord mer i vente for oss som har fått Ånden som pant. Dette står i motsetning til trosbevegelsen som hevdet at vi kunne ta ut i tro nå hva det enn måtte være som Jesus hadde tilveiebrakt i sitt frelsesverk. Barclay skriver videre at «Når Paulus taler om Den Hellige Ånd som en arrabon som Gud har gitt oss, mener han at det livet vi lever ved Den Hellige Ånds hjelp, er bare begynnelsen på det livet vi skal få i himmelen, og det er garantien på at vi en dag skal få oppleve hele fylden av dette livet. Den Hellige Ånds gave er altså Guds pant og sikkerhet for at vi har noe langt mer i vente.» Vi ser dette også tydelig forklart i 1.Peter. 1.4-5 «Vi skal få en arv som aldri forgår og ikke flekkes til eller visner. Den er gjemt i himmelen for dere som gjennom Guds kraft blir bevart ved troen, så dere skal nå fram til frelsen; den ligger alt ferdig til å åpenbares ved tidens ende.» Her ser vi igjen dette at vi har en arv i vente som vi allerede nå har fått en forsmak på og som vi en gang skal få i hele sin fylde.

John fotograferer.

Det kontemplative og aktive liv

Jeg har tidligere skrevet om Marta og Maria som eksempler, Marta på det aktive liv, og Maria for det kontemplative liv. Personlig har jeg ikke noe problem med å identifisere meg med Maria, Marta derimot er vanskelig for meg. Der har jeg en stor svakhet som jeg trenger mye nåde fra Gud. Nå tror jeg ikke at vi må velge mellom Marta eller Maria, men vi har ofte en preferanse for det en eller det andre. Målet vår må være å motta nåde fra Gud der vi er svake enten det gjelder det aktive eller det kontemplative livet, selv om det ser ut som om Jesus fremhever det kontemplative livet. Det er kanskje det viktigste,men vi trenger også det aktive livet. Jesus fremhever væren foran gjøren, uten at det betyr at gjøren er uviktig, men det må være slik at væren går foran gjøren og er grunnlaget for det vi gjør. Der vi har en svakhet må vi be Gud om nåde slik at vi kan komme inn i et helt og fullverdig liv både kontemplativt og aktivt.

John fotograferer.

Fristelsen til dialog.

Jesus som vi vet gikk ut i ørkenen, og der ble han fristet av djevelen. Det som er verdt å merke seg er hvordan Jesus møtte fristelsene. Han møtte hver fristelse med å sitere Guds ord. Djevelen sier i Matt. 4.3 «Er du Guds sønn så si at disse steinene skal bli til brød» Jesus unngår å bli bundet opp i en dialog med djevelen ved å svare med å sitere et Bibelvers. Han sier i v.4 «Mennesket lever ikke bare av brød, men av hvert ord som kommer fra Guds munn» Djevelen prøver seg med nok en fristelse og sier i v.6 «Er du Guds sønn, så kast deg ned herfra» Igjen unngår Jesus å bli dratt inn i en dialog med djevelen ved å nok en gang sitere et Bibelvers. Han svarer djevelen med å si i v. 7 «Du skal ikke sette Herren din Gud på prøve» Og slik møter Jesu hver fristelse med sitere et Bibelvers.

Her er det noe vi kan lære av når vi går inn i stille og ordløs bønn. For der møter vi på samme måte fristelsen til å bli bundet opp i en dialog med tankene i vårt eget sinn og på den måten bli dratt ut av meditasjonen. Det er her vårt bønneord er så viktig. Som jeg har skrevet om i et tidligere innlegg, når vi går inn i stille og ordløs bønn, så velger du deg et bønneord, for eksempel Jesus. Nå du så setter det ned i stillhet så vil du oppleve tanker som vil forstyrre deg og prøve å dra deg inn i en dialog med seg selv og således ta din oppmerksomhet bort fra Gud. Når dette skjer vender du tilbake til Gud ved å bruke bønneordet. Martin Laird sier i boka «In to the silent land» at «Kristne kontemplative i de tidlige århundrene observerte at midt i Jesu fristelse i ørkenen så frasto han å fra å gå inn i en dialog med Satan. I stedet for å bli fanget i en støyende kommentar til de tankene Satan plasserte i hans hode, så siterte Jesus fra skriften. Ned gjennom århundrene ville denne praksisen gradvis bli det kristne bønneordet» (min oversettelse) Så vi ser at denne måten å møte fristelser og tanker på har tradisjon helt tilbake til Jesus selv.

John fotograferer

Michelangelos pieta:

En svak viskende røst.

I 1.Kongeb.19.11-13 leser vi «Da sa Herren: «Gå ut og still deg på fjellet for Herrens ansikt!» Og, se Herren gikk forbi. og en stormvind stor og kraftig rev fjellene istykker, og knuste klippene for Herrens ansikt, men Herren var ikke i stormvinden. Etter stormvinden kom det et jordskjelv, men Herren var ikke i jordskjelvet. Etter jordskjelvet kom det en ild, men Herren var ikke i ilden. Etter ilden kom en svak viskende røst. Strak Elia hørte den, dekket han til ansiktet sitt med kappen, gikk ut og stilte seg i inngangen til hulen»

Dette Bibelverset er så herlig. Hvor ofte ser vi ikke etter Gud i det spektakulære og det voldsomme. Men her viser Herren seg verken i stormvinden, jordskjelvet eller ilden. Han viste seg i en svak viskende røst. Her har vi virkelig noe å lære. Vi kan møte Gud i det stille, og kanskje nettopp der. Kanskje vi mange ganger ikke har møtt Gud fordi vi har sett etter ham i det spektakulære, og oversett den svake viskende røsten som Gud har ønsket å møte oss gjennom. Kanskje det er i stillhet og tillit Gud. vil gjeste oss. Vi er blitt lært opp til at bønn er synonymt med ord, men ved å gå inn i stillhet og lytte etter den svake viskende røsten kan vi kanskje fornemme Guds nærvær slik Elia gjorde. Vi snakker av og til om å ha en stille stund med Gud, og ofte så mener vi bønn med ord, men vi trenger kanskje mer enn noe annet å være lyttende, og å virkelig bokstavelig talt være stille Noen ganger trenger vi også å vente i stillhet på Gud. Salme 37.7 sier «Vær stille for Herren og vent på ham.» Kanskje du kan ta en liten stund hver dag hvor du bokstavelig talt gjør det vi blir oppfordret til i Salme.37.7 og ser hva som skjer. Kanskje kan du fornemme en svak viskende røst.

John fotograferer.

Johns poetiske hjørne.

Romas fontener.

Romas fontener,

oaser i den evige stad

med livgivende vann

til å kjøle ned

en overopphetet normann

på pilgrimsferd i Romas historie.

John fotograferer

Peterskirken "by night":

John fotograferer.

Johns poetiske hjørne

Stillhetens vare blikk

Inn i det stille landskap

landskapet med høye

fjell og dype daler

hvor min intethet

og hans nåde møtes

i stillhetens vare blikk

mot ham som elsker meg.

John fotograferer.

Slukhals:

Marta og Maria

«På sin vei kom han til en landsby, hvor en kvinne som hette Marta tok imot ham i sitt hjem. Marta hadde en søster som hette Maria; hun satte seg ned ved Herrens føtter og lyttet til hans ord. Men Marta var travelt opptatt med alt som skulle stelles i stand. Hun kom bort til dem og sa: «Herre, bryr du deg ikke om at min søster lar meg gjøre alt arbeidet alene? Si til henne at hun skal hjelpe meg.» Men Herren svarte henne: «Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men et er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne.» (Lukas 10.38-42)

Marta og Maria er to eksempler, Marta på det å gjøre, men Maria på det å være. Våre liv er ofte som Martas. Det er så mye som skal stelles i stand. Stadige aktiviteter holder oss gående. Når vi har det slik kan vi fort få det som Marta som ble provosert av at Maria bare satte seg ned ved Herrens føtter og bare lyttet, bare var. Marta drev ikke med noen dårlig aktivitet heller, hun stelte faktisk i stand for Jesus. Men Jesus var mer opptatt av at Maria hadde valgt å være, bare rett og slett være i Herrens nærvær og lytte. Det vi kan lære av dette at i Jesu øyne kommer væren før gjøren. Det er her stillheten kommer inn, og det er her Martasyndromet kommer inn. Vi kan da ikke bare sette oss ned å gjøre ingenting, tenk hvordan det ville være her i verden hvis vi alle bare skulle sitte i stillhet uten å gjøre noe? Ja tenk om så skulle skje? For Jesus er det viktigere hva vi er enn hva vi gjør. På engelsk blir mennesket kalt «a human being» ikke «a human doing» Dette betyr selvfølgelig ikke at vi ikke skal gjøre noe , men det sier noe om prioriteringer, og om hva som kommer først. Men vi har ofte prioritert bor stillheten til fordel for alt som skal stelles i stand. Siden du leser dette går jeg ut fra at du har et ønske om at stillheten skal få en større plass i ditt liv. Da er det godt og viktig å se at dette er noe som Jesus setter veldig høyt og som er dyrebart for ham. 

Fall til ro og kjenn at jeg er Gud» sier Salme 46,11 Kanskje det er en av grunnene til at vi kjenner så lite til Gud og hans nærvær. For å kunne kjenne at Gud er Gud for oss forutsettes at vi faller til ro. Egentlig er dette et godt budskap, så hvorfor finner vi det da så vanskelig å finne rom for stillheten i Gud, og å falle til ro? Dette motkultur. Det er å våge og gå mot strømmen av all den travelhet og den støy som omgir oss. Og derfor krever det at vi bestemmer oss for at stillheten ska få en plass i våre travle liv. Det krever også at vi er tro mot stillheten over tid. Det som ikke kreves er at vi må sette av store mengder tid til dette hver dag. Det går an å begynne med noen minutter, og å øke tiden etterhvert. For det er faktisk slik at når vi setter oss ned ved Herrens føtter for å lytte og å være stille, så vil bli møtt av Jesus. Og snart vil vi oppleve at den tiden vi før hadde satt av og og som virket ulidelig lenge ikke lenger er nok for oss, vi lengter etter mer tid i stillheten. Lengselen etter mer blir vår drivkraft ikke pliktfølelsen.

John fotograferer.

Skogshorn sett fra Hemsedalsiden:

Inn i stillhetens landskap

Vår verden er full av ord. Det snakkes og skrives ustanselig, derfor virker det kanskje rart i våre dager å skulle snakke om stillhet. Men er det noe som er mangelvare i vår verden så er det stillhet og ettertanke  Også vår kristne tradisjon er full av ord, vi hører preken etter preken og vi leser bok etter bok og våre bønner er fulle av ord. Vi er kanskje redd for stillheten. For der dukker kanskje opp ting vi helst prøver å unngå, ting vi presser ut av bevisstheten med alle våre ord og vår aktiviteter. I stillheten møter vi vår egen angst, det ubehagelige og det uerkjente, derfor unngår vi stillheten og døyver den med ord og aktiviteter.

Men i stillheten møter vi ikke bare oss selv, vi møter også Gud. Derfor er det ikke farlig å gå inn i stillheten selv om det kan føles slik. Vi trenger å vite at det som dukker opp i stillheten er ting vi kan bringe fram for Gud. Det ubehagelig, vår dårlige samvittighet og vår angst er alle ting som vi kan bringe fram for Gud Skal vi finne virkelig fred er dette veien å gå. Ofte så har vi et feilaktig forhold til våre svakheter. Vi kan møte dem på forskjellige måter; vi kan late som de ikke finnes eller vi kan prøve gjemme dem bort. Vi kan til og med prøve å bli kvitt dem gjennom bønn og Bibellesning. Trosbevegelsen var en sammenheng som prøvde nettopp det, der skulle vi bli kvitt våre svakheter ved å bekjenne Guds ord. Men våre svakheter kan ikke bekjennes bort. De må først og fremst erkjennes og aksepteres, for deretter å bringes fram for Gud i bønn. Stillheten kan hjelpe oss til å bli klar over de sidene av oss som vi ikke har forsonet oss med. Det uerkjente som vi ikke har aksepter og forsonet oss med blir ikke borte bare fordi vi later som om det ikke er der, det følge oss og påvirker våre liv på forskjellige måter.

For å bli hele mennesker må hele vårt liv bringer fram fram Gud, ikke bare det vi opplever som våre akseptable sider, men også det i opplever som våre uakseptable sider Våre svake og uakseptable sider er bare farlige for oss så lenge vi prøver å døyve dem på forskjellige måter, for eksempel gjennom ord og aktiviteter. Allerede for over hundre år siden skrev Fritjof Nansen i boka «Friluftsliv». «Med de stadig hurtige samferdsels-midler, øker tempoet uhyggelig. Før tok en ny mote år om å nå oss, nå tar den så mange dager eller timer, og uten stans skifter det...Hvor skal det ende? Uten ro til smeltning av de nye inntrykk, til selvfordypning kan vel intet menneske utvikle seg. Men når kommer roen til det i det moderne samfunn. Nye inntrykk yngler ustanselig fortere, vi får nå fler på en dag enn vi før fikk på måneder og år,de mylrer inn med telegraf, med aviser, med telefon» Jeg lurer på hva Nansen hadde sagt om han hadde opplevd dagens samfunn. I våre dager fylles tiden opp med smartelefoner, internett, facebook, sms eller snapchat og hva det måtte være av sosiale medier. Til og med i vårt møte med naturen skal våre aktiviteter gi adrinalinkikk. I naturen hvor vi har en mulighet til å møte stillheten, døyver vi den med forskjellige former for actionfylte aktiviteter. Å gå inn i stillheten er motkultur. Det står i opposisjon til hele vårt samfunn, og nettopp derfor er det så vanskelig å finne rom for den i vårt daglige liv. Tven står på hele kvelden og fyller vår med ord og skiftende bilder. Hvordan skal vi finne plass og overskudd i vår hverdag til stillhet?

Det som er viktig å understreke er at å gå inn i stillhet er ikke noe som nødvendigvis tar mye tid. Da jeg begynte å gå inn i stillhet, satte jeg klokka til å ringe etter ti minutter. Jeg må innrømme at allerede etter syv, åtte minutter måtte jeg gå og sjekke på klokka hvor lenge jeg hadde igjen. Ti minutter føltes uendelig lenge. Men etter en stund kom et skifte, ti minutter kjentes ikke forlenge ut lenger, tvertimot så føltes det for kort, så nå satte jeg klokka til å ringe etter et kvarter. For så å utvide til tyve minutter. Det er med andre ord ikke nødvendig å legge lista for høyt. Kanskje du bare skal begynne med fem minutter med stillhet og ta det videre derfra. Det kommer et punkt hvor det føles naturlig å øke lengden på din stille stund. Du blir ikke lenger drevet av plikt, men av lengsel.

John fotograferer

Inn for landing:

Sider fra min troshistorie. Del 2

Men Gud er nådig og god, selv om jeg ikke kunne lese Bibelen lenger eller søke Gud i bønn ledet han meg inn i et nært forhold til naturen. Jeg begynte gå turer i skogen og opplevde hvordan Gud møtte meg og begynte å lege mine sår i naturen. Gud er så mye større enn vi tror og kan møte oss på måter vi ikke hadde tenkt på. Gradvis opplevde jeg hvordan angsten avtok og jeg ble så godt som bra igjen. Mitt forhold til naturen kulminerte med en 4 uker lang tur hvor jeg gikk alene sammen med en av våre hunder fra Hamar til Rondane. Det var en fantastisk opplevelse å gå i ensomhet i Gud frie natur over en 4 ukers periode. Når jeg kom hjem hadde naturens ro og stillhet flyttet inn i mitt indre. Men den indre roen varte ikke så lenge, etter noen uker hjemme så hadde livet jag og mas gjort sitt til at den indre roen forsvant.

Noen måneder senere skulle livet igjen bli vanskelig. På nytt dukket angsten opp og gjorde sitt inntog i mitt liv, og det skulle ta et år før jeg igjen var på bena. I løpet av dette året mistet jeg gnisten til å gå på tur som hadde gitt meg så mye. I stedet skulle jeg få oppdage nye sider ved meg selv, sider jeg ikke visste at jeg hadde. På et loppemarked kom jeg over en bok som inneholdt et tegnekurs. Jeg kjøpte den og begynte å følge dette tegnekurset. Etter en stund oppdaget jeg at dette lå for meg, og tegningene ble bedre enn jeg noen gang hadde forventet meg. Jeg begynte også å male med akryl og oljemaling og deltok etterhvert på flere utstillinger. På ny hadde Gud gitt meg mening og innehold i livet når angsten hadde tatt det jeg før var glad i. Samtidig begynte jeg gradvis å kunne nærme meg Gud igjen i ordet og i bønn selv om min tilbøylighet til skrupuløsitet( en overfølsom samvittighet) ofte kunne gjøre mitt Gudsliv vanskelig.

I 2008 fikk jeg på nytt besøk angsten, og denne gangen tok den ikke slutt. Selv om jeg i dag er langt fra der jeg var på det verste så er angsten blitt en følgesvenn jeg ikke liker, men som jeg bare har måttet akseptere at er der. Denne gangen mistet jeg gnisten til å tegne og male og angsten preget og preger mitt daglige liv, og på det verste ble det igjen vanskelig å nærme seg Gud, men i dag så har jeg på nytt funnet gleden av å søke Gud i bønn og Ordet. Ringen er på en måte sluttet, selv om jeg i dag har en helt annen tilnærming til det åndelige livet enn jeg hadde da jeg ble ble en kristen i 1982. I det siste har jeg på nytt tatt opp tegningen som har ligget brakk i flere år. Jeg setter også pris på en tur i skogen igjen selv om verken tegningen eller turen har den plass i mitt liv som den hadde for en del år siden.

Jeg opplever at Gud og hans ord på nytt har blitt mitt fundament men på en annen måte enn jeg hadde det da jeg var en del av trosbevegelsen. Jeg setter nå uendelig pris på stillheten og opplever å møte Gud der. Jeg har funnet en kilde til glede og fred i den stille ordløse bønn. Jeg har akseptert at jeg har en angstlidelse jeg antagelig aldri blir kvitt,men i stedet for å gjemme den bort eller forsøke å tro og bekjenne den bort slik jeg prøvde da jeg var en del av trosbevegelsen bringer jeg den nå til Gud sammen med hele meg med alle mine svake og sterke sider. Jeg er ikke lenger så redd for mine svakheter, fordi de er i Herrens hender.

Er så alle mine problemer løst eller blitt borte? Nei på ingen måte angsten er der fortsatt og dukker stadig opp og gjør livet vanskelig for meg, men jeg er ikke så redd for den lenger slik jeg var før Mitt forhold til den er annerledes enn for noen år siden. Den kan være like vanskelig å forholde seg til når den dukker opp, men jeg er ikke alene, jeg er båret at en uendelig god og stor Far i himmelen.

John fotograferer.

Latter og glede.

Sider fra min troshistorie. Del 1.

Etter å ha levd mer en femti år har livet gitt meg noen lærdommer. Da jeg ble en kristen i 1982 kom jeg raskt i kontakt med trosbevegelsen og slukte det jeg kom over av litteratur særlig av Kenneth Hagin og E. W. Kenyon. Det virket frigjørende for meg på det tidspunktet i livet og jeg følte snart at gjennom denne undervisingen at jeg hadde svar på det meste i livet. Uansett hva du spurte meg om hadde jeg svar. Nå over tretti år senere må jeg innrømme at jeg vet mye mindre og har færre svar en jeg hadde den gangen. Nå har jeg mer spørsmål enn svar. Men det er som Bibelen sier i 1Kor.13,12 «Nå forstår jeg stykkevis» Det har vært en viktig erkjennelse å komme til. Det bidrar til at jeg må være mer ydmyk i mitt forhold til andre kristne, og kanskje særlig til de som kommer fra en annen bakgrunn og tradisjon enn det jeg selv hører til. Jeg har måttet komme til den erkjennelsen at kristne fra andre sammenhenger har noe å berike mitt eget liv med. Vi ser alle stykkevis derfor trenger vi hverandre for å korrigere kursen i våre liv.

Jeg leser ikke Hagin eller Kenyon lengre. Noen smertefulle livserfaringer har tvunget meg til å ta et oppgjør med trosbevegelsen og mye av den undervisningen som den brakte med seg. Trosforkynnelsen har den fordel at så lenge livet går på skinner og alt er vel så kan den virke ganske så bra. Problemene for trosforkynnelsen oppstår når vi møter vanskeligheter i livet. Sykdom, psykisk lidelse eller andre problemer setter troforkynnelsens undervisning på prøve, for plutselig så virker ikke denne bevegelsens undervisning lengre. Vi har ikke lenger den seieren og glede vi bekjente og trodde på. Sykdom eller psykisk lidelse som ikke blir borte til tross for at vi følger trosbevegelses løsninger på våre problemer om å tro og bekjenne Guds ord.

Selv har jeg nok alltid hatt en svak psyke. Når jeg oppdaget trosforkynnelsen trodde jeg at jeg hadde funnet svaret på alle mine problemer en gang for alle. Men da min familie dro til Sverige for å gå på Bibelskole hos en av trosbevegelsens store skoler ble utfallet ikke helt som forventet. Denne skolen hadde på den tiden i 1987 et sterkt fokus på åndelig krigføring. Vi skulle krige mot djevelen og bruke tungetalen mot djevelen. Dette førte selvsagt til at fokuset ble på djevelen, og ikke Jesus,og i løpet av dette året gikk jeg og flere med meg inn i en psykisk lidelse med angst og tilløp til psykose Fordi jeg ikke visste om noe annet, så møtte jeg disse problemene med å skulle tro og bekjenne seier og helse, men dette virket nå bare mot sin hensikt og forsterket i stedet de psykiske lidelsene jeg hadde fått. Jeg reiste hjem fra Sverige med store problemer. Mitt problem var ikke bare angsten i seg selv, men fordi jeg hadde prøvd å bruke bønn og Guds ord for å prøve å bli kvitt angsten og fordi min psykiske lidelse hadde utviklet seg i et hektisk miljø av Bibellesning og bønn, så opplevde jeg det smertefulle at jeg ikke kunne lese Bibelen eller be lengre uten at det forsterket den psykiske lidelsen. Jeg ble bare mer stresset av å be og lese Bibelen .

John fotograferer.

Traner ved Hornborgasjøn:

Johns poetiske hjørne.

Stillhet

Å sitte i stillhet hos Gud,

å bare lytte,

lytte til Guds stillhet

der vi begge

lytter til

hverande i stillhet

dyp roper til dyp

John fotograferer

Traner ved Hornborgasjøen i Sverige:

Psykisk lidelse og det åndelige liv. Del 3

En sunn åndelighet aksepterer livet slik det er, ikke slik vi skulle ønske at det var. Dette er svært viktig både åndelig sett, men ikke minst også når det gjelder vår psykiske helse. Det å kunne stikke fingeren i jorden og si at slik ble faktisk livet. Det å kunne for eksempel akseptere at en har en psykisk lidelse, gjør den også letter å bære, og dermed blir også det åndelige livet styrket. Som unge har vi ofte drømmer og visjoner for hvordan vi ønsker at livet vårt skal bli. Når det har gått noen år så ser vi at livet ofte ikke ble slik vi trodde eller håpet. Vi kan slite med helsemessige problemer, vi kan ha gått gjennom et samlivsbrudd eller opplevde er rekke andre ting som har gjort at livet ikke ble som vi trodde. Det å kunne akseptere dette og bringe det til Gud er å forsone seg med livet slik det faktisk er.

En sunn åndelighet erkjenner at vi ser og forstår stykkevis. Da jeg var 20 år visse jeg alt. Uansett hva du spurte meg om hadde jeg svar. Jo eldre jeg har blitt jo mindre ser jeg at jeg vet, og jeg er blitt mer og mer bevisst på at jeg ser stykkevis. Menigheter som gir utrykk for at man selv sitter på alle de åndelige svarene og som ser ned på andre menigheter er direkte helsefarlige.

En sunn åndelighet holder seg til det mål av tro som Gud har gitt oss og bruker sin forstand og er sindig. Det beste i livet er når vi kan være tro mot oss selv og den vi virkelig er. Vi behøver ikke å sammenligne oss med andre. De har sin tjeneste og vi vår. De har sin tro og vi har vår tro. Når vi holder oss til det vi har tro for, sparer vi oss for mye vondt som vil ellers ville opplevd

En sunn åndelighet er ydmyk og erkjenner sin utilstrekkelighet, den erkjenner, aksepterer og har et avklart forhold til sin egen svakhet. Våre svakheter er ikke vårt problem. Det som er problemet er når vi prøver å gjemme bort våre svakheter, å late som de ikke er der. For de vil alltid følge med oss og så lenge vi ikke erkjenner dem kan de gjøre livet vanskelig for oss. Det beste vi kan gjøre med våre svakheter er å erkjenne at vi har dem, for så å bringe dem fram for Gud En svakhet som er brakt fram i lyset er ikke så truende som en svakhet som en vi prøver å gjemme bort

En sunn åndelighet har fokus på Jesus og hans frelsesverk. Jesus og hans frelsesverk er den trygge grunn vi står på. Vi kan ikke bygge på noe annet enn ham, da blir vi avsporet og kan komme inn i veldig mange rare åndelige praksiser. Da jeg gikk på bibelskole i Sverige på 80 tallet var åndelig krigføring trenden. Vi skulle krige mot djevelen, og dermed kom fokuset på djevelen og ikke på den seier Jesus har vunnet for oss. Dette ble en praksis som førte flere ut i psykisk lidelse og var en praksis uten forankring i Bibelen. En menighet som opererer med slike spesialåpenbaringer særlig når de tar vekk fokuset på Jesus og hans frelsesverk bør få varsellampene til å lyse i vårt indre.

Det at vi har en sunn åndelighet fører ikke nødvendigvis till at vår psykiske lidelse forsvinner, men den kan i det miste gjøre at den ikke blir verre, noe som dessverre ikke kan sies om usunn åndelighet som faktisk kan føre til at psykisk lidelse bryter ut eller forverres.

John fotograferer

Her er et bilde av Bukono i Valdres:

Psykisk lidelse og det åndelige liv. Del 2

Sunn åndelighet er en åndelighet som inkluderer kroppen og dens begrensinger. Ofte kan vi få det inntrykk at det å være åndelig er noe løsrevet fra våre liv som mennesker på jorden. Jeg tror det er viktig at vi ser at det å bli en åndelig person er å bli mer menneskelig. Når Jesus kom hva skjedde da? Jo Gud som er ånd ble menneske. «Gud ble menneske, bli menneske du og» sier jeg i et dikt jeg har skrevet. Gud som er ånd ble menneske, dermed kan det ikke være slik at vi blir mindre menneskelige av å leve i ånden. Jeg har tidligere i livet blitt eksponer for en åndelighet som skulle gjøre oss til åndelige supermenn. Det var en åndelighet løsrevet fra de menneskelige livsvilkår vi lever under, og det var en åndelighet hvor vi skulle leve i det overnaturlige. Denne type åndelighet kan være en katalysator for psykisk lidelse, for den tar ikke hensyn til de livsvilkår vi lever under. «Jesus var trett etter vandringen» sier Joh.4.6 Hvis Jesus ble trett, er det noe underlig at vi også blir det? En åndelighet som ikke tar hensyn til slike fakta er i verste fall en åndelighet som gjør oss utbrente og så slitne at vi kanskje aldri komme oss helt til hektene igjen. En sunn åndelighet gjør oss mer menneskelige, ikke mindre Ruth Haley Barton skriver i boka «Invitation to solitude and silence» at «Vi tenker ikke alltid på det å ta vare på kroppen som en del av vår åndelige praksis, men...mange ganger er det der det hele begynner. Det kan være hardt og ydmykende å gi oppmerksomhet til din kropp uansett hvilken tilstand den er i fordi det bringer deg ansikt til ansikt med dine begrensninger og din sårbarhet...Du kanskje står imot det å gi oppmerksomhet til kroppen fordi på et eller annet tidspunkt har du blitt opplært til å putte det åndelige og det fysiske i separate avdelinger. Du tror kanskje at den åndelige reisen finner sted i en verden helt adskilt fra kroppen. Men sannheten er at den åndelige reisen finner sted i en fysisk kropp, og at det er en en virkelig kobling mellom det å ta vare på kroppen og å fordype vår relasjon med Gud.»(Min oversettelse)

En sunn åndelighet bringer alle sider av oss selv til Gud, både det vi oppfatter som våre akseptable sider så vel som det vi oppfatter som de uakseptable siden av oss. En åndelighet som kun fokuserer på det vi oppfatter som de akseptable sidene av oss, er helsefarlig, fordi den gjør at vi gjemmer vekk de uakseptable sidene av oss. Problemene er at de uakseptable siden ikke forsvinner, men kan være med å føre oss inn i psykisk uhelse. En sunn åndelighet derimot kan bringe til Gud hele oss. Paulus sier i Fil.4.6 «Men la alt som ligger dere på hjerte komme fram for Gud.» Med andre ord både våre akseptable og våre uakseptable sidene av oss selv. Nettopp det å bringe de uakseptable sidene av oss til Gud, gir ham en mulighet til å gjøre noe med dem og det gjør noe med oss å bringe fram i lyset det uakseptable og det svake i våre liv.

John fotograferer

Her er et bilde av et blomsterhav tatt i Italia:

Psykisk lidelse og det åndelige liv. Del 1.

Hvordan kan vi som har en psykisk lidelse også ha et best mulig liv, også åndelig? En psykisk lidelse påvirker jo alle områder av livet, også den åndelige. Faktisk så påvirker det psykiske det åndelige på en slik måte at det kan være vanskelig å skille mellom dem. Noe av det mest grunnleggende er å erkjenne at man faktisk har en psykisk lidelse. Selv lider jeg av angst og tvangslidelse (OCD). Å bli kjent med den lidelsen en har og få kunnskap om den er med på å ufarliggjøre den. For eksempel er en del av min angstlidelse skrupuløsitet(en overfølsom samvittighet) Det at jeg har kjennskap til hva dette er og å erkjenne at dette er en del av min angstlidelse gjør det lettere for meg å sortere ut hva som er reelt noe å ha dårlig samvittighet for, og hva som bare er skrupuløsiteten og dermed en del av min angstlidelse. Allikevel er det for meg av og til godt å kunne ha noen å snakke med når jeg får dårlig samvittighet for noe nettopp fordi det noen ganger er vanskelig for meg å skille mellom skrupuløsiteten og når jeg reelt har noe å ha dårlig samvittighet for. 

Hva slags menighetstilhørighet en har er ikke likegyldig når en har en psykisk lidelse, dessverre får en vel si. Noen menigheter kan være direkte helsefarlige for en med en tilbøyelighet til psykisk lidelse. For eksempel når en menighet begynner å utøve kontroll over medlemmenes liv bør varselklokkene begynne å ringe.Nå skal ikke jeg komme med en liste over hvilke menigheter som er bra eller dårlige for den psykiske helsen, men bare komme med noen generelle betraktinger over hva som er utrykk for en sunn åndelighet og dermed også bra for den psykiske helsen. Noe av dette har jeg skrevet om tidligere,men her har jeg utdypet om det.

Sunn åndelighet er en åndelighet som kan leve med paradokser. Dette er utrolig viktig. En åndelighet hvor alt er svart eller hvitt kan bli en tung byrde å bære. For eksempel så finnes det sammenhenger som sier at enten er du en synder, eller så så er du rettferdig i Kristus. Det å kunne se at jeg faktisk er både en synder og samtidig rettferdig i Kristus setter oss fri til å være det vi faktisk er og vi skal få slippe å leve opp til en åndelighet som ikke snakker sant om livet. Det er interessant å se hvordan Paulus omtaler seg selv i brevene. I 1. Kor. Som ble skrevet rundt år 56 etter Kristus sier han om seg selv i 15,9 at han er «den ringeste av apostlene". I Ef.som ble skrevet rundt 60-61 etter Kristus sier han i 3,8 at han er «den minste av de hellige» Når vi kommer til 1.Tim som er det seneste av disse brevene, skrevet rundt 64 etter Kristus så skriver Paulus i 1,15 at «Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere og blant dem er jeg den største.» En skulle tro ifølge enkeltes teologi at jo lengre Paulus hadde vært en kristen jo mer vil han bli bevisst og opptatt av sin rettferdighet og jo mindre ville han bli opptatt av seg selv som synder, men hos Paulus ser vi faktisk at progresjonen går i motsatt retning. Han går fra å oppleve seg som den minste av apostlene til å opp fatte seg som den største av syndere. Så Paulus oppfattet seg selv både som en synder og som rettfred på samme tid.. Dette er å leve godt med paradokser. En åndelighet som kun fokuserer på seier fremgang og helse er også helsefarlig. Dette er en åndelighet som kun fokuserer på enkelte sider av evangeliet på bekostning av andre. Man hopper over det Bibelen sier om svakhet. Paulus sier for eksempel i 2.Kor.12,10 at «når jeg er svak, da er jeg sterk.» Dette er et godt eksempel på et av Bibelens mange paradokser. Paradokser er ingen trussel, de er derimot frigjørende. Det er når vi ikke kan akseptere paradokser at vår kristendom kan bli helsefarlig.

John fotograferer.

Jeg liker å fotografere og har mange bilder liggende på min datamaskin. Jeg tenkte å dele noen av dem med bloggens lesere og kommer til å poste en del bilder framover. Dette bilde er tatt fra Langestølen i Valdres og viser geiterams med fjellet Skogshorn i bakgrunnen.

Hvile hos Gud.

Matt.11.28 sier «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, så vil jeg gi dere hvile.» Hvordan har du du et egentlig? Når du setter deg ned for å be og lese Bibelen, blir du overmannet av trøtthet? Kanskje du driver deg for hard, og føler at det åndelige livet er en ekstra byrde å skulle bære for du har så mange andre forpliktelser som sliter deg ut. Kanskje du skulle akseptere Jesu invitasjon om å komme til ham og få hvile? Kanskje det er helt greit at du faller i søvn når du setter deg ned for å be eller lese Bibelen. Gud har ikke kalt deg til å være en superkristen som ikke tar hensyn til kroppens primære behov for søvn og hvile, og mat og drikke. Joh.4.6 sier om Jesus at han «var trett etter vandringen» Om Jesus blir trett og trenger hvile hvor mye mer trenger ikke vi det. En åndelighet som ikke tar hensyn til kroppens behov er en farlig åndelighet. Kanskje du bare trenger å ta imot Jesu invitasjon til å hvile i ham og i hans nærvær. Ikke føle at du trenger å gjøre noe annet en nettopp bare å hvile hos ham. Se deg selv som et barn i Guds armer mens du hviler i ham. Og kanskje mens du hviler der i ham, så opplever du at han taler til deg, oppmuntrer deg, og styrker deg.

Ruth Haley Barton skriver i boka «Invitation to solitude and silence» at «Vi tenker ikke alltid på det å ta vare på kroppen som en del av vår åndelige praksis, men...mange ganger er det der det hele begynner. Det kan være hardt og ydmykende å gi oppmerksomhet til din kropp uansett hvilken tilstand den er i fordi det bringer deg ansikt til ansikt med dine begrensninger og din sårbarhet...Du kanskje står imot det å gi oppmerksomhet til kroppen fordi på et eller annet tidspunkt har du blitt opplært til å putte det åndelige og det fysiske i separate avdelinger. Du tror kanskje at den åndelige reisen finner sted i en verden helt adskilt fra kroppen. Men sannheten er at den åndelige reisen finner sted i en fysisk kropp, og at det er en en virkelig kobling mellom det å ta vare på kroppen og å fordype vår relasjon med Gud.»(Min oversettelse)

I stillhet og tillit

Når vi går inn i stille og ordløs bønn, er det lett å forvente seg store følelser, og når det ikke skjer blir vi lett skuffet. Men ordløs bønn er som all annen kristen bønn en bønn fundamentert på tro, ikke på følelser. Jesaja 30. 15 understreker dette: «I stillhet og tillit skal deres styrke være.» Her sies det ikke at i stillhet og store følelser ska vår styrke være, men i stillhet og tillit skal vår styrke være. Når vi går inn i ordløs og stille bønn så gjør vi det i tillit til Gud, med andre ord i tro. Basil Pennington sier i boka «Centering prayer: Renewing an ancient christian prayer form»: «I begynnelsen av bønnen tar vi et minutt eller to til å roe oss ned og så beveger vi oss i tro mot Gud som bor dypt i vårt indre»(Min oversettelse) Igjen så ser vi det poengtert her at vi går inn i bønnen i stillhet og i tro til Gud som bor i oss. Baserer vi oss på følelser blir vi skuffet, beveger vi oss mot Gud i tro blir vi møtt. Hebr.11.6 sier "Uten tro er det umulig å behage Gud. For den som trer fram for Gud må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham."

Johns poetiske hjørne

Alle fonteners mor

Fontana de trevi

alle fonteners mor

full av mynter

kastet over skulderen

av de som håper på

å få komme tilbake

Allerede mitt i Kristus.

I går hadde jeg en opplevelse som fikk meg til å tenke. Jeg har en kindle (et lesebrett) som jeg laster ned bøker på bl. annet fra Amazon. Jeg hadde en bok jeg ønsket å kjøpe så jeg gikk på Amazon sin hjemmeside og klikken på knappen for å kjøpe den og ventet på at den skulle bli lastet inn på lesebrettet. Men det kom ingen bok og jeg kikket opp på siden jeg hadde oppe fra Amazon. Der stor det en melding om at boken jeg klikket på for å kjøpe hadde jeg allerede kjøp for flere år siden. Jeg kunne ikke huske å ha kjøpt den så jeg begynte å lete gjennom de flere hundre bøker jeg har liggende på lesebrettet. Og ganske riktig, etter å ha lett en stund fant jeg boken på lesebrettet mitt. Er det ikke noen ganger slik med vårt åndelige liv også ,vi tror vi mangler noe i våre liv og ber til Gud om dette bare for å finne ut i Guds Ord at Gud allerede har gitt oss det vi ber om. Når vi ber skulle vi noen ganger i stedet for å be Gud om å få noe kanskje heller be Gud om åpnede øyne, så vi ser hva han allerede har gitt oss i Kristus.

John tegner og maler.

Her følger siste tegning i tegnekurset jeg følger. Første bilde er fra tegneprosessen, og siste bilde er den ferdige tegningen:

Mer om sunn åndelighet.

Hva er sunn åndelighet? Mye kunne vært sagt om dette. Her er noen aspekt av hva jeg anser for å være sunn åndelighet:Sunn åndelighet er en åndelighet som kan leve med paradokser. Sunn åndelighet er en åndelighet som inkluderer kroppen og dens begrensinger. En sunn åndelighet bringer alle sider av oss selv til Gud, både det vi oppfatter som våre akseptable sider så vel som det vi oppfatter som de uakseptable siden av oss. En sunn åndelighet aksepterer livet slik det er, ikke slik vi skulle ønske at det var. En sunn åndelighet erkjenner at vi ser og forstår stykkevis. En sunn åndelighet holder seg til det mål av tro som Gud har gitt oss og bruker sin forstand og er sindig. En sunn åndelighet er ydmyk og erkjenner sin utilstrekkelighet, den erkjenner, aksepterer og har et avklart forhold til sin egen svakhet. En sunn åndelighet sammenligner seg ikke med andre. En sunn åndelighet har fokus på Jesus og hans frelsesverk.

Johns poetiske hjørne

Marmor

Romas fontener

kirker og ruiner,

av marmor,

denne sten som

Michelangelo

hugget

sin pieta ut av.

Sunn åndelighet.

Hva vil det si å være en åndelig person? Bibelen sier at vi skal leve et liv i ånden. Ofte kan vi få det inntrykk at det å være åndelig er noe løsrevet fra våre liv som mennesker på jorden. Jeg tror det er viktig at vi ser at det å bli en åndelig person er å bli mer menneskelig. Når Jesus kom hva skjedde da? Jo Gud som er ånd ble menneske. «Gud ble menneske, bli menneske du og» sier jeg i et dikt jeg har skrevet. Gud som er ånd ble menneske, dermed kan det ikke være slik at vi blir mindre menneskelige av å leve i ånden. Jeg har tidligere i livet blitt eksponer for en åndelighet som skulle gjøre oss til åndelige supermenn. Det var en åndelighet løsrevet fra våre menneskelige livsvilkår og det var en åndelighet hvor vi skulle leve i det overnaturlige. Denne type åndelighet fører oss ofte inn i kriser og utbrenthet, for den tar ikke hensyn til de livsvilkår vi lever under. «Jesus var trett etter vandringen» sier Joh.4.6 Hvis Jesus ble trett, er det noe underlig at vi også blir det? En åndelighet som ikke tar hensyn til slike fakta er i verste fall en åndelighet som gjør oss utbrente og så slitne at vi kanskje aldri komme oss helt til hektene igjen. En sunn åndelighet gjør oss mer menneskelige, ikke mindre.

Å gå til Gud med alt.

Vi kan komme til Gud med alle ting, og vi bør gå til ham med hele vårt liv, både det vi opplever som de akseptable sidene av oss selv, og det vi opplever som de uakseptable sidene av oss. Det vi ikke våger å gå med til noe menneske bør vi gå til Gud med. Når vi gjør det kan vi lettere falle til ro og bli stille. Gerard W. Hughes sier i boka «Gud i alt»: «Når vi faller til ro, kan vi se på vår frykt, bekymring, skyldfølelse, anger og smerte uten å bli overveldet av dem. Vi kan forestille oss at vi kommer til Gud og overleverer vår bekymring, vår frykt og vår smerte, en etter en. Denne øvelsen innebærer ikke at vi fornekter frykt og bekymring, skyldfølelse og syndighet; det er heller en erkjennelse av at de finnes, men at vi kan overlevere dem til Guds godhet, i den tro at Gud, den guddommelige alkymisten som stadig forvandler oss gjennom vår svakhet, også kan forvandle vår frykt og bekymring, skyldfølelse og syndighet til sin egen godhet»