Johns poetiske hjørne.

Høst er vemodets tid,

livets sakte ferd mot død

og vinter.

Men vinter og død er ikke siste ord.

Vårens nyskapning og oppstandelse

vitner om den dag vi skal stå opp

og møte vår Gud,

og gå inn i evighetens sommer

Det gamle og det nye mennesket.

Vi tenker ofte som kristne at vi skal leve i ydmykhet og kjærlighet resten av våre liv. Det vi ikke regner med er det vi kan kalle for vårt falske selv, som Paulus omtaler som det gamle menneske. Vår problem er at vårt gamle menneske/falske selv ikke blir borte selv om vi blir kristne. Det er en livslang øvelse å ikle oss vårt sanne jeg eller som Paulus omtaler det – det nye menneske. Vi kan føle at vi gjennom bønn og bibellesning og fellesskap har kommet så langt på vegen at vårt falske selv ikke er et problem for oss lenger, helt til noen gjør oss imot, og sinne og hevnlyst preger oss mer enn kjærlighet og tilgivelse. Når vi på forskjellig måte settes under press, så dukker ofte vårt falske selv opp. Paulus slet også med dette. Han sier i Rom.7.19 at «Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke og det onde som jeg ikke vil det gjør jeg.» Paulus løsning på problemet er ikke ikke en «instant» løsning. Det er en livslang øvelse. Slik han beskriver det i Ef.4.22-24 «Dere skal ikke leve som før, men legge av det gamle menneske som blir ødelagt av de forførende lystene. Dere må bli fornyet i sjel og sinn og kle dere i det nye menneske, det som er skapt etter Guds bilde til et liv i rettferdighet og hellighet etter sannheten.» Dag for dag må vi øve oss i de gudommelige dydene. Dette er ikke noe vi skal gjøre i egen kraft. På den ene siden sier Paulus i Fil.2.12 «arbeid på deres frelse med frykt og beven.» og hadde det vært alt han hadde sagt ville dette innebære at vi skal arbeide på vår frelse i vår egen kraft, men Paulus stopper ikke der, han forsetter med å si i v.13 «For det er Gud som virker i dere både å ville og å gjøre etter hans gode vilje.» Vår vekst som kristne hvor vi legger av vårt gamle menneske og ikler oss det nye menneske er noe vi gjør i samarbeid med Gud. Vi involverer Gud i hele vårt liv. Dette skjer fra dag til dag i alt vi erfarer og møter i denne verden. Ved å involvere Gud i alt vi møter og erfarer som mennesker utvikler vi karakter og lar på den måten Kristus vinne skikkelse i oss. Ofte så feiler vi, men løsningen her, er å ikke bli overrasket over det, eller mismodige, men ved Guds hjelp reise oss på nytt og gå videre.

Kronisk sykdom

I dag leste jeg noe i en blogg som traff meg. Jeg tenkte umiddelbart at dette er sant, slik er det. Det jeg leste var følgende: «Husk at en kroniker stort sett ikke later som de er syke. De later som de er friske.» Når man er kroniske syk og treffer andre går man ikke rundt å akker seg fordi man er syk, nei man setter heller på masken og prøver å fremstå som frisk. Det de andre ikke ser er de gangene man er utslått av sykdommen, da prøver man gjerne å gjemme seg bort. Å være kronisk syk er derfor en ganske ensom affære fordi man så ofte er alene med sykdommen. Å skrive en blogg om hvordan det er å ha kronisk angst er for meg en måte å gi angsten et ansikt, og fortelle at alt ikke er bra hele tiden, tvertimot. Det er å ta av seg masken og blottlegge noe av det mest sårbare i sitt liv. Samtidig er denne måten å blottlegge seg selv på å ufarliggjøre for meg selv det å ha angst. Å sette ord på det vanskelige er en hjelp til å distansere meg fra angsten, å se den litt på avstand noe som kan gjøre den litt lettere å bære. Bloggen jeg leste i dag og som jeg har referert til kan du lese her.

Indre konflikter.

Noen ganger kan vi føle oss låst. Vi sliter med indre konflikter, det kan være skyldfølelse, angst, tvil eller andre ting. Det som er noe av det verste med slike indre konflikter er at de føles som om de aldri vil gå over. Men følelser er flyktig og foranderlige. Det er viktig å tenke på når vi står oppe i indre konflikter og føler at vi er låst i en uløselig indre situasjon. Et Bibelvers som jeg har klynget meg til mange ganger er fra Salme 25.15 hvor David sier; «Jeg vender alltid mine øyne mot Herren for han drar mine føtter ut av garnet» Vi kan føle at vi sitter fast i et mentalt garn, men Gud har lovt at han vi dra våre føtter ut av garnet når vi vender vårt blikk mot ham. Når det gjelder slike indre uløselig konflikter kan det være godt å ha en medkristen, en medvandrer, å betro seg til. Det er utrolig hvor mange indre konflikter som kan løses bare vi våger å sette ord på dem og få konstruktive innspill fra en moden medvandrer. Jeg er smertelig klar over at ting kan bli kronisk, men mye av det vi opplever er kun av midlertidig karakter, vi kommer ut på den andre siden med hodet over vann selv om det ikke føltes slik når de indre konfliktene var på sitt verste.

Stille bønn.

Bønn kan være så mye. Vi har skrevne bønner, fri bønn, bønn med ord og ordløs bønn. Det finnes en bønn for enhver anledning. I perioder ber vi kanskje mye med ord, men så kan vi oppleve at ordene blir tomme, og vi stanser kanskje å be, fordi vi ikke er klar over at vi også kan be med ordløs bønn. Vi kan være i stillhet innfor Gud, og også det er bønn. Salme 37.7 sier til oss «Vær stille for Herren og vent på ham.» Dette er også en måte å være sammen med Gud på. Du er stille og kanskje også Gud er stille og i stillheten er dere sammen. Du merker kanskje ikke så mye mens du er i slik stille bønn, men som Thomas Keating sier i boka «Open mind open heart»: «Hovedfruktene av bønnen oppleves i det daglige liv og ikke under bønneperioden» (Min oversettelse)

Johns poetiske hjørne.

Jeg har akkurat hørt

Petris Vasks «Pater noster.»

Det går tydeligvis an

å lage vakker musikk også i dag.

Henryk Gorecjis 3.symfoni,

Valentin Silverstrovs «Silent songs»,

Petrisk Vasks «Pater noster»

er beviset på at skjønnheten

ikke har forlatt oss helt.

Takk Gud for disse

som gjør at det

fortsatt er håp for jorden.

Som Dostojevskij en gang sa:

«Skjønnheten skal redde verden»

Jesus – du er den skjønneste av alle.

Bøker.

Jeg er veldig glad i å lese, og leser gjerne flere bøker samtidig. Det har vært mye farting i det siste og ikke så mye tid til å lese, men nå er det igjen tid tid for lesning. Hva er vel bedre på en kald høstdag enn å krype opp i sofaen med en god bok. Jeg har mange bøker liggende som venter på å bli lest. For tiden leser jeg blant annet disse bøkene:

«Writing as a way of healing» av Louise DeSalvo

«Open mind, open heart» av Thomas Keating

«Hjärtats ro» av Johannes Cassianus

«The deeper journey» av Robert Mulholland

John fotograferer.

Karlsbrua i Praha:

En ny livsfortelling.

Sykdom, både fysisk og psykisk skaper behov for en ny livsfortelling. Den fortelling vi hadde om oss selv før sykdommen inntraff fungerer ikke lengre og vi trenger å nyorientere oss ut fra den nye livssituasjon som sykdommen har satt oss i. Her kan vi få stor hjelp i det å skrive. Vi kan skrive vårt nye liv og vår nye livssituasjon og det kan hjelpe oss til helhet midt i vår sykdom. Alle har vi og trenger en fortelling om vårt eget liv. Hvordan vi ser og oppfatter livet. Kronisk sykdom endrer så mye i våre liv at den gamle livsfortellingen vi hadde ofte blir for trang, og passer ikke lengre inn vår nye livssituasjon. Det å skrive kan være til stor hjelp i vår nyorientering. Du kan offentliggjøre din nye livsfortelling for eksempel i en blogg, men du kan også skrive privat og bare for deg selv. Det vil uansett bevisstgjøre deg på din nye livssituasjon og hjelpe deg til å leve et så helt liv som mulig midt i din sykdom. 

John fotograferer.

Johns poetiske hjørne.

Å se den andre med kjærlighetens blikk

er som å se slik Gud ser.

Det er å se forbi det ytre,

se den andres verdighet

Å se den andre med kjærlighetens blikk

er å se med barmhjertighet,

og medlidenhet,

på din neste.

John fotograferer.

Bygningene i Praha kalt for "Ginger og Fred." Oppkalt etter Ginger Rogers og Fred Astaire:

Medvandrer.

Det er godt å ha gode medvandrere med seg på veien. Av og til trenger vi andres perspektiv på en sak fordi vi selv har låst oss fast på forskjellige måter. Da kan det være godt å ha noen å snakke med. Selv har jeg en fantastisk kone som det er godt å kunne få dele alle ting med. Hun kan ofte hjelpe meg å få nye perspektiver på ting og være til hjelp. Det å finne en medvandrer er en stor velsignelse. Det behøver ikke å være en prest, pastor eller forkynner du trenger, men en medvandrer på veien sammen med deg. De behøver ikke å være allvitende, men kunne gi deg sine perspektiver på ting, og som på den måten kan hjelpe deg til å se tingene på fra en annen vinkel. Ofte er det ikke mer som skal til for å løse opp i de flokene vi har viklet oss inn i. På den ene siden får vi lette vårt hjerte for det som tynger oss, og på den andre siden får vi et nytt perspektiv gjennom vår medvandrer.

John fotograferer

Fra Novi Svet i Praha:

Hverdagen.

Det har vært mye reising i det siste. Først tre ganger på hytta, så en uke i Danmark og nå sist fem dager i Praha med gode venner. Det er spennende å reise, men nå er det godt å komme hjem til hverdagen igjen. Og komme tilbake til det vanlige livets rytme. En god ting med å reise, er at av en eller annen grunn blir jeg mindre plaget med angst når jeg er ute å reiser. Ikke det at den er helt borte. OCD en er det og plager meg stadig, men de kraftige angstanfallene kjenner jeg mindre til når jeg er ute å reiser. Kanskje det kommer av alle de nye inntrykkene man får. Uansett er jeg nå glad for å være hjemme igjen og å få tid til å be, lese, skrive, høre musikk og kanskje tegne og male litt. Så får jeg ta angsten som den kommer. Etter å ha vært så mye borte setter jeg nå enda større pris på hverdagen og dens rytme, tiden for den gode stillheten og ettertanken. Vi ser gjerne de hverdagslige sysler som å vaske opp, støvsuge og lage mat som trivielle ting som må gjøres, men egentlig er hverdagen en velsignelse vi må oppdage. Jeg har skrevet følgende dikt om vår hverdag:

Å vaske opp
Å støvsuge
Å lage mat
Disse trivielle tingene
Som hører med til din hverdag
Omfavn dem
De er en del av ditt liv.

Johns poetiske hjørne.

Livets kan ikke måles i tall

Selv ikke etter et syndefall

Menneskelivet er dyrebart

Selv om det ofte kan virke sart

Skal du finne livets verdi

Må du gå på livets sti

Du må søke Gud

Og tro Hans bud