Kallet. Del 6

Vi trenger å se Gud slik han er. Både på tronen, men også på korset. I bønn ser vi Gud på tronen, men i våre medmennesker seg vi den korsfestede Jesus Kristus. Ved dommen skal Jesus samle sine og si til dem som står til høyre for ham: «Det dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, gjorde dere mot meg» (Matt25.40) Vi betjener Jesus på tronen i bønn, lovprisning og tilbedelse, men derfra går vi ut og møter Jesus i våre medmennesker, og særskilt i de fattige, syke, sultne og tørste, nakne, de fremmede og de i fengsel. Denne vekselvirkningen med å møte Kristus på tronen og på jorden henger nøye sammen med hverandre. Vi har så lett for å bli værende i «herligheten» innfor tronen at vi glemmer å se Jesus i den menneskelige nøden her på jorden. 

Dessuten tenker vi ofte at kallet er et kall til å gjøre noe stort og noe som er langt borte, men kallet er et kall til det som er nært. Otto Rimås sier: «Vi søker ofte kallet så aldeles for langt borte, både i tid og rom. Vi blir «hjemmeblinde», og synes ikke at det vi alltid gjør er så viktig. Vi innbiller oss at Gud må ha en høyere mening med våre liv enn dette banale hverdagsslitet. Vi har så vanskelig for å høre Guds tiltale i det enkle. Vi vil så gjerne ha stormende opplevelser og høre stemmer fra himmelen. Vi vil så gjerne heve oss over det jordiske og bli mer himmelske. Men Gud taler til oss i det sutrende spebarnet. Han kaller oss i den sultnes bedende blikk, Han snakker til oss gjennom naboens bønn om hjelp i haven.

«Hvem er min neste?» spurte en skriftlærd en gang Jesus. Jesus svarte med å snu på spørsmålet slik at det ble mer relevant og mye mer påtrengende, Hvem er du en neste for? Det er det spørsmålet vi aldri kommer bort fra. Det er det spørsmålet som skal være et sentralt punkt i våre liv». (Kallet…til et liv i frihet s.100)