Kirken i en postmoderne kultur. Del 4

På mange måter er vi i dag tilbake til der vi begynte som kristen kirke. Vi lever i et samfunn som på mange måter speiler det samfunn de første kristne levde i. Nemlig det sene romerriket hvor det fantes et mylder av religiøse retninger.

 Magnus Malm sier i boken «I Lammets tegn»; «Ofte anvendes nettopp dagens pluralisme som argument mot kristendommens krav på historisk sannhet – «noe sånt var kanskje gangbart i det gamle enhetssamfunnet, men vi kan ikke lenger tenke slik i et samfunn der et mylder av religioner og ideologier lever side om side». Da glemmer man at det var nettopp i et slikt pluralistisk mylder kristendommen var som mest dynamisk og spredde seg raskest, nemlig i romerriket de første 300 årene. Reaksjonene fra omgivelsene lignet svært på dem vi ser i dag. Ledene debattanter anklaget de kristne for «intoleranse» og «fanatisme». Det må jo ha virket temmelig besynderlig når mennesker frivillig gikk i døden for sin overbevisning – i en kultur der man for lenge siden hadde sluttet å tro på noe annet enn sin egen kynisme og private lykke. På mange måter er vi tilbake der vi tok fatt, med en påfallende samstemmighet mellom vårt samfunn og det sene romerriket.»

Men som Magnus Malm også peker på kan det postmoderne samfunn være enda vanskeligere å nå med evangeliet enn den romerske kulturen, for den kulturen vi nå har er i motsetning til den romerske ikke en” førkristen hedendom, men tvert imot en hedendom som er sprunget ut av at kristendommen er forkastet”

Fortsetter.

Johns poetiske hjørne

Gud er alltid større

Deus semper major -

Gud er alltid større

Større enn min tro

Større enn mine tanker

Større enn min teologi

Gud er alltid større

Gud er alltid nær

Nærmere enn jeg tror

Nærmere enn mine tanker

Nærmere enn min teologi

Gud er alltid nær.

Kirken i en postmoderne kultur. Del 3.

Modernismen var preget av troen på at fornuft og vitenskap skulle erstatte religionen. Kristendommen ble sett på som irrasjonell og forsøkt underlagt fornuften. Postmodernismen derimot har på nytt åpnet veien for det åndelige inn i samfunnet. Paradokset er at det er en åndelighet som er relativ, hvor man plukker det man ønsker fra forskjellige åndelige tradisjoner etter eget ønske. Modernismen avviste kristendommen fordi man mente at den sto i motsetning til fornuften, vitenskapen og fremskrittet. Postmodernismen avviser kristendommen fordi den hevder å ha sannheten og oppleves som intolerant.

 Peter  Halldorf sier at « Allerede på 60-tallet observerte teologen Gustav Wingren at konflikten mellom evangeliet og vår tid var i ferd med å bytte plass. Da det moderne verdensbilde ennå hersket uinnskrenket, lå det anstøtelige i evangeliet først og fremst på det intellektuelle plan. Det som ble angrepet og latterliggjort i Bibelen, var ikke minst undergjerningene. At Jesus gikk på vannet, helbredet syke, forvandlet fem brød og to fisker til middag for 5000 – hvem kunne tro på slikt? Alt som avvek fra naturlovene ble forklart i lyset av ”opplysningen” som ikke-virkelig

I dag er situasjonen en annen. Innslag om overnaturlige hendelser dukker stadig oftere opp i mediene. Mennesker står frem og beretter om opplevelser av kontakt med en åndelig verden, uten å bli møtt med hånflir. Dermed begynner spenningen mellom kristen tro og det moderne samfunn å handle om noe annet. Det som det gudsinteresserte menneske nå har vanskelig å akseptere, er kristendommens selvfølgelige krav: at en historisk person, Jesus fra Nasaret, skulle ha en avgjørende betydning for alle andre mennesker. Anstøtsstenen i møte med kristendommen har således blitt det samme som i Antikken: at en er frelser for alle…Så er sirkelen i ferd med å sluttes. Det som i kristendommens første tid var frastøtende og avskrekkende i den kristne tro, er i ferd med å bli det igjen.” (”Jomfrumark”)

Fortsetter.

Kirken i en postmoderne kultur. Del 2

Dag Østerberg sier i boken «Det moderne» at; «Tre begreper er de grunnleggende eller viktigste ved den moderne kulturen eller moderniteten: Begrepene om det frie individet, fornuften og fremskrittet. Det er ved disse tre begrepene at tilværelsen blir forstått og tydet innen moderne kultur; fjernes ett eller flere, oppstår en annen livsanskuelse eller kultur, en annen måte å erfare verden på. Og det er nøyaktig det vi ser i dag. Postmodernismen utfordrer alle de tre grunnleggende begrepene i modernismen

Modernismens tanke om det frie individet utfordres i dag av postmodernismen fokus på gruppetenkning, og gruppen på bekostning av individet.

For modernismen gikk fornuften foran alt, postmodernismen fokuserer på følelsene «Hvis det føles rett, er det rett for meg, hvis du føler at noe annet er rett, er det rett for deg» er postmodernismens slagord. Postmodernismen tror ikke på objektiv sannhet hverken fornuftsmessig eller åpenbaring, alt er relativt og kun forskjellige perspektiver.

Modernismen trodde på fremskrittet og forakten for fortiden. For modernismen gav vitenskapen sikker og objektiv viten. Middelalderen ble for eksempel kalt «den mørke middelalderen» For modernismen var det nyeste alltid det beste. Men modernismens tro på det vedvarende fremskritt har fått seg ett alvorlig skudd for baugen.  Først fikk vi 2 verdenskriger, så fikk vi forurensning, plutselig er bakterier resistente mot antibiotika osv. og det vedvarende fremskritt er ikke like sikkert lenger. Postmodernismen er i motsetning til modernismen åpen for fortiden. Middelalderen f. eks er blitt populær og det arrangeres nå middelalderfestivaler mange steder.

 For å gi et forenklet bilde av modernismen og postmodernismen kan vi bruke et eksempel fra Bibelen som for øvrig viser at det ikke er noe nytt under solen. Dette eksemplet finner vi helt tilbake i 1. Moseb. kapitel 11 i historien om Babels tårn. Her bestemmer menneskene på jorden seg for å bruke sin fornuft, erfaring og sin teknologiske kunnskap uavhengig av Gud for å bygge se et tårn som rakk opp til himmelen. Det står at de ”hadde et språk og et tungemål”. 

Her er parallellen til modernismen slående. Menneskene forkastet Gud og vil bruke sin fornuft, vitenskap og teknologi og sin felles virkelighetsforståelse til å bygge seg ”et tårn som når opp til himmelen”. Modernismens barn satte endog sine føtter på månen. Men fortsettelsen av historien om Babels tårn som vi alle kjenner hvor Gud forvirret menneskenes språk, ”så den ene ikke skjønner hva den andre sier” er også en slående parallell, men nå til postmodernismen som sier at vi er fanget av språket og vår virkelighetsforståelse er en sosial konstruksjon innenfor den gruppe, eller kultur vi tilhører og fordi det ikke finnes noen universell sannhet er enhver virkelighetsforståelse like gyldig og må respekteres selv om vi ikke forstår den.

Postmodernisme understreker toleranse (så sant du ikke påberoper deg sannheten eller opppleves som intolerant), pluralisme multikultur, samtidig som den ikke tror på noen objektiv sannhet, alt er bare forskjellige perspektiver.

Fortsetter.

Kirken i en postmoderne kultur. Del 1

Verden er i endring. Vi har kanskje ikke ord for det som skjer men vi opplever at samfunnet vi lever i i dag ikke er det samme som vi levde i før. Dette gjelder særlig for oss som har levd en stund. Men det finnes en filosofi bak de endringer vi opplever i samfunnet. Vi er i ferd med å vende oss fra modernismen til det postmoderne. Dette gir oss som kristne både nye muligheter, men også nye utfordringer. I noen blogginnlegg vil jeg prøve på enklest mulig måte å sette ord på de endringer vi opplever og hva det vil si for oss som kristne.

 For å forstå postmodernismen må vi først vende oss til modernismen og se hva den sto for. Det moderne har gitt oss mye bra. For eksempel gjennom forskning og medisin, samtidig som det moderne også har vært svært skeptisk til og ødeleggende for kristendommen. Vi har hatt den kritisk historiske måte å nærme seg Bibelen på og fremveksten av liberalteologien. Noe som har vannet ut kristendommens kraft i vår kultur. Dette var et forsøk på å bedrive teologi på modernismens premisser. Modernismen erkjente objektiv sannhet, men kun gjennom fornuft og forskning ikke gjennom åpenbaring. Modernismen avviste derfor alt det overnaturlige i Bibelen.

Fortsetter.

Johns poetiske hjørne.

Midtveis i livet,

Rykket opp med rot,

igjen.

Av angsten.

Denne ansiktsløse

uformelige masse

Som forrykker alt,

og gjør at jeg mister fotfeste.

Skal jeg igjen få stå på fast grunn?

Og slå rot?

Igjen?

Dagens sitat.

Dagens sitat er hentet fra boken «Progress and religion» skrevet av den katolske historikeren Christopher Dawson i 1929. Og var det aktuelt den gangen, er det mange ganger så aktuelt i dag, i hvertfall i Europa:

“The great civilizations of the world do not produce the great religions as a kind of cultural by-product; in a very real sense the great religions are the foundations on which the great civilizations rest. A society which has lost its religion becomes sooner or later a society which has lost its culture”

Å se den andre med kjærlighetens blikk.

Jeg har en bønn som har fulgt meg i det siste: «Gud la meg få se andre mennesker med kjærlighetens blikk» Vi har så lett for å dømme eller bedømme hverandre etter det ytre. Når vi treffer eller ser andre mennesker flyr tankene gjennom hode: «Han var tykk, hun var tynn, han var stygg, hun var pen  osv. Tankene flyr gjennom hode og er mer eller mindre automatiske.

Å se din neste med kjærlighetens blikk er å se ham som elsket av Gud og dyrebar for ham. Min bønn om å se den andre med kjærlighetens blikk har ført meg et skritt videre. Når jeg treffer eller ser andre mennesker har jeg begynt å be til Gud for dem. At de må kjenne Ham og at Gud må velsigne dem.

 2. Kor.5.16 sier; «Derfor fra nå av kjenner (bedømmer) vi ingen etter det naturlige (kjødet). Selv om vi har kjent Kristus etter det naturlige kjenner vi ham ikke lenger på den måten. » Bibelen Guds Ord studieutgaven sier om 2.Kor 5. 16 «Etter kjødet betegner en ytre vurdering sett fra et jordisk perspektiv. Etter sin omvendelse betraktet ikke Paulus lenger et menneske etter verdslige normer." Måtte Gud la oss vandre i kjærlighet så vi kan kjenne hverandre etter ånden ikke etter kjødet.

Tre kristne disipliner.

Tre kristne disipliner-bønn, faste og givertjeneste , står sentralt i Bergprekenen. Jesus forutsetter at disse disiplinene er en del av den kristnes hverdagsliv. Han sier ikke hvis eller om dere ber faster eller gir, han sier når dere ber, faster eller gir. Her må jeg innrømme at det er sider ved det Jesus sier her som ikke har vært en del av mitt kristenliv på lenge. Men det er vel ikke tilfeldig at jeg ble minnet om disse tingene nå.

Men Jesus er ikke bare opptatt av at vi ber, faster eller gir, han er minst like opptatt av hvordan vi gjør disse tingene. Jesus legger stor vekt på at vi ikke skal gjøre disse tingene for å bli sett av mennesker. Jesus sier i Matt.6.1 «Pass dere for å gjøre gode gjerninger for øynene på folk, for å bli sett av dem. Da får dere ingen lønn hos deres Far i himmelen.» Poenget til Jesus er at vi ikke skal gjøre ting for å få ære av mennesker. Disse gjerningene; bønn, faste og givertjeneste skal gjøres innfor Gud i det skjulte og ikke foran mennesker. Og da er løftet at Gud som ser i det skjulte skal lønne oss.

Johns poetiske hjørne

Det skjønne er det objektivt eller subjektivt?

Hva med Handels Messias,

 Rembrandts Jødebruden,

Eller Michelangelos Pieta?

Kan man i fullt alvor
 mene
at disse mesterverkene

Ikke er skjønne?