Vår elendighet og storhet.

Mange ganger som kristne så kommer vi feil fordi vi fremhever et aspekt av våre liv på bekostning av et annet. Vi må lære oss å forholde oss til paradoksene i våre liv og ha to tanker i hodet på en gang. Noen kristne sammenhenger fremholder menneskets elendighet på bekostning av vår storhet og verdighet og ender i en form for elendighetsteologi. Andre sammenhenger understreker vår godhet verdighet og seier på bekostning av vår elendighet og ender i en eller annen form for fremgangsteologi. Blaise Pascal var en klok mann som evnet å ha to tanker i hodet på en gang. Han sier i boken «Tanker» at «Det er farlig å gjøre mennesket for oppmerksom på hvor meget det har felles med dyret, uten samtidig å vise det dets storhet. Det er også farlig å la mennesket få se for meget av sin storhet isolert fra sin elendighet. Men det er meget gagnlig å vise det både dets storhet og dets elendighet»

Skapelsen, fallet og forsoningen

Ofte som kristne har vi som utgangspunkt at vi er syndige mennesker som trenger frelse. På mange måter er jo det riktig, men ved ha et slikt utgangspunkt mister vi en vesentlig detalj. Nemlig at vi i utgangspunktet var skapt av Gud i Guds bilde, og når Gud har skapt mennesket så sier han om det at det var «overmåte godt». Dette er vårt egentlige utgangspunkt. Det var der det hele startet, med at Gud skapte oss og det var overmåte godt. Mennesket var godt og det var skapt med en verdighet som overgikk alt annet i Guds skaperverk. Salme 8.5-7 sier om mennesket at «hva er da et menneske, siden du kommer det i hu, et menneskebarn, siden du tar deg av det? Du gjorde ham lite ringere enn Gud og kronet ham med ære og herlighet. Du gjorde ham til herre over dine henders verk, alt la du under hans føtter...» Dette setter mennesket i et helt annet perspektiv. Det står over alt det andre som Gud har skapt det har en verdighet som Gud understreker ved å si at mennesket er «lite ringere enn Gud», og herre over alt Gud har skapt. Dette er slik Gud skapte menneske. Desto mer tragisk blir det da at mennesket velger å vende seg bort fra Gud og slipper synden inn i sitt liv. Fallet blir desto større i og med at mennesket hadde en slik opphøyd stilling i Guds skaperverk. men det er uansett viktig å få med seg den verdighet som mennesket i utgangspunktet hadde. Guds plan ved å sende Jesus for å bære våre synder og dø for oss på var at han ønsket å gi mennesket tilbake den verdighet og godhet som vi hadd før syndefallet. Dette vil ikke bli fullbyrdet fullt og helt før i oppstandelsen når vi får en ny herlighetskropp, men allerede nå har vi fått del i Guds natur og har gjennom tro kommet inn i et fellesskap med Gud.

Ved å ha som utgangspunkt at vi er elendige syndere som trenger frelse så gir vi mennesker et feil inntrykk av hva det vil si å være menneske. Ved derimot å fremheve menneskets opprinnelige godhet og verdighet, så setter vi fallet og syndens inntog i menneskets liv i et helt annet perspektiv. Det er interessant å merke seg at Paulus brukte dette utgangspunkt når han skulle forkynne evangeliet for grekere på Areopagos. Han begynner med å understreke Gud som skaper hans sier «Gud, han som skapte verden og alt som er i den, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer som er reist av menneskehender.»(Ap.gj.17.24) Videre så understreker han menneskets storhet, godhet og verdighet som det ypperste av Guds skaperverk: «For det er i ham vi lever beveger oss og er til, som også noen av deres diktere sier: «For vi er hans slekt» (Ap.gj.17.28) Paulus understreker vårt slektskap med Gud og setter dermed mennesket i en høy stilling i skaperverket og understreker vår verdighet og godhet. Først etter å ha hatt dette som utgangspunkt beveger Paulus seg videre og begynner å forkynne om omvendelse og at Gud en gang skal dømme verden. Han sier: «Disse uvitenhetens tider har Gud båret over med, men nå befaler han alle mennesker hvor de enn er at de må vende om. For han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet, og til dette har han bestemt en mann. Dette har han gjort troverdig ved å oppreise ham fra de døde.»(Ap.gj.17.30.31)

Det vi trenger å forkynne er skapelsen, fallet og forsoningen, i den rekkefølge. Det som lett skjer er at man overfokuserer på en av disse sidene av evangeliet, og da på bekostning av de andre. Ved for eksempel å overfokusere på synden og fallet kan man få som resultat at man mister synes av menneskets storhet og verdighet. Hvis man derimot bare forkynner skapelsen,og menneskets storhet og verdighet mister man synet av at vårt behov for frelse. Ved å overfokusere på forsoningen kan vi havne i kristen perfeksjonisme hvor man tror at vi har fullkommen seier allerede i dette livet. Ved å forkynne både skapelse ,fallet og forsoningen ser vi ting i perspektiv og dette kan hjelpe oss å leve et balansert kristenliv.

Vårt kulturelle mandat.

Ofte så tenker vi at vårt liv og mandat som kristne starter med frelsen i Kristus, men Bibelen er klar på at vi har fått et mandat fra Gud som starter allerede i 1 Mosebok med skapelsen av mennesket og Gud har aldri trukket dette mandat tilbake. Hva er så vårt mandat som Gud har gitt oss. Jo han sier til mennesket som han nettopp har skapt at de skal være «fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere.» (1. Moseb.1.28) 

Nancy Pearcey sier følgende om dette mandatet i boken «Total truth; « I 1Mosebok gir Gud oss det som vi kan kalle vår første jobbeskrivelse. «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere» Den første frasen «vær fruktbare og fyll jorden» betyr å utvikle den sosiale verden: bygg familier, kirker, skoler, byer, regjeringer, lover. Den andre frasen «legg jorden under dere» betyr å kultivere den naturlige verden, plant avlinger, bygg broer, designe datamaskiner, komponer musikk. Denne frasen blir noen ganger kalt det kulturelle mandat fordi den forteller oss at vår opprinnelige hensikt var å skape kulturer, bygge sivilisasjoner – intet mindre.» Videre så sier hun at «Dette betyr at vårt kall eller vårt profesjonelle arbeid ikke er annenklasses aktivitet, noe vi bare gjør for å sette mat på bordet. Det er det høye kall som vi opprinnelig ble skapt til. Måten vi tjener vår Skaper Gud på er ved å være kreative med de talenter og gaver som han har gitt oss»( min oversettelse) 

Noen ganger så tenker vi at vår eneste kall er å evangelisere verden. Men som Nacy Pearcey her peker på er vårt opprinnelige kall å fylle jorden og kultivere det skaperverk Gud har gitt oss. Dermed blir det å utføre vår vår jobb og bruke våre skapende evner noe som er Gudvillet og noe grunnleggende i vårt liv på jorden. Vi ser også i NT at det å utføre et arbeid er Gudvillet og faktisk vil gi oss lønn i himmelen. I Efeserbrevet skriver Paulus til de som er slaver og utfører et arbeid at de ikke skal arbeide som for sin fysiske herre ,men utføre sitt arbeid som for Gud; «Vær ikke øyentjenere som bare vil gjøre mennesker til lags, men Kristi tjenere, som helhjertet gjør Guds vilje. Gjør tjenesten med iver, som for Herren og ikke for mennesker. Dere vet at enhver skal få lønn av Herren for det gode han gjør enten han er fri eller slave» (Ef.6.6-8) 

Her ser vi at det å gjøre sitt arbeid som for Herren enten man er fri eller slave gir oss lønn i himmelen fra Gud. Dette gir oss en helt annen tilnærming til det å gjøre et arbeid, utvikle sine talenter og det å være skapende med det Gud har gitt oss. Vårt arbeid har evighetsverdi når vi utfører den som for Herren og ikke som for mennesker. Vårt arbeid bli vår tjeneste for Gud. Alt for ofte tenker vi på det å utføre en tjeneste for Gud kun som å utføre et arbeid i menigheten. Gud derimot ser vårt daglige arbeid som en tjeneste for ham særlig når vi gjør arbeidet som for Herren.

Mennesket som religiøst vesen

Vi mennesker er uhelbredelig religiøse vesener. Vi tenker kanskje at vi hvis vi avviser Gud så tenker vi selv og velger selv våre liv slik vil ha dem, men uansett vil vi alltid ha en eller annen basis som vi bygger våre liv på som da ikke er annet enn en gudserstatning. Nancy Pearcey sier i boka «Total truth» at « Mennesket er ..religiøse vesener, skapt til å være i fellesskap med Gud – og hvis de avviser Gud så stopper de ikke å være religiøse, de finner bare et annet ... prinsipp som de baserer sitt liv på. Ofte vil denne avguden være noe konkret, som finansiell sikkerhet eller yrkesmessig suksess; i andre tilfeller kan det være en ideologi eller en tro som er en erstatning for religion.»(min oversettelse) Et ekstremt eksempel er Nord Korea som avviser religion, men er kanskje det mest religiøse landet i verden hvor man dyrker sin leder som en gud. Gudserstatningen er kanskje ikke alltid så åpenbar, men et eller annet system man baserer sitt liv på, ofte er man ikke bevisst på det selv, 

Nancy Pearcey sier at «Ett hvert tanke system begynner med et endelig prinsipp. Hvis det ikke begynner med Gud så vill det begynne med en eller annen dimensjon i skapelsen.. det materielle, det spirituelle, det biologiske, det empiriske eller hva som helst annet. Et eller annet aspekt av skapelsen vil bli gjort absolutt eller satt frem som grunnen og kilden til alt annet – den uårsakede årsak, det selveksisterende. For å bruke et religiøst språk, dette endelige prinsippet fungerer som det gudommelige hvis vi definerer det ordet som å være den ene tingen som alt annet avhenger av for sin eksistens. Dette utgangspunktet må aksepteres ved tro ikke ved tidligere tenkning»

Videre så sier hun; «I denne forstand kan vi si at et hvert alternativ til kristendommen er en religion. Det behøver ikke å involvere ritualer eler gudstjenester, allikevel så identifiserer den et prinsipp eller kraft i skapelsen som det selveksisterende årsak til alt annet.»(min oversettelse) Så det store spørsmålet er hvorfor vi vil nøye oss med en gudserstatning når vi kunne ha Gud selv i våre liv. Hvorfor er vi villig til å akseptere et surrogat når vi kunne ha «the real thing». Det er noe vi alle bør reflektere over. Muligheten for å komme inn i et fellesskap med den levende Gud er mulig for oss alle. Jesus kom for å åpne opp veien for oss slik at vi kan komme inn i et fellesskap med Gud. Ved at han selv døde for oss og bar våre synder har han åpnet veien til Gud vår far. Joh.3.16 sier; « For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin sønn den enbårne for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt men ha evig liv.» 

John fotograferer.

Fra Grenen på Skagen:

Lengselen etter stillhet.

Er det plass til oss introverte i menigheten? Oss som ikke orker å hilse på alle rundt seg etter oppfordring til det på Gudstjenesten. Oss som lengter etter stillhet og ensomhet. Som blir slitne av sosiale settinger, men som henter kraft i stillhet og ensomhet. Verden er på mange måter lagd for de sosiale, vi som er introverte falle lett utenfor. Men det finnes en setting jeg har oppdaget som er som skapt for den introverte, og det er retreaten. Her kan vi være sammen med andre, men i stillhet. Vi har stille måltider hvor vi slipper å måtte introdusere oss til de andre deltagerne fordi de også er der for å være i stillhet. På retreaten er det mye tid satt av til stillhet og ettertanke. Den er på mange måter skreddersydd for den introverte. En annen setting for den introverte finner vi i flere menigheter som inviterer til kontemplativ bønn, hvor stillheten står i fokus. Jeg skulle ønske meg at flere menigheter oppdaget den kontemplative bønnen og inviterte til dette. Nylig har det kommet en bok om kontemplativ bønn på norsk skrevet av metodistprest Hilde Sanden- Bjønness som heter «Bakenfor ord og tanke». Kanskje årets beste julegavetips for den introverte.

John fotograferer.

Gjør som Gud, bli menneske

Inkarnasjonen,det at Jesus kom til oss ned som sant menneske, og med en menneskelig kropp er en sterk anerkjennelse av den menneskelige og det kroppslige. Vi på vår side har ofte strev hardt for å frigjøre oss fra det menneskelige og for å bli åndelige. Men Bibelen advarer mot en åndelighet som forsøker å frigjøre seg fra det menneskelige og som gir seg utslag i en sterk askese. Paulus tar opp dette tema i Kolosserbrevet og skriver i kapitel 2: «Så la da ingen dømme dere for det dere spiser eller drikker...La ikke seierskransen bli røvet fra dere av disse som gir seg av med det de kaller selvfornektelse...Når dere med Kristus har død bort fra grunnkreftene i verden, hvordan kan dere da som om dere ennå levde i verden rette dere etter slike bud: «Ta ikke», «smak ikke», «rør ikke»? Dette er bare menneskers bud og lærdommer. Disse ting er jo bestemt til å brukes og gå til grunne. Slikt har riktignok ord på seg for å være visdom, både den selvgjorte fromhet, selvfornektelsen, og mishandlingen av kroppen. Men det har ingen verdi, det tjener bare til å tilfredsstille menneskets syndige natur.»

 Jesu komme som menneske er et ja til kroppen og det menneskelige. Vi bør gjøre som Jesus, å bli menneske og ikke streve etter en åndelighet som prøver å frigjøre seg fra det menneskelige. Dette betyr selvfølgelig ikke at vi skal si ja til synden. For etter at Paulus hadde tatt for seg denne falske åndeligheten i Kolosserbrevet sier han i kapitel 3 «Så la da det jordiske i dere dø: hor, urenhet, lidenskaper, ondt begjær og pengejag, som ikke er annet en avgudsdyrkelse...Men nå må dere legge av alt slikt: sinne, hissighet, ondskap, spott og rått snakk. Og lyv ikke for hverandre! For dere har lagt av det gamle menneske og dets gjerninger og kledd dere i det nye menneske, det som stadig fornyes etter sin skapers bilde og lærer ham å kjenne».

 Det Paulus understreker her i Kolosserbrevet er at det er forskjell på det menneskelige og på synden. Guds ja til det menneskelige er ikke et ja til synden. Synden er alt som bryter ned og gjør oss til slaver, men svaret på det er ikke en menneskefiendtlig askese slik Paulus beskriver i Kolosserbrevet 2 men som han beskriver i Kolosserbrevet 3.1-4 «Er dere da reist opp ,med Kristus, så søk det som er der oppe, hvor Kristus sitter ved Guds høyre hånd. La sinnet være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden. Dere er jo døde og deres liv er skjult med Kristus i Gud». Å søke Gud slik Bibelen her beskriver gjør oss mer menneskelige ikke mindre, dette i motsetning til den menneskefiendlige askesen beskrevet i Kolosserbrevet 2 La oss gjøre slik Gud gjorde, å bli menneske.Det er det vi er skapt til å være.

Trender.

Trender finner vi overalt, så også i den kristne kirke. Noen kristne ser hver ny trend i kirken som «det nye» som Gud gjør i dag og går fra trend til trend alt etter som det dukker opp nye ting. Men i vår iver i i å være en del av «det nye» Gud gjør i dag glemmer vi ofte noe vesentlig. Vi har ikke den ballasten som trengs for å bedømme hver nye trend som dukker opp fordi vi ikke har røtter. Derfor sier Jeremia 6. 16 noe viktig: «Så sa Herren:Still dere på veiene og se! Spør etter de gamle stiene, etter veien til det gode. Gå på den så finner dere hvile.» Således burde vi kanskje ikke alltid være for opptatt av hver ny trend i den kristne kirke kanskje vi heller burde se bakover og som Herren sier gjennom Jeremia spørre «etter de gamle stier» . Vi burde kanskje se hen til de åndelige kjemper som har gått foran oss. På deres skuldre kan vi se lenger enn om vi bare har oss selv som utgangspunkt når vi skal vurdere den nyeste åndelige trend.

Tjeneste

Tjeneste for Gud er ikke noe langt der ute en gang i fremtiden. Tjeneste er det vi gjør i nuet. Alt for ofte setter vi likhetspunkt mellom tjeneste og det å vær en forkynner. Men tjeneste kan like mye være det du gjør i ditt daglige liv. Når du oppdrar dine barn og gir dem evangeliet, når du hjelper din gamle far som ikke klarer seg selv lenger, eller det kan være det arbeidet du utfører i det daglige liv. Du kan gjøre det for Gud. Vi kan hjelpe de nødlidende med våre pengegaver, det er også en tjeneste for Gud.

 Paulus sier i Rom.12.4-8 «Vi har ett legeme, men mange lemmer, og alle lemmene har forskjellige oppgaver. På samme måte er vi alle ett legeme i Kristus, men hver for oss er vi hverandres lemmer. Vi har forskjellige nådegaver alt etter den nåde Gud har gitt oss.» Dette er veldig viktig. Vår tjeneste er i samsvar med den nåden vi har fått av Gud. Nåde er Guds kraft og evne til å utføre tjenesten. Det betyr at den tjenesten du har er noe du føler et overskudd og en velsignelse ved å gjøre. Gud kaller deg ikke til en tjeneste han ikke gir ,nåde, kraft og evne til å utføre. Det betyr at så lenge du tjener Gud i hans kraft så sliter du deg ikke ut . Selvfølgelig blir vi slitne og trenger hvile, det er en av dette livets premisser, til og med Gud hvilte sier Bibelen. Men ved å tjene i samsvar med den nåde vi har fått sliter vi oss ikke ut, vi får energi.

 Vi er alle forskjellige, noen får energi av å gjøre praktiske arbeider, og ved å være sammen med mennesker, mens andre får energi ved et liv i stillhet og i bønn og ensomhet. Det som er viktig er at du går i den retningen som gir deg energi og kraft. Så er det også slik at vi her i livet møter på ting som stjeler vår energi, det kan være for eksempel sykdom, angst depresjon eller sorg. Da kan det være tider hvor vi ikke skal tjene men tillate oss selv å bli betjent av Gud og mennesker. Livet går ikke alltid på skinner og kanskje måten vi tjente på ikke er mulig lengre på grunn av omstendigheter i våre liv. Da kan det være riktig å se om det går an å tjene Gud på en annen måte midt i all vår skrøpelighet. Uansett hvor du er i livet, er du et lem på Kristi legeme og din tjeneste er verdifull og nødvendig om den føles stor eller liten.

Johns poetiske hjørne.

Gud du den største mektigste

kom til oss ned i svakhet og sårbarhet

som et hjelpeløst lite barn kom du,

andre sørget for deg Gud og oppdro deg,

du la deg selv i menneskers hender i din

fødsel og oppvekst.

Da du ble voksen

la du deg nok en gang i menneskers hender.

Denne gangen ble du ikke sørget for,

du ble pisket og hengt på et kors for å dø.

Nå er det vi mennesker

som i sårbarhet og svakhet

er i dine allmektige

og kjærlige hender,

der er vi trygge.

Synden.

Johannes Cassianus skriver i boken»Hjärtat ro» om hvordan vi uansett hvor åndelige vi er alltid vil plages med kjødet og synden. Det finnes en fare i å tro at vi kan bli så åndelige at synden slutter å bli et problem for oss. Apostlen Johannes skriver om dette i 1. Joh. 1.8 og her står det; «Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss» Synden og kjødet må vi nok regne med å bli plaget av så lenge vi lever her på jorden og uansett hvor åndelige vi blir. Johannes Cassianus skriver; «När alt detta står klart måste vi bekänna att vi aldri är utan synd. Ju flere framsteg själen gör och ju renare kontemplasjonen blir, desto tydligare inser själen sin egen orenhet som i en klar spegel. Ju bättre ögat ser, desto mer upptäcker det. Ju mer felfritt livet blir desto smärtsammare känns förebråelsen, och ju dygderikare vi lever desto djupare blir sorgen. Ingen kan ge sig tillfreds med den nivå han har nått. Ju renare han blir, desto större skäl till ödmjukhet finner han.»

Det gode i våre liv.

Å skrive sitt liv er en velsignelse. Å sette ord på det vi opplever av både gode og vonde ting kan være legende. Jeg har skrevet mye om det vonde, om angsten og det som følger med å ha angst. Jeg har kanskje ikke skrevet like mye om alt det gode i mitt liv. Men mitt liv er ikke bare angst, det finnes også velsignelser og goder. Det aller største gode i mitt liv er å tilhøre Jesus. Det å vite at jeg er i Herrens hender og at han bærer meg. Jeg har dessuten en fantastisk kone som også er er min aller beste venn. Jeg har fire flotte barn, 2 barnebarn (snart 4). Jeg elsker å lese og høre god musikk. Jeg har gode venner og et godt kristent fellesskap. Når man først begynner å tenke over hvor mye godt man har i livet, viser det seg at man har mye mer enn man skulle tro. Jeg tror på viktigheten av å sette ord på det vonde, men jeg tror også at det er bevisstgjørende og godt å sette ord på alt det gode. For noen kan livet synes bare vondt, men hvis vi begynner å tenke over hva som finnes i våre liv ser vi også at det inneholder velsignelser og goder også midt i det vonde og mørke. Det å sette ord på det som er godt og velsignet i våre liv, kan være nettopp det som kan holde oss oppe midt i mørke og det vonde og som gjør at vi kan holde ut i lidelsen. Å sette ord på det gode i våre liv kan føre til at vi blir mer takknemlige. Og det å være takknemlig er er en sterk positiv kraft i våre liv som kan bringe lys inn i vårt mørke og kan hjelpe oss å holde ut.

Johns poetiske hjørne.

Hvorfor, spør vi,

rammet dette meg?

Først når det rammer

oss selv spør vi.

Vi er oss selv nok,

hvorfor spurte vi ikke

da vi så at det rammet

millioner av andre?

Johns poetiske hjørne.

I stillhet

innfor Gud

den indre støyen

roper i ditt sinn

men bli ved

å være stille

nye faser kommer

i det å være stille

hvor din indre væren

der hvor Gud bor

får større plass

i din hverdag

også når du ikke

er i stillhet.

Gjensyn med Evie og Pelle Karlsson

Jeg ryddet i cdsamlingen min i dag og kom over en cd av Evie og Pelle Karlsson. Det er kanskje flere tiår siden jeg hørte på Evie og Pelle Karlsson så jeg bare måtte høre på den, og for et Gudsnærvær de formidler i sine sanger og også store åndelige sannheter. Her var sangen «Öpnade ögon» med en bønn om at Gud må gi oss åpnede øyne så vi kan se Jesus. Eller sangen «Vänta på Gud» som poengterer at vi må vente på Gud og handle i hans time ikke vår egen. I tillegg var det herlige lovsanger som «Värdig er Guds lamm» , "Jesus vi prisar deg"og mange flere. Dette var ett godt gjensyn.

Johns poetiske hjørne.

Pilegrimen i meg forteller

at jeg er på vandring

mot et mål

som er større

enn jeg kan fatte

med mitt sinn.

Dette mål er så vidunderlig

at alt jeg opplever

her som pilegrim

av sorg og savn og smerte

ikke er for noe å regne

mot den herlighet

som en gang

skal åpenbares og bli min

i evighetens evighet.

Vår dypeste væren.

Hilde Sanden-Bjønness skriver i boka «Bakenfor ord og tanke» om hvem vi dypest sett er. Hun siterer filosofen Descartes som sa de berømte ordene «Cogito ergo sum» «jeg tenker altså er jeg.» Hun sier videre at andre filosofer har sagt «Amo ergo sum» «jeg elsker altså er jeg» Descartes så altså tanken som bevis på sin væren, de andre filosofene så det at de elsket som sin dypeste væren, men Hilde Sanden-Bjønness poengterer at Bibelens budskap går enda dypere: «Amor ergo sum» «jeg er elsket altså er jeg» Vår dypeste væren er å være elsket av Gud.  

Boktipset.

I dag dumpet det ned i postkassa en bok jeg har ventet på lenge. Det er så vidt jeg vet den første hele bok på norsk om sentrerende bønn også kalt kontemplativ bønn eller stille bønn. Boka er skrevet av metodistprest Hilde Sanden-Bjønness og heter «Bakenfor ord og tanke» Her går hun i dybden på hva kontemplativ bønn er og hvordan du kan komme inn i kontemplasjon og hun tar også for seg denne bønnens historiske og teologiske bakgrunn. Har du en lengsel etter stillhet og etter å møte Gud i stillheten er denne boka vel verdt å lese. Du kan kjøpe den her.

Samvittigheten.

En del av min angstlidelse er skrupuløsitet, det vil si at jeg har en overfølsom samvittighet. Dette kan være svært vanskelig å forholde seg til i blant. Følelsen av å ha gjort noe galt kan være sterk og vare lenge. Derfor er det veldig godt å lese noe inne i mellom som kan bidra til å se ting i perspektiv når det gjelder dette. Følgende leste jeg i boka «Invitation to love» av Thomas Keating: «Sann skyld er å forstå at du har handlet i mot din samvittighet, det vil si, at du har handlet i mot hva du tror er rett. Følelsen av skyld advarer deg «Hei, du har gått i mot dine prinsipper.» Så fort du angrer din feil og sier «Min Gud, tilgi meg,» skulle du glemme det. Skyldfølelser som varer mer enn et halt minutt er nevrotiske. Gjennomtrengende, forlengede og lammende skyld er et resultat av superegoet i virksomhet. Det er en følelsesmessig dom om hva som er rett og galt, ikke en sann dom fra samvittigheten. Nevrotisk stolthet sier, «Se hva du har gjort! Du er er elendig!» Den anklager oss ikke bare å ha gjort noe galt i en spesiell sak, men at vi er totalt verdiløse. Når vi ikke når opp til vårt selvbilde, vil vår stolthet bringe en dom som erklærer oss skyldige, og på feilaktig grunnlag projisere dommen slik at vi tror at den kommer fra Gud. I mellomtiden sier Gud «Det er ikke noe alvorlig galt med deg. Alle gjør feil. Glem det» Eller «Jeg tilgir deg. Hvorfor tilgir du ikke deg selv?»(Min oversettelse)

Dannelse

Dannelse er et ord vi ikke bruker så mye lenger. Når jeg bruker det ordet så tenker jeg ikke på i den betydning at vi har god oppdragelse. Jeg tenker på det slik det defineres på Wikipedia; «Dannelse betyr vanligvis en persons sett av allmennkunnskaper, kulturell oppførsel og innsikt som det tradisjonelle samfunnet vurderer som høyverdig og fint.» Dannelse handler om blant annet å ta til seg det som regnes som det ypperste inne musikk, litteratur, kunst og kultur i vår historie. Å være dannet i denne konteksten krever noe av oss.

Det krever at vi bruker tid på å lese de største forfatterne i vår kultur, lyttet til de største komponistene og tar til oss det som regnes som den største kunsten. Ofte vil vi hvis vi gjør dette endre vår oppfatning av mye av vår samtids kunst, musikk litteratur og kultur forøvrig. Mye av vår største musikk, kunst, litteratur og kultur gjennom historien er blitt til i en kristen kontekst. Dagens kultur er en postkristenkultur noe som gjenspeiles i både musikk, litteratur, kunst og kulturen forøvrig. Å bli dannet slik jeg her har beskrevet gjør det mulig for oss å vurdere samtidens kulturelle utrykk på en bedre måte, og vi vil oppleve at mye av den faller gjennom sammenlignet med de største kulturbærerne i vår historie. Det å være en kristen gir oss mye større mulighet for å forstå mye av våre største kulturelle skatter. For eksempel Rembrandts bilde «Den fortapte sønn vender hjem» kan kun forståes hvis man har kjennskap til bibelteksten som ligger til grunn for bildet. Som kristen vil man forstå bildet på et mye dypere plan enn en som ikke er kristen. Og bildet vil tale mye sterkere til oss en til en ikke kristen. Og slik er det med veldig mye av de kulturelle utrykk vi finner i vår kulturhistorie.

Men hvordan vet vi hva som er den den beste musikken,litteraturen og kunsten i vår kulturhistorie? Det sier seg selv at dette vil være de kulturuttrykkene som har overlevd historien innen musikk, litteratur, kunst og kulturen forøvrig. Jeg skal ikke ta på meg å nevne noen spesifikke kulturbærere her men i stedet gi deg et boktips som kan hjelpe deg i gang med din egen «dannelsesreise» i europeisk kultur. Det er boken «Dannelse» av Dietrich Schwanitz. Husk bare at det å bli en dannet person innbefatter visse farer. Faren for å bli en snobb som ser ned på det man oppfatter som mindre dannete personer er til stede. Å være grunnfestet i kjærlighet og ydmykhet og de andre kristne dydene kan hjelpe oss i denne henseende.

Johns poetiske hjørne.

På vandring gjennom livet

denne pilegrimsvandring

som ikke tar slutt

før jeg legger fra med vandrerstaven

tar av meg ryggsekken

og legges i jorden og går inn til

den evige hvile

i pilegrimsvandringens mål.

En samtalepartner.

Å ha noen å snakke med om problemer er en velsignelse. Det kan være for eksempel en ektefelle, venn, prest eller psykolog. Det er ikke sikkert det spiller så stor rolle hvem du snakker med, det viktigste er kanskje at du blir lyttet til. Helge Svare sier følgende i boka «Den god samtalen»: «Renessansefilosofen Francis Bacon...anbefaler oss å finne en venn å snakke med når vi har problemer. Vi skal snakke med vennen, ikke for å få råd, men på grunn av den klargjørende virkningen som ligger i selve det å tale mens noen lytter. Ved at man får satt ord på det som er uklart, får man ryddet og sortert tankene. Han skriver: «Det er som om man gjennom talen kaster tankene sine ut foran seg, slik at man bedre ser dem, slik mønsteret på et teppe først blir synlig når man ruller det ut på gulvet. Derfor er en times samtale med en god venn bedre enn en hel dag med grubling på egen hånd.» Det er noe med det å få distanse til sine egne tanker som kan løse opp i indre floker Vi ser ting i perspektiv. Dermed blir det kanskje ikke så viktig hvem vi snakker med så lenge det er en som vi har tillit til og som kan lytte oppmerksomt. Når vi selv gir sjelesorg skal vi kanskje ikke være alt for snar med å komme med masse gode råd, men heller gi tid til den vi gir sjelesorgen til å snakke ut om det som plager vedkommende og heller hjelpe ham å sette ord på det som er vanskelig. Jeg mener ikke at vi som sjelesørgere ikke skal komme med innspill, men at kanskje hovedfokuset bør være at den vi gir sjelesorg skal få mulighet til å sette ord på og snakke ut om det vanskelige.

Johns poetiske hjørne.

Hvor lenge

O Gud skal jeg

tråkke rundt

i søla

kun opptatt

av meg selv

og søla

på mine føtter.

Fri meg ut

O Gud fra all

min selvopptatthet

og egoisme

meg selv

og mitt eget.

Hjelp meg

O Gud

å vandre i

din kjærlighet

og se min neste

med kjærlighetens blikk.