Åndelig vekst

Fortvilelsen kan noen ganger ta meg. Jeg lengter så inderlig etter Guds nærvær, men føler noen ganger at jeg er mer kjent med hans fravær enn hans nærvær. Jeg lengter etter få oppleve Gud. Men er også smertelig klar over at det å søke opplevelser og følelser ikke er en farbar vei å gå. Men det kan smerte å gå i naken tro. Jeg skulle så inderlig ønske å se noen fremgang i mitt åndelige liv, og synes selv at jeg ser lite av det. Men åndelig fremgang er ikke noe jeg først og fremst ser og kan observere i eget liv, det er andre som merker denne fremgangen. Vi er som et tre som bærer frukt. Frukten er ikke til for oss selv men for de rundt oss. Moder Teresa er et godt eksempel. Selv opplevde hun sitt liv som et åndelig mørke gjennom mange år, Men de rundt henne fikk glede av den frukten hun bar og som kom til utrykk som kjærlighet og omsorg for de fattigste av de fattige. Vår vekst og forvandling som kristne gir seg ikke utrykk i en følelse at mer og mer åndelig kraft, men i voksende kjærlighet som vi ikke er klar over selv,men som merkes av de rundt oss. Hilde Sanden-Bjønness sier i boka «Bakenfor ord og tanke» at «Transformasjonen handler om at den sammenheng og forbindelse jeg står i, blir merkbar, ikke først og fremst for meg selv, men for andre...Gud lever gjennom oss med en kraft som er skjult. Ofte så oppleves denne kraften tilsynelatende som svakhet, fordi det er dette vi kan tåle og det er dette som verden rundt kan forholde seg til. «Når jeg er svak, da er jeg sterk» sier Paulus i 2. Korinter 12,10b. Når vi oppdager styrken i vår egen svakhet, skjønner vi lettere at det er flere energikilder i oss enn det vi selv kan produsere. Det viktigste som overføres fra Gud til oss mennesker er nemlig ikke kraftstyrken. Det vill fort ha ført oss på avveier. Da kunne vi «brukt» Gud som et stimuleringsmiddel eller et blod-dop for å få overnaturlige krefter. Det viktigste er at Guds sinnelag slik vi kunne se det i Jesus overføres gjennom oss til andre.»

Musikkens velsignelser.

Å høre på musikk er en av de store velsignelsen i mitt liv. Jeg hører på mange forskjellige musikksjangere blant annet både klassisk, jazz og folkemusikk selv om klassisk musikk nok ligger mitt hjerte nærmest. Innenfor den klassiske sjangeren hører jeg på musikk fra de fleste epoker inklusiv samtidsmusikk. Tenk at Gud har gitt oss musikken og hva den kan bety for oss. Da kong Saul hadde falt fra Gud så kan vi lese følgende i 1. Samuelsbok. 16.14-16,23 Herrens Ånd forlot Saul og en ond ånd fra Herren skremte ham. Da sa Sauls menn til ham: «Vi ser at en ond ånd fra Gud skremmer deg. Si bare fra herre så skal dine tjenere som står her foran deg finne en mann som kan spille på harpe. Når den onde ånd fra Gud kommer over deg, skal han spille; da letner det for deg»...Når så ånden fra Gud kom over Saul, tok David fram harpen og spilte på den. Da letnet det for Saul; han kjente seg bedre og den onde ånden forlot ham.» Ikke heng deg opp i at det står en ond ånd fra Herren her. Legg i stedet merke til den effekt som musikken hadde på Saul. Selv i hans frafalne tilstand så var musikken en kraft som fikk det til å letne for Saul og han fikk det bedre med seg selv. Selv innenfor utdanningssektoren erkjenner man i dag musikkens evne til å gjøre folk bedre. I dag kan man faktisk utdanne seg til musikkterapeut et studie som min eldste datter holder på å ta. Musikk gjør noe med oss og er en av Guds store velsignelser.

Johns poetiske hjørne.

Søker vi følelser

blir vi skuffet,

lever vi i tro

blir vi møtt.

Følelser kommer

og følelser går.

Kun tro på Ordet

kan gi oss

den stabilitet

vi lengter etter.

Kun der finner vi

hvile og ro.

Johns poetiske hjørne

Stillheten på fjellet

er annerledes, den

når dybdene i din sjel

på en annen måte.

Den eneste distraksjonen

er myggen, som slangen i paradis,

prøver den å dra din oppmerksomhet bort

fra den store dype stillheten på fjellet

Men det er en stillhet som ingen mygg kan ødelegge,

Guds egen stillhet, i Guds egen natur

hvor han har satt sin signatur

Johns poetiske hjørne.

Snaufjellet gir utsyn,

kilometer på kilometer

av vidder i alle himmelretninger.

Små og store vann ligger som

kastet ut over vidda.

Snaufjellet åpner sjelen

for naturens stillheten,

bare brutt av vinden

som tar tak og

blåser i min jakke.

Denne stillheten er noe mer

enn bare fravær av lyd

den trenger inn i sjelen,

og gir fornemmelsen av

noe mer og noe større

en det jeg kan se og høre

med mine sanser.

Stillheten taler om

 snaufjellets Skaper.

Johns poetiske hjørne.

Fjellbjørkeskogen er annerledes,

små krokete trær med sort lav

hengene ned fra grenene.

Stien leder oss fram

gjennom fjellbjørkeskogen.

Over myrer og fossende bekker,

helt til vi når målet for vår tur,

oppe i snaufjellet hvor bjørka ikke kan vokse,

fjellvannet. Ørretvannet.

I spenning setter vi fra oss sekkene

og monterer våre fiskestenger.

Det første kastet blir gjort,

en stille bris lager krusninger i vannet.

Ikke noe reaksjon på vårt første kast.

Vi kaster igjen og sluken tar vannet med et plask,

midt ute i vannet. Der sitter den, adrenalinet fosser ut i kroppen,

spenningen er til å ta og føle på.

Noen minutter går, så ligger den der i lyngen,

en halvkilos ørret. Kan man ha det bedre?

Johns poetiske hjørne.

Stille sildrer bekken

ned gjennom fjellbjørkeskogen.

Livgivende vann for en sliten vandrer

som bøyer seg ned i ydmykhet,

former hendene som en skål,

og drikker av det iskalde klare vannet,

i takknemlighet til sin skaper

som skapte verden slik.

Anfektelser.

Et ord vi hører lite til i våre dager er ordet anfektelser. Jeg leser for tiden boka «Boken om mitt liv» av Teresa av Avila. Hun hadde mange sterke opplevelser med Gud, men opplevde også store anfektelser. Man skulle kanskje tro at de sterke opplevelsene med Gud ville ta knekken på alle anfektelser, men det gjorde de ikke, tvert i mot var ofte hennes sterke Gudsopplevelser det som ble gjenstand for anfektelsen. Hun opplevde sterk tvil om hvorvidt de opplevelsene hun hadde hatt var fra Gud eller om det var djevelen som var opphav til dem. Når vi opplever anfektelser er det ofte behov for sjelesorg. Vi trenger noen som kan gi oss et annet perspektiv, en annen måte å se virkeligheten på. Teresa hadde både en skriftefar og andre åndelige fedre som hun gikk til og som hjalp henne gjennom anfektelsen.. Under en anfektelse så føles det som vi mister den grunn vi står på. Vi tviler eller opplever skrupler som vi ikke klarer å komme løs fra på egenhånd. Hvor velsignet det er å kunne ha noen å snakke med når man har det slik. Det er kanskje det beste råd jeg har å gi hvis du opplever anfektelser. Gjør som Teresa gjorde, finn deg en åndelig person du har tillit til og som du kan snakke med.

Angst

Som de fleste av bloggens lesere vet sliter jeg med angst. ;Men hvor kommer så denne angsten fra, hvorfor har jeg blitt rammet av dette? Det kan nok ha flere årsaker. En av dem kan ha med med min barndom og oppvekst å gjøre. Den var til tider preget av angst og utrygghet. I tillegg har jeg nok et følsomt sinn. Men problemet er at å vite dette hjelper meg lite med angsten i dag. Det er greit å vite hvor angsten kommer fra, men det jeg trenger er hjelp til å takle angsten slik den er i dag. En god måte å møte angsten på er å skrive om den. Å løfte den frem i lyset er med på å ufarliggjøre den, selv om det ikke tar bort angsten. 

Noe som kan være med på å svekke angsten og dens makt i mitt liv er å eksponere meg for det jeg har angst for, og forbli der til angsten avtar i styrke. Dette kan være svært vanskelig og utfordrende, og krever bevisst å jobbe med angsten. Her har jeg fortsatt en lang vei å gå. Noe som også kan være med å svekke angstens makt og innflytelse på mitt liv er bønn. Noe som er svært populært for tiden er mindfulness. Det brukes til å behandle både det ene og det andre, også angst. For meg er det mer naturlig med bønn. 

Sentrerende bønn, eller stille bønn som det også kalles er et godt kristent alternativ til mindfulness. I sentrerende bønn så velger du deg et bønneord. For eksempel Jesus, fred, hvile eller et annet ord du finner naturlig. Så setter du deg ned i stillhet innfor Gud. Du skal ikke gjenta bønneordet hele tiden som et mantra, men når din oppmerksomhet blir dratt vekk fra stillheten innfor Gud så vender du tilbake oppmerksomheten til Gud ved å bruke dette bønneordet.

 Men til tross for disse hjelpemidlene er det også en hjelp i å faktisk akseptere at angsten er der og sannsynligvis vil være der i i fremtiden. Det svekker angsten å akseptere den i stedet for å slåss mot den for å prøve å få den til å forsvinne. Dypest sett er det viktigste for meg å vite at jeg er i Herrens hender, og at der er jeg trygg også når angsten herjer og Gud føles langt borte.

Ydmykhet.

Ydmykhet er veien å gå for å møte Gud i bønnen. Vi trenger stadig å ydmyke oss under Guds mektige hånd, først da er i i en posisjon hvor han kan gjøre det vi ikke kan gjøre selv; å løfte oss opp. Teresa av Avila sier i «Boken om mitt liv» at «Hva jeg har forstått, er at bønnens hele fundament må hvile på ydmykhet, for hvor lavere en sjel bøyer seg i bønn, jo høyere opp lar Gud den stige. Jeg kan ikke huske at Gud har gitt meg noen virkelig stor nådegave...uten at jeg har vært sønderknust i bevisstheten om min egen elendighet» All fremgang i bønn er et resultat av Guds nåde, og Guds nåde er kun tilgjengelig for de som ydmyker seg for Gud. Jak.4. 6 sier at «Gud står de stolte imot men de ydmyke gir han nåde» Vi trenger å erkjenne vår svakhet og tilkortkommenhet og vår avhengighet av Gud¨og at det er som Jesus sier i Joh.15.5 at «uten meg kan dere intet gjøre.» Men er ikke dette elendighetsteologi hvor man svartmaler vår menneskelige tilværelse ut av alle proposjoner? Ikke ifølge Bibelen. Jak. 4.8-10 maler følgende bilde av hva det innebærer å være en kristen som blir løftet opp av Gud; «Gjør hendene rene dere syndere, rens hjertene dere som har et delt sinn! Klag og sorg bryt ut i gråt! La latteren bli til jammer og gleden til sorg. Ydmyk dere for Herren, så skal han opphøye dere.» Dette er kraftig tale i et av NTs skrifter. Her legges ikke noe imellom. Men dette er faktisk befriende. Noen ganger blir vi slitne av å be rett og slett fordi vi holder på å strever i vår egen kraft. Det beste vi kan gjøre da og det som er mest befriende, er nettopp å ydmyke seg for Gud. Der hos ham kan vil legge fra oss vårt eget strev og ydmyke oss. Og ta imot hans nåde og hvile i den.

Johns poetiske hjørne.

Ydmykt bøyer jeg meg ned

i støvet for min Herre.

Hvem er vel jeg

til å tre framfor deg,

men du tar imot meg

som jeg er. Takk at

jeg ikke behøver å

late som jeg er noe

mer en det jeg er.

Jeg får komme nettopp

i min svakhet og sårbarhet

og bli elsket av deg min Herre og Gud.

Å lese bøker.

Å lese er en av de store gledene i mitt liv. Å kunne ta del i forfatterens liv og kunnskap gjennom lesning er fasinerende. Den boka som jeg kan lese på noen timer eller få dager kan en forfatter ha brukt kanskje måneder og år på å skrive og kan være resultat av en omfattende research. Å lese en god bok kan oppheve tiden, noen ganger bare flyr timene når man leser, men ikke alle bøker er slik, Noen er tunge å lese og det kan være en prøvelse å komme seg gjennom dem, Hvorfor det er slik vet jeg ikke. Akkurat nå leser jeg blant annet; «Boken om mitt liv» av Teresa av Avila, «Troens ord, De tre oldkirkelige bekjennelsene» av Oskar Skarsaune, «The first seven ecumenical councils» av Leo Donald Davis, «The sayings of the desert farhers» og «Churchill og De Gaulle» av Knut Ståhlberg

Johns poetiske hjørne.

Stille, stille

jeg setter meg ned,

ikke for å få Gud til å nærme seg,

men for å få meg selv til å nærme meg 

den Gud som allerede er nær

Bøker.

Nyttårsaften er over og min bursdag samme dag er over. I gave fikk jeg noe jeg setter veldig pris på. Jeg fikk flere bøker. Jeg fikk boka «Siste jul i Kairo» av Lars Akerhaug som handler om de kristnes kår i midtøsten. Det er en bok om forfølgelse og vanskelige forhold for kristne. På baksiden av boken står det; «I denne boken formidler Lars Akerhaug ubehagelige historier som sjelden fortelles i norsk presse, om hvordan kristne forfølges systematisk i muslimske land. Man kan spørre seg hvorfor så få reagerer.» Det er å håpe at mange leser denne boka og at den får den oppmerksomhet som den fortjener. Forfølgelse av kristne er ikke noe nytt fenomen. En bok som jeg ikke fikk i gave men som jeg bestilte på et antikvariat og som kom i posten på bursdagen min er boka «Taus himmel» av Shusaku Endo Denne boka handler om forfølgelse av kristne i Japan på 1600 tallet. Denne boka kommer som film under navnet «Silence» som jeg har nevnt i et tidligere blogginnlegg. En annen bok jeg fikk i bursdagspresang er boka «Martin Luther» av Heinz Schilling. Det er en bok på over 600 sider om Martin Luther og reformasjonen. Det kan jo være på sin plass å lese om nettopp dette emne nå som det er 500 år siden reformasjonen. Ønsker du er kortere og en lettlest bok om Luther og reformasjonen er boka «Munken som endret Europa» av Lars Inge Fagerøy å anbefale. Denne boka fikk jeg til jul og leste den på to tre dager. God leselyst!