John fotograferer.

Johns poetiske hjørne.

Å tro på Gud

Å tro på noe større enn meg selv

Å tro at jeg er båret

Av Gud              

Å be til Gud

Å be til noe større enn meg selv

Å tro at jeg er hørt

Av Gud

Å være elsket av Gud

Å være elsket av noe større en meg selv

Å tro at jeg er elsket

Av Gud

John fotograferer.

Ishavskatedralen, Tromsø:

Angsten er ikke farlig.

Jeg har en setning som jeg ofte sier for meg selv når jeg plages med angst. Jeg sier; «John, du har hatt angst hundrevis av ganger før, det er ubehagelig, men det er ikke farlig, og det går over.» Hvis vi ser litt nærmere på denne setningen så vil vi se at den inneholder mer en vi ser ved første øyekast. Først sier jeg; «John du har hatt angst hundre vis av ganger før» Med dette minner jeg meg om at angst har jeg hatt mange ganger. Det er ikke noe nytt og fryktelig som jeg ikke kjenner til, jeg vet godt hva angst er. Denne setningen er ment å skulle ufarliggjøre angsten. Videre sier jeg; «det er ubehagelig» Med dette vil jeg minne meg om at angst som jeg kjenner godt til er ubehagelig det er bare slik det er og slik har det vært hundrevis av ganger før, det er ikke noe nytt og oppsiktsvekkende. Videre sier jeg til meg selv at ;»det er ikke farlig» Selv om angsten er ubehagelig så er den ikke farlig. Dette er en veldig viktig setning, for er det noe angsten ønsker å fremstå som så er det nettopp at den er farlig. Angsten er kun farlig hvis du tror den er farlig, nettopp derfor er det viktig å minne seg om at angsten er ubehagelig, men ikke farlig. Angsten vil gjerne ha deg til å handle på den og den kan fremstå med katastrofetanker om alt som kan gå galt. Å minne seg på at den ikke er farlig selv om den føles slik, kan være det som hindrer meg fra å handle som angsten vil. Til slutt sier jeg; «og det går over». Dette er en tanke til stor trøst. Min erfaring etter mange år med angst er at før eller siden går den over. Det skjer hver gang. Noen ganger ved hjelp av en pille , og mange ganger av seg selv. Når leddene i denne setningen settes sammen så virker de sammen og kan være en stor hjelp i det å ufarliggjøre angsten. Det er ikke alltid at angsten blir borte av den grunn, men den kan bli mer håndterbar, i hvertfall er det ord til trøst .

Johns poetiske hjørne.

Jeg er ikke alltid nær deg,

men jeg er ikke alltid nær meg selv heller,

men du er alltid nær meg

enten jeg kjenner det eller ikke.

Hjelp meg å vende hjem til meg selv der du bor

i all din fylde og godhet.

John fotograferer.

John fotograferer

Johns poetiske hjørne.

Et lite barn er kommet til verden.

Et ulevd liv.

Hva venter deg

på denne urolige planeten

som svever rund i det tomme rom?

Det finnes en som holder jorden i sin hånd.

Også deg lille barn og ditt ulevde liv er i Hans hender.

Johns poetiske hjørne.

Romas kirker,

stillhetens rom,

oaser av stillheten

i en hektisk storby.

Barokkens arkitektur

og malerier taler

til oss, modernismens barn

om en svunnen tid,

men som forsatt har noe å si

til oss som er vokst opp med

modernismens absurditeter.

John fotograferer.

Johns poetiske hjørne.

Suget i magen

ved et stup

er som menneskets

møte med det transcendentale,

det ytterste, uforståelige

som overskrider all

menneskelig forståelse og

som kun kan erkjennes

ved tro på ham som

bor i et lys dit ingen kan komme,

åpenbart i Kristus Jesus

John fotograferer.

Skogshorn i vinterdrakt:

Johns poetiske hjørne.

Fire barn har jeg fått.

Men de er store nå.

Lever sine egne liv,

og folder seg ut

som en blomst

til noe vakkert og

ubegripelig.

Hjelpeløshet og tro.

Når det gjelder bønn så skriver Ole Hallesby i sin bok «Fra bønnens verden» at «Bønn er noe som går dypere enn alle våre ord. Den finnes i sjelen, før vi får formet den i ord. Og den ligger igjen i sjelen når bønnens siste ord er gått over våre lepper. Bønn er en beskaffenhet ved vårt hjerte, en sinnstilstand.» Hallesby nevner to sider av det han oppfatter som bønn og bønnens innerste vesen. Det ene er hjelpeløshet. Han mener at kun den som er i en posisjon av hjelpeløshet kan be. Han sier om hjelpeløshet at «Det er visst både det første og det sikreste kjennetegnet på det bedene sinn. Så vidt jeg forstår, er bønnen egentlig innrettet bare for de hjelpeløse...Bønn og hjelpeløshet hører uløselig sammen. Det er visst bare den hjelpeløse som kan be.»

Den andre siden av bønnen som Hallesby nevner er tro. Hjelpeløshet alene er ikke nok til at det kan kalles bønn, vi trenger også tro. Men her er det mange av oss føler at vi kommer til kort. Vi tviler eller vi føler at vi ikke har tro nok. Men Hallesby sier at «Du har mer tro enn du aner. Du har tro nok til å be, ja tro nok til å bli bønnhørt...Troens art er å komme til Kristus. Dette er troens første og siste og sikreste livstegn...Se nå her på troens enkle, men tydelige livstegn: Den ser sin nød, den innrømmer sin hjelpeløshet, går til Jesus og sier ham akkurat så ille det er fatt og legger sin sak i Jesu hånd. Og nå kan du og jeg si oss selv hvor mye tro vi må ha for å be. Vi har tro nok, når vi vender oss til Jesus i vår hjelpeløshet.»

John fotograferer.

Ikonene i det ortodokse kapellet Fotini ved Lia gård:

Bønn.

Bønn sier Ole Hallesby er «å lukke Jesus inn» Bønn er å slippe Jesus inn i våre liv og la ham få gjøre et verk i vårt indre. Enten vi kjenner at livet går på skinner eller vi sliter kan vi alle slippe Jesus inn. Bønn er med andre ord ikke avhengig av at vi føler oss på topp, vi kan be uansett hvordan vi føler at våre liv er. Faktisk er det å be det beste vi kan gjøre når vi sliter. Ole Hallesby sier i boken «Fra bønnenes verden: «Bønn er ikke mer innviklet enn å lukke Jesus inn til vår nød. Bønn er å gi Jesus adgang til å bruke sin kraft på vår nød. Bønn er å gi Jesus adgang til å forherlige sitt navn på vår nød. Bønnens resultat avhenger derfor ikke av den bedenes kraft. Det er ikke hans intense vilje eller hans brennende følelse eller hans klare gjennomtenkning av bønneemnet som er betingelsen for bønnhørelse.» Ofte så kobler vi sammen bønnhørelse med hva vi føler når vi ber. Om vi føler Guds nærvær så tror vi at vi er blitt bønnhørt, mens om vi ikke føler noe så tror vi at Gud ikke har hørt vår bønn. Ole Hallesby som vi har sett, avviser en slik tilnærming til bønnen. Å bli bønnhørt avhenger ikke av våre følelser eller vår intensitet i bønnen, men det avhenger av Jesus og hans kraft. Ole Hallesby sier: «Derfor innrettet han(Gud) bønnen slik at den mest kraftløse kan bruke den. For å be er bare å lukke opp for Jesus. Og det kreves ingen kraft. Det er bare et spørsmål om vår vilje. Vil vi ha Jesus inn til vår nød? Det er bønnens store hovedsak.»

John fotograferer.

Inne i det ortodokse kapellet Fotini ved Lia gård

John fotograferer.

Tone foran det ortodokse kapellet Fotini ved Lia gård:

John fotograferer

Fra Lia gård:

Livets omskiftelighet.

Mitt liv har vært vanskelig, men det har også vært rikt og meningsfullt. Jeg hadde en vanskelig oppvekst som nok har vært grunnlaget for min angstlidelse samtidig som jeg nok også var et følsomt barn, noe som nok også har gjort meg disponert for angst. Men livet mitt er ikke bare angsten, selv om den med jevne mellomrom har besøkt meg i livet, og selv om den nå er å regne som kronisk. Jeg har også fått oppleve mange gleder i livet. Jeg har blant annet virket som forkynner i en periode av mitt liv, jeg har drevet med hundekjøring og jeg har virket som kunstner, i tillegg til at jeg har jobbet i helsevesenet. I de senere årene ha jeg drevet bloggen min og skrevet dikt. Det er mye å være takknemlig for. Gjennom alle disse fasene av mitt liv har troen på Jesus vært en bærebjelke i mitt liv som har båret meg gjennom både gode og vonde dager. Det har ikke alltid vært slik at jeg kunne føle Guds nærvær. Noen ganger har han vært fjern, men troen på Jesus har alltid vært der.

Livet består av mange faser, vi er barn, ungdom voksne og gamle. Alle livets faser er forskjellige og har sine styrker og svakheter. Vi kan opplever tider med sykdom og tider med god helse. Noen ganger gjør sykdom at vi mister det som har betydd mye for oss, og når vi gjenvinner vår helse så går vi inn i en nyorienteringsfase. Noen ganger blir sykdommen kronisk og setter klare begrensinger for våre liv, og vi må innrette våre liv deretter. Uansett hvor vi er i livet så er det en fase vi er i, det er ikke der vi vil være bestandig . Livet vil forandre seg. Når barna blir voksne og ikke lenger er avhengig av deg slik de var da de var små, så opplever vi kanskje foreldre som blir demente og blir mer og mer avhengig av deg for å orientere seg i hverdagen. Uansett hvor vi er i livet så må vi ta imot det som kommer, men vi behøver ikke å møte livet alene, Jesus går med oss gjennom alle livets omskifteligheter, og står klar til å møte oss også når vi går inn i livets siste fase, døden.

John tegner og maler.

Her har jeg kopiert en tegning av Henri De Toulouse-Lautrec:

Johns poetiske hjørne.

Tåken driver

melankolsk

mellom trærne

i åsen over vannet

hvor fisken vaker

og endene svømmer

med sine unger.

Alt er skapt av deg

O Gud til en harmoni

som overskrider

all fornuft og

berører oss i dypet

av våre hjerte.

Vakkert er

ditt skaperverk

John fotograferer.

Elven Flya med Bukono i bakgrunnen:

Å skrive.

Å skrive kan være terapi. Å sette ord på følelser og det som er vanskelig gjør godt. Det gjør også noe med leseren når det er skrevet ned med ekte «blod og tårer». Det åpner opp sjelen både for skriver og leser. Å skrive er spennende for du vet ikke alltid hva som kommer. Ofte kan jeg bare ha en setning i hode når jeg setter meg ned for å skrive det som blir til blogginnlegg eller dikt.

Å skrive kan være historiefortelling, særlig når vi skriver om eget liv. Det hjelper oss til å forstå vår egen historie. Hvem vi er, hvor vi kommer fra og kanskje til og med hvor vi er på veg. Kanskje flere av oss burde skrive. Det er ikke nødvendigvis noe vi må offentliggjøre, vi kan absolutt bare skrive for oss selv og for vår egen skyld. For å sette våre egne liv i perspektiv. Vi kan også skrive våre åndelige liv eller vår troshistorie. Hva har hjulpet oss i troen og hva har vært vanskelig, hva har vært rett og hva har vært feil. Hvor er vi hen i vår åndelige vandring og hvor er vi på veg.

John tegner og maler.

Her er en tegning fra tegnekurset jeg følger. De to første bildene er fra tegneprosessen. Det siste bilde er den ferdige tegningen, som jeg ikke er helt fornøyd med, men poster den alikevell:

Klassisk musikk.

Klassisk musikk er en av de store gledene i mitt liv. Nesten daglig hører jeg på musikk. Det er så mye god musikk. Musikk som gjør godt for en urolig sjel. Jeg er vokst opp med klassisk musikk rundt meg. Men for meg begynte min forkjærlighet for klassisk musikk med at jeg ble psykisk syk med angst da jeg var rundt 17-18 år gammel. Angst gjør noe med deg og en av de gode tingene som skjedde da jeg ble syk var at jeg oppdaget klassisk musikk. Noe av det første jeg oppdaget var «De fire årstidene» av Vivaldi. Og særlig satte jeg pris på «Messias» av Händel. «Skapelsen» av Haydn var også noe av det som gjorde inntrykk på meg. Den oppdaget jeg etter at den ble sendt på tv. Særlig gjorde de poetiske tekstene inntrykk på meg. Så ble jeg frelst og hørte i mange år mest på kristen musikk av forskjellig slag før jeg gjenoppdaget den klassiske musikken. Siden det har det vært en oppdagelsesreise i vakker og god klassisk musikk som har vært og er en stor velsignelse i mitt liv. Fortsatt oppdager jeg stadig «nye» komponister og vakker musikk. Oppdagelsesreisen fortsetter.

John fotograferer.

Mot Skogshorn:

Angst.

Angst er dessverre forsatt en del av mitt liv. Det hender jeg håper at å søke Gud og lese Guds Ord skal forvandle meg slik at angsten forsvinner. Det er så mange gode løfter i Bibelen, men jeg har ikke funnet noen enkle løsninger som fjerner angsten. Av og til dukker den opp, noe ganger kraftig andre ganger svakere. Noen ganger er det skrupuløsiteten som gjør seg gjeldene eller det kan være andre småting som utløser angsten. Og når jeg får angst for en ting får jeg fort angst for andre ting også. Når jeg har angst finner jeg det ofte vanskelig å be. Jeg må bare stole på at Gud tar meg gjennom det. Og all erfaring sier meg at før eller siden går det over enten på den ene eller andre måten, men det er plagsomt så lenge det holder på. Det jeg må glede meg over er at jeg også har gode stunder når det er lett å be og søke Gud. Livet er mangfoldig, det inneholder både lyse og mørke stunder.

John fotograferer.

Fra Praha:

John fotograferer.

Fra Praha:

Lesning.

Lesning er en stor del av mitt liv. En bok som kan være en annens livsverk eller et resultat av mye hardt arbeid, og som er et resultat av research, lesning, tanker, fantasi, eller alvor, kan jeg ta til meg og lese i løpet av noen timer. Jeg leser gjerne flere bøker på en gang og veksler på hva jeg leser om. Ofte er det lesning som er inspirasjonen til de blogginnlegg jeg skriver. Det kan være en setning eller et avsnitt som kan skape og åpne opp rom inne i meg som resulterer i blogginnlegg. Lesning er både terapi og inspirasjon og gir innsikt.

Noen bøker leser jeg en gang og er ferdig med dem, mens andre kan jeg lese igjen og igjen. Min interesse for lesning har ført til et problem for meg; jeg har alt for mange bøker. Jeg har prøvd å gjøre noe med dette ved å kjøpe en Kindle. En Kindle er et lesebrett hvor jeg kan ha plass til tusenvis av bøker. Men ikke alle bøker er tilgjengelig for Kindle, og det er noe spesielt med det å ha en fysisk bok mellom hendene. Lesning er en viktig del av den åndelige utviklingen. Gjennom lesning kan vi formes og forvandles. Og vi kan fornye vårt sinn ved lesning av åndelig litteratur. Ved å lese bøker skrevet av åndelige kjemper, kan vi sitte på deres skuldre og se lenger enn vi ellers ville gjort.

C. S. Lewis sa i boka «An experiment in critisism»: «De av oss som har vært sanne lesere hele vårt liv forstår sjelden den enorme utvidelsen av vår tilværelse som vi skylder forfattere. Vi forstår det best når vi snakker med en ubelest venn. Han kan være full av godhet og fornuftig, men han lever i en liten verden. I den ville vi blitt kvalt. Den mann som er tilfreds med å bare være seg selv og derfor et mindre selv, er i fengsel. Mine egne øyne er ikke nok for meg, jeg vil se gjennom andres» (Min oversettelse)

John fotograferer

Fra Praha:

Min neste.

«Så kjenner vi ikke lenger noen bare slik mennesker gjør.»(2. Kor 5.16) Hvordan møter vi mennesker. Kjenner vi dem som tykke, eller smale? Svarte eller hvite? Heteroseksuelle eller homofile? Kristne eller muslimer? Troende eller ateister? Hva er det vi ser når vi møter vår neste? Er det slik at vi putter alle vi møter i en eller annen form for boks? Eller ser vi forbi disse kategoriene og ser vår neste som en som er skapt i Guds bilde. En som er dyrebar for Gud. En som Kristus døde for. En som er elsket både av Gud og oss. Ser vi den andre med kjærlighetens blikk?

John fotograferer.

Fra Praha:

Johns poetiske hjørne.

Fra Rembandt og Bach

til Arvo Pärt går en

ubrutt linje

av ære til Gud

og skjønnhet i utrykket

til tross for modernismens

forsøk på å utrydde

skjønnheten

har den overlevd

hos enkelte giganter.

John fotograferer.