Da barn ble fullverdige mennesker. Del 5

Men hva med vår tid? Hvor står vi i dag?. Vi må vel kunne si at vi i dag lever i en postkristen kultur. Dette kommer til utrykk på flere områder, blant annet når det gjelder abort. Belgia og Nederland har legalisert eutanasi for uhelbredelige og dødssyke barn med store smerter. Belgia uten noen nedre aldersgrense, i Nederland for barn over 12 år.

Peter Singer, professor i etikk, ønsker å ta ting enda lengre. Og hvis det er slik at Gud ikke finnes, som Singer mener, så hvorfor ikke. Singer mener at for at noen skal defineres som en person må man ha både selvbevissthet og rasjonalitet. Han hevder videre at akkurat som et foster, så mangler et nyfødt barn disse egenskapene og derfor kan man på samme måte som man tar abort også ta livet av et nyfødt barn. Her ser vi en tankegang som er i samsvar med den gresk/romerske hedenske kulturen. Heldigvis er vi ikke kommet helt der hvor Singer er, enda, men ettersom kristendommen mister innflytelse så risikerer vi skritt for skritt å nærme oss et standpunkt som ligger tett opp til Singer. Han innrømmer da også at det er nettopp kristendommen som har gitt det ufødte og det nyfødte barnet en verdi han mener det ikke skulle ha. Singer er kontroversiell, men samtidig har hans tekster blitt benyttet på universitetet til ex.phil. Han er med andre ord ikke en marginal skikkelse.

Hvor går vi videre i en slik verden? Magnus Malm sier i boka I lammets tegn:«Ofte anvendes nettopp dagens pluralisme som argument mot kristendommens krav på historisk sannhet – «noe sånt var kanskje gangbart i det gamle enhetssamfunnet, men vi kan ikke lenger tenke slik i et samfunn der et mylder av religioner og ideologier lever side om side». Da glemmer man at det var nettopp i et slikt pluralistisk mylder kristendommen var som mest dynamisk og spredde seg raskest, nemlig i romerriket de første 300 årene. Reaksjonene fra omgivelsene lignet svært på dem vi ser i dag. Ledene debattanter anklaget de kristne for «intoleranse» og «fanatisme». Det må jo ha virket temmelig besynderlig når mennesker frivillig gikk i døden for sin overbevisning – i en kultur der man for lenge siden hadde sluttet å tro på noe annet enn sin egen kynisme og private lykke. På mange måter er vi tilbake der vi tok fatt, med en påfallende samstemmighet mellom vårt samfunn og det sene romerriket.» 

Kanskje det vi trenger er å gå tilbake til de første kristne som levde i en hedensk kultur, og se hvordan de levde ut sitt sitt kristne liv gitt at vi selv er kristne i en mer eller mindre lignende kultur. Men det er ikke en kristendom uten omkostninger. Magnus Malm sier: ”Det går smertelig klart fram at oldkirken stort sett ikke kunne tenke seg å omtolke bekjennelsen ”Jesus er Herre” slik samfunnets makthavere ønsket: ”Ofre til gudene, så kan dere få holde på med de kristne gudstjenestene deres så mye dere vil.” Konsekvensen for mange kristne ble forfølgelser og for noen martyrdøden. Uansett er vi kalt til å leve og «kjempe for den tro som en gang for alle er overgitt til de hellige.»(Judas 1.3) Og vi kan bare håpe og tro at barn skal fortsette å få lov til å være fullverdige mennesker.