Job og lidelsens problem. Del 2

Og så rammet ulykkene Job en etter en. Han mistet sin rikdom og hans sønner og døtre døde i en ulykke. Men det var ikke nok til å vippe Job av pinnen. Job «Flerret kappen sin og klipte av seg håret. Han kastet seg ned, bøyde seg med ansiktet mot jorden og sa: «Naken kom jeg fra mors liv, naken vender jeg tilbake. Herren gav, og Herren tok, Herrens navn være lovet»( Job 1.20-21) Videre så står det at «Tross alt som hadde hendt, syndet ikke Job og kom ikke med et eneste vondt ord mot Gud.»(Job 1.22)  Dette forteller oss at Jobs gudsfrykt satt dypt i ham. De fleste av oss ville antagelig sunket ned i en depresjon om vi opplevde det som Job gjorde.

Men Jobs prøvelser var ikke over. Satan kom nok en gang til Gud. Og nok en gang berømmer Gud Jobs gudsfrykt. Og nok en gang får Satan lov til, denne gang å røre ved Jobs kropp. Job 2.7-8 sier «Så gikk Satan bort fra Herren og han slo Job med vonde byller fra hode til hæl. Job tok et potteskår og skrapte seg med, der han satt borte på avfallsdyngen.» Nok en gang tar Job til orde og sa «Skal vi bare ta imot det gode fra Gud? Skal vi ikke ta imot det vonde også»? Tross alt som hadde hendt syndet ikke Job med sin munn» (Job.2.10)

Job hadde tre venner som ble enige om å besøke ham da de hadde hørt om alt det vonde som hadde skjedd ham. Job.213 sier om Jobs venner: «Så satt de hos ham der på jorden i sju dager og sju netter. Og ingen sa et ord til ham, for de så at han led forferdelig». Ofte når vi lider vondt, er det akkurat det vi trenger, venner som bare er hos oss uten å si så mye eller komme med gode råd. Bare nærværet av et annet menneske gjør godt. Problemet med Jobs venner åpenbarte seg først da de begynte å snakke, noe jeg kommer tilbake til senere.

Etter å ha sittet med sine venner i stillhet i sju dager, brister det til slutt for Job og han bryter ut i en klagesang. Han forbanner den dagen han ble født og gir utrykk for sitt mørke og sin fortvilelse, men han forkaster ikke troen på Gud. Mange av salmene i salmenes bok er også klagesalmer, noe som gir legitimitet til klagen som utrykksform innfor Gud. Og det store er at Gud tåler det.  Han tåler at vi gir utrykk for vår fortvilelse og vårt mørke. Som Mike Mason sier i boka «The gospel according to Job: «Dette er ikke synd, det er ren og skjær ærlighet».