Saligprisningene Del 9

Salige er de som blir forfulgt

«Siden alle saligprisningene beskriver hva hver kristen disippel skulle være, kan vi konkludere med at det å bli foraktet og avvist, baksnakket og forfulgt er like normal del av kristen disippelskap som det å være ren av hjerte eller saktmodig. Enhver kristen skal være en fredsskaper og enhver kristen skal forvente motstand. De som hunger og tørster etter rettferdighet vil lide for den rettferdigheten de higer etter.» (The message of the Sermon of the mount, John Stott)

Jesus åpner saligprisningen med å si “salige er de fattige I ånden for himlenes rike er deres,» og han avslutter med å si «salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld for himlenes rike er deres» Begge saligprisningene slutter med «for himlenes rike er deres.» Og forfølgelsen kommer for rettferdighets skyld, den rettferdighet som vi hungrer og tørster etter. Dermed knytter Jesus saligprisningene sammen, det ene fører til det andre. Alt henger sammen.

Vi blir forfulgt for rettferdighets skyld står det, men hva innebærer det? I “Studies in the sermon of the mount” sier Loyd-Jones… «Å være rettferdig, å praktisere rettferdighet i virkeligheten betyr å vær lik Herren Jesus Kristus…de som er lik Ham vil alltid bli forfulgt…Hvis verden hater dere skal dere vite at den har hatet meg først…tjeneren er ikke større en sin herre. Hvis de har forfulgt meg, vil de forfølge dere», men løftet fra Gud er at «salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for Himlenes rike er deres … Fryd dere og juble i glede, for stor er deres lønn i himmelen.»

John tegner og maler

Her følger de neste tegningene fra tegnekurset jeg holder på med. Fortsatt ganske enkle tegninger uten lys og skygge. Men det blir mere komplekse bilder etter som jeg kommer lenger ut i kurset.

Tro

Tro er et svært sentralt begrep i kristendommen, ja vi kan kanskje si det viktigste, for uten tro ville det ikke vært noen kristendom. Hebr.11. 6 sier «Uten tro er det umulig å behage Gud. For den som trer fram for Gud må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham.» Tro er grunnleggende ved alle sider av kristenlivet. Men noen ganger tror jeg vi har falt for fristelsen til å gjøre tro om til er teknikk- f. eks hvis vi gjør; punkt 1 tror, punkt 2 bekjenner, punkt 3 handler på Guds ord, så kommer Gud til å svare på vår bønn og vår tro. Jeg vil ikke si at hverken tro, bekjennelse eller handling på Guds ord er uviktig, men jeg vil understreke begrepet tro som relasjon. Tro som tillit til Gud

.

Studiebibelen sier om ordet tro (pistis på gresk); «Tro betegner en tillitsfull hengivenhet til Gud, slik han er åpenbart i Jesus Kristus.» Tro er ikke noe vi skal praktisere uavhengig av Jesus. Jesus er troen sentrum. Studiebibelen sier; «Grunnlaget for troen er Guds ord og Guds gjerning, dermed blir troen rettet mot Gud selv…Gud og Jesus Kristus blir som troens gjenstand det sentrale i troslivet.» Guds ord leder oss til Jesus Kristus.  Det ligger faktisk en fare i kun å gjøre Guds ord til en bok med prinsipper for tro. I Joh.5 39-40 sier Jesus; «Dere gransker skriftene, fordi dere mener at dere har evig liv i dem – og nettopp de vitner om meg! Men dere vil ikke komme til meg slik at dere kan ha liv.» Sann tro leder oss alltid inn i en relasjon med og inn i tillit til Jesus Kristus.

Saligprisningene Del 8

Salig er de som skaper fred.

Her er det mer enn det å få fred med Gud, her er det å skape fred, men forutsetningen for å være en fredsskaper er at vi selv har fått fred. Rom 5.1 sier Da vi altså er blitt rettferdige ved tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus.

Studiebibelen sier: «Å være fredsstifter er Guds barns sanne oppgave i denne verden. Ordet eirenopioi uttrykker ikke bare at man holder seg borte fra vanskeligheter. Man er ikke bare fredsommelige, men fredsstiftere.» Rom.12.18 sier «Hold fred med alle om det er mulig, så langt det står til dere.»

Bibelen Guds Ord studieutgaven sier: Fredsstifting er et familieanliggende som vi alle må ta del i. VI må selv ha fred før vi kan bli fredsstiftere. Fred er et sikkert tegn på at vi har akseptert forlikelsen med vår Far. Fred er resultatet av et tilgitt hjerte som nå er fylt av Kristi ånd. Når freden hersker i hjertene våre (Kol.3,15) kan vi være fredsstiftere. Å være en fredsstifter vil si å bli den som tar initiativ til forlikelse i konflikter mellom andre og oss selv.  Vår del i dette familieanliggende  er å rive ned skillemurer og konstant arbeide for forståelse. I en verden der folk og grupper er på kant med hverandre er vårt kall å aktivt søke å løse konflikter. Vi kan lytte til, elske og vise omsorg for folk på begge sider, uten at vi tar parti for noen, for vi står på den tredje side – på fredens side» og løftet er at vi får kalles Guds barn, barn av fredens Gud.

Johns poetiske hjørne

Vi møtes ofte som hellige,

men sjelden som syndere.

Kun deler av vårt liv vi gir hverandre .

Hyklere blir vi fordi vi gjemmer

vårt liv som syndere,

men skriften sier bekjenn syndene for hverandre

og be for hverandre,

men vi vil heller berøve oss selv for velsignelse og legedom.

Bare vi slipper å møtes som syndere

Saligprisningene Del 7

Salige er de rene av hjerte

Studiebibelen sier at «de rene av hjerte prøver ikke å tjene Gud og verden samtidig. De har et udelt hjerte.» Salme 86.11 sier «Gi meg et udelt hjerte så jeg frykter ditt navn» og Jak 4.8 sier «rens hjertene dere som har et delt sinn." Vi må velge hvem vi vil tjene, og et rent hjerte kan vi kun få gjennom Jesu blod. Hebr.9.14 Hvor mye mer skal da ikke Kristi blod rense vår samvittighet fra døde gjerninger, så vi kan tjene den levende Gud.»

 Løftet til den rene av hjerte er at han skal se Gud. Hebr.10.19-22 sier «Så kan vi da, brødre i kraft av Jesus blod med frimodighet tre inn i helligdommen. Han har innviet en ny og levende vei for oss dit inn gjennom forhenget, det vil si hans jordiske legeme. Når vi har en så stor prest over Guds hus, så la oss tre fram med oppriktig hjerte i troens fulle visshet, med hjertet renset for vond samvittighet og legemet badet i rent vann»

John tegner og maler.

Her følger de første tegningene fra tegnekurset jeg har begynt på. De to første tegningene følger kurset hvor jeg bruker en spesiell tegneteknikk som heter Sight size. En lignende metode kan du se her. Hvis du lurer på hva jeg har tegnet så skal det forestille øyne og nese sett fra siden.  Som du ser så er de ganske enkle. De blir mer komplekse etter som kurset går videre. Den nedeste tegningen er tegnet på frihånd og er derfor ikke så nøyaktig som de to øverste.

Saligprisningene Del 6

Salige er de barmhjertige

Barmhjertighet er omsorg for mennesker i nød. Studiebibelen sier; «Det hebraiske ordet for barmhjertighet (chesedh) betegner ikke en sympatisk innstilling man får på grunn av ytre påvirkning, men noe som skriver seg fra en fullstendig identifikasjon med et annet menneske. Da ser man og hører man som dette menneske, føler som vedkommende. Man opplever noe sammen med en annen, gjennomgår det den andre gjennomgår. Det var dette Gud uttrykte da han kom i sønnen Jesus Kristus til denne jord. Han ble et sant menneske. Vi ligner da aldri mer Gud enn når vi øver barmhjertighet. Barmhjertighet er den aktive siden av den sannhet som understrekes i v. 5  (Salige er de ydmyke/sakmodige)

Løftet til de barmhjertige er at de selv skal få barmhjertighet.

Saligprisningene Del 5

Rettferdighet

Matt 5.6 sier «Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdighet for de skal bli mettet» Å hungre og tørste etter rettferdighet, er å hungre å tørste etter å være rett med Gud og i felleskap med Ham

Matt. 6.33 sier Søk først Guds rike og hans rettferdighet så skal dere få alt det andre i tillegg» Å søke Guds rike og hans rettferdighet må gå foran alt. Og løftet er at vi skal bli mettet. Gjennom Jesu frelsesverk på korset har vi fått Guds rettferdighet. Vi har hungret og tørstet og vi har blitt mettet

Samtidig er det noe mer. Studiebibelen sier at «uttrykket innebærer å lengte etter at Gud oppretter sitt rike, der det ikke er urett mer. Rettferdigheten er kjennetegnet på Messias-riket.» 2.Peter.3.13; sier «Men etter Hans løfte ser vi fram til nye himler og en ny jord, der rettferdighet bor.»

Både på det personlige og det eskatologiske plan skal den som hungrer og tørster etter rettferdighet mettes.

Holy Darkness av John Michael Talbot

Her kommer sangen Holy darkness med John Michael Talbot. Teksten er høyst sansynnlig inspirert av boken Dark night of the soul av Johannes av korset. Jeg kommer nok til å skrive et eller flere blogginnlegg om den boken på et senere  tidspunkt.

Saligprisningene Del 4

Salige er de ydmyke/sakmodige

The Amplified Bible sier «Salige…er de sakmodige (de milde, tålmodige, langmodige)» Dette handler om vårt forhold til andre mennesker, hvordan vi møter andre.

Studiebibelen sier; «Den sakmodige overlater sin sak til Gud uten å hevne seg selv. Man finner seg tålmodig i å lide urett. Sakmodige mennesker lider urett uten å bli bitre, de har kontroll over seg selv, lar seg ikke provosere eller irritere»

“Ydmykhet/sakmodighet er «et sant syn på seg selv uttrykt i holdning og oppførsel med respekt for andre Det er derfor to ting. Det er min holdning til meg selv, og det er et uttrykk for det i min relasjon til andre(«Studies in the sermon on the mount, Loyd-Jones)

Matt 5.5 sier at «Salige er de ydmyke/sakmodige, for de skal arve jorden» «Man skulle ha forventet det motsatte. Man skulle tro at ydmyke/sakmodige mennesker ikke kom noen vei fordi alle ignorerer dem eller…tramper dem under fot.» (The message of the sermon of the mount  av John Stott)

Men Salme 37.10-11 sier "Det er bare en liten stund, så er ikke den ugudelige mer. Sannelig du skal se nøye etter stedet hans, men det finnes ikke mer. Men de ydmyke/sakmodige skal arve landet og de skal glede seg stort i rik fred."

Saligprisningene Del 3

Salige er de som sørger

John Stott underestreker i boken «The message of the sermon of the mount»  at dette ikke først og fremst dreier seg om sorg over å ha mistet en av sine kjære eller lignende , men om  «omvendelsens sorg»

Studiebibelen sier; «Den andre saligprisningen føyer seg naturlig inn etter den første.  Det siktes her bl. a. til den sorg som skapes ved at man får se sin åndelige fattigdom»

John Stott sier. «Det er en ting å være åndelig fattig og erkjenne det, det er noe annet å sørge og gråte over det.»

 Jesus sørget og gråt over Jerusalems synd Luk.19.41 «Da han kom nærmere og så byen, gråt han over den», og Paulus gråt over andres synder; Fil.3,18 «Jeg har sagt det ofte og må si det igjen med tårer at det er mange som lever som fiender av Kristi kors» Men vi sørger ikke bare over andres synder, vi har også våre egne å sørge over. I The Amplified Bible i står det; «I det høye og hellige bor jeg og hos den som er av en…angerfull og ydmyk ånd knust med sorg over synden.»( Jesaja 57.15)

Men de som sørger over sin synd og sin åndelige fattigdom har et løfte i Guds Ord; «de skal bli trøstet» (Matt 5.4)

Å tegne og male

Før jeg fikk angst for 6-7 år siden drev jeg og tegnet og malte bilder. Da jeg ble syk orket jeg ikke lenger å holde på med dette. Nå vil jeg prøve meg på nytt, og jeg har bestemt meg for å følge et tegnekurs ble publiser på 1860 og 1870 tallet. Blant annet Van Gogh brukte dette tegnekurset. Det er Charles Bargue som har laget kurset, og det går ut på å kopiere tegninger i boken hvor de første er veldig enkle og blir mer og mer komplekse etter som kurset strider fram. Jeg har lyst til å legge ut noen bilder jeg har tegnet og malt før jeg ble syk, også kommer jeg til å legge ut bilder fra kurset ettersom jeg går gjennom det. Da kan du følge min utvikling som forhåpningsvis vil bli bedre og bedre. Vi får se. Her er noen bilder jeg malte før jeg ble syk, de to øverste er Rembrandtkopier:

Johns poetiske hjørne

Hvis jeg bare fikk se

En brennende busk slik som Moses

DA ville jeg tro.

Dåraktige menneske

Hele universet er

En brennende busk

Saligprisningene Del 2

Salige er de fattige i ånden

Matt 5,3 sier «Salige er de fattige i ånden for Himlenes rike er deres» Hva vil det si å være fattige i ånden “The Amplified Bibel gir oss en pekepinn: «Velsignet … er de fattige I ånden (de ydmyke, som regner seg som uviktige), for deres er himlenes rike.» Hva vil det si å være ydmyk, jo det innebærer nettopp å erkjenne sin åndelige fattigdom innfor Gud og sin totale avhengighet av Ham. I oss selv er vi fullstendig hjelpeløse når det gjelder åndelige ting. Calvin skrev;» Han som er redusert til ingenting i seg selv, og stoler på Guds miskunnhet og nåde er fattig i ånden» (The message of the sermon of the mount  av John Stott). I Jesaja 57.15 ser vi igjen hva det vi si å være fattig i ånden: « I det høye og hellige bor jeg og hos den som er knust og nedbøyd i ånden»I The Amplified Bible i samme vers Står det; «I det høye og hellige bor jeg, og hos den som er av en…angerfull og ydmyk ånd»

Studiebibelen sier «Det er verd å merke seg at den første saligprisningen gjelder noe vi ikke har. Denne innstillingen, at vi er «tomme» for Gud er grunn for all åndelig velsignelse.» Det ligger en stor fare i selvtilfredshet på det åndelige område. I Jo. Åpenb. 3.17står det «“Jeg er rik” sier du, “jeg har overflod og mangler ingen ting.» Men du vet ikke at nettopp du er elendig og ynkelig, blind, fattig og naken» Det ligger en fare for å bli forblindet i forhold til hvordan det står til med oss åndelig Når vi ydmyker oss under Guds mektige hånd og erkjenner vår fattigdom i ånden, kan Gud velsigne oss med sin nåde og kraft og sann rikdom og vi vill erfare at vi har himelens rike i blant oss.

Saligprisningene Del 1

 Jeg vil dele med deg i noen blogginnlegg Saligprisningene som er en del av Bergprekenen. Men før jeg starter trenger vi å klargjøre hvorvidt Bergprekenen er noe som gjelder og har relevans for oss kristne i dag.

 Matt 28.19-20 sier «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt der»

 Her er det to ting

1 gjør alle folkeslag til disipler

2 Lær dem å holde alt jeg har befalt dere.

Disse versene gjør det klar at det Jesus hadde lært disiplene skulle de bringe videre til nye disipler av alle folkeslag. Som en logisk konsekvens av dette må vi kunne si at Bergprekenen gjelder oss som kristne i dag.

Hva sier så Paulus om Jesu ord: la oss se først på Kol.3.15 « La Kristi ord få rikelig plass hos dere, så dere med visdom kan lære og rettlede hverandre» Her er det ingenting om, at  det Jesus hadde sagt før korset bare gjaldt jødene eller bare gjaldt under den gamle pakt. Rom. 11.17 sier «Så kommer da troen av det budskapet en hører og budskapet kommer av Kristi ord.» Igjen ser vi at det Jesus har sagt har relevans for den kristne kirke.

Samtidig er det viktig å innse at Bergprekenen og Saligprisningene budskap er ikke noe vi skal eller kan praktisere i egen kraft, vi er helt avhengige av Guds nåde. 2.Pet.3.18 sier at «Dere skal vokse i nåden og i kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus». Det er en ting å vokse i kjennskap og kunnskap om Jesus, vi trenger også å vokse i nåden slik at vi gjennom nåden kan leve i den kjennskap og den kunnskap vi har fått om Jesus Kristus. Hvis vi bare vokser i kjennskap og kunnskap om Jesus vil vi havne i fortvilelse, fordi vi ikke greier å leve ut den kunnskapen vi har., Men gjennom nåde får vi kraft til å leve ut Jesuslivet i praksis. Så Bergprekenen er ikke noe vi skal praktisere i egen kraft, den skal praktiseres gjennom Guds nåde og i kraft av det nye livet vi har i Kristus.

Johns poetiske hjørne

Du kunne ha valgt makt,

Du kunne ha kommet i makt og velde,

Men du valgte selvoppofrende kjærlighet,

For å dra og lokke til deg menneskehjertet,

På en måte makten aldri kunne

Nåden Del 2

I 2. Kor.10.9 sier Jesus til Paulus; «Min nåde er nok for deg for kraften fullendes i svakhet.»  Som en  logisk respons på dette sier Paulus i 2. Kor 10.10; «Derfor vil jeg helst rose meg av min svakhet for at Kristi kraft kan at bolig i meg.»  Paulus respons her er bemerkelsesverdig. I lys av det Jesus har sagt til ham om nåde ser Paulus plutselig sine svakheter i et nytt lys. Svakhet er ikke lenger et problem, men en mulighet som Guds nåde kan forvandle.

Våre svakheter er ikke lenger en trussel som vi prøver å gjemme bort i et mørkt hjørne av våre liv. Svakheter er nå en mulighet for å erfare Guds forvandlende nåde. Men hva skal vi gjøre med våre svakheter? Hebr.4. 16 sier; La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone, så vi kan få miskunn og finne nåde som gir hjelp i rette tid.» Vi må komme fram for nådens trone med våre svakheter, sette ord på dem, og be Jesus om hjelp og nåde inn i de områdene av våre liv som vi sliter med. Nåden gjør oss i stand til å leve med omstendigheter som vi ellers ikke hadde klart å leve i, eller nåden kan gi oss kraft til å seire over synder vi sliter med. Uansett hva det er kan vi komme innfor nådens trone og be om hjelp og nåde. Betingelsen er at vi erkjenner våre svakheter og bringen dem til nådens trone.

Det er ikke nok at vi kommer til nådens trone, det er viktig også hvordan vi kommer. Jak4. 6 sier «Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.»  Vi kommer innfor nådens trone med et ydmykt hjerte hvor vi erkjenner vårt behov for hjelp med våre svakheter og fristelser.

Vi trenger nåde mer enn vi aner, til og med for å ville Guds vilje trenger vi nåde; Fil 213 sier «For det er Gud som virker i dere både å ville og gjøre Guds vilje.» I lys av det vi så langt har sett om nåden, at den forvandler oss, og ikke våre omstendigheter ser vi at dette Bibelverset er en kommentar på Guds nåde. Gud ønsker å virke i oss med sin nåde og kraft og derfor behøver vi å bruke mye tid innfor nådens trone sammen med Jesus, hvor vi bringer til ham hele vårt liv. alle våre svakheter så Gud får anledning til å forvandle oss med sin nåde og kraft

I «2. Tim 4 16 – 17 står det «Første gang jeg forsvarte min sak i retten, var det ingen som sto fram og hjalp meg. De forlot meg alle sammen…Men Herren sto hos meg og gjorde meg sterk for at jeg skulle fullføre forkynnelsen av budskapet.» Her ser vi at Jesus ikke forandret på Paulus omstendigheter, eller tar ham ut av de vanskeligheter han står i, men han gav Paulus kraft d.v.s. nåde til å stå i situasjonen

.

! Kor.10.13 sier; Dere har ikke møtt noen overmenneskelig fristelse. Og Gud er trofast, han vil ikke la dere bli fristet over evne, men gjøre både fristelsen og utgangen på den slik at dere kan klare det» Hvordan vil Gud gjøre «fristelsen og utgangen på den slik at dere kan klare det.» Jo gjennom å gi oss av sin nåde og kraft.  Jak.1.12 sier «Salig er den som holder ut i fristelser» Legg merke til at de ikke står salig er den som Gud tar ut av fristelse, men «salig er den som holder ut i fristelser.» Gud tar oss ikke ut av situasjonen og fristelsen, men han gir oss nåde til å holde ut i den

.

Når alt kommer til alt dreier det seg mest om å komme til Jesus i ydmykhet med hele sitt liv, både de svake og de sterke siden, både de lyse og de mørke, slik at Jesus kan slippe til med sin livgivende nåde i hele spekteret av våre liv.

Nåden Del 1

Nåden møter oss nesten hver gang vi leser et av brevene i NT. De fleste brevene starter med en hilsen og et ønske om at Guds nåde skal være med leseren F. eks. i 1. Kor 1.3: «Nåde være med dere» Men ikke bare innledningsvis ønsker forfatterne av NT at leserne skulle ha Guds nåde, avslutningsvis kommer det samme ønsket til uttrykk 1.  Kor.16.23: Herren «Jesu nåde være med dere.» I tillegg så underviser forfatterne ofte om nåde i brevene også slik at vi er omsluttet av ordet om nåden fra begynnelse til slutt i brevene.

 Hva er så nåde? En vanlig definisjon er «Guds ufortjente gunst», problemet er at en slik definisjon ikke er i nærheten av å favne begrepet nåde i NT. 2. Tim 2.1 i The Amplified Bible sier: «Så du min sønn, vær sterk – styrket innvendig - i nåden (åndelig velsignelse) som er (å bli funnet bare) i Kristus Jesus» (min oversettelse). Her ser vi at nåde er å bli styrket innvendig, vi blir oppmuntret til å være sterke i Jesus gjennom nåden.

Hvis vi så går til 2. Kor.12.7-9 ser vi at Paulus skriver følgende: «For at jeg ikke skal bli hovmodig på grunn av de høye åpenbaringene, har jeg fått en torn i legemet, en Satans engel som skal slå meg-for at jeg ikke skal bli hovmodig. Tre ganger bad jeg Herren at den måtte bli tatt fra meg, men Han svarte: «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet» Derfor vil jeg helst rose meg av min svakhet, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg»

For det første ser vi her igjen linken mellom ordet nåde og kraft som vi så i 2. Tim. 2.1. Jesus sier til Paulus at «min nåde er nok for deg for kraften fullendes i svakhet. Ordet for kobler ordet kraft til ordet nåde. For det andre vet vi ikke hva tornen i legemet var for noe. Vi får muligens en indikasjon i 2 Kor. 12.10 « Derfor er jeg for Kristi skyld ved godt mot når jeg er svak, blir mishandlet, er i nød, forfølgelser og vanskeligheter».

 Uansett hva tornen er så ber Paulus tre ganger om at den skal bli tatt fra ham, men Jesus svarer «Min nåde er nok for deg for kraften fullendes i svakhet." Jesus gjør ikke noe med Paulus omstendigheter, men Han gjør i stedet noe med Paulus. Her ser vi en viktig åpenbaring av hva nåden gjør; Den forandret ikke omstendighetene, den forandrer den troende. Tro flytter fjell (Mark.11.22-23) og forandrer dine omstendigheter, nåde gir deg kraften til å gå over fjellet, det gir kraft til leve med de omstendighetene du er i.Samtidig vil jeg understreke at Guds nåde ikke er en kraft uavhengig av Jesus. Det er til ham vi må gå for å finne nåden. Joh.1.17 sier at "nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus". og Joh.1.14 står det om Jesus at "Og Ordet ble menneske og tok bolig i blant oss, og vi så hans herlighet, den herlighet som den enbårne sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet." Jesus er full av nåde, og det er i felleskapet og samfunnet med Jesus nåden blir formidlet. Joh.1.16 sier at "Av hans fylde har vi fått, nåde over nåde."

Johns poetiske hjørne.

Jeg skammer meg ikke over mine tårer

De er som god gammel årgangsvin

Lagret over lang tid

I en mørk og fuktig kjeller

Et usynlig handikapp.

Har du brekt beinet kan alle se det. Har du angst så synes det ikke utenpå. For andre kan du se tilsynelatende frisk ut. Det er noe av det vanskelige med å ha angst. Når jeg møter andre mennesker går jeg ikke rundt og sier «Hei jeg heter John og har angst», samtidig så påvirker angsten mitt forhold til andre mennesker. Jeg har for eksempel lett for å isolere meg og ikke bli med på ting jeg blir invitert med på. Det er ikke så lett for andre å forholde seg til et usynlig handikapp heller.

Angst er veldig utmattende. Man blir rett og slett sliten av å ha angst.  Det blir lite krefter til å gjøre ting eller være med på ting. Lengselen etter ensomhet og stillhet blir stor. Dette prøver jeg å vende til noe positivt. For ensomhet og stillhet er steder hvor jeg kan møte Gud og Hans nærvær. Men samtidig er stillheten også et sted hvor jeg møter meg selv og min egen angst. Så stillheten kan være som et tveegget sverd. Allikevel føler jeg meg helt avhengig av å ha tid i stillhet og ensomhet. Her følger et lite dikt jeg har skrevet om stillhet:

Stillheten lokker

Og stillheten skremmer

Stillheten bringer fram

Rastløshet og den indre uro

Plapringen fra vårt sinn er

Øredøvende når vi er stille

Men stillhet er mer enn

Fravær av lyd og vårt plaprende sinn

Stillhet er også nærvær

Av Gud

Å leve med paradokser og motsetninger. Del 2

Hvis vi går til salmenes bok så finner vi også motsetningene. Der finner vi et språk for sorgen og smerten og der finnes et språk for seieren og gleden. Og det er når vi begynner å leve i salmene at vi kan begynne å bli hele og integrerte mennesker og la salmene være uttrykk for hele vårt liv både smerten og gleden

Walter Brueggman skriver om livet og om salmene og sier:

Much christian piety and spirituality is romantic and unreal in its positiveness. As children of the enlightenment, we have censored and selected around the voice of darkness and disorientation, seeking to go from strength to strength, from victory to victory. But such a way not only ignores the psalms; it is a lie in terms of our experience. Brevard S. Child is no doubt right in seeing that the psalms as a canonical book is finally an act of hope. But the hope is rooted precisely in the midst of loss and darkness where God is surprisingly present. The jewish reality of exile, the christian confession of crucifixion and cross, the honest recognition that there is an untamed darkness in our life that must be embraced – all of that is fundamental to the gift of new life.(Walter Brueggeman, Spirituality of the psalms)

Vi tenker ofte I termer av kontinuitet, men salmene gir oss en annen innsikt. Walter Brueggeman gitt oss en annen og mer fruktbar måte å se livet og salmene på. Han deler opp salmene i tre kategorier; de som handler om orientering, de som handler om desorientering og de som handler om reorientering. På denne måten favner han alle troende fordi vi alle befinner oss innenfor en av de tre kategoriene. Vi finner en salme for enhver anledning.

 Bruegmann deler opp salmer i forskjellige grupper innenfor de tre kategoriene, men for enkelhets skyld har jeg ikke gjort det i de eksemplene som jeg gir under.

 Våre liv korresponderer med orienteringsalmene når livet går på skinner, alt er forutsigbart både Gud og hans skapning og vårt åndelige liv. Vi er fylt av glede og takknemlighet over at alt er som det skal. Eksempler på denne typer salmer er; salme 1, 8, 14, 15, 19,  33, 37, 104 og 145.

Når våre liv raser sammen, når vi møter sykdom, plutselig død, og lidelse, og når vårt åndelige liv ikke fungerer lenger og vi fylles av sinne sorg og angst, da korresponderer vi med desorienteringsalmene  som setter ord på det stedet vi befinner oss i livet. . Bruegmann sier;»…a church that goes on singing «happy songs» in the face of raw reality is doing something very different from what the Bible itself does»…I think that serious religious use of the complaint psalms has been minimal because we have believed that faith does not mean to acknowledge and embrace negativity. We have thought that acknowledgment of negativity was somehow an act of unfaith…Thus these psalms make the important connection: everything must be brought to speech, and everything brought to speech must be addressed to God, who is the final reference for all life.” Eksempler på denne type salmer er; salme 13, 22, 35,74, 79, 86, 137

Når vi plutselig eller gradvis begynner å se lys igjen. Når gleden begynner å fylle oss igjen, da korresponderer vi med reorienteringssalmene. Sammen med gleden finnes en ny innsikt som tiden i desorienteringsalmene har gitt oss Vi er ikke de samme som når vi levde i orienteringsalmene. Eksempler på denne type salmer er; Salme 30, 34, 40, 62, 66, 100, 103, 113, 129, og 135

Sett på denne måten finner vi salmer som korresponderer til våre liv hvor vi en måtte befinne oss i livet.

Johns poetiske hjørne

Jeg lette etter min kjære,

på natterstid i duggvått gress.

Jeg undret på, hvor kan hun være

jeg går til vannet og ser noen gjess.

Men de vet ikke hvor jeg bør lete,

de har som andre gått til ro.

I den lyse sommernattens hete

jeg går i gresset uten sko

Da med et jeg ser min kjære

ut i vannet, legge på svøm.

Jeg smyger meg så jeg kom nære.

Det er som i en vakker drøm.

Hun ser seg rundt, men ser meg ikke,

opp av vannet den nakne kropp.

Fra mitt skjul kan jeg kikke,

hun er som en nyutsprunget knopp.

Stilt jeg lister meg tilbake
 til mitt hus og til min seng.

Jeg legger meg til å sove
 som om jeg lå i en kløvereng.

Når solen skinner opp jeg våkner,
 var det kun en ussel drøm?
Eller så jeg virkelig at min kjære
 la avgårde ut på svøm.

Å leve med paradokser og motsetninger. Del 1

Livet er fult av paradokser og motsetninger. Gud er både tre og en, Jesus er både sann Gud og sant menneske. Gud bor i et lys der ingen kan komme, og allikevel får vi kalle ham Abba Far og komme inn for Hans trone. Det er når vi ikke kan akseptere paradoksene at problemene oppstår, mye vranglære har som grunn at man ikke har kunnet akseptere paradoksene.

 I våre liv finnes også motsetningene som vi har vanskelig for å akseptere. Vi tror enten på vedvarende seier og glede, eller ser på jordelivet som en evig tåredal. Når vi ser og aksepterer at ingen av de nevnte verdenssynene er tilstrekkelige, kan vi begynne å integrere i oss selv  bevisstheten om at både glede og tåredal er uunngåelige deler av våre liv Vi kommer til å oppleve glede og vi kommer til å oppleve smerte og sorg, men vi kan går til Gud med både gleden og smerten slik at hele vårt liv er favnet og  akseptert. Da blir det ikke slik at deler av våre liv fortrenges og kommer til overflaten på annet vis, men hele vårt liv er favnet av Gud

Keltisk kristendom del 7

De keltiske kristne hadde omsorg for de fattige. Ray Simpson skriver om kelterne i boka «Keltiske veimerker» at «Det ville vært utenkelig for dem å sette skille mellom personlig tro og sosialt evangelium. Sosialt ansvar var en naturlig følge av et hellig liv … Kristi medlidenhet med de fattige satte spor hos medlemmene i de keltiske klosterfelleskapene. Snart smittet deres livsførsel over på de kristne som dyrket jorda i områdene rundt dem, noe dette diktet illustrerer:

Husk de fattige når du ser utover jordene du eier,

der de velfødde kuene dine beiter.

Husk de fattige når du ser inni låven din,

på den store avlingen du har fått.

Husk de fattige når vinden hyler og regnet faller,

mens du sitter varm og tør i huset ditt.

Husk de fattige når du spiser godt kjøtt

og drikker godt øl ved ditt vakre spisebord.

Kuene har gress å ete,

kaninene har huler å søke ly i,

fuglene har varme reder.

Men de fattige har ingen annen mat enn den du gir dem,

ikke annet ly enn huset ditt når du tar imot dem,

ikke annet å varme seg ved enn din glødene ovn."

Keltisk kristendom del 6

Matt 14.13 "Da Jesus hørte dette, dro han derfra i båt over til et ensomt sted, hvor han kunne være for seg selv"

Matt.14.23 "Da han hadde gjort dette, gikk han opp i fjellet så han kunne være for seg selv og be."

Mark.1.35 "Tidlig neste morgen, mens det ennå var helt mørkt, sto han opp og gikk ut til et ensomt sted og bad der."

Jesus var kontemplativ. Han trakk seg tilbake til ensomme steder for å være alene og be i stillhet.

Ray Simpson sier i boka Keltiske veimerker at «Kelterne var kontemplative av natur. Eremitter, pilegrimer og troshelter oppsøkte forrevne klipper eller bortgjemte glenner i skogen for å være alene med Gud. Mange aktive kirkeledere søkte også til ensomme steder i faste – og adventstiden for å faste og be. I Irske klostre ble det vanlig at noen av munkene i perioder trakk seg bort fra fellesskapet ut i skogen eller til huler i nærheten»

Hva er så kontemplativ bønn. Den foregår best når vi har mulighet til å være alene. Som vi har sett både Jesus og kelterne trakk seg tilbake til ensomme steder. Det må understrekes at det er stor forskjell på å frivillig gå inn i ensomhet for å være med Gud og på uønsket ensomhet. For å være i ensomhet er vi ikke nødt til å dra ut i skogen, men kan finne oss en stille plass kanskje i vårt hjem hvor vi kan være alene. Kontemplativ bønn handler mer om å være en å gjøre. Ray Simpson sier at «Kontemplativ bønn er å nyte å være alene med Gud.»  Fortellingen om Martha og Maria er et eksempel på kontemplasjon; Maria setter seg ved Herrens føtter og lytter til ham. Marta er travelt opptatt med alt som skal stelles i stand, men Maria bare er innfor Herren i stillhet og lytter.

Per-Eive Berndtsson sier i boka «Vindarna från vester» «Når Paulus snakket om å «be uavlatelig» beskriver han uten tvil en form for kontemplativ bønn. Den kontemplative bønnen handler om sjelens stadige hvile i Gud, og denne type bønn er motsatsen til kontrollert bønn… kontemplativ bønn handler om å bare være seg selv, å være naturlig og «uprogrammert» innfor Guds ansikt. Tidvis har jeg opplevd att bønn i form av tungetale også er en slags kontemplativ bønn, en type bønn der man bare hviler i barnekårets glede… Kontemplativ bønn handler også om gleden over å være alene med Gud og bare regne med hans nåde i livet.» Salme 131 er et vidunderlig eksempel på kontemplativ bønn:

Herre, mitt hjerte

er ikke hovmodig,

mine øyne er ikke stolte.

Jeg gir meg ikke av med slikt

som er for stort og underfullt for meg.

Nei, jeg har bragt min sjel til ro

Og gjort den ganske stille,

Som et lite barn hos sin mor

Når det har stilt sin tørst;

Slik er min sjel i meg

Fordi kontemplasjon handler om å være innfor Gud i stillhet, møter vi ganske raskt på et problem, noe alle som har prøvd dette møter, nemlig vårt sinn. Det er ikke måte på hva hvor mye «viktig» vi kommer på når vi skal være i stillhet. Vårt sinn plaprer i vei om hva vi skal ha til middag, jeg skulle ha satt over vasketøy, hva kommer på tv i kveld, jeg skulle ha ringt den eller den osv. osv. En hjelp når vi skal være stille kan være å gjenta f. eks. navnet Jesus når vårt sinn prøver å distrahere oss. Bjørn Olav Hansen sier i boken «Ved stille vann» om det å gjenta navnet Jesus at «Dette er ikke en mekanisk oppramsing av lyd, som å uttale et mantra, det er derimot et kjærlighetsutrykk fra hjertet.» Dette er en viktig forskjell.

Noe vi kan gjøre er å be følgende bønn fra boka «Keltiske bønner» av Robert Van De Weyer skrevet av en som tydeligvis hadde prøvd å være i stillhet:

"Bønn om konsentrasjon

Hjelp mine tanker Gud! De streifer

omkring, drar av sted på de villeste

utflukter.

Når jeg er i kirken, løper de som ulydige

barn, krangler og lager problemer.

Når jeg leser Bibelen, rømmer de til fjerne

byer, fulle av vakre kvinner.

Mine tanker kan krysse havet med et

byks. De kan fly fra jorden til

himmelen og tilbake igjen på et eneste

sekund.

De kommer til meg i et flyktig øyeblikk,

Så drar de sin veg igjen.

Ingen lenker, ingen låser kan holde på

dem. Ingen straff kan tøyle dem, ingen

piskesnert kan skremme dem.

De glir ut av grepet mitt som halen på en

ål. De kommer feiende hit og dit som

svaler i flukt.

Kjære ærbare Kristus, som kan se inn i

hvert hjerte og lese hvert sinn, ta hånd

om mine tanker. Bring tankene mine

tilbake til meg og hold meg fast til deg."

Keltisk kristendom del 5

De keltiske kristne hadde et nært forhold til naturen og dyrene. Harald Olsen skriver: «I den kristne keltiske forestillingsverden er Gud sterkt identifisert med og tilstede i sitt skaperverk. Gud er ikke bare verdens skaper, men også dens opprettholder, og er derfor nærværende på en måte som direkte og konkret kan erkjennes og oppleves. Gud har gitt seg til kjenne i den synlige verden, og naturens skjønnhet betraktes som en avspeiling og en avglans av den himmelske fullkommenhet» («Ilden fra vest» s. 77). I følge den keltiske tradisjonen talte Gud gjennom to bøker: Bibelen og skaperverket .

Videre sier Harald Olsen: «Opplevelsen av å være del av en stor helhet og sammenheng uttrykte seg i keltisk tradisjon i en sterk naturbevissthet og en tydelig glede over å leve i og nær naturen. Det var ikke først og fremst naturen i seg selv som interesserte, men naturen som en slags hellig bok, som en åpenbaring av Guds skapervilje og skapelseshandling. Det var dette aspekt ved naturen som ble gjort til gjenstand for meditasjon og refleksjon, og som nedfelte seg i bilder, toner og tekst. Det er Skaperens spor i hans skaperverk som betones. Og derfor er gleden over å være i Guds natur ikke en ren naturopplevelse, men først og fremst en forventning om og glede over å møte Skaperen selv her.(Ilden fra vest, s.91)

 Et rørende eksempel på kelternes forhold til naturen og dyrene finner vi i fortellingen om St Kevin som satt med armene utstrakt mens han leste skriften. En dag kom det en svarttrost og satte seg i hånden han. Den bygget et rede der og la egg. Ut av kjærlighet til fuglen ble Kevin sittende i samme stilling til eggene ble klekket og fuglene hadde fløyet.

Det finnes et stort antall fortellinger og legender om de kristne kelternes forhold til dyrene og naturen. Dette kom også til utrykk i mange av kelterens bønner. Her er et eksempel:

En million mirakler

Å du Guds sønn, gjøre et mirakel i

mitt liv: omskap mitt hjerte.

Du som lar ditt røde blod frelse

menneskeslekten, gjør mitt hjerte

hvitt.

Det er du som får solen til å stråle og

isen til å glitre. Det er du som får

elvene til å flomme og laksen til å

hoppe.

Din dyktige hånd får nøttetreet til å

blomstre og hveten til å bli gyllen.

Din ånd har komponert fuglenes

sanger og bienes summing.

Ditt skaperverk består av en million

vidunderlige mirakler. Alt er skjønt å

se på. Jeg ber deg bare om et eneste

mirakel til: gjør min sjel vakrere.

(Robert Van De Weyer «Keltiske bønner» s.14)

Keltisk kristendom del 4

 Gjestfrihet var en grunnleggende ting for de keltiske kristne Her har vi alle noe og lære. Per-Eive Berndtson skriver i boka «Vindarna från vester»: «De kristne keltiske ledernes eget liv utfordret så vel fattig som rik. Bønn og engasjement for menneskers nød var dypt sammenvevd med hverandre. Å skille på tro og et sosialt evangelium var helt utenkelig for dem. Sosialt ansvar fløt ut fra et liv i hellighet og krevde at man brukte åndelige gaver, Etter hvert ble også gjestfriheten et viktig innslag i vanlige menneskers hverdagsliv og i samfunnet. Blant de ideal som man forsøkte å praktisere inngikk at man var villig til å sette av tid for å lytte på mennesker og gi hjelp til alle som behøvde det. I visse områder i Skottland fantes det en tradisjon at man ved et måltid hver uke, dekket på til en person mer en som fantes i husholdet. Dette gjorde man for å ha alt klart for å kunne ta imot Kristus som en uventet gjest. Dessuten var skikken en påminnelse om at alle som kunne tenkes å dukke opp skulle møtes med verdighet.»

Ray Simpson skriver følgende om gjestfrihet i boka «Keltiske veimerker: «Gjestfrihet er en måte å leve på som det er på tide å hente fram igjen. Gjestfrihet er smilet man møter både venner og fremmede med. Gjestfrihet er en varm omfavnelse. Det er å ta imot alle mennesker som en gave fra Gud, like fra barna i mors liv til de gamle som nærmer seg slutten av livet i en visnende kropp. Gjestfrihet er å skape rom der andre føler seg trygg, og kan falle til ro. Det er å bekrefte andre mennesker og oppmuntre dem til å bruke sine gaver.

En keltisk gjestfrihetsrune

Jeg så en fremmed i går,

Jeg satte mat på bordet,

helte drikke i begeret, spilte musikk å lytte til.

Og i Treenighetens hellige navn

velsignet han meg og mitt hus,

Mitt kveg og mine kjære.

Og lerka forkynte i sin sang:

Ofte, ofte, ofte

går Kristus forkledd

som en fremmed.»

Vi ser ofte dette temaet i keltisk diktning at den fremmede ofte viser seg å være Kristus selv. Et annet dikt fra boka» Ilden fra vest» av Harald Olsen sier:

«Enten solen står på sitt høyeste,

 eller månen og stjernene

gjennomtrenger mørket,

skal min lille hytte alltid være åpen.

Den skal aldri være låst for noen,

 for at jeg ikke skal låse den for Kristus selv.

Enten min gjest er rik og velstående,

eller han er fattig og fillet,

skal mitt spiskammers alltid være åpent.

 Jeg skal aldri nekte å dele min mat,

For at ikke Marias sønn skal gå herfra sulten.

Johns poetiske hjørne

Øyeblikket mellom ordene

Øyeblikket mellom inn og utpust

Øyeblikket mellom pulsslagene

Øyeblikket i evigheten

Å bli den du er

I øyeblikket, her og nå

Det tidløse øyeblikk

Keltisk kristendom del 3

Vi har ofte en dualistisk tilnærming til tilværelse. For eksempel tenker vi ofte på det å gå i kirken som en hellig og åndelig handling, mens det å gå på jobben på mandag er en sekulær handling. For de keltiske kristne var det ikke slik. For dem var hele livet hellig.  Dette gav seg utrykk blant annet i deres bønneliv. De hadde en bønn for enhver anledning. De hadde morgenbønner, bønn for å nøre opp ilden i ildstedet, bønn om å bevare ilden, bordbønn, bønn om beskyttelse, bønn for arbeidet, kveldsbønn osv. osv.

Per-Eive Berndtson sier i boka «Vindarne från vester» . I vår vestlige kultur blir det lett slik at vi kristne lever våre hverdagsliv på arbeid og i hjemmet, mens vi er kristne på søndagene i kirken. I det store og hele er denne oppdelingen både uønsket og ubevisst, men den finnes der allikevel. I lengden medvirker den til vår sekularisering, ettersom Gud tilslutt ikke får noen praktisk betydning eller innflytelse i vår hverdag. For de kristne kelterne fantes det ikke noen oppdeling mellom det åndelige og det hverdagslige. I stedet betonet man at alt henger sammen, at alt er åndelig.

I keltisk kristendom:

Elsket man Skaperen og lærte Ham å kjenne gjennom skapningen, dyrene og naturen.

Så man seg selv som det fineste som Gud hadde skapt. Det var en åndelighet som lokket frem hvert menneskes indre potensial.

Tok man på alvor menneskets synd og menneskets behov for å ta imot Guds tilgivelse gjennom frelseren Jesus Kristus

Regnet man med Den Hellige Ånds nærvær og Hans veiledning i hverdagslivet.

Betonet man hvert menneskets ansvar for andre mennesker. Å være gjestfri og dele med de fattige var viktige grunnsteiner i keltisk kristendom."

Keltisk kristendom del 2

Treenigheten sto sentralt i kelternes gudsforståelse, ikke bare som en teori men som en levende virkelighet. Dette gjenspeiler seg i mange av deres bønner og poesi. Her er et dikt gjengitt i boken «Keltiske veimerker» av Ray Simpson:

Tre folder i kappen,

og likevel bærer jeg en kappe.

Tre ledd på fingeren,

og likevel har jeg bare en finger.

Tre blader på hvitkløveren, og likevel bærer jeg bare en kløver.

Frost, is og snø

Og likevel er alt vann.

Tre personer i guddommen,

Og likevel er det bare en Gud.

Vi har i vår kristendomsform lett for å betone en av personene i treenigheten på bekostning av de andre. Vi har «julevenner» som betoner inkarnasjonen, vi har «påskevenner» som betoner forsoningen og vi har «pinsevenner» som betoner Ånden. Kelterne favnet alle tre personene i guddommen på en måte vi sjelden ser i dag

.

Alexander Carmichael samlet på 1800-tallet en mengde bønner og  visdomsord som viser en dyp forståelse for treenigheten. Her er en bønn gjengitt i boken «Keltiske veimerker»:

De tre som er over mitt hode,

De tre som er under min fort

De tre som er over meg her,

De tre som er over meg der,

De tre som er nede på jorden,

Det tre som er nede på jorden,

De tre som er oppe i luften,

De tre som bor i himmelen,

De tre i havets dønninger,

De tre som gjenomtrenger alt,

Å bli hos meg.

Måtte De tre være rundt ditt hode,

måtte De tre være rundt ditt bryst,

måtte De tre være rundt din kropp,

hver natt og hver dag,

måtte du være omsluttet av De tre

så lenge du lever.

Jeg legger meg ned i kveld

med Den treenige, min styrke,

med Faderen, med Jesus,

med Ånden, min kraft

Per-Eive Berndson skriver i boken «Vindarna från vester» : «Når jeg i denne boken løfter frem keltisk kristendom som en modell for vår tid er det i første hånd fordi den preges av helheten, fylden av den treenige Gud. I vår tid behøver vi å få tilbake denne balansen i vår tro og åndelighet, og her kan keltisk kristendom lære oss å finne en kristendom med rett balanse – en treenig kristendom. Vi behøver å undervise om, leve i, og lære og kjenne den treenige Gud.

Faderen som:

Skapte verden med sitt blotte ord og hvis egenskaper man kan se i hans underfulle skapelse.

Gir alle mennesker « liv, ånd og alt.»

Gir oss oppdraget å vokte og forvalte skapelsen.

Kaller oss til å leve et naturlig, enkelt og hverdagsnært liv i barnslig tillit til ham.

Sønnen som:

Kom til jorden for å vise oss hvem Gud er.

Kom til oss for å vise hva et sant menneskelig liv innebærer.

Døde for å forsone våre synder.

Oppsto fra de døde, beseiret døden og sitter på Faderens høyre side og regjerer nå.

Skal komme tilbake på himmelens skyer for å opprette sitt rike

Med sin død og oppstandelse er garantien for at vi har rett til å kalles Guds barn

Redder oss fra døden og fører oss inn i et helt nytt liv

Er hode for sin kropp, sin kirke på jorden.

Ånden som:

Bor i alle som tror på Kristus.

Fyller de troende og hjelper oss i vår svakhet å bli kristuslike.

Fører oss sammen i et hellig felleskap med alle troende over hele jorden.

Utruster oss med kraft i fra det høye, og en vilje til å forkynne for alle folk om Jesus.

Kommer over de kristne, slik at de formidler håp, trøst og helbredelse til de sårede.