Johns poetiske hjørne.

På klassisk grunn.

Forum romanum

dette monument over

en svunnen tid,

å gå der

på klassisk grunn

en uutgrunnelig følelse

Å være svak, men i Kristus

Jeg har nettopp funnet ut at jeg trengs og er nødvendig. Det gir en god følelse. Paulus skriver i 1.Kor 12 om osss som Kristi legemet og om de forskjellige lemmene på legemet, og om hvordan alle lemmene på legemet trengs om legemet skal fungere. Han sier «Øyet kan ikke si til hånden: «Jeg trenger deg ikke», eller hodet til føttene: «Jeg har ikke brukt for dere» Videre sier han og det var her jeg fant ut at jeg var nødvendig: «Tvert i mot, De lemmene på legemet som synes å være svakest, nettopp de er nødvendige.»

Det som trengs i Guds rike er ikke de rike og vellykkede, men de som er overgitt til Gud. Faktisk er det de svake og små som Gud fremhever i sitt ord. I 1 Kor 1.26-29 sier Paulus «Brødre, tenk på hvem dere selv er, dere som ble kalt: ikke mange vise, menneskelig talt, og ikke mange med makt eller av fornem ætt. Men det som går for å være uforstandig i verden, utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme. Det som regnes som svakt verden utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme. Det som står lavt i verden, det som blir foraktet , det som ingenting er, det utvalgte Gud seg for å gjøre til intet det som er noe, for at ikke noe menneske skal rose seg overfor Gud.»

Det som betyr noe er å være i Kristus og ha sitt liv i ham. Derfor sier Paulus videre i 1.Kor 1.30- 31 at «Dere er hans verk ved Kristus Jesus, han som er blitt vår visdom fra Gud, vår rettferdighet, helliggjørelse og forløsning for at den som roser seg, skal rose seg av Herren, slik det står skrevet.»

Å være overgitt til Kristus og ha sitt liv i ham er det som teller, ikke våre menneskelige fortrinn. Å være i Kristus gir oss del i alt Kristus gjorde på korset, og det er det Jesus gjorde på korset som teller. Da Kristus ble korsfestet, ble jeg korsfestet med ham, da han døde døde jeg med ham, da han oppsto sto jeg opp med ham. Derfor kan Paulus i si Gal. 2.19-20 at «Jeg er korsfestet med Kristus; jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever her på jorden, det lever jeg i troen på Guds sønn som elsket meg og gav seg selv for meg.»

Mitt sårbare indre.

Å være plaget med angst og skrupuløsitet (en overfølsom samvittighet) gjør meg veldig sårbar. Ved å overgi meg helt til Guds vilje med mitt liv er jeg også sårbar. Det er ikke alltid enkelt å vite hva Gud, sier, og hva som er min overfølsomme samvittighet, og hva som er Guds vilje,og hva som bare er min overfølsomme indre. Det som er godt å vite og som har blitt klart for meg er at Gud bærer mitt sårbare indre varsomt i sine kjærlige hender, og han sier til meg at «Han skal ikke bryte et knekket rør, og ikke slokke en rykende veke.»(Jesaja 42.3) Det som er sårbart i våre liv bærer Gud varsomt i sine hender, og derfor kan vi i tillit bekjenne: «Jeg er elsket av Gud.» (1.Joh.4.10) «Jeg er båret av Gud,» (Jesaja 46.3-4, Salme 68.20) og» ingen kan rive meg ut av Guds hånd» (Joh.10.28-29)

Alt er av Gud.

Jeg leser som tidligere nevnt på bloggen «Det normale kristenliv» av Watchman Nee. Her er det så mye godt å hente. Jeg har allerede sitert flere ganger fra boka og vil gjøre det igjen her. Watcmnan Nee utdyper her hvordan alt som frelsen inneholder er av Gud og er en gave fra fra Ham,og han skriver det på en så god og klargjørende måte. Hør bare her: «Fordi vår Herre Jesus døde på korset, har jeg mottatt syndenes forlatelse. Fordi Jesus sto opp fra de døde har jeg mottatt nytt liv. Fordi Jesus ble opphøyet ved Faderens hånd har jeg mottatt den utgydte Ånd. Alt er på grunn av Ham – ingenting på grunn av meg. Synden ble ikke fjernet som et resultat av menneskelig anstrengelse, men ved Herrens korsfestelse. Gjenfødelsen er ikke et resultat av menneskelig anstrengelse, men av Herrens oppstandelse. Å bli ikledd Ånden er heller ikke et resultat av menneskelig anstrengelse, men av Herrens opphøyelse»

Gjentagelsen.

I Fil.3.1 sier Paulus «Forøvrig brødre: Gled dere i Herren! Jeg blir ikke trett av å gjenta det, og det er det tryggeste for dere.» Har du noen gang hatt med små barn å gjøre? Jeg passer noen ganger mine barnebarn, og noe av det som slår meg er deres ønske om gjentakelse. De vil lese den samme boka mange ganger eller de leker med ting hvor de gjentar det samme igjen og igjen, og slik lærer de. Paulus som vi så her i Fil. verdsetter også gjentakelsen, og det er noe veldig viktig her. Vi trenger å få gjentatt evangeliets sannhet igjen og igjen for at det skal få slå rot i vårt indre. Vi har så lett for å hele tiden være på utkikk etter noe nytt, også i vårt kristenliv er vi stadig på utkikk etter nye åpenbaringer, når vårt fokus kanskje heller skulle være på gjentakelsen. Som Paulus sier: «det er det tryggeste for dere."

Peter ser også verdien ved å gjenta og minne om evangeliets sannhet I 2.Pet.3.1-2 sier han «Mine kjære! Dette er nå det andre brevet jeg skriver til dere. Med disse brevene vil jeg vekke dere opp, så dere fortsatt kan ha den rette, oppriktige innstilling. Jeg vil minne dere om det de hellige profeter har sagt, og om det bud deres egne apostler har fra Herren og Frelseren; dette må dere huske.» Om dette verset sier William Barclay i «Din daglige studiebibel» at Peter «trodde på verdien av gjentakelse. Han vet at det er nødvendig å si en ting om og om igjen for at den riktig skal trenge inn i sinnet vårt...Det er ved stadig gjentakelse at de elementære kunnskaper fester seg i hukommelsen hos et barn. Her er det noe som er av stor betydning. Det kan godt hende at vi er altfor ivrige etter det som er nytt, etter å si nye ting, når det som er nødvendig er å gjenta de gamle, evige sannheter som vi så fort glemmer og som vi nekter å se betydningen av. Det er enkelte matretter vi aldri blir lei av. Fordi de er en nødvendig del av det daglige kosthold, er det mange ting vi spiser hver dag. Vi taler om et menneskets daglige brød. Og det er visse verdifulle kristne sannheter som må gjentas om og om igjen og som aldri må skyves i bakgrunnen fordi vi ønsker noe nytt.»

Kraften i Jesu blod

Som tidligere nevnt på bloggen leser jeg for tiden boka «Det normale kristenliv» av Watchman Nee. En fantastisk bok som jeg anbefaler på det varmeste. Her er mye godt for ånd og sjel. Dere som har fulgt meg en stund på bloggen vet at jeg lider av en angstlidelse som også innbefatter skrupuløsitet(dvs. en overfølsom samvittighet) For oss med en slik lidelse er det mye godt å hente fra Watchman Nees undervisning om Jesu blod. For en med en overfølsom samvittighet, er det ikke noe sterkere, og herligere enn budskapet om Jesu blod og hva det kan gjøre for oss. Blodet gjør tre ting; det stiller anklagen mot oss fra Gud, oss selv og fra Satan. Først og fremst betyr Jesu utgyte blod for oss at Guds anklage mot oss på grunn av vår synd blir stillet. Blodet fra det uskyldige offer-Jesus- tilfredsstiller fullkomment Guds rettferdighetskrav. Nee skriver; «For å forløse oss og bringe oss tilbake til Gud, måtte derfor Jesus gjøre noe med alle disse tre anklagene mot oss: Guds, vår egen og Satans anklage. Det første han måtte ta seg av, var våre synder, og de ble fjernet ved hans dyrebare blod. Vår skyldfølelse og dårlig samvittighet faller også til ro når han viser oss den verdi hans blod virkelig har. Men han må også møte fiendens angrep og besvare hans anklager. I skriften får vi se at Kristi blod på en effektiv og fullkommen måte er til strekkelig både overfor Gud, meg selv og Satan.»

Kristi blod tilfredsstiller fullt ut Gud rettferdighetskrav og hans anklage mot oss. Og gjør at vi kan stå innfor Gud som om synden aldri hadde eksistert i våre liv. Nee sier: Det er blodet som forsoner Gud med oss, og gjør at vi kan bli stående innfor ham. Når Gud skjenker oss den tilgivelse vi er så i behov av, er det ikke fordi han overser alle våre synder, men fordi han ser blodet. Blodet er derfor ikke først og fremst for oss, men for Gud. Dersom jeg vil forstå blodets betydning, må jeg innse hvordan Gud verdsetter det. Forstår jeg ikke hvor dyrebart det er for ham,forstår jeg heller ikke hvilken betydning det har for meg...Det er Guds hellighet og rettferdighet som krever at et uskyldig liv skal gis for mennesket. Det er liv i blodet og dette blodet må utgydes for meg og mine synder. Det var Gud som krevde at det skulle være slik. Det er Gud som krever å se blodet for å tilfredsstille sitt rettferdighetskrav.»

Videre så skriver han om den effekt blodet har på vår samvittighet. Dette er virkelig et frigjørende budskap for alle som sliter med en overfølsom samvittighet. Nee sier: «Det er noe jeg gjerne vil understreke, og det særlig med tanke på mine yngre søsken i Herren. Vi har nemlig lett for å møte vanskeligheter på dette punktet. Som ufrelste hadde vi sikkert ikke noe problemer med vår samvittighet før Guds ord begynte å virke på oss. Vår samvittighet var død, og er samvittigheten død, er vi i sannhet ubrukelige for Gud. Senere da vi er kommet til troen, ble kanskje vår nyoppvakte samvittighet overfølsom, slik at det ble et problem for oss. Følelsen av synd og skyld kan bli så kraftig og fryktelig at det nesten ødelegger oss - fordi vi taper av syne blodets sanne og fulle virkning. Våre synder blir så levende for oss, og en enkelt synd kan plage oss så mange ganger at vi til slutt når det punkt der våre synder synes større for oss enn Jesu blod.»

Videre kommer Nee med et meget viktig poeng som ikke kan overvurderes. Alt kommer an på hvordan vi vurderer blodets kraft, verdi og betydning og ikke minst hvordan vi stiller oss til hva Guds ord sier blodet. Han sier: «Feilen ligger i at vi forsøker å fatte blodets betydning med vår forstand. Vi tror det har med våre følelser å gjøre, og så vurderer vi på subjektivt grunnlag hva blodet betyr for oss. Men det er umulig å gjøre det slik. Blodet ble først og fremst utgyt for at Gud skulle se det, og vi har bare å tro at han godtar det. Når vi gjør det, vil vi få oppleve virkelig frelse. Om vi forsøker å verdsette blodet på grunnlag av våre følelser, får vi ingenting, men blir værende i mørke. Nei, det hele er et spørsmål om å tro på Guds ord. Vi må tro at blodet er dyrebart for Gud fordi han sier det er det....Dersom Gud kan akseptere blodet som løsepenge og betaling for våre synder, da kan vi hvile trygt i forvissning om at vår gjeld er betalt. Er Gud tilfreds med blodet, må blodet være bra nok....Blodet har tilfredsstilt Gud, men det har også evnen til å tilfredsstille oss ved at det renser vår samvittighet...Noe var kommet mellom meg og Gud, og derfor fikk jeg alltid dårlig samvittighet når jeg ville vende meg til ham. Denne dårlige samvittigheten minnet meg alltid om at en barriere hadde reist seg mellom ham og meg. Men nå ved at blodet har fått utføre sin oppgave, har denne barrieren blitt fjernet og det har Gud opplyst meg om gjennom sitt ord. Når jeg tror og mottar denne sannheten renses øyeblikkelig samvittigheten og skyldfølelsen forsvinner.»

Blodet er den grunn på hvilket vi kan tre fram for Gud, og ikke noe annet. Hverken hva vi har oppnådd som kristne eller vår åndelige vekst er grunnlag som vi kan tre fram for Gud på. Det er kun på blodets grunn og det alene som gir oss adgang til Guds nærhet. Nee sier: Når jeg søker Guds nærhet, gjør jeg det da virkelig på blodets grunn eller på noen annen grunn...Men en god samvittighet og adgangen til Gud er ikke grunnlagt på egen dyktighet. Den er bare basert på vår Herre Jesu Kristi forsoningsverk gjennom hans utgyte blod...Når alt kommer til alt – hvilket grunnlag nærmer du deg Gud på? Kommer du til ham på dine følelsers usikre grunn fordi du tror du har gjort Gud en tjeneste i dag? Eller nærmer du deg Gud på en langt sikrere grunnvoll, nemlig fordi blodet er utgyt, og fordi Gud ser blodet og det tilfredsstiller ham...Uavhengig av hva du har gjort for Gud i dag, i går eller i forgårs, så må du stille deg på den ene sikre grunn når du går inn i det Aller Helligste, nemlig det utgyte blod. Enten du har hatt en god eller dårlig dag, enten du har gjort bevisst synd eller ikke, så er din grunn alltid den samme- Kristi blod.

Men Jesu blod er ikke bare nok til å stille Guds og vår egen anklage mot oss selv,det stopper også munnen på djevelen som jo blir kalt for «våre brødres anklager» i Joh. Åpenb.12.10 . Anklageren vil anklage oss ,men vi har ikke noe annet forsvar å møte dem med enn Jesu blod. Vi kan aldri møte Satans anklager og vinne over dem med vår oppførsel, men bare med blodet. Nee sier: «Vår frelse ligger i det at vi vender blikket mot vår Herre Jesus og forstår at lammets blod er tilstrekkelig i den stilling vi er på grunn av våre synder, blodet er svaret. Det er den trygge grunn vi står på. Vi må aldri forsøke å svare Satan med vår gode oppførsel, men alltid med blodet. Visst er vi fulle av synd, men -lovet være Gud- blodet renser oss fra enhver synd! Gud ser på blodet som hans sønn har betalt regningen med, og Satan har ikke noe som helst grunnlag for sine angrep. Det eneste som kan få ham til å tie og jage ham på flukt er vår tro på det dyrebare blodet, og at vi nekter å fjerne oss fra denne grunnvollen.»

Helbredelse.

Er det helbredelse i forsoningen? Dette er et vanskelig tema som berører oss alle fordi sykdom før eller siden rammer oss eller noen vi kjenner. Kan vi si at det er meningen at alle skal bli helbredet? Noen bibelvers kan peke i den retningen. For eksempel Jesaja 53.4-5 sier «Sannelig våre sykdommer tok han på seg, og våre smerter bar han. Vi trodde han var blitt rammet, slått av Gud og plaget. Men han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, ved hans sår har vi fått legedom.» Noen mener at dette verset beviser at helbredelse er en del av forsoningen og at alle skal bli helbredet,men vi kommer rask opp i noen dilemmaer med en slikt syn. For det første så er det en realitet at ikke alle blir helbredet. Til og med Paulus opplevde dette både ham selv og med sine nærmeste medarbeidere.

I Gal.4.13 sier Paulus «Dere vet jo hvordan det gikk til at jeg forkynte evangeliet for dere den første gangen. Det kom av at jeg var blitt syk» Den store tros apostelen Paulus sier at han ble syk, og det står ingenting om at han ble helbredet. I 1. Tim 5.23 sier Paulus til sin medarbeider Timoteus «Drikk ikke lenger bare vann, men bruk litt vin for din mage og fordi du så ofte er syk» Her ser vi en i Paulus omgangskrets som «ofte er syk». Heller ikke her står det noe om at han ble helbredet, tvertimot. I 2.Tim sier Paulus at «Trofimus lot jeg bli igjen i Milet fordi han ble syk» Nok et eksempel på en av Paulus medarbeidere som ble syk uten å bli helbredet. Hvis troshelten Paulus og hans medarbeidere ble syke uten å bli helbredet kan vi da vente noe annet?

Nå skal jeg ikke ende i den grøften å si at vi aldri skal be om helbredelse eller at helbredelser aldri skjer. Vi blir jo oppmuntret til å be for syke flere steder i Bibelen. Men det jeg vil poengtere er at ut fra hva Bibelen selv sier kan vi ikke forvente at alle blir helbredet i den nåværende tidsalder. Finnes helbredelse i forsoningen ? Jeg vil si et ja til dette, men ikke i den forstand at alle kommer til å bli helbredet i den nåværende tidsalder, men det skal komme en tid da vi skal få et nytt herlighetslegeme og hvor absolutt alle skal bli helbredet fra all sykdom og skade. Men dette er noe som ligger i fremtiden. Enn så lenge får vi lov til å be Gud om helbredelse, ja vi blir oppmuntret til å gjøre dette, samtidig som vi må erkjenne at ikke alle blir det. Hvorfor det er slik, er et mysterium vi må leve med at vi ikke får svar på i denne tidsalderen

Det normale kristenliv

Jeg leser for tiden en fantastisk bok som jeg ikke har lest på mange år, nemlig «Det normale kristenliv» av Watchman Nee. Boken forteller oss om hva Jesu blod betyr for oss. Hva Jesu død og oppstandelse innebærer, hvordan vi er i Kristus og hvordan vi kan tilegne oss ved tro alt det Jesus tilveiebrakte i sitt frelsesverk. Den er både grunnleggende og vidtrekkende på samme tid og, burde være obligatorisk lesning for enhver kristen. Dessverre er ikke denne boken mulig å skaffe seg på norsk lenger , men du kan finne den på engelsk her. Anbefales på det sterkeste.

Johns poetiske hjørne.

En dråpe

På stranden ved havet

Det veldige mektige

Hav på hav uendelig

Stort og mektig

Jeg er kun en dråpe

I det mektige hav

Men en dråpe som er sett

En dråpe i de mektige hender

Til Ham som skapte havet

Tro. Del 2.

Vi kan se det samme prinsippet komme til utrykk i mange av salmene i Salmenes bok. I mange av salmene begynner de som klagesalmer hvor salmisten klager sin nød til Herren. Men i samme salme så munner de ofte ut med en seiersbekjennelse fra salmistens munn. I samme salme både klage og seier. Et eksempel finner du i Salme 59 hvor David innleder salmen med så si «Fri meg, Gud fra mine fiender, vern meg mot dem som angriper meg. Fri meg fra folk som farer med ondskap, og frels meg fra drapsmenn.» Han avslutter salmen med følgende ord og bekjennelse: «Men jeg vil synge om din makt og juble hver morgen over din trofasthet. For meg er du blitt en borg, en tilflukt på nødens dag. Jeg vil synge for deg, min styrk; for Gud er min faste borg, min Gud viser miskunn.» Et annet eksempel finner vi i salme 28 hvor David begynner salmen på følgende måte; «Herre jeg roper til deg, min klippe. Vend deg ikke taus i fra meg! Svarer du meg ikke, blir jeg lik dem som er gått ned i sin grav.» Her ser vi igjen hvordan David løfter sitt klagerop opp til Gud. Og i vers 6-9 ser vi hvordan hann ender salmen med en trosbekjennelse; «Lovet være Herren, for han har hørt min inderlige bønn! Herren er mitt vern og mitt skjold, jeg setter min lit til ham. Jeg fikk hjelp og mitt hjerte jubler; jeg takker ham med min sang. Herren er styrke for sitt folk, han er vern og frelse for sin salvede. Frels ditt folk og velsign din eiendom! Vær du deres hyrde og bær dem til evig tid.»Dette er bare to av mange eksempler i salmenes bok.

Å bare skulle bekjenne tro uten å ydmyke oss for Gud og erkjenne vår svakhet fører oss inn i en urealistisk herlighetsteologi. På den andre siden hvis vi kun er opptatt med å erkjenne svakhet og tilkortkommenhet havner vi i en elendighetsteologi hvor man dyrker nederlaget og svakhet.Vi trenger å ydmyke oss for Gud og erkjenne vår totale avhengighet av ham, vår svakhet og tilkortkommenhet, og samtidig holde fast på bekjennelsen av Guds ord. Bare da unngår vi å havne i en herlighetsteologi på den ene siden som ikke har rot i virkeligheten, men vi unngår også å havne i en elendighetstelogi hvor vi kun dyrker våre svakheter og vår synd og elendighet. Noe som også kan være et problem i noen sammenhenger. Ja jeg er svak, men i Herren er jeg sterk.

I 1. Kor.1.27-31 sier Paulus «Men det som går for å være uforstandig i verden, utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme. Det som regnes som svakt i verden, utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme. Det som står lavt i verden, det som blir foraktet, det som ingenting er, det utvalgte Gud seg for å¨gjøre til intet det som er noe, for at ikke noe menneske skal rose seg overfor Gud. Dere er hans verk ved Kristus Jesus, han som er blitt vår visdom fra Gud, vår rettferdighet, helliggjørelse og forløsning, for at den som roser seg skal rose seg av Herren, slik det står skrevet.»

Her viser også Bibelen oss det samme prinsipp om at vi skal erkjenne vår svakhet og tilkortkommenhet for så å å bekjenne hvem vi er i Kristus og hva vi har i Ham. Det er dette Paulus omtaler som å «rose seg av Herren.»

Det samme mønsteret ser vi i Joh, 15.3-5 hvor Jesus sier «Likesom grenen ikke ikke kan bære frukt av seg selv men bare hvis den blir på vintreet slik kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke blir i meg. Jeg er vintreet, dere er grenene, den som blir i meg og jeg i ham han bærer mye frukt, men uten meg kan dere intet gjøre.» Her ser vi hvordan Jesus sier at vi skal bære frukt som kristne. Men han ender med å si at «uten meg kan dere intet gjøre. Vi skal tro, vi skal bekjenne Guds ord, vi skal bære frukt, men vi må samtidig hele tiden leve i bevisstheten om at uten Jesus kan vi intet gjøre.  

Tro Del 1.

Trosbevegelsen hadde som navnet sier et grunnleggende fokus på begrepet tro. Som tidligere nevnt dro trosbevegelsen sin forkynnelse for lang, og dette gjelder også når det er snakk om tro. Det som er litt trist er at det er sjelden man hører forkynnelse om tro utenfor trosbevegelsen, men trosbevegelsen har ikke monopol på forkynnelse om tro. Bibelen har masse å si om tro og vi kan og bør forkynne dette uten å havne i grøfta slik trosbevegelsen gjorde. Trosbevegelsens trosforkynnelse ble en slag herlighetsteologi som forkynte at vi kunne vandre i gudommelig helse og vandre i seier og glede på alle områder i livet inkludert det økonomiske. Man skulle bare fokusere på seier og fremgang og bare bekjenne tro på dette og for all del ikke komme med negative bekjennelser om svakhet eller nederlag. Trosbevegelsens forkynnelse ble en forkynnelse milevis fra virkelighetens verden og med mange mennesker liggende i grøfta etter å ha trodd på en teologi hvor fallhøyden ble stor.

Når det er sagt så er det slik at Bibelen har svært mye å si om tro. Tro er så grunnleggende i det kristne liv at Hebr.11.6 sier at «Uten tro er det umulig å behage Gud.» Tro er grunnlaget for å tilegne seg det Jesus tilveiebragte i sitt frelsesverk. Rom.1.17 sier at «Den rettferdige skal leve ved tro». Tro er med andre ord en livsstil for den kristne, ikke bare noe vi tyr til i nødens stund. Hvordan får vi tro? Jo Rom.10,17 sier at «Så kommer da troen av det budskapet en hører og budskapet kommer av Kristi ord.» Troen kommer når vi hører Guds ord enten gjennom forkynnelse eller ved at vi leser eller bekjenner Guds ord for oss selv.

Tro innbefatter en bekjennelse. Rom.10.9-19 sier: «For hvis du bekjenner med din munn at Jesus er Herre og tror i ditt hjerte at Gud har oppreist ham fra de døde skal du bli frelst, Med hjerte tror vi til rettferdighet og med munnen bekjenner vi til frelse». Dette gjelder alle områdene av hva frelsen innebærer. Vi må tro det i hjerte og bekjenne det med vår munn. Trosbevegelsen var svært opptatt av munnens bekjennelse. Men etter mitt syn gjorde de en feil ved å si at vi bare skulle bekjenne helse seier fremgang og glede. Ta for eksempel det å bli frelst. Ganske riktig sier Bibelen av vi tror til rettferdighet og bekjenner til frelse, men forut for dette kommer en erkjennelse av synd og av vår manglende evne till å frelse oss selv. For at troen og bekjennelsen skal være virksom kommer en erkjennelse av egen tilkortkommenhet før bekjennelsen Her begikk trosbevegelsen feilen å bare fokusere på at man skulle bekjenne positivt og for all del ikke bekjenne svakhet, nederlag, sykdom. Men skal vi følge mønsteret for frelsen på alle andre områder av livet så må vi før bekjennelsen av Ordet erkjenne egen svakhet og tilkortkommenhet. Jak.4.7 sier «Bøy dere da for Gud! Men stå djevelen imot, så skal han flykte fra dere.» Det nytter ikke bare å bekjenne Guds Ord og på den måten stå djevelen i mot, men Jakob sier at noe kommer før det å stå djevelen imot, nemlig å ydmyke seg og bøye seg for Guds. Det innebærer å erkjenne egen svakhet og tilkortkommenhet før man ved hjelp av Guds Ord står djevelen imot. Det er med andre ord ikke noen motsetning mellom det å på ene siden erkjenne egen svakhet, og på den andre siden å bekjenne Guds Ord.

Ta for eksempel Fil. 4.6 -7 «Vær ikke bekymret for noe! Men la alt som ligger dere på hjerte, komme fram for Gud i bønn og påkallelse med takk! Og Guds fred som overgår all forstand skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus» Trosbevegelsen var svært opptatt av den siste delen av dette verset, nemlig bekjennelsen av at «Guds fred som overgår all forstand skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus.» Men vi må ta med hele avsnittet skal det gi noen mening. Siste del av dette avsnittet er et resultat av første del av avsnittet hvor vi blir oppfordret til å komme til Gud med alt alt som ligger oss på hjerte. Og her kan det være både bekymringer, egen svakhet og tilkortkommenhet og sykdom. Først når vi har gjort dette kan vi bekjenne med frimodighet, «Og Guds fred som overgår all forstand skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus.»

Troens prøvelser.

Jeg holder på å lese en bok av Derek Prince om tro. Der beskriver han to forskjellige type prøvelser som troen kan bli utsatt for. På den ene side kan troen utsettes for prøvelser i form av trengsler eller forfølgelser for ordets skyld. Jesus nevner denne type prøvelser i Matt.13. 20-21 hvor han sier om ordets om ble sådde på stengrunn at «Det som ble sådd på stengrunn, er en som straks tar i mot ordet med glede når han hører det. Men han har ingen rot og holder ut bare en tid. Når han møter trengsel eller forfølgelse for ordets skyld, faller han straks fra.» Denne type prøvelse opplever vi kanskje ikke i så stor grad nå, men Bibelen er tydelig på at forfølgelser er noe den kristne må regne med.»

Den andre type prøvelse som Jesus nevner i Matt. 13 tenker vi kanskje ikke på som en prøvelse men den er i høyeste grad mer reel for oss i Norges land enn vi kanskje liker å tro. Her sier Jesus i Matt.13.22 om ordets om ble sådd blant tornebusker at «den som ble sådd blant tornebusker, er en som hører ordet, men dette livs bekymringer og rikdommens bedrag kveler ordet, så det ikke bærer frukt.» Her er det ikke trengsel eller forfølgelse som er problemet eller prøvelsen, tvert i mot er det omsorg og bekymring for det verdslige og rikdommens bedrag som blir en prøvesten for troen.

 Derek Prince sier i boka «Tro at leva av» at «Den første prøvelsen kommer når livet er vanskelig. Den andre kommer når livet er lett. En del mennesker gir etter for trykket av forfølgelser; andre gir etter for trykket av materiell framgang.» For oss i Norge er det stort sett den siste prøvelsen som er aktuell. Rikdom, bekymring for det materielle og som det står i Mark 4.19 «lysten på alle andre ting kveler ordet, så det ikke bærer frukt».Gode tider er absolutt en prøvelse for troen. Vi må be Gud om nåde til å tåle gode tider uten at det går utover vårt åndelige liv.

Johns poetiske hjørne

De tre store

Troen er i nuet

håpet er i fremtiden

kjærligheten er i evigheten

Johns poetiske hjørne.

Paradoksenes Gud

Immanent og transendent

Tre og en

Sann Gud og sant menneske

Paradoksenes Gud

Den gåtefulle 

Åpenbart i Jesus Kristus

I Kristus.

Trosbevegelsen løftet frem tanken om hvem vi er i Kristus hva vi har i ham. Dette er en viktig og gledesfylt side av evangeliet. Feilen som trosbevegelsen gjorde var å forkynne dette på bekostning av andre ting, blant annet det håp som evangeliet gir oss og som jeg skrev om i går. De tok heller ikke hensyn til det vi kan si er et «allerede nå, men ikke ennå» perspektiv. Hvilket innebærer at vi har fått smak av himmelen , men vi lever ikke allerede i den fulle fylden av frelsesverket ennå. Peter skriver om dett i 1 Pet. 1.4-5 og sier «Vi skal få en arv som aldri forgår og ikke flekkes til eller visner. Den er gjemt i himmelen for dere som gjennom Guds kraft blir bevart ved troen, så dere skal nå fram til frelsen; den ligger alt ferdig til å åpenbares ved tidens ende» Paulus skriver om det samme i Ef.1.13-14 og sier «I ham er dere blitt merket med et segl, Den Hellige Ånd som var lovt, og som er pantet på vår arv, inntil forløsningen kommer for Guds folk til pris og ære for hans herlighet»

Selv om trosbevegelsen gikk for langt og ble for ensidig i sin forkynnelse betyr det ikke at vi ikke skal forkynne om de store velsignelser vi har fått i Kristus. Tanken om at vi er i Kristus kan vi forklare ved å se hva Jesus sa i Joh.15.3-5 «Likesom grenen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare hvis den blir på vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke blir i meg. Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg og jeg i ham, han bærer mye frukt, men uten meg kan dere intet gjøre.» Paulus sier i Rom. 11.17 at «du som var en vill oljekvist er blitt podet inn blant grenene og har fått del av sevjen fra roten» Vi er blitt podet inn i Kristus og har fått del i hans liv og kraft. Hvordan har dette skjedd? Jo da vi tok et stanpunkt for Jesus ble vi som Bibelen sier født på ny, Vi fikk en ny åndelig natur, Vi ble podet inn i Jesus og fikk del i hans natur 2. Pet.1. 4 sier at vi har fått «del i guddommelig natur.» 2.Kor5 .17 sier at «Derfor, hvis noen er i Kristus er han en ny skapning. Det gamle er borte, se, alt er blitt nytt.»

For noen fantastiske vers og for noen perspektiver dette gir. Vi er i Kristus og har fått del i det han er og har, og har gjort. Da Jesus døde på korset, døde jeg med ham, når han ble begravet, ble jeg begravet med ham. Når han oppsto, oppsto jeg med ham, og når han satte seg ved Faderens høyre hånd i himmelen satte jeg meg med ham. Dette skriver Paulus om i Ef2.6 og sier «I Kristus Jesus har han reist oss opp fra døden sammen med ham og satt oss i himmelen med ham.»

Brevene i NT er full av vers som forteller oss om hvem vi er i Krisus og hva vi har i ham. Dette er vers vi bør meditere over og ta til oss. Her vil jeg bare gi deg noen få eksempler:

Ef..1.3 «Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi far han som i Kristus har velsignet oss med all Åndens velsignelse i himmelen»

Ef. 1.4 «I Kristus har han utvalgt oss før verden ble skapt, så vi skulle stå hellige og feilfrie for hans ansikt»

Ef.1.5 «I kjærlighet har han av sin egen frie vilje forut bestemt oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus.»

Ef.1.7 «I ham har vi forløsningen som ble vunnet ved hans blod tilgivelse for syndene.»

2.Kor. 5.17 «Derfor hvis noen er i Kristus, er han en ny skapning. Det gamle er borte, se det nye er blitt til.»

2.Kor5.21 Han som ikke visste av synd har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet.»

1. Kor.1.30-31 Dere er hans verk ved Kristus Jesus, han som er blitt vår visdom fra Gud, vår rettferdighet, helliggjørelse og forløsning, for at den som roser seg, skal rose seg av Herren slik det står skrevet."

Rom. 8.1 "Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus."

Det finnes mange flere vers i Brevene som forteller hvem vi er og hva vi har i Kristus. En god bok som tar for seg blandt annet disse tingene er "Det normale kristenliv" av  Watchman Nee. Den er dessverre ikke mulig å få tak i på norsk lenger , men du finner den på engelsk her.

Håpet.

I går skrev jeg om det mektige håp vi har i Kristus. Vi skal få et nytt herlighetslegeme likt det Jesus har i herligheten. Da jeg ble en kristen og kom med i trosbevegelsen var fokuset utelukkende på nåtiden, på troen her og nå og på alle våre velsignelser her og nå. Det var lite eller ingen forkynnelse om håpet. Nå mener jeg ikke at vi skal sette det ene opp mot hverandre. Men vi trenger både forkynnelse om de velsignelser vi har her og nå i Kristus, men også om det håp vi har i ham. Troen er jo sikkerhet om den vi håper på i følge Hebreerbrevet, så vi trenger både troen og håpet, de er uløselig knyttet sammen. Problemet i trosbevegelsen var tanken om at alle skulle bli helbredet og vandre i seier og glede hele tiden. Dermed ble behovet for håpet på mange måter borte. Nå er det jo slik at ikke alle blir helbredet,og ingen av oss vandrer i seier og glede hele tiden, derfor er håpet og forkynnelsen om det så viktig. Håpet kan gi oss styrken til å holde ut under vanskelige livsvilkår. Det kristne håpet er mektig. Det er et håp om en ny herlighetskropp. Det er et håp om en ny himmel og en ny jord hvor rettferdighet bor. Det er et håp om en evighet sammen med Jesus i herligheten. En evighet hvor «Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg, eller skrik eller smerte»(Joh. Åpenb.21.4)

Et uforgjengelig legeme

Vi har et mektig håp i Kristus. De av oss som kjenner på legemlig skrøpelighet har noe stort å se frem mot. Fil 3.21 sier at «Han skal forvandle vårt svake og forgjengelige legeme så det blir likt det legeme han har i herligheten» Vi skal få et herlighetslegeme og og all vår skrøpelighet skal bli oppslukt av dette nye og herlige legeme. Hva dette innebærer fult ut vet vi ikke ennå, men det vi vet er at det som er sådd i svakhet og forgjengelighet skal stå opp i herlighet og vi skal få et legeme som er likt det Jesus har.1 Kor. 15.42-44 sier at «Det som blir sådd er forgjengelig, men det som står opp er uforgjengelig. Det blir sådd i vanære, men det står opp i herlighet. Det blir sådd i svakhet, men det står opp i kraft. Det blir sådd et legeme som hadde sjel, men et Åndens legeme står opp. Det blir sådd et legeme som hadde sjel, men et Åndens legeme står opp» Et herlighetslegeme eller et åndens legeme er det vi skal få, hvor all jordisk svakhet og plage ikke lenger skal hindre og hemme oss. Vi har noe godt å se frem mot, og da mister selv døden sin kraft. 1. Kor. 15.53-55 sier «For dette forgjengelige må bli kledd i uforgjengelighet, og dette dødelige må bli kledd i udødelighet. Og når dette skjer og dette forgjengelige og dødelige blir kledd i uforgjengelighet og udødelighet, da oppfylles dett som står skrevet: Døden er oppslukt, seieren vunnet. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier»

Nåden

Fil. 2.13 sier «For det er Gud som virker i dere både å ville og å gjøre etter hans gode vilje.» Dette verset er et utrykk for hva nåden både er og gjør i våre liv. Nåden gjør det vi ikke klarer selv i vår egen kraft. Nåden virker både i vårt viljesliv og skaper i oss viljen til Guds vilje og kraften til å gjøre Guds vilje. Føler du at du ikke har viljen til å gjøre Guds vilje? Be om nåde fra Gud til å forandre ditt viljesliv. Føler du at du har viljen til gjøre Guds vilje, men ikke kraften til å utføre den? Be om Guds nåde og kraft til å gjøre Guds vilje. Guds nåde virker i deg både å ville og å gjøre Guds vilje.

Boktipset

I gårsdagens innlegg så anbefalte jeg å lese bøker fra kristne fra andre sammenhenger enn det du selv tilhører. Jeg har lyst til å tipse deg om noen av de forfattere som har vært til velsignelse for meg og som tilhører andre sammenhenger enn det jeg selv tilhører. Mange flere kunne vært nevnt, men her følger et knippe forfattere som jeg vil anbefale:

Wilfrid Stinissen

Philip Yancey

Magnus Malm

Torborg Aalen Leenderts

Gregory A. Boyd

Shane Claiborne

Ray Simpson

Dietrich Bonhoeffer
Ole Hallesby

Har du noen forfattere du vil anbefale?

Å bevege seg utenfor "boksen."

Hvilken menighetstilhørighet har jeg? Vel, jeg er medlem av en pinsemenighet, men jeg har fått så mye godt fra kristne fra andre sammenhenger at jeg har vondt for å definere meg som verken det ene eller det andre. Jeg har lest bøker av kristne fra mange forskjellige sammenhenger og er blitt klar over at vi alle ser stykkevis og delt, og at ikke noen kristne sammenhenger kan påberope seg å ha sett den hele og fulle sannhet. Vi har lett for å bare lese litteratur som bekrefter det vi allerede tror på. Jeg vil råde deg til å gå litt utenfor «boksen» og lese bøker du normalt ikke ville ha lest og la deg utfordre av søsken fra andre sammenhenger. Jeg tror du vil oppdage at du blir velsignet

Johns poetiske hjørne

Den evige

Ingen liten ting,

å være kjent av deg

selv når angsten herjer

og mitt indre er i opprør

er jeg trygg,

for jeg er kjent av deg

den evige

angsten er kun en parentes

i fra evighetens synspunkt.

Gripekors.

Et gripekors, så enkel som den er kan være en stor velsignelse. Det er ikke noe magisk ved den, den kan bare være en påminnelse om Jesus kors. For meg som har en angstlidelse som innbefatter skrupuløsitet d.v.s. en overfølsom samvittighet, kan det være godt å ha gripekorsen i lomma og holde rundt det samtidig som jeg minnes korset hvor all min synd ble lagt på Jesus. Det er ikke noe jeg behøver å gjøre for å bli kvitt min synd og min dårlige samvittighet annet en å gå til Jesus med den, og gripekorset er med på å gjøre Jesu kors konkret og virkelig for meg. Gripekorset kan brukes både når du ber, og som en hjelp til konsentrasjon for å være stille innfor Gud. Gripekors kan du få kjøpt i forskjellige størrelser her