Motkultur.

Travelheten i våre liv truer med å kvele vårt åndelige liv. Å bruke tid til stillhet, om ikke annet noen få minutter er en motkultur til travelheten i vårt samfunn. Å sette seg ned for å være i stillhet hos Gud er sett med verdens øyne bortkastet tid. Noen ganger kan vi føle det slik selv også. Særlig når vår tid i stillhet er preget av tanker som ønsker å ta oss ut av stillheten. Desto mer viktig er det av vi faktisk blir i stillheten til tross for tankene. Andre ganger kan stillheten føles godt og vi kjenner at vi faller til ro. Uansett hva vi måtte føle eller ikke føle er vår tid i stillhet verdifull både for oss og for Gud. Vi trenger en slik motkutur til all travelheten i vårt samfunn. Samtidig er det slik at vi er mennesker av kjøtt og blod selv om vi ikke er av denne verden, er vi faktisk i den. Det betyr at vi må arbeide, vi må vaske klær, tørke støv , klippe plenen, vaske opp og lage mat osv.. Det er en stor del av det å være menneske. Samtidig har vi en Gud som lengter etter fellesskap med oss. I all vår travelhet er det å sette seg ned en kortere eller lengre stund bare for å være i Guds nærhet uten å skulle prestere noe viktig. Og å tilbringe noen minutter i stillhet med Gud kan kanskje gjøre noe med hvordan vi møter travelheten når vi igjen går ut i hverdagen.

Godt nytt år ønskes alle mine FBvenner

Ny storfilm.

Det kommer en storfilm neste år. Det er regissør Martin Scorseses film Silence om tro, forfølgelse og fornektelse av egen tro, og handler om jesuittmisjonærer i Japan på 1600 tallet. Filmen er basert på Shusako Endos roman som i norsk oversettelse fikk tittelen Taus himmel. Jeg leste boken for flere år siden og den gjorde sterkt inntrykk på meg. Boken er dessverre ikke å få tak i på norsk lenger i norske bokhandlere. Kanskje den er mulig å få tak i i antikvariater. Den er mulig å låne hvertfall på biblioteket her hvor jeg bor. Du kan også få kjøpt den på engelsk på adlibris.no med tittelen Silence. Kanskje er det håp om å få den på norsk igjen i kjølvann av filmen som kommer. Liam Neeson spiller hovedrollen i filmen. Filmen hadde verdenspremiere i Vatikanet 29 november. Det er uklart når filmen kommer på norske kinoer. Du kan se traileren til filmen her.

Johns poetiske hjørne.

Stålis under føttene,

slik føles det når alt går godt,

men alt for ofte føler vi oss

på tynn is.

Livet er skjørt og sårbart,

hvor lenge skal jeg få leve,

når rammer katastrofen meg?

Vi ser det treffer dem som er rundt oss.

Kreft, hjerteinfarkt og hjerneslag

og alle slags katastrofer.

Ofte føler jeg meg heldig,

jeg har bare angst,

og angsten tar ikke livet av deg

selv om den noen ganger kan føles slik.

I alle ting som skjer vil jeg kun

gjøre en ting, og det er

å hvile i min Faders armer,

mine tider er i hans hånd.

Inkarnasjonen

I morgen feirer vi inkarnasjonen, at Gud ble menneske. Dette var den eneste løsningen på vårt syndeproblem. Jesus som både er sann Gud og sant menneske kunne i og med inkarnasjonen representere Gud innfor menneskene og han kunne representere menneskene innfor Gud. Job fanger opp menneskenes dilemma som syndere innfor Gud når han sier «Hvis jeg må stå der skyldig, hvorfor strever jeg da forgjeves? Om jeg vasket meg i snøvann og gjorde hendene rene i lut, da ville du dukke meg ned i en grøft, så klærne mine fikk avsky for meg. Han (Gud) er jo ikke en mann som jeg, så jeg kan gi ham svar og gå for retten sammen med ham. Det er ingen voldgiftsdommer som kan legge hånden på oss begge og avgjøre saken mellom oss» (Job9.29-33) Nettopp dette som var Jobs og egentlig alle menneskers store problem løste Gud ved å sende Jesus. Han ved å være både sann Gud og sant menneske kan være den voldgiftsdommer som Job etterlyste og som kunne legge hånd på både Gud og menneske og avgjøre saken mellom dem. Derfor blir det så farlig når man begynner å sette spørsmålstegn ved treenigheten. For hvis Gud ikke er en treenig Gud så blir konsekvensen at Jesus ikke er Gud og dermed bare et menneske eller en annen form for skapning som Gud skapte eller fødte på et tidspunkt. Det ville vært en tid hvor Jesus ikke eksisterte, og da er vi rett tilbake til Arius og hans lære, eller som vi har i dag; Jehovas vitner. De benekter begge treenigheten og degraderer Jesus til en eller annen form for skapning skapt eller født av Gud på et bestemt tidspunkt. Ordet treenighet forekommer ikke i Bibelen, men gir allikevel utrykk for en Bibelsk sannhet det samme gjelder ordet inkarnasjon. Og i Bibelen er det ikke tvil om at Jesus ikke bare er sant menneske, men også sann Gud. Vi kan lese følgende Bibelvers som har noe å si om dette:

Joh. 1.1 «I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud,og Ordet var Gud»

Joh.1.18 «Ingen har noensine sett Gud, men den enbårne som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er»

I Joh.20.28 sier Tomas til Jesus: «Min Herre og min Gud.»

Rom. 9.5 «De har fedrene,og fra dem stammer også Kristus, han som er Gud over alt, velsignet i all evighet. Amen:»

Tit.2.13 «...mens vi venter på vårt salige håp; at vår store Gud og frelser Jesus Kristus skal komme i herlighet.»

Hebr.1.8 «Men om Sønnen (sier han): Din trone Gud står til evig tid.»

2.Pet.1.1 «Simeon Peter, Jesu Kristi tjener og apostel, hilser dem som har fått den samme dyrebare tro som vi gjennom rettferdigheten fra vår Gud og frelser Jesus Kristus

Bibelen er som sagt og som vist her helt klinkende klar; Jesus er sann Gud. Og det fantastiske er at Gud selv lot seg føde inn i denne verden som et hjelpeløst lite barn, sann Gud og sant menneske.

God jul!

Å lære av hverandre

Sukk! Det er så synd når vi som kristne ikke ser lengre en vår egen nese, eller rettere sagt lengre enn vår egen personlighet. Som introverte ser vi ikke lengre enn vårt eget indre og som ekstroverte ser vi ikke lenger enn relasjoner, og alt som skal ordnes og stelles i stand i det ytre. Som intellektuelle kristne så avviser vi all mystikk, som mystikere ser vi bort fra det å forsvare troen intellektuelt. Tenk om vi heller kunne lære av hverandre, og se det gode som vi har å gi hverandre. Jeg mener ikke at vi må være fullstendig enig med alle andre, men vi kan se etter det gode hos hverandre i stedet for å fordømme og mistenkeliggjøre hverandre. Bibelen lærer oss at vi alle er forskjellige og har forskjellige nådegaver. Vi er lemmer på Kristi legeme, med forskjellige funksjoner og oppgaver. Vi ser forskjellig, og vi har alle våre blindsoner, og det er nettopp derfor at vi trenger å være ydmyke nok til å innse at vi har noe å lære av hverandre. Ja vi trenger hverandre og vi trenger ofte den korrigering vi kan få gjennom andre som kanskje har en litt annen tilnærming til ting enn det vi selv har.

Johns poetiske hjørne.

Hvem møter jeg i ditt ansikt

hvem møter jeg i dine rynker,

levd liv synlig i ditt ansikt.

Bare du vet, bare du kjenner til

smerten på dypet av din sjel.

Men noen rynker er smilerynker

og bærer bud om at gleden

også har besøkt deg i livet.

«Sorgen og gleden de vandrer til hope»

Johns poetiske hjørne.

Tyngden – det som får oss til å falle nedover

nåden – det som får oss til å falle oppover

tyngden og nåden, to diametrale motsetninger.

Stolthet er tyngdens lov den som fører nedover

Ydmykhet er nådens lov den som fører oppover

Nåden er sterkest for den kan oppheve tyngden,

den nedadgående kraft i det naturlige mennesket

Tyngden er naturlig, men nåden den er overnaturlig.

Tyngden er menneskelig, men nåden guddommelig.

Med englers tunger.

Tungetale er et bønnespråk som kan være til stor velsignelse. Når vi taler i tunger skjer det to ting. For det første blir vi mer bevisst på vårt indre senter. I Joh.7.38 sier Jesus at «Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som skriften har sagt renne strømmer av levende vann» Det er noe av dette som skjer når vi taler i tunger, Det kommer ikke fra vårt hode men dypt fra vår indre. Det andre som skjer når vi taler i tunger er at vårt plaprende sinn bli stille. Vi opplever ikke så mye forstyrrende tanker og distraksjoner. Selvfølgelig kommer det en og annen tanke men når vi ber i tunger men du vil merke at det blir mye lettere å bli stille i ditt sinn. 1Kor 14.4 sier at «den som taler i tunger oppbygger seg selv.» Og Jud.20 oppmuntrer oss og sier at «Dere mine kjære må bygge dere selv opp på deres høyhellige tro og stadig be i Den Hellige Ånd.» Når vi taler i tunger blir vi oppbygget i vårt indre , og vi blir mer bevisst på vårt indre senter hvor Gud bor. Vi blir mer bevisst på Guds nærvær i vårt indre. Og vårt plaprende sinn blir stille.

Er det en gave du lengter etter? For det en gave som Gud gir. Tungetaler er knyttet til det å få Den Hellige Ånds gave I Ap.gj. 2.4 leser vi at «Da ble de alle fylt av Den Hellige Ånd og de begynte å tale i andre tungemål etter som Ånden gav dem å tale.» Ap.gj.10.46 sier «Den Hellige Ånds gave ble utøst også over hedningene. For de hørte dem tale i tunger og prise Gud.»

I Luk. 11.11-13 sier Jesus «Er det vel en far blant dere som vil gi sin sønn en orm når han ber om en fisk, eller gi ham en skorpion når han ber om et egg? Når selv dere som er onde vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da Faderen gi Den Hellige Ånd fra himmelen til den som ber ham.». Be om å få Den Hellige Ånds gave og ta så skrittet ut i tro og begynn å si ut de ord som formes i deg som du ikke skjønner selv. Noen ganger kan det være til hjelp å be om denne gaven sammen med en annen som har den, og som kan be for deg og hjelpe deg til å motta.

Tale er sølv men taushet er gull.

Jeg leser for tiden «The sayings of the desert fathers.» og når jeg leste i dag kom jeg over noe som abba Arsenius sa til sine disipler. Han sa «Jeg har ofte omvendt meg for ting jeg har sagt, men aldri for å ha vært stille.» Våre ord har større betydning enn vi tror. I Jak.3.2 leser vi «Alle feiler vi ofte. Den som ikke forgår seg med sine ord er en fullkommen man. I stand til å holde hele kroppen i tømme.» Vi bruker uendelig av tid med prat, men veldig liten tid til å være stille. Videre leser vi Jakob 1.19 at vi skal «være snar til å høre, men sen til å tale.» Med andre ord burde stillhet være noe som preger oss og våre liv En annen av ørkenfedrene, Pambo sa også noe minneverdig da en patriark kom og ba ham si noe oppbyggelig hvor på Pambo svarer til sine tilhengere «Hvis han ikke blir oppbygd av min taushet, vil han ikke bli oppbygd av min tale»

Å leve med angst.

Det å leve med kronisk sykdom, for meg vil det si en angstlidelse, er noe som påvirker livet på så mange måter. Det er lett å se på det som bare negativt. Men det å leve med angst gjør også at jeg blir mer avhengig av Gud for å takle hverdagen. Det å ta tid i stillhet hos Gud, og leve i hans nærhet blir viktigere for å kunne takle hverdagen som ofte er preget av angsten. Dette er på mange måter en positiv bivirkning av det å ha angst. Nå skal jeg ikke bagatellisere bort det å lide av angst. For det er ingen tvil om at det på mange måter hemmer min livsutfoldelse. Men det gjelder å se muligheter i det umulige. Uten angsten ville jeg neppe ha skrevet dikt, jeg ville ikke ha tegnet og malt, og jeg ville ikke ha følt meg så avhengig av Gud i hverdagen. Jeg føler at livet har mening og innhold, og gleder meg til hver ny dag som er full av nye muligheter. Så får angsten bare være der, og så får jeg bare gjennomleve den når den dukker opp, og prøve og ikke la den definere hele mitt liv og hvem jeg er. Jeg er så mye mer enn bare angsten, slik det er for alle som lever med kronisk sykdom. De er så mye mer enn bare sykdommen

Johns poetiske hjørne.

Stillheten i Romas kirker

katedralenes streben mot det

høye og hellige

men stillheten i skogen

streber ikke mot det høye

men mot det dype

det ydmyke, mot jorden

Å være kronisk syk.

Å være kronisk syk gjør noe med deg. Det kan lett oppstå indre konflikter. Hvorfor er jeg syk? Hvorfor blir jeg ikke helbredet? Det er mange spørsmål som vi ikke har svar på. Noen ganger må vi rett og slett lære oss å leve med spørsmålene. Noen ganger kan vår teologi kræsje med vår erfaring. Dette kan være svært vanskelige ting å forholde seg til. Noen ganger trenger vi å ta et oppgjør med vår teologi. Snakker vi sant om Gud, og snakker vi sant om livet? Eller har vi en teologi som ikke er bærekraftig? Slik som vennene til Job, som påsto hardnakket at Job hadde syndet og at det var årsaken til alle ulykkene som hadde rammet ham. De hadde en teologi som ikke snakket sant om livet og som ikke var bærekraftig. Derfor sier også Gud til Jobs venner at «Jeg er brennende harm på deg og de to vennene dine; for dere har ikke talt rett om meg, slik som min tjener Job.» (Job 42.7) Det er lett å snakke om seier og fremgang så lenge livet går på skinner, og det er lett å ha en teologi som bekrefter dette så lenge alt går bra for deg. Jobs bok tar for seg hva som skjer når livet går i oppløsning og man møter store prøvelser. Dermed så skulle vi kanskje tro at Jobs bok vil gi oss noen enkle svar på lidelsens gåte, men det er nettopp det Jobs bok ikke gir oss. Tvert imot er det nettopp enkle svar som Jobs venner prøver å komme med på lidelsens gåte, og som Gud faktisk refser dem for. Derfor bør vi kanskje være veldig varsomme med å komme med enkle løsninger på store prøvelser som for eksempel kronisk sykdom kan være. I og med at Gud selv avstår å komme med enkle svar på lidelsens gåte bør kanskje også vi være det.  

Å lese Bibelen

Hvordan skal vi lese Bibelen? Enkelte, som for eksempel Alexander Cambell (1788-1866) gikk inn for at vi som kristne skal lese Bibelen som om ingen andre har lest den før. Men resultatet av en slik ide blir som Nancy Pearcey sier : «Det betyr at kirken mister visdommen fra lysende intellekt som har dukket opp i kirkens historie- Augustin, Aqunias, Luther, Calvin.,,,I stedet for å se lengre ved å stå på skuldrene til giganter er de begrenset til hva de er i stand til å se fra sitt eget snevre perspektiv innenfor en liten del av historien. Det er derfor C.S.Lewis formante kristne til å lese «gamle bøker» ikke bare fra samtiden. Det er vanskelig å ikke bli revet med av nåtidens fordommer skrev han, hvis vi ikke har tilgang til et annet perspektiv – noe gamle bøker gir oss.»(Min oversettelse)

Johns poetiske hjørne.

Skapelsen,

mennesket skapt i Guds bilde

lite ringere enn Gud.

Skapt med godhet

og verdighet

som overgår

alt det skapte

Fallet,

det store fallet

fra sin godhet og verdighet

inn i syndens mørke,

uten Gud og uten håp i verden

var menneskets nye stilling

Forsoningen,

Jesu død

og oppstandelse

forsonet oss med Gud

gav oss tilbake vår godhet

og verdighet

som Guds barn

Stillhet.

Ignatius som regnes blant de apostoliske fedrene, skrev syv brev mens han som romersk fange ble ført fra Antiokia til Roma for å lide martyrdøden. Blant annet skrev han et brev til menigheten i Magnesia, hvor han skriver følgende om Jesus; «Han er det ord som gikk ut fra stillheten.» Denne stillheten som Ignatius skriver om kan vi få erfare, for stillhet er ikke bare fravær av lyd, det er også nærvær av Gud. Ignatius beskriver for oss stillhetens opphav hos Gud. Derfor ser vi flere vers i Bibelen leder oss i retningen av stillhet. I 1.Kongebok 19.11-13 leser vi; «Da sa Herren. «Gå ut og still deg opp på fjellet for Herrens åsyn!» Og se Herren gikk forbi. Foran ham for en stor og sterk storm, som kløvde fjell og knuste knauser; men Herren var ikke i stormen. Etter stormen kom det et jordskjelv; men Herren var ikke i jordskjelvet. Etter jordskjelvet kom det en ild; men Herren var ikke i ilden. Etter ilden kom lyden av en svak susing. Da Elia hørte den dro han kappen for ansiktet...» Herren var ikke å finne i det store og spektakulære,men en stille susing. Det kan kreve varsomhet og stillhet for å oppdage Gud i vår midte.

 I Jesaja 30.15 leser vi; «I stillhet og tillit skal deres styrke være» Salme 37.7 sier; «Vær stille for Herren og vent på ham.» Det kanskje vakreste bilde på å være i stillhet innfor Gud finner vi i Salme 131.1-2 ; «Herre, mitt hjerte er ikke hovmodig, mine øyne er ikke stolte. Jeg gir meg ikke av med slikt som er for stort og underfullt for meg. Nei, jeg har brakt min sjel til ro og gjort den ganske stille, som et lite barn hos sin mor når det har stilt sin tørst; slik er min sjel i meg» Legg merke til det David skriver her; «Jeg har brakt min sjel til ro og gjort den ganske stille. Det er med andre ord vår oppgave å gjøre vår sjel stille. Men vi blir ikke stille gjennom store kraftanstrengelser, tvert i mot, stillheten i Davids sjel ble mulig fordi han ydmyket seg for Gud slik vi ser i vers 1.

 I NT ser vi at Jesus selv ofte trakk seg bort til øde og ensomme steder og det er vel sannsynlig at noe av det han søkte der var nettopp stillheten. I historien om Marta og Maria ser vi hvordan Maria setter seg stille ned ved Herrens føtter og lytter til ham. Å lytte innebærer stillhet, og Herren sier om Maria at hun har valgt den gode del. Å sitte i stillhet og lytte til Gud er den gode del som vi har mulighet til å velge. Å gå inn i stillhet for å møte Gud der krever noe av oss. Vi må sette av tid til stillhet og vi må stole på at Gud vil møte oss der. Bibelen sier at det er i stillhet og tillit at vår styrke skal være. Vi må gå inn i stillheten med en tillit til at Gud vi møte oss kanskje ikke i det voldsomme og spektakulære, men som en stille susing.

Johns poetiske hjørne.

Kunstens makt

ligger i å overvelde

oss med inntrykk

fra en annen verden

enn den vi lever i

fra dag til dag.

Boktipset.

Jeg leser for tiden flere gode bøker om kristen apologetikk. Jeg leser «Total truth» av Nancy Pearcey som skriver i tradisjonen etter Francis Schaeffer. Videre leser jeg «Skeptikerens guide til Jesus 1», av Stefan Gustavsson som tar for seg blandt annet de bibelske kildene og deres troverdighet. Jeg leser også " Det store puslespelet 2" av Hans Johan Sagrusten som tar for seg de eldste kilder vi har til Det nye testamentet. Jeg vil også nevne den første boken hans «Det store puslespillet» som tar for seg Det nye testamentets troverdighet. Det er en bok som vil styrke deg i din tro på Bibelen og som jeg vil varmt anbefale. Dette er bøker som ikke bare vil styrke din tro de vil også gi deg noe for ditt intellekt og vil sette deg i stand til å forsvare troen både åndelig og intellektuelt. Kanskje noe å ønske seg til jul?

Veien er målet.

Vi er alltid på vandring. Hele livet er en lang pilegrimsvandring, men vi er ikke bare på vei mot et mål langt der fremme. Selve vandringen er et mål i seg selv For ham som vi vandrer imot sa jo om seg selv at «Jeg er veien» (Joh.14.6) Så lenge vi er på veien er vi i mål. Vi må bare ikke slutte å gå på veien. Paulus sier i Fil.3.16 at "La oss bare, så langt vi er kommet, holde fram i samme spor.»

Vår elendighet og storhet.

Mange ganger som kristne så kommer vi feil fordi vi fremhever et aspekt av våre liv på bekostning av et annet. Vi må lære oss å forholde oss til paradoksene i våre liv og ha to tanker i hodet på en gang. Noen kristne sammenhenger fremholder menneskets elendighet på bekostning av vår storhet og verdighet og ender i en form for elendighetsteologi. Andre sammenhenger understreker vår godhet verdighet og seier på bekostning av vår elendighet og ender i en eller annen form for fremgangsteologi. Blaise Pascal var en klok mann som evnet å ha to tanker i hodet på en gang. Han sier i boken «Tanker» at «Det er farlig å gjøre mennesket for oppmerksom på hvor meget det har felles med dyret, uten samtidig å vise det dets storhet. Det er også farlig å la mennesket få se for meget av sin storhet isolert fra sin elendighet. Men det er meget gagnlig å vise det både dets storhet og dets elendighet»

Skapelsen, fallet og forsoningen

Ofte som kristne har vi som utgangspunkt at vi er syndige mennesker som trenger frelse. På mange måter er jo det riktig, men ved ha et slikt utgangspunkt mister vi en vesentlig detalj. Nemlig at vi i utgangspunktet var skapt av Gud i Guds bilde, og når Gud har skapt mennesket så sier han om det at det var «overmåte godt». Dette er vårt egentlige utgangspunkt. Det var der det hele startet, med at Gud skapte oss og det var overmåte godt. Mennesket var godt og det var skapt med en verdighet som overgikk alt annet i Guds skaperverk. Salme 8.5-7 sier om mennesket at «hva er da et menneske, siden du kommer det i hu, et menneskebarn, siden du tar deg av det? Du gjorde ham lite ringere enn Gud og kronet ham med ære og herlighet. Du gjorde ham til herre over dine henders verk, alt la du under hans føtter...» Dette setter mennesket i et helt annet perspektiv. Det står over alt det andre som Gud har skapt det har en verdighet som Gud understreker ved å si at mennesket er «lite ringere enn Gud», og herre over alt Gud har skapt. Dette er slik Gud skapte menneske. Desto mer tragisk blir det da at mennesket velger å vende seg bort fra Gud og slipper synden inn i sitt liv. Fallet blir desto større i og med at mennesket hadde en slik opphøyd stilling i Guds skaperverk. men det er uansett viktig å få med seg den verdighet som mennesket i utgangspunktet hadde. Guds plan ved å sende Jesus for å bære våre synder og dø for oss på var at han ønsket å gi mennesket tilbake den verdighet og godhet som vi hadd før syndefallet. Dette vil ikke bli fullbyrdet fullt og helt før i oppstandelsen når vi får en ny herlighetskropp, men allerede nå har vi fått del i Guds natur og har gjennom tro kommet inn i et fellesskap med Gud.

Ved å ha som utgangspunkt at vi er elendige syndere som trenger frelse så gir vi mennesker et feil inntrykk av hva det vil si å være menneske. Ved derimot å fremheve menneskets opprinnelige godhet og verdighet, så setter vi fallet og syndens inntog i menneskets liv i et helt annet perspektiv. Det er interessant å merke seg at Paulus brukte dette utgangspunkt når han skulle forkynne evangeliet for grekere på Areopagos. Han begynner med å understreke Gud som skaper hans sier «Gud, han som skapte verden og alt som er i den, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer som er reist av menneskehender.»(Ap.gj.17.24) Videre så understreker han menneskets storhet, godhet og verdighet som det ypperste av Guds skaperverk: «For det er i ham vi lever beveger oss og er til, som også noen av deres diktere sier: «For vi er hans slekt» (Ap.gj.17.28) Paulus understreker vårt slektskap med Gud og setter dermed mennesket i en høy stilling i skaperverket og understreker vår verdighet og godhet. Først etter å ha hatt dette som utgangspunkt beveger Paulus seg videre og begynner å forkynne om omvendelse og at Gud en gang skal dømme verden. Han sier: «Disse uvitenhetens tider har Gud båret over med, men nå befaler han alle mennesker hvor de enn er at de må vende om. For han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet, og til dette har han bestemt en mann. Dette har han gjort troverdig ved å oppreise ham fra de døde.»(Ap.gj.17.30.31)

Det vi trenger å forkynne er skapelsen, fallet og forsoningen, i den rekkefølge. Det som lett skjer er at man overfokuserer på en av disse sidene av evangeliet, og da på bekostning av de andre. Ved for eksempel å overfokusere på synden og fallet kan man få som resultat at man mister synes av menneskets storhet og verdighet. Hvis man derimot bare forkynner skapelsen,og menneskets storhet og verdighet mister man synet av at vårt behov for frelse. Ved å overfokusere på forsoningen kan vi havne i kristen perfeksjonisme hvor man tror at vi har fullkommen seier allerede i dette livet. Ved å forkynne både skapelse ,fallet og forsoningen ser vi ting i perspektiv og dette kan hjelpe oss å leve et balansert kristenliv.

Vårt kulturelle mandat.

Ofte så tenker vi at vårt liv og mandat som kristne starter med frelsen i Kristus, men Bibelen er klar på at vi har fått et mandat fra Gud som starter allerede i 1 Mosebok med skapelsen av mennesket og Gud har aldri trukket dette mandat tilbake. Hva er så vårt mandat som Gud har gitt oss. Jo han sier til mennesket som han nettopp har skapt at de skal være «fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere.» (1. Moseb.1.28) 

Nancy Pearcey sier følgende om dette mandatet i boken «Total truth; « I 1Mosebok gir Gud oss det som vi kan kalle vår første jobbeskrivelse. «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere» Den første frasen «vær fruktbare og fyll jorden» betyr å utvikle den sosiale verden: bygg familier, kirker, skoler, byer, regjeringer, lover. Den andre frasen «legg jorden under dere» betyr å kultivere den naturlige verden, plant avlinger, bygg broer, designe datamaskiner, komponer musikk. Denne frasen blir noen ganger kalt det kulturelle mandat fordi den forteller oss at vår opprinnelige hensikt var å skape kulturer, bygge sivilisasjoner – intet mindre.» Videre så sier hun at «Dette betyr at vårt kall eller vårt profesjonelle arbeid ikke er annenklasses aktivitet, noe vi bare gjør for å sette mat på bordet. Det er det høye kall som vi opprinnelig ble skapt til. Måten vi tjener vår Skaper Gud på er ved å være kreative med de talenter og gaver som han har gitt oss»( min oversettelse) 

Noen ganger så tenker vi at vår eneste kall er å evangelisere verden. Men som Nacy Pearcey her peker på er vårt opprinnelige kall å fylle jorden og kultivere det skaperverk Gud har gitt oss. Dermed blir det å utføre vår vår jobb og bruke våre skapende evner noe som er Gudvillet og noe grunnleggende i vårt liv på jorden. Vi ser også i NT at det å utføre et arbeid er Gudvillet og faktisk vil gi oss lønn i himmelen. I Efeserbrevet skriver Paulus til de som er slaver og utfører et arbeid at de ikke skal arbeide som for sin fysiske herre ,men utføre sitt arbeid som for Gud; «Vær ikke øyentjenere som bare vil gjøre mennesker til lags, men Kristi tjenere, som helhjertet gjør Guds vilje. Gjør tjenesten med iver, som for Herren og ikke for mennesker. Dere vet at enhver skal få lønn av Herren for det gode han gjør enten han er fri eller slave» (Ef.6.6-8) 

Her ser vi at det å gjøre sitt arbeid som for Herren enten man er fri eller slave gir oss lønn i himmelen fra Gud. Dette gir oss en helt annen tilnærming til det å gjøre et arbeid, utvikle sine talenter og det å være skapende med det Gud har gitt oss. Vårt arbeid har evighetsverdi når vi utfører den som for Herren og ikke som for mennesker. Vårt arbeid bli vår tjeneste for Gud. Alt for ofte tenker vi på det å utføre en tjeneste for Gud kun som å utføre et arbeid i menigheten. Gud derimot ser vårt daglige arbeid som en tjeneste for ham særlig når vi gjør arbeidet som for Herren.

Mennesket som religiøst vesen

Vi mennesker er uhelbredelig religiøse vesener. Vi tenker kanskje at vi hvis vi avviser Gud så tenker vi selv og velger selv våre liv slik vil ha dem, men uansett vil vi alltid ha en eller annen basis som vi bygger våre liv på som da ikke er annet enn en gudserstatning. Nancy Pearcey sier i boka «Total truth» at « Mennesket er ..religiøse vesener, skapt til å være i fellesskap med Gud – og hvis de avviser Gud så stopper de ikke å være religiøse, de finner bare et annet ... prinsipp som de baserer sitt liv på. Ofte vil denne avguden være noe konkret, som finansiell sikkerhet eller yrkesmessig suksess; i andre tilfeller kan det være en ideologi eller en tro som er en erstatning for religion.»(min oversettelse) Et ekstremt eksempel er Nord Korea som avviser religion, men er kanskje det mest religiøse landet i verden hvor man dyrker sin leder som en gud. Gudserstatningen er kanskje ikke alltid så åpenbar, men et eller annet system man baserer sitt liv på, ofte er man ikke bevisst på det selv, 

Nancy Pearcey sier at «Ett hvert tanke system begynner med et endelig prinsipp. Hvis det ikke begynner med Gud så vill det begynne med en eller annen dimensjon i skapelsen.. det materielle, det spirituelle, det biologiske, det empiriske eller hva som helst annet. Et eller annet aspekt av skapelsen vil bli gjort absolutt eller satt frem som grunnen og kilden til alt annet – den uårsakede årsak, det selveksisterende. For å bruke et religiøst språk, dette endelige prinsippet fungerer som det gudommelige hvis vi definerer det ordet som å være den ene tingen som alt annet avhenger av for sin eksistens. Dette utgangspunktet må aksepteres ved tro ikke ved tidligere tenkning»

Videre så sier hun; «I denne forstand kan vi si at et hvert alternativ til kristendommen er en religion. Det behøver ikke å involvere ritualer eler gudstjenester, allikevel så identifiserer den et prinsipp eller kraft i skapelsen som det selveksisterende årsak til alt annet.»(min oversettelse) Så det store spørsmålet er hvorfor vi vil nøye oss med en gudserstatning når vi kunne ha Gud selv i våre liv. Hvorfor er vi villig til å akseptere et surrogat når vi kunne ha «the real thing». Det er noe vi alle bør reflektere over. Muligheten for å komme inn i et fellesskap med den levende Gud er mulig for oss alle. Jesus kom for å åpne opp veien for oss slik at vi kan komme inn i et fellesskap med Gud. Ved at han selv døde for oss og bar våre synder har han åpnet veien til Gud vår far. Joh.3.16 sier; « For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin sønn den enbårne for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt men ha evig liv.» 

John fotograferer.

Fra Grenen på Skagen:

Lengselen etter stillhet.

Er det plass til oss introverte i menigheten? Oss som ikke orker å hilse på alle rundt seg etter oppfordring til det på Gudstjenesten. Oss som lengter etter stillhet og ensomhet. Som blir slitne av sosiale settinger, men som henter kraft i stillhet og ensomhet. Verden er på mange måter lagd for de sosiale, vi som er introverte falle lett utenfor. Men det finnes en setting jeg har oppdaget som er som skapt for den introverte, og det er retreaten. Her kan vi være sammen med andre, men i stillhet. Vi har stille måltider hvor vi slipper å måtte introdusere oss til de andre deltagerne fordi de også er der for å være i stillhet. På retreaten er det mye tid satt av til stillhet og ettertanke. Den er på mange måter skreddersydd for den introverte. En annen setting for den introverte finner vi i flere menigheter som inviterer til kontemplativ bønn, hvor stillheten står i fokus. Jeg skulle ønske meg at flere menigheter oppdaget den kontemplative bønnen og inviterte til dette. Nylig har det kommet en bok om kontemplativ bønn på norsk skrevet av metodistprest Hilde Sanden- Bjønness som heter «Bakenfor ord og tanke». Kanskje årets beste julegavetips for den introverte.

John fotograferer.

Gjør som Gud, bli menneske

Inkarnasjonen,det at Jesus kom til oss ned som sant menneske, og med en menneskelig kropp er en sterk anerkjennelse av den menneskelige og det kroppslige. Vi på vår side har ofte strev hardt for å frigjøre oss fra det menneskelige og for å bli åndelige. Men Bibelen advarer mot en åndelighet som forsøker å frigjøre seg fra det menneskelige og som gir seg utslag i en sterk askese. Paulus tar opp dette tema i Kolosserbrevet og skriver i kapitel 2: «Så la da ingen dømme dere for det dere spiser eller drikker...La ikke seierskransen bli røvet fra dere av disse som gir seg av med det de kaller selvfornektelse...Når dere med Kristus har død bort fra grunnkreftene i verden, hvordan kan dere da som om dere ennå levde i verden rette dere etter slike bud: «Ta ikke», «smak ikke», «rør ikke»? Dette er bare menneskers bud og lærdommer. Disse ting er jo bestemt til å brukes og gå til grunne. Slikt har riktignok ord på seg for å være visdom, både den selvgjorte fromhet, selvfornektelsen, og mishandlingen av kroppen. Men det har ingen verdi, det tjener bare til å tilfredsstille menneskets syndige natur.»

 Jesu komme som menneske er et ja til kroppen og det menneskelige. Vi bør gjøre som Jesus, å bli menneske og ikke streve etter en åndelighet som prøver å frigjøre seg fra det menneskelige. Dette betyr selvfølgelig ikke at vi skal si ja til synden. For etter at Paulus hadde tatt for seg denne falske åndeligheten i Kolosserbrevet sier han i kapitel 3 «Så la da det jordiske i dere dø: hor, urenhet, lidenskaper, ondt begjær og pengejag, som ikke er annet en avgudsdyrkelse...Men nå må dere legge av alt slikt: sinne, hissighet, ondskap, spott og rått snakk. Og lyv ikke for hverandre! For dere har lagt av det gamle menneske og dets gjerninger og kledd dere i det nye menneske, det som stadig fornyes etter sin skapers bilde og lærer ham å kjenne».

 Det Paulus understreker her i Kolosserbrevet er at det er forskjell på det menneskelige og på synden. Guds ja til det menneskelige er ikke et ja til synden. Synden er alt som bryter ned og gjør oss til slaver, men svaret på det er ikke en menneskefiendtlig askese slik Paulus beskriver i Kolosserbrevet 2 men som han beskriver i Kolosserbrevet 3.1-4 «Er dere da reist opp ,med Kristus, så søk det som er der oppe, hvor Kristus sitter ved Guds høyre hånd. La sinnet være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden. Dere er jo døde og deres liv er skjult med Kristus i Gud». Å søke Gud slik Bibelen her beskriver gjør oss mer menneskelige ikke mindre, dette i motsetning til den menneskefiendlige askesen beskrevet i Kolosserbrevet 2 La oss gjøre slik Gud gjorde, å bli menneske.Det er det vi er skapt til å være.

Trender.

Trender finner vi overalt, så også i den kristne kirke. Noen kristne ser hver ny trend i kirken som «det nye» som Gud gjør i dag og går fra trend til trend alt etter som det dukker opp nye ting. Men i vår iver i i å være en del av «det nye» Gud gjør i dag glemmer vi ofte noe vesentlig. Vi har ikke den ballasten som trengs for å bedømme hver nye trend som dukker opp fordi vi ikke har røtter. Derfor sier Jeremia 6. 16 noe viktig: «Så sa Herren:Still dere på veiene og se! Spør etter de gamle stiene, etter veien til det gode. Gå på den så finner dere hvile.» Således burde vi kanskje ikke alltid være for opptatt av hver ny trend i den kristne kirke kanskje vi heller burde se bakover og som Herren sier gjennom Jeremia spørre «etter de gamle stier» . Vi burde kanskje se hen til de åndelige kjemper som har gått foran oss. På deres skuldre kan vi se lenger enn om vi bare har oss selv som utgangspunkt når vi skal vurdere den nyeste åndelige trend.

Tjeneste

Tjeneste for Gud er ikke noe langt der ute en gang i fremtiden. Tjeneste er det vi gjør i nuet. Alt for ofte setter vi likhetspunkt mellom tjeneste og det å vær en forkynner. Men tjeneste kan like mye være det du gjør i ditt daglige liv. Når du oppdrar dine barn og gir dem evangeliet, når du hjelper din gamle far som ikke klarer seg selv lenger, eller det kan være det arbeidet du utfører i det daglige liv. Du kan gjøre det for Gud. Vi kan hjelpe de nødlidende med våre pengegaver, det er også en tjeneste for Gud.

 Paulus sier i Rom.12.4-8 «Vi har ett legeme, men mange lemmer, og alle lemmene har forskjellige oppgaver. På samme måte er vi alle ett legeme i Kristus, men hver for oss er vi hverandres lemmer. Vi har forskjellige nådegaver alt etter den nåde Gud har gitt oss.» Dette er veldig viktig. Vår tjeneste er i samsvar med den nåden vi har fått av Gud. Nåde er Guds kraft og evne til å utføre tjenesten. Det betyr at den tjenesten du har er noe du føler et overskudd og en velsignelse ved å gjøre. Gud kaller deg ikke til en tjeneste han ikke gir ,nåde, kraft og evne til å utføre. Det betyr at så lenge du tjener Gud i hans kraft så sliter du deg ikke ut . Selvfølgelig blir vi slitne og trenger hvile, det er en av dette livets premisser, til og med Gud hvilte sier Bibelen. Men ved å tjene i samsvar med den nåde vi har fått sliter vi oss ikke ut, vi får energi.

 Vi er alle forskjellige, noen får energi av å gjøre praktiske arbeider, og ved å være sammen med mennesker, mens andre får energi ved et liv i stillhet og i bønn og ensomhet. Det som er viktig er at du går i den retningen som gir deg energi og kraft. Så er det også slik at vi her i livet møter på ting som stjeler vår energi, det kan være for eksempel sykdom, angst depresjon eller sorg. Da kan det være tider hvor vi ikke skal tjene men tillate oss selv å bli betjent av Gud og mennesker. Livet går ikke alltid på skinner og kanskje måten vi tjente på ikke er mulig lengre på grunn av omstendigheter i våre liv. Da kan det være riktig å se om det går an å tjene Gud på en annen måte midt i all vår skrøpelighet. Uansett hvor du er i livet, er du et lem på Kristi legeme og din tjeneste er verdifull og nødvendig om den føles stor eller liten.

Johns poetiske hjørne.

Gud du den største mektigste

kom til oss ned i svakhet og sårbarhet

som et hjelpeløst lite barn kom du,

andre sørget for deg Gud og oppdro deg,

du la deg selv i menneskers hender i din

fødsel og oppvekst.

Da du ble voksen

la du deg nok en gang i menneskers hender.

Denne gangen ble du ikke sørget for,

du ble pisket og hengt på et kors for å dø.

Nå er det vi mennesker

som i sårbarhet og svakhet

er i dine allmektige

og kjærlige hender,

der er vi trygge.

Synden.

Johannes Cassianus skriver i boken»Hjärtat ro» om hvordan vi uansett hvor åndelige vi er alltid vil plages med kjødet og synden. Det finnes en fare i å tro at vi kan bli så åndelige at synden slutter å bli et problem for oss. Apostlen Johannes skriver om dette i 1. Joh. 1.8 og her står det; «Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss» Synden og kjødet må vi nok regne med å bli plaget av så lenge vi lever her på jorden og uansett hvor åndelige vi blir. Johannes Cassianus skriver; «När alt detta står klart måste vi bekänna att vi aldri är utan synd. Ju flere framsteg själen gör och ju renare kontemplasjonen blir, desto tydligare inser själen sin egen orenhet som i en klar spegel. Ju bättre ögat ser, desto mer upptäcker det. Ju mer felfritt livet blir desto smärtsammare känns förebråelsen, och ju dygderikare vi lever desto djupare blir sorgen. Ingen kan ge sig tillfreds med den nivå han har nått. Ju renare han blir, desto större skäl till ödmjukhet finner han.»

Det gode i våre liv.

Å skrive sitt liv er en velsignelse. Å sette ord på det vi opplever av både gode og vonde ting kan være legende. Jeg har skrevet mye om det vonde, om angsten og det som følger med å ha angst. Jeg har kanskje ikke skrevet like mye om alt det gode i mitt liv. Men mitt liv er ikke bare angst, det finnes også velsignelser og goder. Det aller største gode i mitt liv er å tilhøre Jesus. Det å vite at jeg er i Herrens hender og at han bærer meg. Jeg har dessuten en fantastisk kone som også er er min aller beste venn. Jeg har fire flotte barn, 2 barnebarn (snart 4). Jeg elsker å lese og høre god musikk. Jeg har gode venner og et godt kristent fellesskap. Når man først begynner å tenke over hvor mye godt man har i livet, viser det seg at man har mye mer enn man skulle tro. Jeg tror på viktigheten av å sette ord på det vonde, men jeg tror også at det er bevisstgjørende og godt å sette ord på alt det gode. For noen kan livet synes bare vondt, men hvis vi begynner å tenke over hva som finnes i våre liv ser vi også at det inneholder velsignelser og goder også midt i det vonde og mørke. Det å sette ord på det som er godt og velsignet i våre liv, kan være nettopp det som kan holde oss oppe midt i mørke og det vonde og som gjør at vi kan holde ut i lidelsen. Å sette ord på det gode i våre liv kan føre til at vi blir mer takknemlige. Og det å være takknemlig er er en sterk positiv kraft i våre liv som kan bringe lys inn i vårt mørke og kan hjelpe oss å holde ut.

Johns poetiske hjørne.

Hvorfor, spør vi,

rammet dette meg?

Først når det rammer

oss selv spør vi.

Vi er oss selv nok,

hvorfor spurte vi ikke

da vi så at det rammet

millioner av andre?

Johns poetiske hjørne.

I stillhet

innfor Gud

den indre støyen

roper i ditt sinn

men bli ved

å være stille

nye faser kommer

i det å være stille

hvor din indre væren

der hvor Gud bor

får større plass

i din hverdag

også når du ikke

er i stillhet.

Gjensyn med Evie og Pelle Karlsson

Jeg ryddet i cdsamlingen min i dag og kom over en cd av Evie og Pelle Karlsson. Det er kanskje flere tiår siden jeg hørte på Evie og Pelle Karlsson så jeg bare måtte høre på den, og for et Gudsnærvær de formidler i sine sanger og også store åndelige sannheter. Her var sangen «Öpnade ögon» med en bønn om at Gud må gi oss åpnede øyne så vi kan se Jesus. Eller sangen «Vänta på Gud» som poengterer at vi må vente på Gud og handle i hans time ikke vår egen. I tillegg var det herlige lovsanger som «Värdig er Guds lamm» , "Jesus vi prisar deg"og mange flere. Dette var ett godt gjensyn.

Johns poetiske hjørne.

Pilegrimen i meg forteller

at jeg er på vandring

mot et mål

som er større

enn jeg kan fatte

med mitt sinn.

Dette mål er så vidunderlig

at alt jeg opplever

her som pilegrim

av sorg og savn og smerte

ikke er for noe å regne

mot den herlighet

som en gang

skal åpenbares og bli min

i evighetens evighet.

Vår dypeste væren.

Hilde Sanden-Bjønness skriver i boka «Bakenfor ord og tanke» om hvem vi dypest sett er. Hun siterer filosofen Descartes som sa de berømte ordene «Cogito ergo sum» «jeg tenker altså er jeg.» Hun sier videre at andre filosofer har sagt «Amo ergo sum» «jeg elsker altså er jeg» Descartes så altså tanken som bevis på sin væren, de andre filosofene så det at de elsket som sin dypeste væren, men Hilde Sanden-Bjønness poengterer at Bibelens budskap går enda dypere: «Amor ergo sum» «jeg er elsket altså er jeg» Vår dypeste væren er å være elsket av Gud.  

Boktipset.

I dag dumpet det ned i postkassa en bok jeg har ventet på lenge. Det er så vidt jeg vet den første hele bok på norsk om sentrerende bønn også kalt kontemplativ bønn eller stille bønn. Boka er skrevet av metodistprest Hilde Sanden-Bjønness og heter «Bakenfor ord og tanke» Her går hun i dybden på hva kontemplativ bønn er og hvordan du kan komme inn i kontemplasjon og hun tar også for seg denne bønnens historiske og teologiske bakgrunn. Har du en lengsel etter stillhet og etter å møte Gud i stillheten er denne boka vel verdt å lese. Du kan kjøpe den her.

Samvittigheten.

En del av min angstlidelse er skrupuløsitet, det vil si at jeg har en overfølsom samvittighet. Dette kan være svært vanskelig å forholde seg til i blant. Følelsen av å ha gjort noe galt kan være sterk og vare lenge. Derfor er det veldig godt å lese noe inne i mellom som kan bidra til å se ting i perspektiv når det gjelder dette. Følgende leste jeg i boka «Invitation to love» av Thomas Keating: «Sann skyld er å forstå at du har handlet i mot din samvittighet, det vil si, at du har handlet i mot hva du tror er rett. Følelsen av skyld advarer deg «Hei, du har gått i mot dine prinsipper.» Så fort du angrer din feil og sier «Min Gud, tilgi meg,» skulle du glemme det. Skyldfølelser som varer mer enn et halt minutt er nevrotiske. Gjennomtrengende, forlengede og lammende skyld er et resultat av superegoet i virksomhet. Det er en følelsesmessig dom om hva som er rett og galt, ikke en sann dom fra samvittigheten. Nevrotisk stolthet sier, «Se hva du har gjort! Du er er elendig!» Den anklager oss ikke bare å ha gjort noe galt i en spesiell sak, men at vi er totalt verdiløse. Når vi ikke når opp til vårt selvbilde, vil vår stolthet bringe en dom som erklærer oss skyldige, og på feilaktig grunnlag projisere dommen slik at vi tror at den kommer fra Gud. I mellomtiden sier Gud «Det er ikke noe alvorlig galt med deg. Alle gjør feil. Glem det» Eller «Jeg tilgir deg. Hvorfor tilgir du ikke deg selv?»(Min oversettelse)

Dannelse

Dannelse er et ord vi ikke bruker så mye lenger. Når jeg bruker det ordet så tenker jeg ikke på i den betydning at vi har god oppdragelse. Jeg tenker på det slik det defineres på Wikipedia; «Dannelse betyr vanligvis en persons sett av allmennkunnskaper, kulturell oppførsel og innsikt som det tradisjonelle samfunnet vurderer som høyverdig og fint.» Dannelse handler om blant annet å ta til seg det som regnes som det ypperste inne musikk, litteratur, kunst og kultur i vår historie. Å være dannet i denne konteksten krever noe av oss.

Det krever at vi bruker tid på å lese de største forfatterne i vår kultur, lyttet til de største komponistene og tar til oss det som regnes som den største kunsten. Ofte vil vi hvis vi gjør dette endre vår oppfatning av mye av vår samtids kunst, musikk litteratur og kultur forøvrig. Mye av vår største musikk, kunst, litteratur og kultur gjennom historien er blitt til i en kristen kontekst. Dagens kultur er en postkristenkultur noe som gjenspeiles i både musikk, litteratur, kunst og kulturen forøvrig. Å bli dannet slik jeg her har beskrevet gjør det mulig for oss å vurdere samtidens kulturelle utrykk på en bedre måte, og vi vil oppleve at mye av den faller gjennom sammenlignet med de største kulturbærerne i vår historie. Det å være en kristen gir oss mye større mulighet for å forstå mye av våre største kulturelle skatter. For eksempel Rembrandts bilde «Den fortapte sønn vender hjem» kan kun forståes hvis man har kjennskap til bibelteksten som ligger til grunn for bildet. Som kristen vil man forstå bildet på et mye dypere plan enn en som ikke er kristen. Og bildet vil tale mye sterkere til oss en til en ikke kristen. Og slik er det med veldig mye av de kulturelle utrykk vi finner i vår kulturhistorie.

Men hvordan vet vi hva som er den den beste musikken,litteraturen og kunsten i vår kulturhistorie? Det sier seg selv at dette vil være de kulturuttrykkene som har overlevd historien innen musikk, litteratur, kunst og kulturen forøvrig. Jeg skal ikke ta på meg å nevne noen spesifikke kulturbærere her men i stedet gi deg et boktips som kan hjelpe deg i gang med din egen «dannelsesreise» i europeisk kultur. Det er boken «Dannelse» av Dietrich Schwanitz. Husk bare at det å bli en dannet person innbefatter visse farer. Faren for å bli en snobb som ser ned på det man oppfatter som mindre dannete personer er til stede. Å være grunnfestet i kjærlighet og ydmykhet og de andre kristne dydene kan hjelpe oss i denne henseende.

Johns poetiske hjørne.

På vandring gjennom livet

denne pilegrimsvandring

som ikke tar slutt

før jeg legger fra med vandrerstaven

tar av meg ryggsekken

og legges i jorden og går inn til

den evige hvile

i pilegrimsvandringens mål.

En samtalepartner.

Å ha noen å snakke med om problemer er en velsignelse. Det kan være for eksempel en ektefelle, venn, prest eller psykolog. Det er ikke sikkert det spiller så stor rolle hvem du snakker med, det viktigste er kanskje at du blir lyttet til. Helge Svare sier følgende i boka «Den god samtalen»: «Renessansefilosofen Francis Bacon...anbefaler oss å finne en venn å snakke med når vi har problemer. Vi skal snakke med vennen, ikke for å få råd, men på grunn av den klargjørende virkningen som ligger i selve det å tale mens noen lytter. Ved at man får satt ord på det som er uklart, får man ryddet og sortert tankene. Han skriver: «Det er som om man gjennom talen kaster tankene sine ut foran seg, slik at man bedre ser dem, slik mønsteret på et teppe først blir synlig når man ruller det ut på gulvet. Derfor er en times samtale med en god venn bedre enn en hel dag med grubling på egen hånd.» Det er noe med det å få distanse til sine egne tanker som kan løse opp i indre floker Vi ser ting i perspektiv. Dermed blir det kanskje ikke så viktig hvem vi snakker med så lenge det er en som vi har tillit til og som kan lytte oppmerksomt. Når vi selv gir sjelesorg skal vi kanskje ikke være alt for snar med å komme med masse gode råd, men heller gi tid til den vi gir sjelesorgen til å snakke ut om det som plager vedkommende og heller hjelpe ham å sette ord på det som er vanskelig. Jeg mener ikke at vi som sjelesørgere ikke skal komme med innspill, men at kanskje hovedfokuset bør være at den vi gir sjelesorg skal få mulighet til å sette ord på og snakke ut om det vanskelige.

Johns poetiske hjørne.

Hvor lenge

O Gud skal jeg

tråkke rundt

i søla

kun opptatt

av meg selv

og søla

på mine føtter.

Fri meg ut

O Gud fra all

min selvopptatthet

og egoisme

meg selv

og mitt eget.

Hjelp meg

O Gud

å vandre i

din kjærlighet

og se min neste

med kjærlighetens blikk.

Johns poetiske hjørne.

Høst er vemodets tid,

livets sakte ferd mot død

og vinter.

Men vinter og død er ikke siste ord.

Vårens nyskapning og oppstandelse

vitner om den dag vi skal stå opp

og møte vår Gud,

og gå inn i evighetens sommer

Det gamle og det nye mennesket.

Vi tenker ofte som kristne at vi skal leve i ydmykhet og kjærlighet resten av våre liv. Det vi ikke regner med er det vi kan kalle for vårt falske selv, som Paulus omtaler som det gamle menneske. Vår problem er at vårt gamle menneske/falske selv ikke blir borte selv om vi blir kristne. Det er en livslang øvelse å ikle oss vårt sanne jeg eller som Paulus omtaler det – det nye menneske. Vi kan føle at vi gjennom bønn og bibellesning og fellesskap har kommet så langt på vegen at vårt falske selv ikke er et problem for oss lenger, helt til noen gjør oss imot, og sinne og hevnlyst preger oss mer enn kjærlighet og tilgivelse. Når vi på forskjellig måte settes under press, så dukker ofte vårt falske selv opp. Paulus slet også med dette. Han sier i Rom.7.19 at «Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke og det onde som jeg ikke vil det gjør jeg.» Paulus løsning på problemet er ikke ikke en «instant» løsning. Det er en livslang øvelse. Slik han beskriver det i Ef.4.22-24 «Dere skal ikke leve som før, men legge av det gamle menneske som blir ødelagt av de forførende lystene. Dere må bli fornyet i sjel og sinn og kle dere i det nye menneske, det som er skapt etter Guds bilde til et liv i rettferdighet og hellighet etter sannheten.» Dag for dag må vi øve oss i de gudommelige dydene. Dette er ikke noe vi skal gjøre i egen kraft. På den ene siden sier Paulus i Fil.2.12 «arbeid på deres frelse med frykt og beven.» og hadde det vært alt han hadde sagt ville dette innebære at vi skal arbeide på vår frelse i vår egen kraft, men Paulus stopper ikke der, han forsetter med å si i v.13 «For det er Gud som virker i dere både å ville og å gjøre etter hans gode vilje.» Vår vekst som kristne hvor vi legger av vårt gamle menneske og ikler oss det nye menneske er noe vi gjør i samarbeid med Gud. Vi involverer Gud i hele vårt liv. Dette skjer fra dag til dag i alt vi erfarer og møter i denne verden. Ved å involvere Gud i alt vi møter og erfarer som mennesker utvikler vi karakter og lar på den måten Kristus vinne skikkelse i oss. Ofte så feiler vi, men løsningen her, er å ikke bli overrasket over det, eller mismodige, men ved Guds hjelp reise oss på nytt og gå videre.

Kronisk sykdom

I dag leste jeg noe i en blogg som traff meg. Jeg tenkte umiddelbart at dette er sant, slik er det. Det jeg leste var følgende: «Husk at en kroniker stort sett ikke later som de er syke. De later som de er friske.» Når man er kroniske syk og treffer andre går man ikke rundt å akker seg fordi man er syk, nei man setter heller på masken og prøver å fremstå som frisk. Det de andre ikke ser er de gangene man er utslått av sykdommen, da prøver man gjerne å gjemme seg bort. Å være kronisk syk er derfor en ganske ensom affære fordi man så ofte er alene med sykdommen. Å skrive en blogg om hvordan det er å ha kronisk angst er for meg en måte å gi angsten et ansikt, og fortelle at alt ikke er bra hele tiden, tvertimot. Det er å ta av seg masken og blottlegge noe av det mest sårbare i sitt liv. Samtidig er denne måten å blottlegge seg selv på å ufarliggjøre for meg selv det å ha angst. Å sette ord på det vanskelige er en hjelp til å distansere meg fra angsten, å se den litt på avstand noe som kan gjøre den litt lettere å bære. Bloggen jeg leste i dag og som jeg har referert til kan du lese her.

Indre konflikter.

Noen ganger kan vi føle oss låst. Vi sliter med indre konflikter, det kan være skyldfølelse, angst, tvil eller andre ting. Det som er noe av det verste med slike indre konflikter er at de føles som om de aldri vil gå over. Men følelser er flyktig og foranderlige. Det er viktig å tenke på når vi står oppe i indre konflikter og føler at vi er låst i en uløselig indre situasjon. Et Bibelvers som jeg har klynget meg til mange ganger er fra Salme 25.15 hvor David sier; «Jeg vender alltid mine øyne mot Herren for han drar mine føtter ut av garnet» Vi kan føle at vi sitter fast i et mentalt garn, men Gud har lovt at han vi dra våre føtter ut av garnet når vi vender vårt blikk mot ham. Når det gjelder slike indre uløselig konflikter kan det være godt å ha en medkristen, en medvandrer, å betro seg til. Det er utrolig hvor mange indre konflikter som kan løses bare vi våger å sette ord på dem og få konstruktive innspill fra en moden medvandrer. Jeg er smertelig klar over at ting kan bli kronisk, men mye av det vi opplever er kun av midlertidig karakter, vi kommer ut på den andre siden med hodet over vann selv om det ikke føltes slik når de indre konfliktene var på sitt verste.

Stille bønn.

Bønn kan være så mye. Vi har skrevne bønner, fri bønn, bønn med ord og ordløs bønn. Det finnes en bønn for enhver anledning. I perioder ber vi kanskje mye med ord, men så kan vi oppleve at ordene blir tomme, og vi stanser kanskje å be, fordi vi ikke er klar over at vi også kan be med ordløs bønn. Vi kan være i stillhet innfor Gud, og også det er bønn. Salme 37.7 sier til oss «Vær stille for Herren og vent på ham.» Dette er også en måte å være sammen med Gud på. Du er stille og kanskje også Gud er stille og i stillheten er dere sammen. Du merker kanskje ikke så mye mens du er i slik stille bønn, men som Thomas Keating sier i boka «Open mind open heart»: «Hovedfruktene av bønnen oppleves i det daglige liv og ikke under bønneperioden» (Min oversettelse)

Johns poetiske hjørne.

Jeg har akkurat hørt

Petris Vasks «Pater noster.»

Det går tydeligvis an

å lage vakker musikk også i dag.

Henryk Gorecjis 3.symfoni,

Valentin Silverstrovs «Silent songs»,

Petrisk Vasks «Pater noster»

er beviset på at skjønnheten

ikke har forlatt oss helt.

Takk Gud for disse

som gjør at det

fortsatt er håp for jorden.

Som Dostojevskij en gang sa:

«Skjønnheten skal redde verden»

Jesus – du er den skjønneste av alle.

Bøker.

Jeg er veldig glad i å lese, og leser gjerne flere bøker samtidig. Det har vært mye farting i det siste og ikke så mye tid til å lese, men nå er det igjen tid tid for lesning. Hva er vel bedre på en kald høstdag enn å krype opp i sofaen med en god bok. Jeg har mange bøker liggende som venter på å bli lest. For tiden leser jeg blant annet disse bøkene:

«Writing as a way of healing» av Louise DeSalvo

«Open mind, open heart» av Thomas Keating

«Hjärtats ro» av Johannes Cassianus

«The deeper journey» av Robert Mulholland

John fotograferer.

Karlsbrua i Praha:

En ny livsfortelling.

Sykdom, både fysisk og psykisk skaper behov for en ny livsfortelling. Den fortelling vi hadde om oss selv før sykdommen inntraff fungerer ikke lengre og vi trenger å nyorientere oss ut fra den nye livssituasjon som sykdommen har satt oss i. Her kan vi få stor hjelp i det å skrive. Vi kan skrive vårt nye liv og vår nye livssituasjon og det kan hjelpe oss til helhet midt i vår sykdom. Alle har vi og trenger en fortelling om vårt eget liv. Hvordan vi ser og oppfatter livet. Kronisk sykdom endrer så mye i våre liv at den gamle livsfortellingen vi hadde ofte blir for trang, og passer ikke lengre inn vår nye livssituasjon. Det å skrive kan være til stor hjelp i vår nyorientering. Du kan offentliggjøre din nye livsfortelling for eksempel i en blogg, men du kan også skrive privat og bare for deg selv. Det vil uansett bevisstgjøre deg på din nye livssituasjon og hjelpe deg til å leve et så helt liv som mulig midt i din sykdom. 

John fotograferer.

Johns poetiske hjørne.

Å se den andre med kjærlighetens blikk

er som å se slik Gud ser.

Det er å se forbi det ytre,

se den andres verdighet

Å se den andre med kjærlighetens blikk

er å se med barmhjertighet,

og medlidenhet,

på din neste.

John fotograferer.

Bygningene i Praha kalt for "Ginger og Fred." Oppkalt etter Ginger Rogers og Fred Astaire:

Medvandrer.

Det er godt å ha gode medvandrere med seg på veien. Av og til trenger vi andres perspektiv på en sak fordi vi selv har låst oss fast på forskjellige måter. Da kan det være godt å ha noen å snakke med. Selv har jeg en fantastisk kone som det er godt å kunne få dele alle ting med. Hun kan ofte hjelpe meg å få nye perspektiver på ting og være til hjelp. Det å finne en medvandrer er en stor velsignelse. Det behøver ikke å være en prest, pastor eller forkynner du trenger, men en medvandrer på veien sammen med deg. De behøver ikke å være allvitende, men kunne gi deg sine perspektiver på ting, og som på den måten kan hjelpe deg til å se tingene på fra en annen vinkel. Ofte er det ikke mer som skal til for å løse opp i de flokene vi har viklet oss inn i. På den ene siden får vi lette vårt hjerte for det som tynger oss, og på den andre siden får vi et nytt perspektiv gjennom vår medvandrer.

John fotograferer

Fra Novi Svet i Praha:

Hverdagen.

Det har vært mye reising i det siste. Først tre ganger på hytta, så en uke i Danmark og nå sist fem dager i Praha med gode venner. Det er spennende å reise, men nå er det godt å komme hjem til hverdagen igjen. Og komme tilbake til det vanlige livets rytme. En god ting med å reise, er at av en eller annen grunn blir jeg mindre plaget med angst når jeg er ute å reiser. Ikke det at den er helt borte. OCD en er det og plager meg stadig, men de kraftige angstanfallene kjenner jeg mindre til når jeg er ute å reiser. Kanskje det kommer av alle de nye inntrykkene man får. Uansett er jeg nå glad for å være hjemme igjen og å få tid til å be, lese, skrive, høre musikk og kanskje tegne og male litt. Så får jeg ta angsten som den kommer. Etter å ha vært så mye borte setter jeg nå enda større pris på hverdagen og dens rytme, tiden for den gode stillheten og ettertanken. Vi ser gjerne de hverdagslige sysler som å vaske opp, støvsuge og lage mat som trivielle ting som må gjøres, men egentlig er hverdagen en velsignelse vi må oppdage. Jeg har skrevet følgende dikt om vår hverdag:

Å vaske opp
Å støvsuge
Å lage mat
Disse trivielle tingene
Som hører med til din hverdag
Omfavn dem
De er en del av ditt liv.

Johns poetiske hjørne.

Livets kan ikke måles i tall

Selv ikke etter et syndefall

Menneskelivet er dyrebart

Selv om det ofte kan virke sart

Skal du finne livets verdi

Må du gå på livets sti

Du må søke Gud

Og tro Hans bud

John fotograferer.

Johns poetiske hjørne.

Å tro på Gud

Å tro på noe større enn meg selv

Å tro at jeg er båret

Av Gud              

Å be til Gud

Å be til noe større enn meg selv

Å tro at jeg er hørt

Av Gud

Å være elsket av Gud

Å være elsket av noe større en meg selv

Å tro at jeg er elsket

Av Gud

John fotograferer.

Ishavskatedralen, Tromsø:

Angsten er ikke farlig.

Jeg har en setning som jeg ofte sier for meg selv når jeg plages med angst. Jeg sier; «John, du har hatt angst hundrevis av ganger før, det er ubehagelig, men det er ikke farlig, og det går over.» Hvis vi ser litt nærmere på denne setningen så vil vi se at den inneholder mer en vi ser ved første øyekast. Først sier jeg; «John du har hatt angst hundre vis av ganger før» Med dette minner jeg meg om at angst har jeg hatt mange ganger. Det er ikke noe nytt og fryktelig som jeg ikke kjenner til, jeg vet godt hva angst er. Denne setningen er ment å skulle ufarliggjøre angsten. Videre sier jeg; «det er ubehagelig» Med dette vil jeg minne meg om at angst som jeg kjenner godt til er ubehagelig det er bare slik det er og slik har det vært hundrevis av ganger før, det er ikke noe nytt og oppsiktsvekkende. Videre sier jeg til meg selv at ;»det er ikke farlig» Selv om angsten er ubehagelig så er den ikke farlig. Dette er en veldig viktig setning, for er det noe angsten ønsker å fremstå som så er det nettopp at den er farlig. Angsten er kun farlig hvis du tror den er farlig, nettopp derfor er det viktig å minne seg om at angsten er ubehagelig, men ikke farlig. Angsten vil gjerne ha deg til å handle på den og den kan fremstå med katastrofetanker om alt som kan gå galt. Å minne seg på at den ikke er farlig selv om den føles slik, kan være det som hindrer meg fra å handle som angsten vil. Til slutt sier jeg; «og det går over». Dette er en tanke til stor trøst. Min erfaring etter mange år med angst er at før eller siden går den over. Det skjer hver gang. Noen ganger ved hjelp av en pille , og mange ganger av seg selv. Når leddene i denne setningen settes sammen så virker de sammen og kan være en stor hjelp i det å ufarliggjøre angsten. Det er ikke alltid at angsten blir borte av den grunn, men den kan bli mer håndterbar, i hvertfall er det ord til trøst .

Johns poetiske hjørne.

Jeg er ikke alltid nær deg,

men jeg er ikke alltid nær meg selv heller,

men du er alltid nær meg

enten jeg kjenner det eller ikke.

Hjelp meg å vende hjem til meg selv der du bor

i all din fylde og godhet.

John fotograferer.

John fotograferer

Johns poetiske hjørne.

Et lite barn er kommet til verden.

Et ulevd liv.

Hva venter deg

på denne urolige planeten

som svever rund i det tomme rom?

Det finnes en som holder jorden i sin hånd.

Også deg lille barn og ditt ulevde liv er i Hans hender.

Johns poetiske hjørne.

Romas kirker,

stillhetens rom,

oaser av stillheten

i en hektisk storby.

Barokkens arkitektur

og malerier taler

til oss, modernismens barn

om en svunnen tid,

men som forsatt har noe å si

til oss som er vokst opp med

modernismens absurditeter.

John fotograferer.

Johns poetiske hjørne.

Suget i magen

ved et stup

er som menneskets

møte med det transcendentale,

det ytterste, uforståelige

som overskrider all

menneskelig forståelse og

som kun kan erkjennes

ved tro på ham som

bor i et lys dit ingen kan komme,

åpenbart i Kristus Jesus

John fotograferer.

Skogshorn i vinterdrakt:

Johns poetiske hjørne.

Fire barn har jeg fått.

Men de er store nå.

Lever sine egne liv,

og folder seg ut

som en blomst

til noe vakkert og

ubegripelig.

Hjelpeløshet og tro.

Når det gjelder bønn så skriver Ole Hallesby i sin bok «Fra bønnens verden» at «Bønn er noe som går dypere enn alle våre ord. Den finnes i sjelen, før vi får formet den i ord. Og den ligger igjen i sjelen når bønnens siste ord er gått over våre lepper. Bønn er en beskaffenhet ved vårt hjerte, en sinnstilstand.» Hallesby nevner to sider av det han oppfatter som bønn og bønnens innerste vesen. Det ene er hjelpeløshet. Han mener at kun den som er i en posisjon av hjelpeløshet kan be. Han sier om hjelpeløshet at «Det er visst både det første og det sikreste kjennetegnet på det bedene sinn. Så vidt jeg forstår, er bønnen egentlig innrettet bare for de hjelpeløse...Bønn og hjelpeløshet hører uløselig sammen. Det er visst bare den hjelpeløse som kan be.»

Den andre siden av bønnen som Hallesby nevner er tro. Hjelpeløshet alene er ikke nok til at det kan kalles bønn, vi trenger også tro. Men her er det mange av oss føler at vi kommer til kort. Vi tviler eller vi føler at vi ikke har tro nok. Men Hallesby sier at «Du har mer tro enn du aner. Du har tro nok til å be, ja tro nok til å bli bønnhørt...Troens art er å komme til Kristus. Dette er troens første og siste og sikreste livstegn...Se nå her på troens enkle, men tydelige livstegn: Den ser sin nød, den innrømmer sin hjelpeløshet, går til Jesus og sier ham akkurat så ille det er fatt og legger sin sak i Jesu hånd. Og nå kan du og jeg si oss selv hvor mye tro vi må ha for å be. Vi har tro nok, når vi vender oss til Jesus i vår hjelpeløshet.»

John fotograferer.

Ikonene i det ortodokse kapellet Fotini ved Lia gård:

Bønn.

Bønn sier Ole Hallesby er «å lukke Jesus inn» Bønn er å slippe Jesus inn i våre liv og la ham få gjøre et verk i vårt indre. Enten vi kjenner at livet går på skinner eller vi sliter kan vi alle slippe Jesus inn. Bønn er med andre ord ikke avhengig av at vi føler oss på topp, vi kan be uansett hvordan vi føler at våre liv er. Faktisk er det å be det beste vi kan gjøre når vi sliter. Ole Hallesby sier i boken «Fra bønnenes verden: «Bønn er ikke mer innviklet enn å lukke Jesus inn til vår nød. Bønn er å gi Jesus adgang til å bruke sin kraft på vår nød. Bønn er å gi Jesus adgang til å forherlige sitt navn på vår nød. Bønnens resultat avhenger derfor ikke av den bedenes kraft. Det er ikke hans intense vilje eller hans brennende følelse eller hans klare gjennomtenkning av bønneemnet som er betingelsen for bønnhørelse.» Ofte så kobler vi sammen bønnhørelse med hva vi føler når vi ber. Om vi føler Guds nærvær så tror vi at vi er blitt bønnhørt, mens om vi ikke føler noe så tror vi at Gud ikke har hørt vår bønn. Ole Hallesby som vi har sett, avviser en slik tilnærming til bønnen. Å bli bønnhørt avhenger ikke av våre følelser eller vår intensitet i bønnen, men det avhenger av Jesus og hans kraft. Ole Hallesby sier: «Derfor innrettet han(Gud) bønnen slik at den mest kraftløse kan bruke den. For å be er bare å lukke opp for Jesus. Og det kreves ingen kraft. Det er bare et spørsmål om vår vilje. Vil vi ha Jesus inn til vår nød? Det er bønnens store hovedsak.»

John fotograferer.

Inne i det ortodokse kapellet Fotini ved Lia gård

John fotograferer.

Tone foran det ortodokse kapellet Fotini ved Lia gård:

John fotograferer

Fra Lia gård:

Livets omskiftelighet.

Mitt liv har vært vanskelig, men det har også vært rikt og meningsfullt. Jeg hadde en vanskelig oppvekst som nok har vært grunnlaget for min angstlidelse samtidig som jeg nok også var et følsomt barn, noe som nok også har gjort meg disponert for angst. Men livet mitt er ikke bare angsten, selv om den med jevne mellomrom har besøkt meg i livet, og selv om den nå er å regne som kronisk. Jeg har også fått oppleve mange gleder i livet. Jeg har blant annet virket som forkynner i en periode av mitt liv, jeg har drevet med hundekjøring og jeg har virket som kunstner, i tillegg til at jeg har jobbet i helsevesenet. I de senere årene ha jeg drevet bloggen min og skrevet dikt. Det er mye å være takknemlig for. Gjennom alle disse fasene av mitt liv har troen på Jesus vært en bærebjelke i mitt liv som har båret meg gjennom både gode og vonde dager. Det har ikke alltid vært slik at jeg kunne føle Guds nærvær. Noen ganger har han vært fjern, men troen på Jesus har alltid vært der.

Livet består av mange faser, vi er barn, ungdom voksne og gamle. Alle livets faser er forskjellige og har sine styrker og svakheter. Vi kan opplever tider med sykdom og tider med god helse. Noen ganger gjør sykdom at vi mister det som har betydd mye for oss, og når vi gjenvinner vår helse så går vi inn i en nyorienteringsfase. Noen ganger blir sykdommen kronisk og setter klare begrensinger for våre liv, og vi må innrette våre liv deretter. Uansett hvor vi er i livet så er det en fase vi er i, det er ikke der vi vil være bestandig . Livet vil forandre seg. Når barna blir voksne og ikke lenger er avhengig av deg slik de var da de var små, så opplever vi kanskje foreldre som blir demente og blir mer og mer avhengig av deg for å orientere seg i hverdagen. Uansett hvor vi er i livet så må vi ta imot det som kommer, men vi behøver ikke å møte livet alene, Jesus går med oss gjennom alle livets omskifteligheter, og står klar til å møte oss også når vi går inn i livets siste fase, døden.

John tegner og maler.

Her har jeg kopiert en tegning av Henri De Toulouse-Lautrec:

Johns poetiske hjørne.

Tåken driver

melankolsk

mellom trærne

i åsen over vannet

hvor fisken vaker

og endene svømmer

med sine unger.

Alt er skapt av deg

O Gud til en harmoni

som overskrider

all fornuft og

berører oss i dypet

av våre hjerte.

Vakkert er

ditt skaperverk

John fotograferer.

Elven Flya med Bukono i bakgrunnen:

Å skrive.

Å skrive kan være terapi. Å sette ord på følelser og det som er vanskelig gjør godt. Det gjør også noe med leseren når det er skrevet ned med ekte «blod og tårer». Det åpner opp sjelen både for skriver og leser. Å skrive er spennende for du vet ikke alltid hva som kommer. Ofte kan jeg bare ha en setning i hode når jeg setter meg ned for å skrive det som blir til blogginnlegg eller dikt.

Å skrive kan være historiefortelling, særlig når vi skriver om eget liv. Det hjelper oss til å forstå vår egen historie. Hvem vi er, hvor vi kommer fra og kanskje til og med hvor vi er på veg. Kanskje flere av oss burde skrive. Det er ikke nødvendigvis noe vi må offentliggjøre, vi kan absolutt bare skrive for oss selv og for vår egen skyld. For å sette våre egne liv i perspektiv. Vi kan også skrive våre åndelige liv eller vår troshistorie. Hva har hjulpet oss i troen og hva har vært vanskelig, hva har vært rett og hva har vært feil. Hvor er vi hen i vår åndelige vandring og hvor er vi på veg.

John tegner og maler.

Her er en tegning fra tegnekurset jeg følger. De to første bildene er fra tegneprosessen. Det siste bilde er den ferdige tegningen, som jeg ikke er helt fornøyd med, men poster den alikevell:

Klassisk musikk.

Klassisk musikk er en av de store gledene i mitt liv. Nesten daglig hører jeg på musikk. Det er så mye god musikk. Musikk som gjør godt for en urolig sjel. Jeg er vokst opp med klassisk musikk rundt meg. Men for meg begynte min forkjærlighet for klassisk musikk med at jeg ble psykisk syk med angst da jeg var rundt 17-18 år gammel. Angst gjør noe med deg og en av de gode tingene som skjedde da jeg ble syk var at jeg oppdaget klassisk musikk. Noe av det første jeg oppdaget var «De fire årstidene» av Vivaldi. Og særlig satte jeg pris på «Messias» av Händel. «Skapelsen» av Haydn var også noe av det som gjorde inntrykk på meg. Den oppdaget jeg etter at den ble sendt på tv. Særlig gjorde de poetiske tekstene inntrykk på meg. Så ble jeg frelst og hørte i mange år mest på kristen musikk av forskjellig slag før jeg gjenoppdaget den klassiske musikken. Siden det har det vært en oppdagelsesreise i vakker og god klassisk musikk som har vært og er en stor velsignelse i mitt liv. Fortsatt oppdager jeg stadig «nye» komponister og vakker musikk. Oppdagelsesreisen fortsetter.