Å leve med angst.

Å leve med angst er uforutsigbart. Man vet aldri helt når angsten slår til. Derfor er det lett å isolere seg og ikke bli med på ting av frykt for at man skal få angst. Det er lett at man får angst for angsten. Jeg prøver å ikke la angsten styre mitt liv. Særlig angsten for angsten. Angsten i seg selv er ikke lett å styre. Når jeg får angst pleier jeg ofte å møte den med følgende setninger: «John du har hatt angst hundrevis av ganger før. Det er ubehagelig, men ikke farlig, og det går over.» Det er utrolig hvor effektivt det kan være. Jeg prøver å ufarliggjøre angsten slik at ikke angsten for angsten skal få styre mitt liv. En angst som er ufarliggjort er en svekket angst og en angst som ofte svinner bort.

Men hvor er så Gud midt opp i denne angsten? Når man står midt opp i et angstanfall kan Gud ofte føles fjern. Det er vanskelig å se ham, men Gud er alltid nær, det være seg om jeg føler ham eller ikke. Rom. 8.35-37sier «Hvem kan skille oss fra Guds kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd…Men i alt dette vinner vi full seier ved ham som har elsket oss». Som vi ser her er angst ingen hindring, ingenting som kan skille oss fra Guds kjærlighet, eller ta fra oss seieren i Kristus. Selv midt i angsten er vi omgitt at Guds kjærlighet og har del i Kristi seier.