Johns poetiske hjørne

Liten tid

lang tid

kort tid

dårlig tid

god tid.

Tid kan være

så mangt.

Hvordan vil jeg

at min tid skal være?

Mine tider er i din hånd.

Trygghet og risiko

Vi har et grunnleggende behov for trygghet. Skal vi takle alle forandringene som livet bringer må vi ha en grunnleggende trygghet i våre liv. Uten trygghet blir livets forandringer lett til noe vi føler som en trussel og som vi vil prøve å unngå. Er vi derimot grunnleggende trygge i vårt indre er vi i større grad i stand til å takle endringer. Per Anders Nordengen sier i boka «Når forandring ikke fryder» at vi «har behov for både trygghet og risiko. Tryggheten er til for at vi skal ha holdepunkter som bærer oss gjennom livets endringer, mens risikoen gjøre oss i stand til å møte nye utfordringer.» Den siden av oss som handler om risiko er det som hjelper oss å ta nye skritt inn i det ukjente. Det har å gjøre med vekst og endring, noe som er en grunnlegende del av livet. Nordengen sier; «Dersom vi skal bli endringsdyktige, er vi nødt til å utvide den delen av oss som handler om risiko. På samme måte som vi har behov for trygghet i tilværelsen, har vi også behov for å vokse, utvide grenser, utvikle oss, være nyskapende, nysgjerrige og kreative. Vi trenger utfordringer, spenning og risiko. Vi må ikke forbli i en stillestående trygghet, men også søke å komme videre, utvikle oss, ta sjanser og våge nye ting. Normale og sunne mennesker har behov for både trygghet og risiko. Begge deler forsterker hverandre. Sunnhet er å leve i spenningsfeltet mellom ro og bevegelse, det stabile og det foranderlige, det kontrollerende og det kreative. Både trygghet og risiko må være til stede for å ha den rette balansen i møte med livets endringer.» Det å leve med angst som er en del av mitt liv gjør at det er veldig lett å søke tryggheten og unngå risikoen, men de gangene jeg tar risikoer og gjør ting som er utenfor min komfortsone så opplever jeg ofte gleden ved å mestre det som så umulig eller vanskelig ut, og det er med på å styrke min selvfølelse. Livet er ikke noe statisk, men er i stadig forandring. Derfor trenger vi både trygghet og evnen til risiko.

Musikk som forener.

I går var jeg på konsert i Oslo Domkirke og hørte på Jordi Savall med musikk i fra Balkan. Det ble en flott musikalsk reise med mye vakker musikk. Jordi Savall evner med musikken å føye sammen det som har vært splittet og fragmentert politisk og religiøst. Med musikere fra mange forskjellige land har han et stort musikalsk repertoar å spille på. Få ting kan bringe mennesker sammen som musikken kan det. Musikk er en av de tingene som ikke opphører på jorden men som vil fortsette i himmelen og som vil forene oss i lovprisning og tilbedelse av Gud. Dermed er det ikke rart at musikk også kan forene oss på jorden. Musikken er en av Guds store velsignelser, og bringer glede, trøst og mange andre gode følelser og det er en av de store godene i en ofte splittet og fragmentert verden. Du kan finne en smakebit av Jordi Savall her.

Johns poetiske hjørne

En vandringsmann er jeg

en pilegrim på vei

til et land, langt borte

men allikevel så nær.

Jeg støtter meg

til vandringstaven,

den er god å ha

når det røyner på

i bratte motbakker.

Mist ikke motet,

målet for din vandring

bærer du med deg

i ditt hjerte.

Fellesskap og kontemplasjon

Som mennesker må vi lære oss å leve med motsetninger, ellers blir vi ikke hele mennesker. På den ene siden er vi kalt til å leve et liv i ensomhet, stillhet og kontemplasjon, på den andre siden er vi kalt til å leve i fellesskap med hverandre. Vi er alle forskjellige og har forskjellige preferanser. Dette gjør at vi lett ser motsetninger som en trussel mot vårt innerste vesen. Hvis våre preferanser er å leve i stillhet, ensomhet og kontemplasjon vil fellesskapet føles som en trussel mot det vi oppfatter som vårt innerste vesen. Hvis vi derimot henter vår styrke fra fellesskapet vil stillhet, ensomhet og kontemplasjon lett sees på som unødvendig navlebeskuelse. I stedet for at vi ser på hverandre som en trussel skulle vår forskjellighet oppmuntre og hjelpe oss til å leve med disse motsigelsen på en god måte. Den fellesskapsorienterte skulle oppmuntre og hjelpe den kontemplative til å sette pris på fellesskapet, og den kontemplative skulle oppmuntre og hjelpe den fellesskapsorientererte til å sette pris på ensomhet og stillhet. Dette betyr ikke at vi skal fornekt den vi er eller de preferansene vi har men vi skal hjelpe hverandre til å bli hele mennesker hvor både det kontemplative og fellesskapet er med å gi styrke til hverandre. David Steindl-Rast sier; «Å være sammen uten mulighet for ensomhet, er ikke sant samvær, men å leve side om side. Bare å leve side om side, er fremmedgjøring. Vi trenger tid og rom til å være alene, til å finne oss selv i ensomhet før vi kan gi oss selv til hverandre i et sant samvær» Videre sier han; «Man trenger sterke røtter i fellesskapet for å være positivt ensom når man er alene, i stedet for å være isolert. Positiv ensomhet er å være støttet av fellesskapet når man er alene.»( Esther De Waal, «Å leve med motsigelser»)

Er livet en stadig voksende tilstand av framgang og velvære?

I Bibelgruppen jeg går i leste vi nylig 3. Johannesbrev. Jeg har en Bibelutgave som heter «Bibelen Guds Ord studieutgave» hvor det står kommentarer til Bibelversene. I v. 2 i 3.Joh. står det «Du elskede! Jeg ber om at du må ha framgang i alle ting, og være ved god helse, slik som også din sjel har det godt.» I kommentaren til dette verset står det blant annet følgende; «Det viser klart at i Guds øyne er det å ha det godt og ha framgang ikke et flyktig øyeblikks fenomen, men en stadig voksende tilstand av framgang og velvære. Dette gjelder på alle områder av livet – åndelig, fysisk følelsesmessig og materielt». Jeg reagerte umiddelbart på dette. Dette er ikke annet enn klassisk trosforkynnelse som ikke tar høyde for livet og livets foranderlighet. For er det noe her i verden som er sikker så er det at livet forandrer seg og er usikkert. Det kan være sykdom, fysisk eller psykisk som rammer oss eller vi kan miste en av våre kjære og det kan være at vi må gjennom en svært krevende sorgprosses for å komme videre i livet. Eller hva med kristne som forfølges for sin tros skyld? Da blir det i mine øyne for lettvint å snakke om at livet skal være en «stadig voksende tilstand av framgang og velvære» som det står i kommentaren. I mitt liv er det i hvertfall ikke slik at livet har beveget seg i en rett linje oppover. Det har vært et liv med fremgang, men også med nedturer forårsaket av perioder med angst. Det har i perioder gått oppover, men i andre perioder nedover, og jeg tror ikke at det skyldes mangel på tro, men har å gjøre med livets omskiftelighet. Der fleste av oss vil før eller siden oppleve sykdom eller å miste noen vi er glad i . Å hevde at livet skal være en «vedvarende tilstand av framgang og velvære» gir et falskt bilde av livet vi lever her på jorden. Å leve i tro på noe slikt gjør dessuten at vi ikke er forberedt på livets vanskeligheter som før eller siden vil ramme oss. Selvfølgelig har vi lov til å be om Guds velsignelse over våre liv, men vi må også ta inn over oss at vi lever i en ufullkommen og fallen verden hvor vonde ting skjer også med gode mennesker. Rom. 8.35 og 37 sier: «Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel, angst forfølgelse, hungersnød, nakenhet far eller sverd...Men i alt dette skal vi mer enn seire ved Ham som elsker oss.»

Mammutsalg

Nå har bøkene fra årets Mammutsalg kommet. Følgende bøker har kommet i posten og burde gi noen timer med leseglede:

«En sky av ikkeviten» Anonym forfatter

«Ortodoksi» G.K. Chesterton

«Kirkefedrene» Benedikt XVI

«Hva er da et menneske-Samtaler om Jesu lignelser» Karsten Alnæs og Notto R. Thelle

«Songar» Jon Fosse

«Romeo og Julie / En midtsommernattsdrøm» William Shakespeare

«Demokrati eller islamisme» Hallgrim Berg

«Leonardo Da Vinci og hans tid» Atle Næss

«Hans Gude – En kunstnerreise» Nicolai Strøm-Olsen

"Silence"

På tirsdag var jeg og så Martin Scorseses film «Silence» om forfølgelse av kristne i Japan på 1600 tallet. Og om hvordan kristne ble torturert til de frasa seg troen eller drept om de ikke gjorde det. Det var en film som gjorde inntrykk av flere grunner. En av grunnene er at dette ikke er et fenomen som ikke eksisterer lenger. Faktisk så blir svært mange kristne forfulgt for sin tros skyld også i dag. Et annet aspekt, er hva med meg selv, hva ville jeg gjort om jeg ble utsatt for tortur eller truet med å bli drept for min tros skyld? Ville jeg holdt fast ved Jesus. Ville jeg holdt ut? Samtidig er det også en film om de som faktisk falt fra. Hva skjedde med dem? I filmen blir de kristne befalt å tråkke på et bilde av Kristus og på den måten frasi seg sin tro. Men hva som skjedde med mange av dem var at de fortsatte å tro til tross for at de ikke holdt ut torturen og at de tråkket på bilde av Kristus. En av de sterkeste scenen i filmen er avslutningscenen. Der ser vi en av de Jesuittprestene som hadde tråkket på bilde av Kristus for å unngå selv å bli torturert, men også for å forhindre at andre ble det. Han levde resten av sitt liv i Japan tilsynelatende som en frafallen, men i filmens siste scene når han er død og skal kremeres så ser vi at denne døde jesuittpresten faktisk sitter med et krusifiks i hendene. Han hadde aldri sluttet å tro til tross for at han ble tvunget til å tråkke på Kristusbilde.

Johns poetiske hjørne

Angst er som en hund

som biter deg i hjertet

og ikke vil slippe taket

slik føles det, selv om

jeg vet at angsten

går over, det gjør den alltid:

Den er som et opprørt hav

som før eller siden legger seg

slik er angsten, slik er den alltid.

Angsten er en løgner

som sier til meg at den går aldri over,

men det gjør den alltid.

Johns poetiske hjørne.

Duggvåt gress, de første strålene

fra morgensolen en junimåned

får duggdråpene til å skinne

som diamanter, som edelstener.

Skogen er stille bortsett fra

småfuglene som gir liv til

en junimorgen i skogen.

Duggen og fuglesangen

er skogens poesi.

Silence

Nå er Martin Scorseses film «Silence» som jeg tidligere har omtalt her, klar for norske kino. Filmen handler om forfølgelse av kristne i Japan på 1600 tallet og er en filmatisering av Shusaku Endos bok som på norsk har fått tittelen «Taus himmel» Du kan lese en anmeldelse av filmen her. Filmen kan sees i Oslo fra 3 mars.

Angsten og livets gleder.

Jeg lever med angst. Men jeg har lært meg å leve med den. Jeg har akseptert livet slik det er. At jeg høyst sannsynlig må leve med denne angsten resten av mitt liv. Men det betyr ikke at mitt liv ikke er rikt. Jeg har også mange gleder i mitt liv. Troen på Jesus er bærebjelken i mitt liv. Jeg har de nærmeste rundt meg som jeg setter uendelig stor pris på. Jeg kan glede meg over god musikk, litteratur og kunst. Et område som jeg har hatt stor glede av før, men som har kommet litt i bakgrunnen er det å gå tur. Jeg har dessverre hatt det slik de siste årene at jeg ofte har fått angst når jeg har gått på tur, noe som har gjort at jeg ikke har vært like mye ute i skog og mark som jeg pleide før. I mange år var det å gå tur i skogen og på fjellet en av de store gledene i mitt liv. Den lengste turen jeg har gått varte i 4 uker. Jeg startet ved Hamar og gikk over Hedemarksvidda, Ringebufjell og Rondane. Jeg startet turen i slutten av august og gikk nordover i 4 uker. Dermed så gikk jeg høsten i møte og opplevde flottere og flottere høstfarger jo lenger nord jeg kom. Den turen er en av de fineste opplevelsene i mitt liv. Jeg har et ønske om å ta tilbake denne gleden ved å være ute i naturen. Når man har angst er en av løsningene å eksponere seg for det man har angst for. I denne sammenheng innebærer det å gå på tur til tross for angsten. Kanskje vil det på sikt føre til at angsten om den ikke forsvinner, blir til å leve med også når jeg går tur i skogen. Jeg har allerede gått et par turer i det siste uten å være plaget med så mye angst som tidligere. Nå går vi våren i møte og jeg håper å kunne bruke mer tid på å gå turer i marka og å kunne glede meg over det.