Gud - et mysterium.

Bibelens Gud er på mange måter et mysterium. På den ene siden kan vi kalle ham Abba Far (Gal.4.6) og vi er kalt til felleskap med ham, på den andre siden er han fremmed. 1. Tim 6.16 sier at han er «den eneste som er udødelig, og som bor i et lys dit ingen kan komme, han som intet menneske har sett og heller ikke kan se» Kirkefedrene sa «Deus semper major» - «Gud er alltid større». Og det er slik vi må forstå det. Vi kan kjenne Gud gjennom Jesus Kristus, men Gud er alltid større en det vi kan kjenne eller forstå. Derfor er det alltid mer å oppdage hos Gud. Hvis vi forstår at Gud er alltid større, hindrer det oss i å putte Gud inn i en «teologisk boks» som vi kan kontrollere og forstå.

Torborg Aalen Leenderts sier i boka «Når glassflaten brister»: «Mye ved Gud kan vi bli fortrolig med. Men han har også en fremmed side som vi aldri kommer til rette med. Det er noe ved Gud vi aldri kan fatte. Overfor denne fremmedheten blir vår utfordring dypest sett å la Gud være Gud. Han er den Ubegrensete – og vi er begrensete mennesker. Denne fremmedheten hos Gud kan kjennes som et hinder. I stedet for å la Gud være Gud, svirrer vi rundt i spekulative og håpløse rundkjøringer i håp om å gripe ham. Vi skulle så gjerne forstått mer av hans tanker og handlinger. Vi skulle så gjerne kunne påvirke og kontrollere ham. Vi skulle så gjerne sett ham ansikt til ansikt – allerede nå…Vi har ikke «Gud i lomma» - selv om vi gjerne skulle hatt ham der. Dermed må vi gi avkall på å kontrollere ham. I stedet må vi hengi oss. Vi må leve i tillit til den Gud som stadig overrasker, og som åpenbarer seg i våre liv på uventete måter»