Å lære av hverandre

Sukk! Det er så synd når vi som kristne ikke ser lengre en vår egen nese, eller rettere sagt lengre enn vår egen personlighet. Som introverte ser vi ikke lengre enn vårt eget indre og som ekstroverte ser vi ikke lenger enn relasjoner, og alt som skal ordnes og stelles i stand i det ytre. Som intellektuelle kristne så avviser vi all mystikk, som mystikere ser vi bort fra det å forsvare troen intellektuelt. Tenk om vi heller kunne lære av hverandre, og se det gode som vi har å gi hverandre. Jeg mener ikke at vi må være fullstendig enig med alle andre, men vi kan se etter det gode hos hverandre i stedet for å fordømme og mistenkeliggjøre hverandre. Bibelen lærer oss at vi alle er forskjellige og har forskjellige nådegaver. Vi er lemmer på Kristi legeme, med forskjellige funksjoner og oppgaver. Vi ser forskjellig, og vi har alle våre blindsoner, og det er nettopp derfor at vi trenger å være ydmyke nok til å innse at vi har noe å lære av hverandre. Ja vi trenger hverandre og vi trenger ofte den korrigering vi kan få gjennom andre som kanskje har en litt annen tilnærming til ting enn det vi selv har.