Skapelsen, fallet og forsoningen

Ofte som kristne har vi som utgangspunkt at vi er syndige mennesker som trenger frelse. På mange måter er jo det riktig, men ved ha et slikt utgangspunkt mister vi en vesentlig detalj. Nemlig at vi i utgangspunktet var skapt av Gud i Guds bilde, og når Gud har skapt mennesket så sier han om det at det var «overmåte godt». Dette er vårt egentlige utgangspunkt. Det var der det hele startet, med at Gud skapte oss og det var overmåte godt. Mennesket var godt og det var skapt med en verdighet som overgikk alt annet i Guds skaperverk. Salme 8.5-7 sier om mennesket at «hva er da et menneske, siden du kommer det i hu, et menneskebarn, siden du tar deg av det? Du gjorde ham lite ringere enn Gud og kronet ham med ære og herlighet. Du gjorde ham til herre over dine henders verk, alt la du under hans føtter...» Dette setter mennesket i et helt annet perspektiv. Det står over alt det andre som Gud har skapt det har en verdighet som Gud understreker ved å si at mennesket er «lite ringere enn Gud», og herre over alt Gud har skapt. Dette er slik Gud skapte menneske. Desto mer tragisk blir det da at mennesket velger å vende seg bort fra Gud og slipper synden inn i sitt liv. Fallet blir desto større i og med at mennesket hadde en slik opphøyd stilling i Guds skaperverk. men det er uansett viktig å få med seg den verdighet som mennesket i utgangspunktet hadde. Guds plan ved å sende Jesus for å bære våre synder og dø for oss på var at han ønsket å gi mennesket tilbake den verdighet og godhet som vi hadd før syndefallet. Dette vil ikke bli fullbyrdet fullt og helt før i oppstandelsen når vi får en ny herlighetskropp, men allerede nå har vi fått del i Guds natur og har gjennom tro kommet inn i et fellesskap med Gud.

Ved å ha som utgangspunkt at vi er elendige syndere som trenger frelse så gir vi mennesker et feil inntrykk av hva det vil si å være menneske. Ved derimot å fremheve menneskets opprinnelige godhet og verdighet, så setter vi fallet og syndens inntog i menneskets liv i et helt annet perspektiv. Det er interessant å merke seg at Paulus brukte dette utgangspunkt når han skulle forkynne evangeliet for grekere på Areopagos. Han begynner med å understreke Gud som skaper hans sier «Gud, han som skapte verden og alt som er i den, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer som er reist av menneskehender.»(Ap.gj.17.24) Videre så understreker han menneskets storhet, godhet og verdighet som det ypperste av Guds skaperverk: «For det er i ham vi lever beveger oss og er til, som også noen av deres diktere sier: «For vi er hans slekt» (Ap.gj.17.28) Paulus understreker vårt slektskap med Gud og setter dermed mennesket i en høy stilling i skaperverket og understreker vår verdighet og godhet. Først etter å ha hatt dette som utgangspunkt beveger Paulus seg videre og begynner å forkynne om omvendelse og at Gud en gang skal dømme verden. Han sier: «Disse uvitenhetens tider har Gud båret over med, men nå befaler han alle mennesker hvor de enn er at de må vende om. For han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet, og til dette har han bestemt en mann. Dette har han gjort troverdig ved å oppreise ham fra de døde.»(Ap.gj.17.30.31)

Det vi trenger å forkynne er skapelsen, fallet og forsoningen, i den rekkefølge. Det som lett skjer er at man overfokuserer på en av disse sidene av evangeliet, og da på bekostning av de andre. Ved for eksempel å overfokusere på synden og fallet kan man få som resultat at man mister synes av menneskets storhet og verdighet. Hvis man derimot bare forkynner skapelsen,og menneskets storhet og verdighet mister man synet av at vårt behov for frelse. Ved å overfokusere på forsoningen kan vi havne i kristen perfeksjonisme hvor man tror at vi har fullkommen seier allerede i dette livet. Ved å forkynne både skapelse ,fallet og forsoningen ser vi ting i perspektiv og dette kan hjelpe oss å leve et balansert kristenliv.