Tale er sølv men taushet er gull.

Jeg leser for tiden «The sayings of the desert fathers.» og når jeg leste i dag kom jeg over noe som abba Arsenius sa til sine disipler. Han sa «Jeg har ofte omvendt meg for ting jeg har sagt, men aldri for å ha vært stille.» Våre ord har større betydning enn vi tror. I Jak.3.2 leser vi «Alle feiler vi ofte. Den som ikke forgår seg med sine ord er en fullkommen man. I stand til å holde hele kroppen i tømme.» Vi bruker uendelig av tid med prat, men veldig liten tid til å være stille. Videre leser vi Jakob 1.19 at vi skal «være snar til å høre, men sen til å tale.» Med andre ord burde stillhet være noe som preger oss og våre liv En annen av ørkenfedrene, Pambo sa også noe minneverdig da en patriark kom og ba ham si noe oppbyggelig hvor på Pambo svarer til sine tilhengere «Hvis han ikke blir oppbygd av min taushet, vil han ikke bli oppbygd av min tale»