Hjelpeløshet og tro.

Når det gjelder bønn så skriver Ole Hallesby i sin bok «Fra bønnens verden» at «Bønn er noe som går dypere enn alle våre ord. Den finnes i sjelen, før vi får formet den i ord. Og den ligger igjen i sjelen når bønnens siste ord er gått over våre lepper. Bønn er en beskaffenhet ved vårt hjerte, en sinnstilstand.» Hallesby nevner to sider av det han oppfatter som bønn og bønnens innerste vesen. Det ene er hjelpeløshet. Han mener at kun den som er i en posisjon av hjelpeløshet kan be. Han sier om hjelpeløshet at «Det er visst både det første og det sikreste kjennetegnet på det bedene sinn. Så vidt jeg forstår, er bønnen egentlig innrettet bare for de hjelpeløse...Bønn og hjelpeløshet hører uløselig sammen. Det er visst bare den hjelpeløse som kan be.»

Den andre siden av bønnen som Hallesby nevner er tro. Hjelpeløshet alene er ikke nok til at det kan kalles bønn, vi trenger også tro. Men her er det mange av oss føler at vi kommer til kort. Vi tviler eller vi føler at vi ikke har tro nok. Men Hallesby sier at «Du har mer tro enn du aner. Du har tro nok til å be, ja tro nok til å bli bønnhørt...Troens art er å komme til Kristus. Dette er troens første og siste og sikreste livstegn...Se nå her på troens enkle, men tydelige livstegn: Den ser sin nød, den innrømmer sin hjelpeløshet, går til Jesus og sier ham akkurat så ille det er fatt og legger sin sak i Jesu hånd. Og nå kan du og jeg si oss selv hvor mye tro vi må ha for å be. Vi har tro nok, når vi vender oss til Jesus i vår hjelpeløshet.»