Stålis under føttene,
slik føles det når alt går godt,
men alt for ofte føler vi oss
på tynn is.
Livet er skjørt og sårbart,
hvor lenge skal jeg få leve,
når rammer katastrofen meg?
Vi ser det treffer dem som er rundt
oss.
Kreft, hjerteinfarkt og hjerneslag
og alle slags katastrofer.
Ofte føler jeg meg heldig,
jeg har bare angst,
og angsten tar ikke livet av deg
selv om den noen ganger kan føles slik.
I alle ting som skjer vil jeg kun
gjøre en ting, og det er
å hvile i min Faders armer,
mine tider er i hans hånd.
Godt skrevet! I disse tider hvor livet føles så altfor godt og fint, hender det at jeg tenker "hvor lenge vil livet smile slik til meg, når snur det?". Min løsning er å slå tanken vekk så snart som mulig, og heller nyte det gode mens jeg kan. Så får jeg det mye bedre i en gode tiden og jeg slipper å bekymre meg før det er nødvendig. =)
SvarSlett