En samtalepartner.

Å ha noen å snakke med om problemer er en velsignelse. Det kan være for eksempel en ektefelle, venn, prest eller psykolog. Det er ikke sikkert det spiller så stor rolle hvem du snakker med, det viktigste er kanskje at du blir lyttet til. Helge Svare sier følgende i boka «Den god samtalen»: «Renessansefilosofen Francis Bacon...anbefaler oss å finne en venn å snakke med når vi har problemer. Vi skal snakke med vennen, ikke for å få råd, men på grunn av den klargjørende virkningen som ligger i selve det å tale mens noen lytter. Ved at man får satt ord på det som er uklart, får man ryddet og sortert tankene. Han skriver: «Det er som om man gjennom talen kaster tankene sine ut foran seg, slik at man bedre ser dem, slik mønsteret på et teppe først blir synlig når man ruller det ut på gulvet. Derfor er en times samtale med en god venn bedre enn en hel dag med grubling på egen hånd.» Det er noe med det å få distanse til sine egne tanker som kan løse opp i indre floker Vi ser ting i perspektiv. Dermed blir det kanskje ikke så viktig hvem vi snakker med så lenge det er en som vi har tillit til og som kan lytte oppmerksomt. Når vi selv gir sjelesorg skal vi kanskje ikke være alt for snar med å komme med masse gode råd, men heller gi tid til den vi gir sjelesorgen til å snakke ut om det som plager vedkommende og heller hjelpe ham å sette ord på det som er vanskelig. Jeg mener ikke at vi som sjelesørgere ikke skal komme med innspill, men at kanskje hovedfokuset bør være at den vi gir sjelesorg skal få mulighet til å sette ord på og snakke ut om det vanskelige.