Kronisk sykdom

I dag leste jeg noe i en blogg som traff meg. Jeg tenkte umiddelbart at dette er sant, slik er det. Det jeg leste var følgende: «Husk at en kroniker stort sett ikke later som de er syke. De later som de er friske.» Når man er kroniske syk og treffer andre går man ikke rundt å akker seg fordi man er syk, nei man setter heller på masken og prøver å fremstå som frisk. Det de andre ikke ser er de gangene man er utslått av sykdommen, da prøver man gjerne å gjemme seg bort. Å være kronisk syk er derfor en ganske ensom affære fordi man så ofte er alene med sykdommen. Å skrive en blogg om hvordan det er å ha kronisk angst er for meg en måte å gi angsten et ansikt, og fortelle at alt ikke er bra hele tiden, tvertimot. Det er å ta av seg masken og blottlegge noe av det mest sårbare i sitt liv. Samtidig er denne måten å blottlegge seg selv på å ufarliggjøre for meg selv det å ha angst. Å sette ord på det vanskelige er en hjelp til å distansere meg fra angsten, å se den litt på avstand noe som kan gjøre den litt lettere å bære. Bloggen jeg leste i dag og som jeg har referert til kan du lese her.