Ydmykhet.

Ydmykhet er veien å gå for å møte Gud i bønnen. Vi trenger stadig å ydmyke oss under Guds mektige hånd, først da er i i en posisjon hvor han kan gjøre det vi ikke kan gjøre selv; å løfte oss opp. Teresa av Avila sier i «Boken om mitt liv» at «Hva jeg har forstått, er at bønnens hele fundament må hvile på ydmykhet, for hvor lavere en sjel bøyer seg i bønn, jo høyere opp lar Gud den stige. Jeg kan ikke huske at Gud har gitt meg noen virkelig stor nådegave...uten at jeg har vært sønderknust i bevisstheten om min egen elendighet» All fremgang i bønn er et resultat av Guds nåde, og Guds nåde er kun tilgjengelig for de som ydmyker seg for Gud. Jak.4. 6 sier at «Gud står de stolte imot men de ydmyke gir han nåde» Vi trenger å erkjenne vår svakhet og tilkortkommenhet og vår avhengighet av Gud¨og at det er som Jesus sier i Joh.15.5 at «uten meg kan dere intet gjøre.» Men er ikke dette elendighetsteologi hvor man svartmaler vår menneskelige tilværelse ut av alle proposjoner? Ikke ifølge Bibelen. Jak. 4.8-10 maler følgende bilde av hva det innebærer å være en kristen som blir løftet opp av Gud; «Gjør hendene rene dere syndere, rens hjertene dere som har et delt sinn! Klag og sorg bryt ut i gråt! La latteren bli til jammer og gleden til sorg. Ydmyk dere for Herren, så skal han opphøye dere.» Dette er kraftig tale i et av NTs skrifter. Her legges ikke noe imellom. Men dette er faktisk befriende. Noen ganger blir vi slitne av å be rett og slett fordi vi holder på å strever i vår egen kraft. Det beste vi kan gjøre da og det som er mest befriende, er nettopp å ydmyke seg for Gud. Der hos ham kan vil legge fra oss vårt eget strev og ydmyke oss. Og ta imot hans nåde og hvile i den.