Fellesskap og kontemplasjon

Som mennesker må vi lære oss å leve med motsetninger, ellers blir vi ikke hele mennesker. På den ene siden er vi kalt til å leve et liv i ensomhet, stillhet og kontemplasjon, på den andre siden er vi kalt til å leve i fellesskap med hverandre. Vi er alle forskjellige og har forskjellige preferanser. Dette gjør at vi lett ser motsetninger som en trussel mot vårt innerste vesen. Hvis våre preferanser er å leve i stillhet, ensomhet og kontemplasjon vil fellesskapet føles som en trussel mot det vi oppfatter som vårt innerste vesen. Hvis vi derimot henter vår styrke fra fellesskapet vil stillhet, ensomhet og kontemplasjon lett sees på som unødvendig navlebeskuelse. I stedet for at vi ser på hverandre som en trussel skulle vår forskjellighet oppmuntre og hjelpe oss til å leve med disse motsigelsen på en god måte. Den fellesskapsorienterte skulle oppmuntre og hjelpe den kontemplative til å sette pris på fellesskapet, og den kontemplative skulle oppmuntre og hjelpe den fellesskapsorientererte til å sette pris på ensomhet og stillhet. Dette betyr ikke at vi skal fornekt den vi er eller de preferansene vi har men vi skal hjelpe hverandre til å bli hele mennesker hvor både det kontemplative og fellesskapet er med å gi styrke til hverandre. David Steindl-Rast sier; «Å være sammen uten mulighet for ensomhet, er ikke sant samvær, men å leve side om side. Bare å leve side om side, er fremmedgjøring. Vi trenger tid og rom til å være alene, til å finne oss selv i ensomhet før vi kan gi oss selv til hverandre i et sant samvær» Videre sier han; «Man trenger sterke røtter i fellesskapet for å være positivt ensom når man er alene, i stedet for å være isolert. Positiv ensomhet er å være støttet av fellesskapet når man er alene.»( Esther De Waal, «Å leve med motsigelser»)