Åndelig vekst

Fortvilelsen kan noen ganger ta meg. Jeg lengter så inderlig etter Guds nærvær, men føler noen ganger at jeg er mer kjent med hans fravær enn hans nærvær. Jeg lengter etter få oppleve Gud. Men er også smertelig klar over at det å søke opplevelser og følelser ikke er en farbar vei å gå. Men det kan smerte å gå i naken tro. Jeg skulle så inderlig ønske å se noen fremgang i mitt åndelige liv, og synes selv at jeg ser lite av det. Men åndelig fremgang er ikke noe jeg først og fremst ser og kan observere i eget liv, det er andre som merker denne fremgangen. Vi er som et tre som bærer frukt. Frukten er ikke til for oss selv men for de rundt oss. Moder Teresa er et godt eksempel. Selv opplevde hun sitt liv som et åndelig mørke gjennom mange år, Men de rundt henne fikk glede av den frukten hun bar og som kom til utrykk som kjærlighet og omsorg for de fattigste av de fattige. Vår vekst og forvandling som kristne gir seg ikke utrykk i en følelse at mer og mer åndelig kraft, men i voksende kjærlighet som vi ikke er klar over selv,men som merkes av de rundt oss. Hilde Sanden-Bjønness sier i boka «Bakenfor ord og tanke» at «Transformasjonen handler om at den sammenheng og forbindelse jeg står i, blir merkbar, ikke først og fremst for meg selv, men for andre...Gud lever gjennom oss med en kraft som er skjult. Ofte så oppleves denne kraften tilsynelatende som svakhet, fordi det er dette vi kan tåle og det er dette som verden rundt kan forholde seg til. «Når jeg er svak, da er jeg sterk» sier Paulus i 2. Korinter 12,10b. Når vi oppdager styrken i vår egen svakhet, skjønner vi lettere at det er flere energikilder i oss enn det vi selv kan produsere. Det viktigste som overføres fra Gud til oss mennesker er nemlig ikke kraftstyrken. Det vill fort ha ført oss på avveier. Da kunne vi «brukt» Gud som et stimuleringsmiddel eller et blod-dop for å få overnaturlige krefter. Det viktigste er at Guds sinnelag slik vi kunne se det i Jesus overføres gjennom oss til andre.»