I dag er det verdensdagen for psykisk helse, hvor fokuset
settes på denne viktige siden av våre liv. Vi har alle en psykisk helse, og
ifølge folkehelseinstituttet vil mellom 30 og 50 prosent av oss få en psykisk
lidelse i løpet av livet. Dette berører med andre ord svært mange av oss.
Åpenhet rundt, og kunnskap om psykiske lidelser er derfor viktig, ikke minst
fordi det er mange som ikke søker hjelp. Et annet problem er for de som faktisk
søker hjelp, og som oppdager at det ikke er hjelp å få på DPS før du er mer
eller mindre suicidal. Dette er dessverre realiteten for mange psykisk syke i
Norge i dag.
For mange av oss som sliter med angst slik jeg selv gjør, er
det heller ikke sikkert at hjelp hos psykolog gir den beste hjelpen. En time i
uken hos psykolog er ofte ikke nok for å bli hjulpet selv om det selvfølgelig
er bra å få noen å snakke med om det som er vondt og vanskelig. Når det gjelder
angst så er det ofte behov for eksponeringstrening, hvor du eksponeres for det
du har angst for. Dette fører til at angsten minker på sikt, og gjør at du kan
leve et mer normalt liv. Psykologen har som regel ikke mulighet til å bli med
deg ut der livet leves og hjelpe deg rent praktisk med eksponeringstrening. Og
å drive eksponeringstrening på egen hånd oppleves ofte som svært tøft, fordi
det på kort sikt øker angsten. Personlig fikk jeg mer hjelp av folk fra miljøarbeidertjenesten
i kommunen, som ikke bare oppmuntret meg til å drive eksponeringstrening, men
som også var med meg under eksponeringen.
Årets kampanjenavn for verdensdagen for psykisk helse er «Se
hverandre – kast maska!». Det synes jeg er et godt råd uansett hvordan det står
til med vår psykiske helse. I den
forbindelse har jeg skrevet følgende dikt:
Maskene faller,
barnets ansikt åpenbares.
Det sårbare barnet.
Maskene faller,
sårene åpenbares.
Gi dine sår luft
Maskene faller -
Som å kaste seg ut
i det store intet.
Maskene faller.
Slik at vi kan se,
hverandre
slik som vi virkelig er,
ikke slik vi skulle
ønske vi var.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar