Montanus.

Montanus var en vranglærer som virket rundt 156 e. Kr « Montanus følte at kirken…holdt på å falle tilbake til verdslighet, og prøvde å kalle den tilbake til sin første kjærlighet ved å vektlegge Den Hellige Ånds direkte ledelse.»(«Heresies» Harold O. J. Brown).

 I motsetning til Marcion hadde han i utgangspunktet en ganske ortodoks teologi. Marcion som hadde Paulus som utgangspunkt, var en «fundamentalist» som holdt seg til et utvalg av autorative tekster, Montanus derimot som hadde Johannes som utgangspunkt var en «karismatiker» som mente at han fikk direkte åpenbaringer av Den Hellige Ånd. Problemet til Montanus var at han gikk utover det som var skrevet. Der Marcion tok feil ved å fjerne GT og deler av NT, tok Montanus feil ved å legge til det som var skrevet.

«Influert av Johannesevangeliets beskrivelse av hvordan Jesus skulle sende Den Hellige Ånd, erklærte Montanus at han var talsmann for Den Hellige Ånd.» («Encyclopedia of Heresies and Heretics», Chas S. Clifton) Montanus og hans to kvinnelige disipler Maximilla og Prisca kom i ekstase og profeterte. De trodde at de levde i de siste dager og at Jesus snart ville komme igjen. De bad sine etterfølgere å ikke gifte seg og gikk så langt som å be gifte par om å skille seg.  «Men som så mange profetiske grupper siden, opplevde Monatistene at Jesu andre komme ikke gikk i oppfyllelse som de hadde forutsett, alikevel var de fortsatt overbevist om at de levde i de siste dager.» («Encyclopedia of Heresies and Heretics», Chas S. Clifton)  Men deres misbruk av de profetiske gaver gjorde «at de karismatiske gavene kom i vanry i lang tid fremover» (Wikipedia)

Som med Marcion har vi også her noe å lære av Montanus feil. Først og fremst som det står i 1. Kor 4.6 «Brødre, nå har jeg brukt meg selv og Apollos som eksempel, for at dere kan lære ikke å gå ut over det som er skrevet» All profetisk tale må tåle å bli prøvet på Guds Ord. 1Kor 14.29 sier at «To eller tre kan tale profetisk, og de andre skal prøve det de sier»