Den apostoliske trosbekjennelse

I mitt forrige blogginnlegg har jeg tatt for meg trosbekjennelsenes sentrale plass i den tidlige kirke. Jeg tenkte at her skulle vi se litt nærmere på den trosbekjennelsen som benyttes i Den norske kirke  og historien bak denne bekjennelse som også kalles den apostoliske bekjennelse. La oss begynne med å se på denne bekjennelse som de fleste av oss har et visst kjennskap til:

Jeg tror på Gud

Fader den allmektige

Himmelen og jordens skaper,

Jeg tror på Jesus Kristus,

Guds enbårne sønn, vår Herre,

som ble unnfanget ved den Hellige Ånd,

født av jomfru Maria,

pint under Pontus Pilatus,

korsfestet,

død og begravet,

for ned til dødsriket,

sto opp fra de døde

tredje dag,

for opp til himmelen,

sitter ved Guds, den allmektige

Faders høyre hånd,

Skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde.

Jeg tror på Den Hellige Ånd,

En hellig, allmen kirke,

de helliges samfunn,

syndenes forlatelse,

legemets oppstandelse

og det evige liv.

Denne bekjennelse er en bekjennelse som vi finner i den vestlige kirke. Til tross for tittelen «Den apostoliske trosbekjennelse» kan den ikke spores i sin nåværende form lenger tilbake enn rundt 700 tallet e.Kr. Før denne tid har det eksister en hel «familie» av trosbekjennelser. Vi har for eksempel den italienske typen, den nordafrikanske og den sydfranske typen. Det er den sydfranske typen som ligner mest på den apostoliske bekjennelse. Til tross for at de er forskjellig sier Oskar Skarsaune i boken «Troens ord» at «de åpenbart er variasjoner over en felles «grunntekst»; slektskapet mellom dem er så stort at det er en nødvendig slutning.» Videre sier han at «om vi hadde trukket inn flere bekjennelsestekster fra 300- til 600 tallet og fra flere kirkeprovinser (Spania og Balkan), hadde dette bildet bare blitt bekreftet. Vi står overfor et mangfold av nært beslektede tekster som ikke først og fremst er avhengige av hverandre, men av en felles «grunntekst»».

Rufus skrev i ca 404 en bok hvor han gjør rede for den bekjennelse som var i bruk i Roma og som var svært lik den italienske bekjennelsen. Oskar Skaraune sier; «Roma-menighetens bekjennelse synes altså virkelig å være den «grunntekst» de andre bekjennelsene bygger på og som vi nesten eksakt kunne rekonstruere som deres «felles multiplum»».

Språkeksperter anseer i følge Skarsaune at den gammelromerske bekjennelsen som den ble kalt, opprinnelig var skrevet på gresk, og dermed stammet fra den tiden gresk var gudstjenestespråk i Romas menighet. På grunnlag av dette ansees den gammelromerske bekjennelse å ha blitt formulert så tidlig som på 200-tallet. Den apostoliske trosbekjennelse har med andre ord et svært gammelt opphav.