Sider fra min troshistorie. Del 2

Men Gud er nådig og god, selv om jeg ikke kunne lese Bibelen lenger eller søke Gud i bønn ledet han meg inn i et nært forhold til naturen. Jeg begynte gå turer i skogen og opplevde hvordan Gud møtte meg og begynte å lege mine sår i naturen. Gud er så mye større enn vi tror og kan møte oss på måter vi ikke hadde tenkt på. Gradvis opplevde jeg hvordan angsten avtok og jeg ble så godt som bra igjen. Mitt forhold til naturen kulminerte med en 4 uker lang tur hvor jeg gikk alene sammen med en av våre hunder fra Hamar til Rondane. Det var en fantastisk opplevelse å gå i ensomhet i Gud frie natur over en 4 ukers periode. Når jeg kom hjem hadde naturens ro og stillhet flyttet inn i mitt indre. Men den indre roen varte ikke så lenge, etter noen uker hjemme så hadde livet jag og mas gjort sitt til at den indre roen forsvant.

Noen måneder senere skulle livet igjen bli vanskelig. På nytt dukket angsten opp og gjorde sitt inntog i mitt liv, og det skulle ta et år før jeg igjen var på bena. I løpet av dette året mistet jeg gnisten til å gå på tur som hadde gitt meg så mye. I stedet skulle jeg få oppdage nye sider ved meg selv, sider jeg ikke visste at jeg hadde. På et loppemarked kom jeg over en bok som inneholdt et tegnekurs. Jeg kjøpte den og begynte å følge dette tegnekurset. Etter en stund oppdaget jeg at dette lå for meg, og tegningene ble bedre enn jeg noen gang hadde forventet meg. Jeg begynte også å male med akryl og oljemaling og deltok etterhvert på flere utstillinger. På ny hadde Gud gitt meg mening og innehold i livet når angsten hadde tatt det jeg før var glad i. Samtidig begynte jeg gradvis å kunne nærme meg Gud igjen i ordet og i bønn selv om min tilbøylighet til skrupuløsitet( en overfølsom samvittighet) ofte kunne gjøre mitt Gudsliv vanskelig.

I 2008 fikk jeg på nytt besøk angsten, og denne gangen tok den ikke slutt. Selv om jeg i dag er langt fra der jeg var på det verste så er angsten blitt en følgesvenn jeg ikke liker, men som jeg bare har måttet akseptere at er der. Denne gangen mistet jeg gnisten til å tegne og male og angsten preget og preger mitt daglige liv, og på det verste ble det igjen vanskelig å nærme seg Gud, men i dag så har jeg på nytt funnet gleden av å søke Gud i bønn og Ordet. Ringen er på en måte sluttet, selv om jeg i dag har en helt annen tilnærming til det åndelige livet enn jeg hadde da jeg ble ble en kristen i 1982. I det siste har jeg på nytt tatt opp tegningen som har ligget brakk i flere år. Jeg setter også pris på en tur i skogen igjen selv om verken tegningen eller turen har den plass i mitt liv som den hadde for en del år siden.

Jeg opplever at Gud og hans ord på nytt har blitt mitt fundament men på en annen måte enn jeg hadde det da jeg var en del av trosbevegelsen. Jeg setter nå uendelig pris på stillheten og opplever å møte Gud der. Jeg har funnet en kilde til glede og fred i den stille ordløse bønn. Jeg har akseptert at jeg har en angstlidelse jeg antagelig aldri blir kvitt,men i stedet for å gjemme den bort eller forsøke å tro og bekjenne den bort slik jeg prøvde da jeg var en del av trosbevegelsen bringer jeg den nå til Gud sammen med hele meg med alle mine svake og sterke sider. Jeg er ikke lenger så redd for mine svakheter, fordi de er i Herrens hender.

Er så alle mine problemer løst eller blitt borte? Nei på ingen måte angsten er der fortsatt og dukker stadig opp og gjør livet vanskelig for meg, men jeg er ikke så redd for den lenger slik jeg var før Mitt forhold til den er annerledes enn for noen år siden. Den kan være like vanskelig å forholde seg til når den dukker opp, men jeg er ikke alene, jeg er båret at en uendelig god og stor Far i himmelen.