Inn i stillhetens landskap

Vår verden er full av ord. Det snakkes og skrives ustanselig, derfor virker det kanskje rart i våre dager å skulle snakke om stillhet. Men er det noe som er mangelvare i vår verden så er det stillhet og ettertanke  Også vår kristne tradisjon er full av ord, vi hører preken etter preken og vi leser bok etter bok og våre bønner er fulle av ord. Vi er kanskje redd for stillheten. For der dukker kanskje opp ting vi helst prøver å unngå, ting vi presser ut av bevisstheten med alle våre ord og vår aktiviteter. I stillheten møter vi vår egen angst, det ubehagelige og det uerkjente, derfor unngår vi stillheten og døyver den med ord og aktiviteter.

Men i stillheten møter vi ikke bare oss selv, vi møter også Gud. Derfor er det ikke farlig å gå inn i stillheten selv om det kan føles slik. Vi trenger å vite at det som dukker opp i stillheten er ting vi kan bringe fram for Gud. Det ubehagelig, vår dårlige samvittighet og vår angst er alle ting som vi kan bringe fram for Gud Skal vi finne virkelig fred er dette veien å gå. Ofte så har vi et feilaktig forhold til våre svakheter. Vi kan møte dem på forskjellige måter; vi kan late som de ikke finnes eller vi kan prøve gjemme dem bort. Vi kan til og med prøve å bli kvitt dem gjennom bønn og Bibellesning. Trosbevegelsen var en sammenheng som prøvde nettopp det, der skulle vi bli kvitt våre svakheter ved å bekjenne Guds ord. Men våre svakheter kan ikke bekjennes bort. De må først og fremst erkjennes og aksepteres, for deretter å bringes fram for Gud i bønn. Stillheten kan hjelpe oss til å bli klar over de sidene av oss som vi ikke har forsonet oss med. Det uerkjente som vi ikke har aksepter og forsonet oss med blir ikke borte bare fordi vi later som om det ikke er der, det følge oss og påvirker våre liv på forskjellige måter.

For å bli hele mennesker må hele vårt liv bringer fram fram Gud, ikke bare det vi opplever som våre akseptable sider, men også det i opplever som våre uakseptable sider Våre svake og uakseptable sider er bare farlige for oss så lenge vi prøver å døyve dem på forskjellige måter, for eksempel gjennom ord og aktiviteter. Allerede for over hundre år siden skrev Fritjof Nansen i boka «Friluftsliv». «Med de stadig hurtige samferdsels-midler, øker tempoet uhyggelig. Før tok en ny mote år om å nå oss, nå tar den så mange dager eller timer, og uten stans skifter det...Hvor skal det ende? Uten ro til smeltning av de nye inntrykk, til selvfordypning kan vel intet menneske utvikle seg. Men når kommer roen til det i det moderne samfunn. Nye inntrykk yngler ustanselig fortere, vi får nå fler på en dag enn vi før fikk på måneder og år,de mylrer inn med telegraf, med aviser, med telefon» Jeg lurer på hva Nansen hadde sagt om han hadde opplevd dagens samfunn. I våre dager fylles tiden opp med smartelefoner, internett, facebook, sms eller snapchat og hva det måtte være av sosiale medier. Til og med i vårt møte med naturen skal våre aktiviteter gi adrinalinkikk. I naturen hvor vi har en mulighet til å møte stillheten, døyver vi den med forskjellige former for actionfylte aktiviteter. Å gå inn i stillheten er motkultur. Det står i opposisjon til hele vårt samfunn, og nettopp derfor er det så vanskelig å finne rom for den i vårt daglige liv. Tven står på hele kvelden og fyller vår med ord og skiftende bilder. Hvordan skal vi finne plass og overskudd i vår hverdag til stillhet?

Det som er viktig å understreke er at å gå inn i stillhet er ikke noe som nødvendigvis tar mye tid. Da jeg begynte å gå inn i stillhet, satte jeg klokka til å ringe etter ti minutter. Jeg må innrømme at allerede etter syv, åtte minutter måtte jeg gå og sjekke på klokka hvor lenge jeg hadde igjen. Ti minutter føltes uendelig lenge. Men etter en stund kom et skifte, ti minutter kjentes ikke forlenge ut lenger, tvertimot så føltes det for kort, så nå satte jeg klokka til å ringe etter et kvarter. For så å utvide til tyve minutter. Det er med andre ord ikke nødvendig å legge lista for høyt. Kanskje du bare skal begynne med fem minutter med stillhet og ta det videre derfra. Det kommer et punkt hvor det føles naturlig å øke lengden på din stille stund. Du blir ikke lenger drevet av plikt, men av lengsel.