En svak viskende røst.

I 1.Kongeb.19.11-13 leser vi «Da sa Herren: «Gå ut og still deg på fjellet for Herrens ansikt!» Og, se Herren gikk forbi. og en stormvind stor og kraftig rev fjellene istykker, og knuste klippene for Herrens ansikt, men Herren var ikke i stormvinden. Etter stormvinden kom det et jordskjelv, men Herren var ikke i jordskjelvet. Etter jordskjelvet kom det en ild, men Herren var ikke i ilden. Etter ilden kom en svak viskende røst. Strak Elia hørte den, dekket han til ansiktet sitt med kappen, gikk ut og stilte seg i inngangen til hulen»

Dette Bibelverset er så herlig. Hvor ofte ser vi ikke etter Gud i det spektakulære og det voldsomme. Men her viser Herren seg verken i stormvinden, jordskjelvet eller ilden. Han viste seg i en svak viskende røst. Her har vi virkelig noe å lære. Vi kan møte Gud i det stille, og kanskje nettopp der. Kanskje vi mange ganger ikke har møtt Gud fordi vi har sett etter ham i det spektakulære, og oversett den svake viskende røsten som Gud har ønsket å møte oss gjennom. Kanskje det er i stillhet og tillit Gud. vil gjeste oss. Vi er blitt lært opp til at bønn er synonymt med ord, men ved å gå inn i stillhet og lytte etter den svake viskende røsten kan vi kanskje fornemme Guds nærvær slik Elia gjorde. Vi snakker av og til om å ha en stille stund med Gud, og ofte så mener vi bønn med ord, men vi trenger kanskje mer enn noe annet å være lyttende, og å virkelig bokstavelig talt være stille Noen ganger trenger vi også å vente i stillhet på Gud. Salme 37.7 sier «Vær stille for Herren og vent på ham.» Kanskje du kan ta en liten stund hver dag hvor du bokstavelig talt gjør det vi blir oppfordret til i Salme.37.7 og ser hva som skjer. Kanskje kan du fornemme en svak viskende røst.