Marta og Maria

«På sin vei kom han til en landsby, hvor en kvinne som hette Marta tok imot ham i sitt hjem. Marta hadde en søster som hette Maria; hun satte seg ned ved Herrens føtter og lyttet til hans ord. Men Marta var travelt opptatt med alt som skulle stelles i stand. Hun kom bort til dem og sa: «Herre, bryr du deg ikke om at min søster lar meg gjøre alt arbeidet alene? Si til henne at hun skal hjelpe meg.» Men Herren svarte henne: «Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men et er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne.» (Lukas 10.38-42)

Marta og Maria er to eksempler, Marta på det å gjøre, men Maria på det å være. Våre liv er ofte som Martas. Det er så mye som skal stelles i stand. Stadige aktiviteter holder oss gående. Når vi har det slik kan vi fort få det som Marta som ble provosert av at Maria bare satte seg ned ved Herrens føtter og bare lyttet, bare var. Marta drev ikke med noen dårlig aktivitet heller, hun stelte faktisk i stand for Jesus. Men Jesus var mer opptatt av at Maria hadde valgt å være, bare rett og slett være i Herrens nærvær og lytte. Det vi kan lære av dette at i Jesu øyne kommer væren før gjøren. Det er her stillheten kommer inn, og det er her Martasyndromet kommer inn. Vi kan da ikke bare sette oss ned å gjøre ingenting, tenk hvordan det ville være her i verden hvis vi alle bare skulle sitte i stillhet uten å gjøre noe? Ja tenk om så skulle skje? For Jesus er det viktigere hva vi er enn hva vi gjør. På engelsk blir mennesket kalt «a human being» ikke «a human doing» Dette betyr selvfølgelig ikke at vi ikke skal gjøre noe , men det sier noe om prioriteringer, og om hva som kommer først. Men vi har ofte prioritert bor stillheten til fordel for alt som skal stelles i stand. Siden du leser dette går jeg ut fra at du har et ønske om at stillheten skal få en større plass i ditt liv. Da er det godt og viktig å se at dette er noe som Jesus setter veldig høyt og som er dyrebart for ham. 

Fall til ro og kjenn at jeg er Gud» sier Salme 46,11 Kanskje det er en av grunnene til at vi kjenner så lite til Gud og hans nærvær. For å kunne kjenne at Gud er Gud for oss forutsettes at vi faller til ro. Egentlig er dette et godt budskap, så hvorfor finner vi det da så vanskelig å finne rom for stillheten i Gud, og å falle til ro? Dette motkultur. Det er å våge og gå mot strømmen av all den travelhet og den støy som omgir oss. Og derfor krever det at vi bestemmer oss for at stillheten ska få en plass i våre travle liv. Det krever også at vi er tro mot stillheten over tid. Det som ikke kreves er at vi må sette av store mengder tid til dette hver dag. Det går an å begynne med noen minutter, og å øke tiden etterhvert. For det er faktisk slik at når vi setter oss ned ved Herrens føtter for å lytte og å være stille, så vil bli møtt av Jesus. Og snart vil vi oppleve at den tiden vi før hadde satt av og og som virket ulidelig lenge ikke lenger er nok for oss, vi lengter etter mer tid i stillheten. Lengselen etter mer blir vår drivkraft ikke pliktfølelsen.