Å gjøre og å være

Vi lever i et samfunn som er bygd opp rundt det å gjøre Når vi treffer nye mennesker så er noe av det første vi blir spurt om, hva vi gjør. Det vi gjør definerer det vi er. Derfor hender det at mennesker mister livsgnisten når de går av med pensjon for det de har jobbet med har definert hvem de var. I Guds rike er det omvendt. Det vi gjør springer ut av den vi er og den vi er springer ut av vår relasjon til Gud. I Matt. 7.21-23 sier Jesus «Ikke enhver som sier til meg Herre, Herre skal komme inn i himmelriket, men de som gjør min himmelske Fars vilje. Mange skal si til meg på den dag; Herre, Herre! Har vi ikke profetert ved ditt navn, og drevet ut onde ånder ved ditt navn, og gjort mange mektige gjerninger ved ditt navn? Men da skal jeg si dem rett ut: Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som gjør urett.» Her ser vi at Jesus definerer oss tilsynelatende ut fra hva vi gjør, han snakker om «de som gjør min himmelske fars vilje» men når da disse som han snakker med sier at de ha gjort både det ene og det andre i Jesu navn så sier han «Jeg har aldri kjent dere» Med andre ord Jesus definerer oss og det å gjøre Guds vilje, med det å kjenne ham. Alle disse andre gjerningene var ikke nok til å definere noen som sanne kristne. I Joh.17.3 sier Jesus «Og dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har utsendt, Jesus Kristus.» Her er kjernen i hvem vi er, det er definert i vår relasjon med Gud og Jesus Kristus. Hvis vi har vår væren i vår relasjon til Gud mister vi ikke motet om vi skulle miste jobben eller gå av med pensjon. Vårt liv er ikke lenger definert gjennom det vi gjør , men gjennom vår relasjon til Gud og ut fra det springer den vi er og ut fra den vi er springer det vi gjør.