Fristelsen til dialog.

Jesus som vi vet gikk ut i ørkenen, og der ble han fristet av djevelen. Det som er verdt å merke seg er hvordan Jesus møtte fristelsene. Han møtte hver fristelse med å sitere Guds ord. Djevelen sier i Matt. 4.3 «Er du Guds sønn så si at disse steinene skal bli til brød» Jesus unngår å bli bundet opp i en dialog med djevelen ved å svare med å sitere et Bibelvers. Han sier i v.4 «Mennesket lever ikke bare av brød, men av hvert ord som kommer fra Guds munn» Djevelen prøver seg med nok en fristelse og sier i v.6 «Er du Guds sønn, så kast deg ned herfra» Igjen unngår Jesus å bli dratt inn i en dialog med djevelen ved å nok en gang sitere et Bibelvers. Han svarer djevelen med å si i v. 7 «Du skal ikke sette Herren din Gud på prøve» Og slik møter Jesu hver fristelse med sitere et Bibelvers.

Her er det noe vi kan lære av når vi går inn i stille og ordløs bønn. For der møter vi på samme måte fristelsen til å bli bundet opp i en dialog med tankene i vårt eget sinn og på den måten bli dratt ut av meditasjonen. Det er her vårt bønneord er så viktig. Som jeg har skrevet om i et tidligere innlegg, når vi går inn i stille og ordløs bønn, så velger du deg et bønneord, for eksempel Jesus. Nå du så setter det ned i stillhet så vil du oppleve tanker som vil forstyrre deg og prøve å dra deg inn i en dialog med seg selv og således ta din oppmerksomhet bort fra Gud. Når dette skjer vender du tilbake til Gud ved å bruke bønneordet. Martin Laird sier i boka «In to the silent land» at «Kristne kontemplative i de tidlige århundrene observerte at midt i Jesu fristelse i ørkenen så frasto han å fra å gå inn i en dialog med Satan. I stedet for å bli fanget i en støyende kommentar til de tankene Satan plasserte i hans hode, så siterte Jesus fra skriften. Ned gjennom århundrene ville denne praksisen gradvis bli det kristne bønneordet» (min oversettelse) Så vi ser at denne måten å møte fristelser og tanker på har tradisjon helt tilbake til Jesus selv.