Psykisk lidelse og det åndelige liv. Del 1.

Hvordan kan vi som har en psykisk lidelse også ha et best mulig liv, også åndelig? En psykisk lidelse påvirker jo alle områder av livet, også den åndelige. Faktisk så påvirker det psykiske det åndelige på en slik måte at det kan være vanskelig å skille mellom dem. Noe av det mest grunnleggende er å erkjenne at man faktisk har en psykisk lidelse. Selv lider jeg av angst og tvangslidelse (OCD). Å bli kjent med den lidelsen en har og få kunnskap om den er med på å ufarliggjøre den. For eksempel er en del av min angstlidelse skrupuløsitet(en overfølsom samvittighet) Det at jeg har kjennskap til hva dette er og å erkjenne at dette er en del av min angstlidelse gjør det lettere for meg å sortere ut hva som er reelt noe å ha dårlig samvittighet for, og hva som bare er skrupuløsiteten og dermed en del av min angstlidelse. Allikevel er det for meg av og til godt å kunne ha noen å snakke med når jeg får dårlig samvittighet for noe nettopp fordi det noen ganger er vanskelig for meg å skille mellom skrupuløsiteten og når jeg reelt har noe å ha dårlig samvittighet for. 

Hva slags menighetstilhørighet en har er ikke likegyldig når en har en psykisk lidelse, dessverre får en vel si. Noen menigheter kan være direkte helsefarlige for en med en tilbøyelighet til psykisk lidelse. For eksempel når en menighet begynner å utøve kontroll over medlemmenes liv bør varselklokkene begynne å ringe.Nå skal ikke jeg komme med en liste over hvilke menigheter som er bra eller dårlige for den psykiske helsen, men bare komme med noen generelle betraktinger over hva som er utrykk for en sunn åndelighet og dermed også bra for den psykiske helsen. Noe av dette har jeg skrevet om tidligere,men her har jeg utdypet om det.

Sunn åndelighet er en åndelighet som kan leve med paradokser. Dette er utrolig viktig. En åndelighet hvor alt er svart eller hvitt kan bli en tung byrde å bære. For eksempel så finnes det sammenhenger som sier at enten er du en synder, eller så så er du rettferdig i Kristus. Det å kunne se at jeg faktisk er både en synder og samtidig rettferdig i Kristus setter oss fri til å være det vi faktisk er og vi skal få slippe å leve opp til en åndelighet som ikke snakker sant om livet. Det er interessant å se hvordan Paulus omtaler seg selv i brevene. I 1. Kor. Som ble skrevet rundt år 56 etter Kristus sier han om seg selv i 15,9 at han er «den ringeste av apostlene". I Ef.som ble skrevet rundt 60-61 etter Kristus sier han i 3,8 at han er «den minste av de hellige» Når vi kommer til 1.Tim som er det seneste av disse brevene, skrevet rundt 64 etter Kristus så skriver Paulus i 1,15 at «Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere og blant dem er jeg den største.» En skulle tro ifølge enkeltes teologi at jo lengre Paulus hadde vært en kristen jo mer vil han bli bevisst og opptatt av sin rettferdighet og jo mindre ville han bli opptatt av seg selv som synder, men hos Paulus ser vi faktisk at progresjonen går i motsatt retning. Han går fra å oppleve seg som den minste av apostlene til å opp fatte seg som den største av syndere. Så Paulus oppfattet seg selv både som en synder og som rettfred på samme tid.. Dette er å leve godt med paradokser. En åndelighet som kun fokuserer på seier fremgang og helse er også helsefarlig. Dette er en åndelighet som kun fokuserer på enkelte sider av evangeliet på bekostning av andre. Man hopper over det Bibelen sier om svakhet. Paulus sier for eksempel i 2.Kor.12,10 at «når jeg er svak, da er jeg sterk.» Dette er et godt eksempel på et av Bibelens mange paradokser. Paradokser er ingen trussel, de er derimot frigjørende. Det er når vi ikke kan akseptere paradokser at vår kristendom kan bli helsefarlig.