Stillhetens landskap.

Stillhetens landskap er et spennende landskap å bevege seg i. Det er som å koble seg på en åre av gull som har ligget skjult og bare ventet på å bli oppdaget. Det denne åre egentlig er, er Gud selv. I stillheten kobles vi til Gud. Det er som en gren som blir podet inn på et tre og får sin sevje fra roten av treet og på grunn av denne sevjen begynner å bære frukt. Når vi begynner å bære frukt vil vi oppleve at Gud renser oss for at vi skal bære mer frukt. Vi får se vår svakhet og blir mer og mer bevisst på at uten Jesus kan vi ingenting gjøre. Paradoksalt nok er det nettopp bevisstheten om at vi ingenting kan gjøre uten Kristus som driver oss inn i hans favn hvor vi blir grener som bærer mer frukt. I stillhetens favn som er Guds favn, hvor vi er i Kristus og Kristus er i oss begynner frukten å spire frem i våre liv. På vei inn stillhetens landskap møter i vi distraksjoner, og forstyrrelser, men hvis vi er utholdende og stadig fester vårt blikk på Jesus, kommer vi til et punkt hvor vi erfarer mer og mer av Guds nærvær. Der hvor vi før syntes at ti minutter i stillhet var ulidelig lenge, synes vi nå at det er for kort tid. Vi opplever også at Gudsnærværet og den indre stillheten blir hos oss ikke bare når vi er i stillhet, men også når vi går ut i verden igjen.